Hvem "feiler" hva?

[frkfrøken]

Kjære vakre, kloke damer der ute.

Det begynner å bli sent, vekkerklokka ringer om noen timer..men jeg får ikke sove. Tankene er så uendlige mange, hjertet er i ferd med å briste - tårer vil renne, men jeg biter meg i det. Ikke enda.

Hvordan kan en fjortishistorie i en alder av 28 år bli kort? Umulig..hvis du heller ikke får sove, kan du jo lese litt av dette..og kanskje du har noen gode råd å gi meg?

Tre måneder etter et brudd med eksen var jeg klar for å kikke etter andre gutter. Jeg shavet meg og dro på vors til venninna mi. Plutselig går kjekken inn i stua hennes. Du vet,HAN. Kikker på han hele kvelden, men umulig å få øyekontakt med han. Opptatt? På byen prater og danser vi (han er edru). Det rare er at jeg endte i bilen hans på vei hjem. På verandaen hans, står vi og kikker og smiler til hverandre i nattemørket. Vi stråler begge to. Jeg tenker med skrekkblandet fryd: Litt tidlig å falle for en allrede? Vel, det var for sent. Det er ingen andre i verden enn han. Den kvelden fikk han meg til å føle meg spesiell, hvordan kunne en dame som meg plutselig havne i hans stue?

Vi klikker utrolig bra sammen, og er sammen resten av helga. Ukene går og vi ser hverandre ofte. Jeg regerer på at han begynner å trekke seg unna, vil kysse lite..snur ryggen til når vi skal sove. Tårer av skuffelse renner. Når vi først har sex er det han som styrer hele opplegget, jeg kan foreksempel ikke sitte øverst: Han er redd for at jeg skal bøye pikken. Tilslutt kommer det frem at han hater å bruke kondom..ok. Da ordnet jeg alt slik at vi slapp det. Ingen forandring skjer.

Er det nødvendig å si at en nyforelsket 28-åring blir seksuelt frustrert?

Han virker fortsatt tilbaketrukken, og jeg tenker han har fått kalde føttter...men han forteller at han har blitt forferdelig såret av jenter tidligere. Kjærlighetssorg har nesten tatt knekken på han flere enn en gang. Jeg velger å stole på han, smører meg med tålmodighet og spiller med åpne kort: Det er han, og ingen andre jeg vil ha.

Vi er sammen hver kveld på Hove-festivalen, og vi har det fantastisk. For første gang leier vi, kysser og oppfører oss offentlig som kjærester - uten å ha bekreftet dette. Jeg er stormforelsket, og han ser ut til å være det han også. Øyene hans glitrer når han ser på meg. Vi er igamg på vår tredje måned, og jeg tør endeelig å spørrre han om han er forelsket i meg.

"Nei, jeg blir ikke forelsket lengre".

Jeg sovnet den kvelden,fortvilet,men bestemt på å kutte han ut neste dag. Ved frokostbordet begynner jeg å gråte, prøver å forklare han hvor vondt dette er. Da forteller han meg at han har blitt veldig, veldig glad i meg - at jeg er en flott jente osv osv. Han gav tydelige signaler om at han vil ha meg. Jeg var lettet.

så var det dette med sexen. Jeg tar initiativ på initiativ, men blir avvist gang på gang. Tilslutt klikker det for meg og kjefter han ut, griner og skråler. Hva i helvete gjør jeg med en mann som verken er forelsket i meg eller som har lyst på meg? Nye oppramsninger om hvor bra jeg er i forhold til de andre bimboene han har vært sammen med. Og jeg tenner han, men de tidligere jentene ødela han på en forskrudd måte - han ble forandret. Han ønsker å skape en fremtid sammen med meg (dette har han aldri nevnt siden). Ham sovner, men jeg skjønner at dette ikke går. Jeg reiser hjem, ødelagt. Det ender med at han kommer og viser tydelig tegn til savn og et sterkt ønske om å få meg tilbake. Han sier det ikke, men ber med øyene sine.

Juli: Vi er kjærester, han oppdaterer profilen sin. Han viser null tegn på entusiasme over at vi er sammen - han sletter blant annet posten på veggen sin om at han er i et nytt forhold. Jeg konfronterer han med dette - og forklaringen var denne: Orker ikke alle meldingene. Meget rart igrunnen ettersom han er svært aktiv på facebook. Nei, han er ikke så entusiastisk..det er jo disse eksene som har såret han. Han er redd for å bli såret på nytt.

I dag, 1/2 år senere: Ny krangel som handlet om sexen. Han forandret seg for noen år siden, ham har bare ikke så mye lyst - jeg må akseptere det. Jeg spør han om det har skjedd noe form for overgrep. Nei. Jeg spør om han kan ta en hormonprøve for å se om det er lite testosteron i kroppen. Nei, det skulle han ikke. Ja, runker du for mye? Nei.

Jeg er en åpen person, jeg trenger å snakke om følelsene mine. Han er helt lukket, og hvis jeg spør om følelsene hans til meg blir han sur og irritert. Han gir meg knappe svar, eller begynner å prate om noe annet. På grunn av dette har jeg såklart tvilt på om han egentlig vil ha meg - og konfrontert han på nytt med dette. Svaret er: "Det skal du ikke tenke på. Jeg er veldig glad i deg".

Innimellom disse tunge stundene har vi det veldig fint med felles interesser, mye humor, kosekvelder osv. Vi sovner alltid innslynget i hverandre, kysser og klemmer masse. Han er utrolig snill, hjelper meg med alt osv. Han gir meg ofte komplimenter for kropp og utseendet mitt og at jeg er flink og snill.

Men, det er noe som skurrer..kanskje han er homofil? Eller er jeg en bortsjemt drittunge som skal takke for det jeg har fått, slutte å søke så mye brekftelse? Jeg maser for mye? Det er bare det at jeg savner å høre at jeg spesiell. Jeg savner lidenskap mellom oss..også mistenker meg selv for nok engang på på kompromiss med meg selv for å få et dødfødt forhold til å fungere.

Hva tenker dere?

Nattaklem

[Gjest Xelle]

At dere rett og slett ikke passer sammen.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hans del, spesielt sexen.

Jeg har rett og slett ikke lyst til å ha sex hele tiden. Jeg tenker på mye annet. Jeg fokuserer ikke på å bli kåt når det er stress på jobb, jeg vet ikke om jeg får betalt mobilregningen, kusina mi har kreft, jeg aner ikke hva vi skal spise til helgen, jeg skulle gjerne ha vasket noen klær osv osv (Dette er alle eksempler. Det feiler ikke kusina mi noe, og mobilregningen er allerede betalt ). Jeg bare sier at det er ikke alle lysten er like sterk på hele tiden.

Jeg vet at kjæresten min synes det er veldig frustrerende. Men sexpresset er egentlig verre. Jeg har ikke mer lyst på sex av at kjæresten min viser det hele tiden. Jeg får faktisk mindre sexlyst, og blir enda mer stresset av alt "hverdagsstresset".

"Jeg er nødt til å handle mat, vaske badet, vaske ungene, gjøre litt jobb, ringe moren min også er jeg nødt til å barbere legger, og føle meg opplagt og sexy, for nå synes kjæresten min at det er lenge siden, så da får jeg bite i det sure eple". Det er faktisk sånn jeg ofte føler det. Men jeg har gjort "den feilen" før i et forhold, og det endte med at jeg til slutt synes han var motbydelig naken.

Min nåværende kjæreste vet dette, og prøver å gi meg tid, men han synes som sagt at dette er frustrerende.

MEN selv om jeg ikke har like seksualdrift som han, så elsker jeg han, og vi har det godt sammen. For meg så betyr sex rett og slett ikke så mye. OG når vi først gjør det, så er det deilig og godt, fordi jeg vet at jeg gjør det fordi jeg vil, og ikke fordi jeg må.

[Gjest gjest]

He's just not that into you..

Du føler mer enn han.

Pluss at han tydelig har bestemt seg for å beskytte følelsene sine etter å ha vært utsatt for en bitch av ei dame, eller fler, så han ganske enkelt ikke vil ha noe mer forpliktende dritt i livet sitt.

Og bare så det er sagt: Å spørre om det har vært et overgrep i fortiden er ikke ensbetydende med å få et sant svar. Ikke fordi jeg tror han har opplevd det, men fordi det er navit å to at noen som har opplevd dette tør å åpne seg og fortelle til dem de har rundt seg.Spesiellt hvis et er en de nettopp har møtt og så vidt har holdt hender på Hove-festivalen.

Hvis jeg ikke vil forplikte meg og du begynner å spørre om jeg runker for mye så jeg er mindre intressert i sex med deg, hadde personlig gjort at jeg ikke følte så mye mer for deg etter det...

Rimelig taktløst.

Hilsen en mann

[Gjest gjest]

He's just not that into you..

Du føler mer enn han.

Pluss at han tydelig har bestemt seg for å beskytte følelsene sine etter å ha vært utsatt for en bitch av ei dame, eller fler, så han ganske enkelt ikke vil ha noe mer forpliktende dritt i livet sitt.

Og bare så det er sagt: Å spørre om det har vært et overgrep i fortiden er ikke ensbetydende med å få et sant svar. Ikke fordi jeg tror han har opplevd det, men fordi det er navit å to at noen som har opplevd dette tør å åpne seg og fortelle til dem de har rundt seg.Spesiellt hvis et er en de nettopp har møtt og så vidt har holdt hender på Hove-festivalen.

Hvis jeg ikke vil forplikte meg og du begynner å spørre om jeg runker for mye så jeg er mindre intressert i sex med deg, hadde personlig gjort at jeg ikke følte så mye mer for deg etter det...

Rimelig taktløst.

Hilsen en mann

Pluss at når han dabber av i sexlysten fordi han mentalt er på vei ut av et forhold, men ikke vil såre deg med å gjøre det slutt siden han vet hvor jævlig det er. Da forholder det seg nok sånn at du tror du er i et godt forhold og ser tegn på at han elsker deg, mens han vet at han ikke er i et godt forhold og bare ikke vil ødelegge deg med kjærlighetssorg. Jeg tror nemlig han sier det du vil høre når du lager drama, for å trøste deg og stoppe din sorg, men at han har vært på vei ut av "forholdet med deg" lenge. Du klarer å holde på han ut fra at han ikke vil skade deg med å gå, siden han har blitt "skadet" sånn selv.

[Ava Mae]

Slik jeg ser det er han enten så brent av tidligere erfariger at han rett og slett ikke har noe i et forhold å gjøre før de tingene er bearbeidet og han er klar for å gi 100% igjen. Ellers så er han som de andre her i tråden påpeker så lite interessert i forholdet at du ikke har noe der å gjøre. Uansett synes jeg du bør si at nok er nok å revurdere hele forholdet for når et forhold starter med så mye pes og komplikasjoner er jeg hellig overbevist om at du dermed får en sterk indikasjon på hvordan forholdet vil forbli. Beklager

[Gjest sylvi]

Kanskje du bør skåne ham for enda et traumatisk forhold som ikke ender godt?

[Gjest anonym]

Kjære vakre, kloke damer der ute.

Det begynner å bli sent, vekkerklokka ringer om noen timer..men jeg får ikke sove. Tankene er så uendlige mange, hjertet er i ferd med å briste - tårer vil renne, men jeg biter meg i det. Ikke enda.

Hvordan kan en fjortishistorie i en alder av 28 år bli kort? Umulig..hvis du heller ikke får sove, kan du jo lese litt av dette..og kanskje du har noen gode råd å gi meg?

Tre måneder etter et brudd med eksen var jeg klar for å kikke etter andre gutter. Jeg shavet meg og dro på vors til venninna mi. Plutselig går kjekken inn i stua hennes. Du vet,HAN. Kikker på han hele kvelden, men umulig å få øyekontakt med han. Opptatt? På byen prater og danser vi (han er edru). Det rare er at jeg endte i bilen hans på vei hjem. På verandaen hans, står vi og kikker og smiler til hverandre i nattemørket. Vi stråler begge to. Jeg tenker med skrekkblandet fryd: Litt tidlig å falle for en allrede? Vel, det var for sent. Det er ingen andre i verden enn han. Den kvelden fikk han meg til å føle meg spesiell, hvordan kunne en dame som meg plutselig havne i hans stue?

Vi klikker utrolig bra sammen, og er sammen resten av helga. Ukene går og vi ser hverandre ofte. Jeg regerer på at han begynner å trekke seg unna, vil kysse lite..snur ryggen til når vi skal sove. Tårer av skuffelse renner. Når vi først har sex er det han som styrer hele opplegget, jeg kan foreksempel ikke sitte øverst: Han er redd for at jeg skal bøye pikken. Tilslutt kommer det frem at han hater å bruke kondom..ok. Da ordnet jeg alt slik at vi slapp det. Ingen forandring skjer.

Er det nødvendig å si at en nyforelsket 28-åring blir seksuelt frustrert?

Han virker fortsatt tilbaketrukken, og jeg tenker han har fått kalde føttter...men han forteller at han har blitt forferdelig såret av jenter tidligere. Kjærlighetssorg har nesten tatt knekken på han flere enn en gang. Jeg velger å stole på han, smører meg med tålmodighet og spiller med åpne kort: Det er han, og ingen andre jeg vil ha.

Vi er sammen hver kveld på Hove-festivalen, og vi har det fantastisk. For første gang leier vi, kysser og oppfører oss offentlig som kjærester - uten å ha bekreftet dette. Jeg er stormforelsket, og han ser ut til å være det han også. Øyene hans glitrer når han ser på meg. Vi er igamg på vår tredje måned, og jeg tør endeelig å spørrre han om han er forelsket i meg.

"Nei, jeg blir ikke forelsket lengre".

Jeg sovnet den kvelden,fortvilet,men bestemt på å kutte han ut neste dag. Ved frokostbordet begynner jeg å gråte, prøver å forklare han hvor vondt dette er. Da forteller han meg at han har blitt veldig, veldig glad i meg - at jeg er en flott jente osv osv. Han gav tydelige signaler om at han vil ha meg. Jeg var lettet.

så var det dette med sexen. Jeg tar initiativ på initiativ, men blir avvist gang på gang. Tilslutt klikker det for meg og kjefter han ut, griner og skråler. Hva i helvete gjør jeg med en mann som verken er forelsket i meg eller som har lyst på meg? Nye oppramsninger om hvor bra jeg er i forhold til de andre bimboene han har vært sammen med. Og jeg tenner han, men de tidligere jentene ødela han på en forskrudd måte - han ble forandret. Han ønsker å skape en fremtid sammen med meg (dette har han aldri nevnt siden). Ham sovner, men jeg skjønner at dette ikke går. Jeg reiser hjem, ødelagt. Det ender med at han kommer og viser tydelig tegn til savn og et sterkt ønske om å få meg tilbake. Han sier det ikke, men ber med øyene sine.

Juli: Vi er kjærester, han oppdaterer profilen sin. Han viser null tegn på entusiasme over at vi er sammen - han sletter blant annet posten på veggen sin om at han er i et nytt forhold. Jeg konfronterer han med dette - og forklaringen var denne: Orker ikke alle meldingene. Meget rart igrunnen ettersom han er svært aktiv på facebook. Nei, han er ikke så entusiastisk..det er jo disse eksene som har såret han. Han er redd for å bli såret på nytt.

I dag, 1/2 år senere: Ny krangel som handlet om sexen. Han forandret seg for noen år siden, ham har bare ikke så mye lyst - jeg må akseptere det. Jeg spør han om det har skjedd noe form for overgrep. Nei. Jeg spør om han kan ta en hormonprøve for å se om det er lite testosteron i kroppen. Nei, det skulle han ikke. Ja, runker du for mye? Nei.

Jeg er en åpen person, jeg trenger å snakke om følelsene mine. Han er helt lukket, og hvis jeg spør om følelsene hans til meg blir han sur og irritert. Han gir meg knappe svar, eller begynner å prate om noe annet. På grunn av dette har jeg såklart tvilt på om han egentlig vil ha meg - og konfrontert han på nytt med dette. Svaret er: "Det skal du ikke tenke på. Jeg er veldig glad i deg".

Innimellom disse tunge stundene har vi det veldig fint med felles interesser, mye humor, kosekvelder osv. Vi sovner alltid innslynget i hverandre, kysser og klemmer masse. Han er utrolig snill, hjelper meg med alt osv. Han gir meg ofte komplimenter for kropp og utseendet mitt og at jeg er flink og snill.

Men, det er noe som skurrer..kanskje han er homofil? Eller er jeg en bortsjemt drittunge som skal takke for det jeg har fått, slutte å søke så mye brekftelse? Jeg maser for mye? Det er bare det at jeg savner å høre at jeg spesiell. Jeg savner lidenskap mellom oss..også mistenker meg selv for nok engang på på kompromiss med meg selv for å få et dødfødt forhold til å fungere.

Hva tenker dere?

Nattaklem

jeg tenker at du kan ta det med ro og gi han den tiden han trenger... jeg ble heller ikke stormforelsket i min nåværende samboer da jeg møtte han... jeg hadde blitt såret for mange ganger til at jeg klarte å slippe meg så mye følelsesmessig at jeg ble forelsket....

MEN jeg visste veldig fort at dette var en mann jeg ville ha!! og jeg kom frem til det uten å ha den stormende forelskelsen i begynnelsen... husk på at alle forelskelser dabber av og det er hva man sitter igjen med da det er verdt å bygge et forhold på... så du kan heller se det på den måten at han er et steg foran deg og allerede vet at han kan bygge noe solid sammen med deg fordi de rette følelsene er der, ikke "bare" en forelskelse....

så du kan spørre deg selv:

hvorfor skulle han være sammen med deg etter å ha blitt heftig såret flere ganger hvis det ikke var DEG han ville ha?

og hvorfor skal du tvile på det om han sier han er glad i deg og vil ha deg?

er hyppig sex SÅ viktig at du vil presse han så hardt på det at han tilslutt går fordi han føler han ikke klarer å tilfredsstille deg?

slapp av og nyt tiden sammen med han i steden for å bruke den på å bekymre deg for hva som det kanskje muligens er en mikroskopisk sjanse for at kan skje....

[Gjest Tussi]

For meg så betyr sex rett og slett ikke så mye.

Jeg antar da at du gir ham like mye rom. F.eks når det er ting som er viktig for deg, men ikke ham.

[frkfrøken]

He's just not that into you..

Du føler mer enn han.

Pluss at han tydelig har bestemt seg for å beskytte følelsene sine etter å ha vært utsatt for en bitch av ei dame, eller fler, så han ganske enkelt ikke vil ha noe mer forpliktende dritt i livet sitt.

Hvorfor er han da så feig og sier at han vil skape en fremtid sammen med meg? Han har hatt sjansen til å stikke flere ganger..!

Og bare så det er sagt: Å spørre om det har vært et overgrep i fortiden er ikke ensbetydende med å få et sant svar. Ikke fordi jeg tror han har opplevd det, men fordi det er navit å to at noen som har opplevd dette tør å åpne seg og fortelle til dem de har rundt seg.Spesiellt hvis et er en de nettopp har møtt og så vidt har holdt hender på Hove-festivalen.

Selvfølgelig har jeg da også tenkt på dette..

Hvis jeg ikke vil forplikte meg og du begynner å spørre om jeg runker for mye så jeg er mindre intressert i sex med deg, hadde personlig gjort at jeg ikke følte så mye mer for deg etter det...

Rimelig taktløst.

Hilsen en mann

Etter å ha vært sammen nesten hver dag i ett halvt år føler jeg det er på sin plass og være ærlig og spørre rett ut. Jeg er ei bra dame, så jeg har da for f*** lov til å foreslå grunner til hvorfor min såkalte kjæreste ikke har mer lyst? Men dere har vel rett i mye - han holder meg og han selv for narr, og jeg er naiv som tror på forbedringer.

Endret 21. september 2010 av frkfrøken

[frkfrøken]

Hvorfor er han da så feig og sier at han ønsker å skape en fremtid sammen med meg?

Etter å ha vært sammen nesten hver dag i ett halvt år synes jeg det er på sin plass og spørre om ulike grunner til hvorfor han ikke har mer lyst på meg. Jeg spurte på en forsiktig og ordentlig måte, hvor sanne svara var er en annen ting.

Endret 21. september 2010 av frkfrøken