Tantebarn - jeg vet jeg går glipp av mye

[Naos]

Jeg er i utgangspunktet ikke særlig begeistret for barn. Ikke på den måten at jeg missliker barn og det de gjør, men jeg kjeder meg fort i samvær med barn - særlig mindre barn.

Jeg har tantebarn som er utrolig søte og herlige, og som jeg er veldig glad i. Det er helt tydelig at det å bli tante er noe annet enn at venninner får barn.

Saken er at vi bor et stykke fra hverandre, men ikke lengre enn ca. 2 timers kjøring. Jeg har et aktivt liv, med trening, hund og frivillige styreverv i en rekke større organisasjoner. Jeg tar nærmest kontinuerlig fag ved siden av jobb, og i jobben er jeg i et karriereløp som peker riktig vei. Det skjer masse i livet og i hverdagen! Og jeg har en rekke gode venner som jeg kan sparre både fag, selvutvikling og karriere med.

Jeg sliter med å få til å prioritere å bli kjent med tantebarna mine. Jeg vet at alt er snakk om prioriteringer, og at mange av de tingene jeg faktisk fyller livet mitt med (og som jeg syns er veldig spennende) er ting jeg kanskje burde vurdert å prioritere ned for så å prioritere opp familie. Men jeg elsker på mange måter livet mitt og aktiviteten, for ikke å snakke om følelsen av anerkjennelse i det jeg driver med.

Jeg har alltid hatt en tendens til å ned-prioritere familien og opp-prioritere meg selv. Jeg har nok litt lopper i blod og jeg har tidvis litt for mye initiativ, samt at jeg har en tendens til å stikke av fra ubehag. Jeg orker ikke å forholde meg til nagging og dårlig samvittighet.

Familien med tantebarna mine er "helt vanlige", men med "få ambisjoner" utover det å fungere som en familie. To lavtlønnede jobber, barnehageliv og det å la barna få lov til å prøve seg på forskjellige aktiviteter - kjøre hit og dit og følge opp barna fokuset har allerede blitt godt integrert. Jeg må legge til at jeg syns mitt søsken gjør en kjempejobb som forelder!!

De lever rett og slett et helt annet liv enn meg, og det å pleie kontakten faller bort ikke fordi jeg prioriterer det bort aktivt, men fordi jeg prioriterer alt mulig annet. Jeg har nå innsett at det vil si at jeg prioriterer bort denne familien.

Jeg snakker mye med søskenet og har et nært forhold til vedkommende, men er ikke tilstede i dennes familieliv. Det er litt deilig, da det ofte er litt altoppslukende, men også litt trist.

Jeg vet ikke om jeg er ute etter råd, men jeg har i hvert fall en gryende bevissthet på at jeg går glipp av noe når det gjelder disse to fine ungene, som jeg på den ene siden er så glad i og på den annen side fort kjeder meg når jeg er sammen med. Jeg gleder meg sånn til de blir litt større, men jeg har samtidig ikke noen illusjoner om at en relasjon er bygget i mitt tempo - så jeg innser at jeg kanskje bør begynne å investere litt snart. Men det er så mye annet jeg sliter med å gi slipp på!

Jeg får vel si at det at disse spørsmålene har begynt å melde seg er en god ting, og at jeg kanskje bør vurdere å trappe ned på sikt for å frigi mer "bruke-som-jeg-vil-tid". Nå er avtaleboka så full at dette uansett må være et prosjekt over litt tid.

Jeg kan da umulig være alene om dette?

[Gjest KAEM]

Du er som min bror(han bor 1 times kjøre tur unna)

Jeg har sluttet og regne noe særlig med ham og han får det forholdet han legger opp til med ungene. Mine barn er nå 11 og 13 og de siste årene har han kommet og kjørt på ski med dem noen ganger iløpet av vinteren. Han er den litt kule onkelen som kjører snowboard(det gjør mine barn men ikke faren deres og jeg) men ikke en de er nær med og regner med i hverdagen.

Du høster hva du sår...

[Piper]

Om du ønsker et godt forhold til de når de blir eldre, bør du kanskje investere litt tid med de som små også. Du velger selv hva du ønsker å prioritere, og det høres ikke ut som du ønsker å prioritere tantebarna dine. Dette er jo ditt valg, og det må du få lov til. Men om den dårlige samvittigheten din sliter på grunn av dette, er det kanskje en ide å bruke litt tid. Må det være mye når dere først møtes? Er det mulighter for deg å ta deg en tur over en lørdagsformiddag, bare for å tilbringe noen timer sammen med de?

[Naos]

Du er som min bror(han bor 1 times kjøre tur unna)

Jeg har sluttet og regne noe særlig med ham og han får det forholdet han legger opp til med ungene. Mine barn er nå 11 og 13 og de siste årene har han kommet og kjørt på ski med dem noen ganger iløpet av vinteren. Han er den litt kule onkelen som kjører snowboard(det gjør mine barn men ikke faren deres og jeg) men ikke en de er nær med og regner med i hverdagen.

Du høster hva du sår...

Jeg er nok som broren din.

Og jeg høster hva jeg sår.

Det som er grunnen til denne situasjonen er jo nettopp at det gjelder alle aspekter i livet. Jeg sår karriere, selvutvikling, fysisk aktivitet, faglig utvikling, utdannelse, friluftsliv, ekspedisjoner, ressurssterke personer i livet mitt, osv - og det høster jeg også fra. Det gjør at jeg er sunn og frisk, sporty, tynn, grei å se på, oppfattes som profesjonell, (vi) har god(e) inntekter, veldig stabil og trygg økonomi, anerkjennelse og ros, jobbtilbud, osv. Disse tingene kommer heller ikke uten at jeg investerer i dem.

Hverdagen deres kan jeg ikke bli en del av dersom jeg skal fortsette å høste av de andre aspektene i livet mitt, jeg må få leve mitt liv og ikke gjennom mitt søskens barn - og jeg kommer ikke til å flytte nærmere for å være sammen med dem i hverdagen. Men jeg kan nettopp være der i flere helger, dra på hytta med dem, ta dem med på kino, osv. Så jeg kommer nok aldri til å investere så mye som mange kanskje ville syns var riktig, men jeg tror kanskje ikke søskenet mitt forventer det heller.

*endret litt for ikke å virke så krass, for det var ikke meningen!*

Endret 21. september 2010 av Lilleville

[Naos]

Om du ønsker et godt forhold til de når de blir eldre, bør du kanskje investere litt tid med de som små også. Du velger selv hva du ønsker å prioritere, og det høres ikke ut som du ønsker å prioritere tantebarna dine. Dette er jo ditt valg, og det må du få lov til. Men om den dårlige samvittigheten din sliter på grunn av dette, er det kanskje en ide å bruke litt tid. Må det være mye når dere først møtes? Er det mulighter for deg å ta deg en tur over en lørdagsformiddag, bare for å tilbringe noen timer sammen med de?

Det er akkurat det som er i ferd med å gå opp for meg, at dersom jeg ønsker et forhold til dem når de blir eldre så bør jeg kanskje endre litt praksis!! Og det gjør jeg. Og selv om det er vanskelig å finne tiden akkurat her og nå bør det jo la seg gjøre å legge om livet litt i løpet av et halvt års tid.

Jeg syns absolutt at mitt søsken gir meg "lov til" å prioritere som jeg vil. Det har vært en del "du kommer jo aldri og besøker oss" og "når kommer du neste gang da?" - men jeg tror vedkommende har kapitulert og gitt meg opp. Og helt ærlig - det er utrolig deilig å slippe maset. Og jeg fungerer sånn at det er når presset opphører jeg får lyst til å investere, og det er først da jeg begynner å tenke, egentlig. Jeg hater press, jeg skal aller helst være fri som fuglen og få gjøre alt på eget initiativ. Det framstår ikke så bra når jeg skriver det her, men jeg tror jeg skal være litt ærlig med meg selv - for det er nok litt sånn.

[AnonymBruker]

Hva er tantebarn ?

Er det barna til din tante altså fetter og kusine

Eller er det nevø og niese ?

[Naos]

Barna til søsken, altså nevø og niese!

[Ava Mae]

Hva er tantebarn ?

Er det barna til din tante altså fetter og kusine

Eller er det nevø og niese ?

Det er nevøer og nieser

Hvordan hadde selv følt det om ditt søsken valgte å innvolvere seg like lite i dine barn den dagen du selv sitter der og er mor? Hadde du følt det var greit? Som flere har påpekt i tråden her så høster man av det man sår og slik du legger opp løpet nå så legger du opp til en ganske ensom tilværelse den dagen prioriteringene dine endrer seg.

[Gjest gjest]

Barna til søsken, altså nevø og niese!

Dette er barn som er din familie. De er ikke barna til veninner.

Du sier i det første innlegget ditt at det er tydelig at det er noe annet enn når veninner får barn.

Hvis du har blitt tante med det synet at dette skulle være som når veninner får barn, så ligger nøkkelen der.

Som tante er du familiemedlem med barnet og ikke veninne med mammaen deres.

Men du tenker visst fortsatt som om de kunne vært hvilke som helst barn du ikke har noe ansvarsforhold til?

Du må begynne å tenke på dem som ditt familiemedlem og ikke se på dem som om de skulle være venners barn.

Da tror jeg mye er gjort.

Dette er "dine barn" siden du er deres tante.De er tantebarna dine og de skal kunne forvente at du stiller opp på samme måte som foreldrene, faktisk

Det ligger i hvordan man oppfatter dem og ikke i hva man gjør sammen med dem...Hvis de er "andres barn" for deg, blir det ikke noe nært tanteforhold heller.

Så det beste "rådet" jeg kan gi, hvis du vil endre på noe, er at du begynner å "eie dem" litt mer som "dine" tantebarn i din mentale innstilling

[Naos]

Ja, man høster som man sår.

Uår og dårlige avlinger kan sikkert forekomme, og jeg er ingen kyndig bonde i verken den ene eller andre forstand, men det er kanskje bare å kaste frøene utover og håpe at det som kommer opp ser greit ut og kan brukes til noe?

[Gjest gjest]

Ja, man høster som man sår.

Uår og dårlige avlinger kan sikkert forekomme, og jeg er ingen kyndig bonde i verken den ene eller andre forstand, men det er kanskje bare å kaste frøene utover og håpe at det som kommer opp ser greit ut og kan brukes til noe?

Kjære deg, nå surrer du deg bort i metaforer.

Sats på å tanke at det er deg som har "fått barn". Nemlig tantebarn.

Skal "ditt barn" virkelig gå gjennom livet uten deg? Feire bursdag uten deg? Begynne på skolen uten deg? Dra på tur i skogen uten deg?

Når det er "ditt barn" kommer du naturlig til å engasjere deg.

Bare ikke prøv å overta som oppdrager i stedet for foreldrene, men overøs med kjærlighet og omsorg.

Spill på lag med forleldrene, snakk med dem om hva de ønsker av deg og respekter deres grenser. Men ellers slå deg løs i lekebutikker og på ferieturer

Å være tante er som å ha et barn, men uten at alt det tøffe ansvaret er ditt

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men har ikke "fått barn" om man er blitt tante. Det er bare rett og slett ikke riktig, og en nærmest egoistisk tanke av småbarnsforeldre - skal dere ta valget på vegne av søsken om å "få barn"?

Jeg har ikke hatt spesielt nære forhold til tanter og onkler, dvs har stort sett truffet dem i familieselskaper og i en og annen ferie, som med andre slektninger. I dag som voksen har jeg noe høflig og hyggelig kontakt med én tante, ellers ingenting.

Helt greit for meg, og aldri noe jeg har savnet i livet. Folk og familier er forskjellige.

[prill]

Hva med å tenke litt over hva familien din trenger/ønsker, i tillegg til hva du selv får igjen for det du gjør? Du høres ut som en ressurssterk person, kanskje kan du være viktig for tantebarna dine. De har godt av å bli ordentlig kjent med andre voksne enn bare foreldrene. Samme hvis du får barn selv en dag, da blir familien plutselig viktigere for deg også.

Som noen over her skrev, se på dem litt mer som "dine". De er jo din nærmeste familie. Vær nyssgjerrig, prøv å finn ut hvem de er. Da tror jeg også du ikke vil kjede deg så fort sammen med dem heller. Men ikke forlang av deg selv at du skal elske dem eller de deg. Slikt vokser fram over tid.

Det er viktig å ta vare på seg selv, men jeg tror man trenger noe mer også, eller så blir all den selvrealiseringen ganske tom etterhvert...

[Gjest gjest 09:38]

Unnskyld meg, men har ikke "fått barn" om man er blitt tante. Det er bare rett og slett ikke riktig, og en nærmest egoistisk tanke av småbarnsforeldre - skal dere ta valget på vegne av søsken om å "få barn"?

For øvrig er jeg ikke småbarnsforelder, men lykkelig tante til mange barn som jeg er glad i. Og da de ble født fikk jeg faktisk barn, nemlig tantebarn.

(Hvor tungnem og vrang går det an å bli når man leser andres innlegg? Jeg blir alltid i dårlig stemning av å skrive på KG.

At jeg aldri lærer å kutte ut å skrive på dette forumet. Men denne gangen tror jeg, takket være Anonym Bruker09:59, at jeg skal klare å huske det en lang stund framover, når man tilogmed kan få dårlig stemning av å snakke om noe så koselig som tantebarn...)

[Piper]

Unnskyld meg, men har ikke "fått barn" om man er blitt tante. Det er bare rett og slett ikke riktig, og en nærmest egoistisk tanke av småbarnsforeldre - skal dere ta valget på vegne av søsken om å "få barn"?

Jeg har ikke hatt spesielt nære forhold til tanter og onkler, dvs har stort sett truffet dem i familieselskaper og i en og annen ferie, som med andre slektninger. I dag som voksen har jeg noe høflig og hyggelig kontakt med én tante, ellers ingenting.

Helt greit for meg, og aldri noe jeg har savnet i livet. Folk og familier er forskjellige.

Jeg har heller ikke noe særlig kontakt med mine tanter og onkler, foruten to, som også brukte tid på oss søsken under oppveksten. Jeg savner ikke de andre tantene og onklene mine, for de har jo aldri vært der. Men jeg vet jo hva jeg kunne ha hatt, om vi hadde brukt litt mer tid på hverandre.

Men ejg er utrolig glad for den tiden mine to tanter brukte på oss i oppveksten, og forholdet vårt vil alltid være spesielt. Vi er mer venninner i dag enn tante og niese.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg er som ts, jeg har et tantebarn som jeg er veldig glad i, men jeg kjeder meg fort sammen med barn og kommer neppe til å være del av hverdagen til dette barnet.

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan være en del av livet til barnet. Jeg kan være en impuls utenfra som foreldrene aldri kommer til å være, og jeg kan ha fullt fokus på barnet uten hverdagens kjas og mas når vi først er sammen. Jeg kan være "kul tante" som tar med barnet på turer, kjøper ting foreldrene ikke har råd til, og generelt sett er noe annet enn en forelder.

Jeg ser ikke mitt tantebarn spesielt ofte, men allikevel viser barnet tydelig glede når jeg først kommer på besøk, og vi har det moro sammen på en annen måte enn personer som har en oppdragerrolle.

[Naos]

Kjære deg, nå surrer du deg bort i metaforer.

Sats på å tanke at det er deg som har "fått barn". Nemlig tantebarn.

Skal "ditt barn" virkelig gå gjennom livet uten deg? Feire bursdag uten deg? Begynne på skolen uten deg? Dra på tur i skogen uten deg?

Når det er "ditt barn" kommer du naturlig til å engasjere deg.

Bare ikke prøv å overta som oppdrager i stedet for foreldrene, men overøs med kjærlighet og omsorg.

Spill på lag med forleldrene, snakk med dem om hva de ønsker av deg og respekter deres grenser. Men ellers slå deg løs i lekebutikker og på ferieturer

Å være tante er som å ha et barn, men uten at alt det tøffe ansvaret er ditt

At jeg surrer meg bort i metaforer er et godt poeng, det skjer fra tid til annen!

Men jeg kjenner at jeg får helt hetta når du nevner dette om å gå gjennom livet uten meg, feire bursdag uten meg, å gå på skolen uten meg. Jeg kan ikke involvere meg i den grad!

Bursdagene er jeg aldri på, de er midt i typiske ferieperioder, og da har jeg stort sett tatt ut lengre ferie eller permisjon, og da er jeg borte. Jeg tilbringer lengre perioder på tur og i utlandet, og det fungerer dårlig å dra til utlandet èn uke, så dra hjem for èn bursdag, og så dra tilbake igjen. Jeg beklager, men en bursdag er for "ubetydelig" til å stykke opp eller å la vær å dra et sted. Enda så viktig nettopp bursdager er for enkelte i familien. Jeg har aldri vært opptatt av min egen heller, helt fra jeg var liten har jeg heller villet ha èn litt stor gave fra foreldrene enn at det arrangeres et bursdagsselskap.

Jula feirer jeg knapt, da er jeg stort sett ute og opplever ett eller annet, for med naturlig langfri må man jo finne på noe! Første skoledag er det ikke naturlig for meg å møte opp på, og jeg tror de har det helt fint uten meg der. Bestemor og bestefar investerer i en del sånne ting.

Det er på denne måten jeg ikke kan være en god tante - jeg kjenner panikken bre seg! Mine søsken kan ikke kreve at fødselsdagene til deres barn blir hellige datoer for meg, som jeg hele tiden, hvert eneste år må planlegge rundt. Jeg vil med denne holdningen heller aldri kunne kreve det av dem heller, dersom jeg får barn en gang.

Men det jeg ser er at jeg kan og bør og ønsker å være tilstede i livet deres på andre måter og til andre tider. Dersom jeg ser dem f.eks. 6 ganger i året tror jeg det vil hjelpe betraktelig - og dersom jeg sørger for at det faktisk blir litt samvær og fokus på barna. Ikke nødvendigvis krampeaktig, men ikke utelukkende og sitte i sofaen og prate med de voksne.

Jeg tenker at er det nødt til å være alt eller ingenting?

Jeg lever mitt liv som "egoistisk barnløs", med de fordeler og ulemper det innebærer. Jeg er inneforstått med at når mine søsken har fått barn så er de fritatt fra ethvert initiativ, og at de aldri har vært på besøk i huset jeg når bor i selv om jeg har bodd her i ganske mange år etterhvert er faktisk overraskende uproblematisk for meg. De har jo barn, de har det jo travelt, alt er jo mye vanskeligere for dem, og det forstår jeg faktisk - for det èr det helt sikkert.

Så de slipper å investere i meg, jeg er her uansett, jeg, dersom behovet skulle melde seg. Jeg syns det er helt naturlig at deres fokus ligger på sin egen familie nå, og jeg syns ikke jeg kan kreve noe særlig av dem, men ringer når jeg har lyst til å holde kontakten eller slå av en prat. De er like mye mine søsken uansett hva livet ellers byr på, og jeg er en av relasjonene i livene deres de kan få pleie akkurat så mye eller lite de har kapasitet til i livet på et gitt tidspunkt.

Det jeg tenker på er at disse fine barna kanskje hadde vært hyggelig å bli bedre kjent med, som en slags investering i en hyggelig relasjon for opplevelser sammen. Framtidige turer, kanskje en og annen overnatting hos tante, kanskje en sydentur eller en tur til Danmark med tante, hytte-til-hyttetur, osv. Men sånne relasjoner kommer ikke av seg selv, jeg må bli kjent med dem ført, og så innser jeg at jeg kanskje bør gjøre det før de blir for gamle! Så selv om jeg syns de er litt kjedelige (men så utrolig søte) så bør jeg kanskje svelge behovet for at noe skal skje (på mine premisser) hele tiden som en investering i framtidige opplevelser sammen.

Men jeg innser at en så involvert tante som du skisserer blir jeg aldri, og jeg har selv tanter jeg ikke har noe forhold til som jeg aldri har savnet eller hatt bitterhet til. De har det helt fint uten meg i livet sitt, men det kan være hyggelig å være i livene deres likevel...

[Naos]

Jeg er som ts, jeg har et tantebarn som jeg er veldig glad i, men jeg kjeder meg fort sammen med barn og kommer neppe til å være del av hverdagen til dette barnet.

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan være en del av livet til barnet. Jeg kan være en impuls utenfra som foreldrene aldri kommer til å være, og jeg kan ha fullt fokus på barnet uten hverdagens kjas og mas når vi først er sammen. Jeg kan være "kul tante" som tar med barnet på turer, kjøper ting foreldrene ikke har råd til, og generelt sett er noe annet enn en forelder.

Jeg ser ikke mitt tantebarn spesielt ofte, men allikevel viser barnet tydelig glede når jeg først kommer på besøk, og vi har det moro sammen på en annen måte enn personer som har en oppdragerrolle.

Jeg tror heller det er dette jeg skal satse på!

[Naos]

Nok et innlegg fra meg! Alle innleggene som har kommet har gitt meg noe å tenke på, og vi må regne med at noen svarer på innleggene våre, eller til og med at vi føler de missforstår dem og svarer på dem.

Man kan ikke være hårsår på forum, og vi er jo anonyme nok til at det ikke spiller noen rolle om vi missforstås litt og føler oss framstilt litt feil til tider.

La oss ikke parkere andres meninger med svar som "det var ikke det jeg mente" og "jeg er så lei av dette forumet".

Disse herlige og tidvis litt kjedelige tantebarna, ja. Målet er å få avtalt et besøk i løpet av dagen, så blir det noe mer konkret. Jeg tenker at jeg får ta rådet å se litt på dem som "mine" tantebarn, og så fyller jeg begrepet tante med noe som passer for meg, og forsøker å være litt bevisst på å prioritere dem litt mer jevnlig framover. Kanskje setter jeg meg et kvalitativt mål, dvs. 6 ganger i året, og kanskje til og med 3 ganger pr. halvår - så jeg får spredd det litt jevnt utover.

Det kan jo til og med hende at jeg etterhvert slutter å kjede meg etter en stund sammen med dem også, etterhvert som jeg blir mer vant til å være sammen med dem og etterhvert som de blir større - for ikke å snakke om tryggere på meg.

Jeg er nok litt kul tante, men det er litt lite kontakt for tiden, kjenner jeg!

[Gjest Wolfmoon]

Synes det høres ut som en god plan jeg. Og vi må alle fylle tanterollen med det innholdet som passer for oss, siden vi alle er forskjellige personer