Erfaringer med barnevernet

[Gjest BIA]

Jeg har en venninne som nylig opplevde å miste barna sine til barnevernet. Hun har hatt en del problemer og det er dessverre ikke til å skjule at det var riktig av barnevernet og hente barna hennes i en akuttsituasjon. Det jeg reagerer på og lurer på om noen har noen erfaring med er: det er barnemoren som har problemer, men ikke større enn at de lar seg rette opp. Det vil bare ta litt tid. Saken er videre at hun har en meget ressurssterk familie som ikke får lov til å komme på banen og barna er nå plassert hos fremmede, mens de faktisk hadde hatt det bedre hos familien.

Er dette virkelig det som er vanlig i en barnevernsak eller er det hun som er uheldig med saksbehandler?

[AnonymBruker]

Om dette er ting som lar seg rette opp og hun har ressurssterk familie til støtte så er det jo rart at disse ikke har hjulpet før b.vernet kom inn i bildet...

[Far til 2]

For et par år siden var det en sak i pressen som kansje hadde likhetstrekk med det du beskriver. Ei jente på 12 år ble tvunget av barnevernet til å reie til sin stemor i utlandet. Årsaken var at faren til barnet plutselig døde (i England). Barnet var norsk statsborger. Det var også moren, men hun hadde (hatt ?) narkotikaproblemer).

Barnevernet ønsket derfor å sende jenta til sin stemor i Afrika.

Jenta hadde hele tiden gitt klart uttrykk for at hun ønsket å være i Norge. Besteforeldrene (foreldrene til moren) var fullt ut oppegående mennesker som ikke vile ha problemer med å fostre opp barnet slik besteforeldrene og barnet også ville. Barnevernet nektet imidlertid besteforeldrene dette, og besteforeldrene fikk heller ikke info om hvorfor barnevernet ikke ønsket dem som fosterforeldre.

Saken gikk i mediene i ca 1/2 år (du kan sikkert søke det opp i Google).

Det endte med rettsak, og barnet og besteforeldrene vant på alle områder.

Barnet bor nå hos besteforeldrene. Men vær klar over at det er mulig barnevernet kunne ha vunnet og tvangssendt den norske jenta til Afrika om hun ikke hadde vært 12 år. Som kjent kan barn høres fra de er 7 år og gradvis tillegges mer vekt. Når de er 12 skal de tillegges "vesentlig vekt" (hva de nå mener med det). Når barnet er 15 skal det i realiteten bestemme selv om omsorgsalterntivet er et reellt alternativ som ikke er til skade.

I konflikter som omhandler foreldre og bosted etter samlivsbrudd vil denne regelen medføre at barnas ønsker som oftest blir resultatet fra barnet er ca 10 år.

Det finnes et lite knippe advokater som er flinke til å prioritere barnas ønsker og behov. Klarer du å finne fram til disse tror jeg besteforeldrene får en reell mulighet til å overta omsorgen til barnas beste.

[Gjest BIA]

Om dette er ting som lar seg rette opp og hun har ressurssterk familie til støtte så er det jo rart at disse ikke har hjulpet før b.vernet kom inn i bildet...

Det er ikke så rart det. Man kan stille opp som familie inntil en viss grad, men når foreldren er voksen og bestemmer selv, så er det faktisk ikke alltid familien får gjort så mye. Ressurssterke eller ei.

[Gjest BIA]

For et par år siden var det en sak i pressen som kansje hadde likhetstrekk med det du beskriver. Ei jente på 12 år ble tvunget av barnevernet til å reie til sin stemor i utlandet. Årsaken var at faren til barnet plutselig døde (i England). Barnet var norsk statsborger. Det var også moren, men hun hadde (hatt ?) narkotikaproblemer).

Barnevernet ønsket derfor å sende jenta til sin stemor i Afrika.

Jenta hadde hele tiden gitt klart uttrykk for at hun ønsket å være i Norge. Besteforeldrene (foreldrene til moren) var fullt ut oppegående mennesker som ikke vile ha problemer med å fostre opp barnet slik besteforeldrene og barnet også ville. Barnevernet nektet imidlertid besteforeldrene dette, og besteforeldrene fikk heller ikke info om hvorfor barnevernet ikke ønsket dem som fosterforeldre.

Saken gikk i mediene i ca 1/2 år (du kan sikkert søke det opp i Google).

Det endte med rettsak, og barnet og besteforeldrene vant på alle områder.

Barnet bor nå hos besteforeldrene. Men vær klar over at det er mulig barnevernet kunne ha vunnet og tvangssendt den norske jenta til Afrika om hun ikke hadde vært 12 år. Som kjent kan barn høres fra de er 7 år og gradvis tillegges mer vekt. Når de er 12 skal de tillegges "vesentlig vekt" (hva de nå mener med det). Når barnet er 15 skal det i realiteten bestemme selv om omsorgsalterntivet er et reellt alternativ som ikke er til skade.

I konflikter som omhandler foreldre og bosted etter samlivsbrudd vil denne regelen medføre at barnas ønsker som oftest blir resultatet fra barnet er ca 10 år.

Det finnes et lite knippe advokater som er flinke til å prioritere barnas ønsker og behov. Klarer du å finne fram til disse tror jeg besteforeldrene får en reell mulighet til å overta omsorgen til barnas beste.

Det høres jo ikke lovende ut.

Disse barna er små, tre stykker og den eldste begynte på skolen i høst. Hun har jo da fått livet helt omkalfatret. Jeg trodde barnevernet skulle gjøre ting bedre for barn, ikke verre. Det syns jeg jo er tilfelle når barna kunne bodd hos besteforeldrene som de er glade i og som er glade i dem. Istedet blir de altså sendt til fremmede mennesker som de ikke har noen tilknytning til!

Det henger jo ikke helt på greip vel?

Det er jo moren som har "dummet seg ut", ikke resten av familien. Jeg skjønner ikke hvordan barnevernet tenker jeg . Familien får jo ikke en gang lov til å treffe barna og det er ikke sånn at moren er rusmisbruker eller noe sånt, bare at hun har problemer som kan ryddes opp i.

[Gjest Trine]

Jeg kjenner til en sak som startet slik du beskriver. Et barn ble tatt hjemmefra av barnevernet og plassert i fosterfamilie. Biologisk familie ble ikke vurdert, selv om det der fantes flere egnede personer.

Biofamilien fikk hjelp utenfra og klarte å få overtalt barnevernet til å plassere barnet hos dem istedet, slik både barnet og foreldrene ønsket. Og alle hjerter gledet seg. Enn så lenge.

Det viste seg å bli en dårlig opplevelse for alle parter. Foreldrene trodde det nå var fritt fram til å omtrent få tilbake barnet sitt, mens biofamilien hadde kontrakt som fosterforeldre og måtte forholde seg til barnevernets regler som andre fosterfamilier. Dette førte til sterk splid mellom foreldrene som ble sinte og følte seg sviktet, og biofamilien som prøvde å ivareta foreldrenes behov, barnevernets ønsker og barnets behov på engang.

Foreldrene klarte ikke å skjerme barnet for sine følelser, så barnet ble tynget ned av foreldrenes negative karakteristikker av biofosterfamilien. Barnet kom i opposisjon, nektet å forholde seg til fosterfamilien i det hele tatt og utagerte verre og verre. Til slutt ble det umulig for alle parter å leve sammen og det ble i fellesskap bestemt at barnet skulle flyttes. Det ble da den tredje familien barnet fikk på kort tid. Tragisk. Samtidig har en hel familie blitt splittet og fått det vondt.

I allefall, det jeg har fått inntrykk av er at i noen tilfeller er det best at barnet kommer til noen utenfor familien, noen som har avstand til foreldrene og ikke trenger å ta hensyn til dem. Det er jo barnets behov som skal ivaretas. Og en fosterfamilie utenfor familien vil ikke trenge å frykte at deres egen slekt vikles inn i ubehagelige situasjoner.

Jeg vet i allefall at jeg neppe ville våget å være fosterhjem for noen i min egen slekt. Det blir altfor mange kompliserte følelser og vanskelige valg som til syvende og sist kan ramme barnet.

Det kan hende barnevernet har "glemt" å undersøke mulighet for fosterhjem i slekta, men det kan også hende de har vurdert det sånn at det er liten sjanse for å få et slektsfosterhjem til å fungere pga noe ved mors oppførsel.

PS: Jeg har hørt om familieplasseringer som fungerer relativt bra også.

[nattergal]

Jeg har en venninne som nylig opplevde å miste barna sine til barnevernet. Hun har hatt en del problemer og det er dessverre ikke til å skjule at det var riktig av barnevernet og hente barna hennes i en akuttsituasjon. Det jeg reagerer på og lurer på om noen har noen erfaring med er: det er barnemoren som har problemer, men ikke større enn at de lar seg rette opp. Det vil bare ta litt tid. Saken er videre at hun har en meget ressurssterk familie som ikke får lov til å komme på banen og barna er nå plassert hos fremmede, mens de faktisk hadde hatt det bedre hos familien.

Er dette virkelig det som er vanlig i en barnevernsak eller er det hun som er uheldig med saksbehandler?

Hei vi er slektsfosterhjem . Barnevernet plikter å sjekke om noen i den nærmeste familie er egnet .Men det er ikke dermed sagt at man blir godkjent . Det kan jo være grunner som ikke er offentlige som gjør at situasjonen er slik som den er nå .

[Gjest X]

Jeg har en venninne som nylig opplevde å miste barna sine til barnevernet. Hun har hatt en del problemer og det er dessverre ikke til å skjule at det var riktig av barnevernet og hente barna hennes i en akuttsituasjon. Det jeg reagerer på og lurer på om noen har noen erfaring med er: det er barnemoren som har problemer, men ikke større enn at de lar seg rette opp. Det vil bare ta litt tid. Saken er videre at hun har en meget ressurssterk familie som ikke får lov til å komme på banen og barna er nå plassert hos fremmede, mens de faktisk hadde hatt det bedre hos familien.

Er dette virkelig det som er vanlig i en barnevernsak eller er det hun som er uheldig med saksbehandler?

Nå skal det jo noe til for å bli fratatt barna så jeg tror det er stor sjanse for at du ikke vet alt her. Før det går så langt som omsorgsoverdragelse skal det jo prøves ut tiltak. Om moren har så "enkle" problemer at de er lett fikse opp i finner jeg det rart at familien sitter i denne situasjonen nå.

[Gjest BIA]

Nå skal det jo noe til for å bli fratatt barna så jeg tror det er stor sjanse for at du ikke vet alt her. Før det går så langt som omsorgsoverdragelse skal det jo prøves ut tiltak. Om moren har så "enkle" problemer at de er lett fikse opp i finner jeg det rart at familien sitter i denne situasjonen nå.

Selvfølgelig skal det noe til å for å bli fratatt barna. Jeg vet alt som har foregått siden det er en god venninne. Jeg stiller ikke spørsmål ved hvorfor det har skjedd. Moren gjør heller ikke det. Hun innser at hun har noen ting å jobbe med før hun klarer å være en god mor for barna sine og er nå innstilt på å jobbe for å få til dette.

Det jeg stiller spørsmål ved, er hvordan barnevernet kan mene at det er best for barna å bli fullstendig skilt fra hele familien som de alltid har hatt et godt forhold til. Barna blir jo faktisk fratatt en del av livet sitt som har vært positivt for dem og jeg kan ikke annet enn å mene at barnevernet gjør feil i de sakene hvor det faktisk finnes ressurser i familien som gjør at barna ville bli godt tatt vare på der. Jeg vet at man tenker at når foreldrene har problemer, så kan det være problemer i forrige generasjon også, men det er ikke tilfelle her. Jeg vet også at de kan tenke at besteforeldre ikke vil klare å holde seg til avtalte besøkstider for moren og det er heller ikke tilfelle her. Likevel velger de å utsette barna for ny omsorgssvikt ved å hindre dem i å ha kontakt med resten av familien. Jeg begriper det ikke!

Jeg vet også at i andre kommuner enn der vi bor, så gjør faktisk barnevernet det stikk motsatte. De plasserer barna i familien først der det er mulig, og så begynner de å jobbe i forhold til det de skal jobeb med. Det må da være en mye bedre løsning.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være forskjell på dette fra sted til sted. Noen kommuner må jo ha skjønt mer enn andre tenker jeg.

[Gjest Mahogny]

Noen kommuner må jo ha skjønt mer enn andre tenker jeg.

Det tenker jeg også.

Noen kommuner har kanskje erfart at slektsfosterhjem ikke fungerer så bra alltid, og derfor nøler de mer med å plassere barn på denne måten.

Hvordan kan du si at besteforeldrene her ikke vil ha problemer med å overholde besøkstider? Hvordan vet du det? Besteforeldrene vet jo ikke selv engang hvordan det vil være å bli fosterforeldre for sine barnebarn. Det er en veldig annerledes rolle enn å være besteforeldre og foreldre. Man risikerer å skape splid i familien og ødelegge mer enn man fikser. Jeg kan forsikre deg om at veldig mange ressurssterke familier har opplevd å få seg en kraftig og uventa trøkk som slektsfosterhjem. Ingen vet hvordan det vil fungere før de står midt oppi det. Å påstå noe annet er i beste fall naivt.

Jeg ville heller latt barna bo i en "fremmed" fosterfamilie (de er ikke fremmede for barna særlig lenge), og heller la barna beholde besteforeldrene som nettopp besteforeldre. Det kan hende barna ikke får treffe besteforeldrene helt i starten fordi de trenger ro til å venne seg til sitt nye bosted, men etterhvert kan det hende de får gjenoppta kontakten på naturlig måte.

[Gjest BIA]

Det tenker jeg også.

Noen kommuner har kanskje erfart at slektsfosterhjem ikke fungerer så bra alltid, og derfor nøler de mer med å plassere barn på denne måten.

Hvordan kan du si at besteforeldrene her ikke vil ha problemer med å overholde besøkstider? Hvordan vet du det? Besteforeldrene vet jo ikke selv engang hvordan det vil være å bli fosterforeldre for sine barnebarn. Det er en veldig annerledes rolle enn å være besteforeldre og foreldre. Man risikerer å skape splid i familien og ødelegge mer enn man fikser. Jeg kan forsikre deg om at veldig mange ressurssterke familier har opplevd å få seg en kraftig og uventa trøkk som slektsfosterhjem. Ingen vet hvordan det vil fungere før de står midt oppi det. Å påstå noe annet er i beste fall naivt.

Jeg ville heller latt barna bo i en "fremmed" fosterfamilie (de er ikke fremmede for barna særlig lenge), og heller la barna beholde besteforeldrene som nettopp besteforeldre. Det kan hende barna ikke får treffe besteforeldrene helt i starten fordi de trenger ro til å venne seg til sitt nye bosted, men etterhvert kan det hende de får gjenoppta kontakten på naturlig måte.

Jeg mener dette fordi moren og svigerforeldrene hennes har diskutert dette. Hun vet at hun vil få støtte, men at barna må komme i første rekke og at det barnevernet bestemmer må komme i første rekke. Dette er de faktisk enige om og siden jeg vet at det er oppegående mennesker det er snakk om, så vet jeg også at de klarer å gjennomføre det de har bestemt.

Å havne i barnevernets klør betyr ikke at man ikke kan være et normalt intelligent og oppegående menneske. Det betyr at man har fått problemer av et eller annet slag. Noen klarer å rette opp i det, andre ikke.

I dette tilfellet vet jeg at de klarer å rette det opp, men det vil ta litt tid. Barnevernet antyder ca 1 år og da ser jeg ikke hensikten med å plassere barn i nok et fremmed fosterhjem i og med at de nå er i beredskapshjem og der skal de jo ikke fortsette å være. Det må da være bedre at de kommer hejm til familien i denne tiden.

[AnonymBruker]

Nå kjenner ikke jeg denne saken i detaljer, men som det er nevnt tidligere, så er det en rekke tiltak som skal prøves ut før barnet skal fjernes. Her kommer også debatten inn om vi enkelte tilfeller har for mange ting som skal prøves ut, slik at barna blir værende i en belastende situasjon for lenge!?

Der hvor foreldrene sliter med rusproblemer kan være en typisk situasjon hvor dette blir tilfelle fordi noen klarer seg greit i perioder, men får tilbakefall etc.

Jeg jobber på barneverninstitusjon selv, slik at vi samarbeider tett med bv tjenstene som er de som fatter vedtak og plasserer barna.

Vi har hatt noen plasseringer hvor de har valgt å plassere barna på utsiden av familien, tiltross for at familien er ressursterk. Da har begrunnelsen vært å skjerme barna totalt fra belastningen, og fordi de har ansett at det vil være vanskelig for familien å få rollen om å sette grensene mellom barna og foreldrene.

Det er vanskelig å vite om de har gjort en dårlig vurdering i denne saken, men jeg vil anta at de har en gjennomtenkt begrunnelse for at de handler som de gjør. Moren har innsyn i sakspapirene slik at den informasjonen skal være tilgjenglig for henne.

[Gjest Sue]

Når jeg leser slike overbeviste uttalelser om at "vi VET de kommer til å klare det" så blir jeg en blanding av oppgitt og melankolsk. Jeg har nemlig selv vært i omtrent nøyaktig samme situasjon.

Jeg vil ikke gå inn på detaljer her av gjenkjennelsesfare, men for noen år siden ble jeg og mannen min fosterforeldre for en slektning. På forhånd var vi og de biologiske foreldrene veldig enige om hvordan dette skulle løses. Vi var tydelige på at vi måtte følge barnevernets føringer og at hjemme hos oss ville våre regler gjelde for barnet, ikke biologiske foreldres regler. Foreldrene var hjertens enige og vi alle følte oss veldig sikre på at dette skulle fungere bra.

Det fungerte bra inntil barnet hadde bodd hos oss et par uker. Da kom den første misnøyen fra biologiske foreldre som beskyldte oss for å stå på barnevernets side og for å ikke ta godt vare på barnet. Etter dette gikk det slag i slag. Foreldrene ble sintere og sintere, de ringte og kjeftet på oss til alle døgnets tider og de dro inn resten av slekta i skittkastingen. Slekta ble delt omtrent på midten, og dette er en deling som vi ikke har klart å lappe sammen selv flere år etter at fosterbarnet ble nødt til å flytte. Barnet måtte flyttes av hensyn til seg selv, for det ble uholdbart for barnet å leve midt i skuddlinjen og bli brukt som klagemur av foreldrene.

For å ta et lite hverdagslig eksempel: Hvis barnet hadde lyst på nye sko, men vi sa nei fordi barnet allerede hadde tre par sko som passet helt fint til akkurat det bruket, da fikk vi kjeft så ørene flagret fordi vi ikke ga barnet nok klær og vi ble beskyldt for å "stjele" pengene som vi fikk fra barnevernet til utgiftsdekning.

Vi var så sikre på at dette ville fungere bra, for vi hadde jo snakket så grundig om det på forhånd og avklart alt. Men når det virkelig gjaldt så revnet alt og vi ble oppriktig sjokkerte over hvordan foreldrene oppførte seg, vi stolte jo på dem. Man skal ikke undervurdere den sorgen og det sinnet foreldre føler når de ikke får ha ansvaret for egne barn. Å bli fratatt barna sine kan føre til mye irrasjonell oppførsel, og det er barna som lider, dessverre.

Det kan hende barnevernet har vurdert slektsfosterhjem, men slått det fra seg pga vurderinger rundt barnas beste. I vårt tilfelle skulle jeg i ettertid ønske barnevernet hadde nektet oss å være fosterhjem, for dette ble et sorgens kapittel for ei hel slekt.

[Gjest BIA]

Takk for alle innspill. Syns det er flott at det går an å få et innblikk i situasjonen fra alle sider. Det er jo nyttig i forhold til hva man skal se opp for akkurat i denne familien og i denne siuasjonen. Det er jo ikke gitt at det går dårlig her, selvom det har gått dårlig for andre, eller omvendt.

Og vet man hvor fallgruvene er, så er det lettere å unngå dem tenker jeg.

Jeg har tenkt å la min venninne lese dette og også svigerforeldrene som ønsker å være fosterhjem og ögså foreldrene hennes. De er i allefall enige om at det er svigerforeldrene som skal være fosterhejm om det blir aktuelt.

[Gjest BIA]

Når jeg sier at jeg VET at de kommer til å klare det, så mener jeg at jeg VET at foreldrene kommer til å klare å jobbe seg gjennom dette slik at de får barna tilbake.