Barn som ikke vil til pappaen sin...

[micci]

Jeg har to barn- en gutt på straks 3 år og ei jente på 4,5 år. Vi har hatt delt omsorg for dem siden minsten var like over 1 år.Dette har fungert fint, og vi samarbeider godt om barna. Barna har også hatt det godt hos pappaen sin. Pappaen har ny samboer(de har nå vært sammen i 1,5 år) og de kommer veldig godt overens med henne også. Det rare er bare at i det siste har barna helst ikke villet dra til pappaen sin...Og når de først er der savner de meg masse masse og teller ned dager til de skal til meg. Vi synes dette er veldig vanskelig alle sammen, og vet ikke hva som kan gjøres for at det skal bli bedren for barna,.. Noen som har vært med på lignende? Håper bare det er en fase og at det går over snart

[Piper]

Det er helt sikkert en fase de går igjennom, og jeg ville fokusert på alt det positive de skal gjøre når de er hos pappa. Kanskje far må prøve å være litt mer aktiv med dem akkurat i denne perioden, der de ikke får tid til å savne deg like mye.

[Far til 2]

Jeg hadde det litt sånn i tiden rett etter bruddet med ex'en. Jeg fikk stadig høre at barna ikke ville til meg selv om de ikke ga uttrykk for den meningen når jeg snakket med de.

Likevel var det nok en snev av sannhet i det fordi jeg midlertidig bodde i et området som var veldig lite barnevennlig.

Da vi endelig ble enig om oppgjøret kjøpte jeg meg bolig rett i nærheten av moren, og barna elsket å komme på besøk. Så mye at jeg etter forholdsvis kort tid overtok omsorgen.

Tilsvarende skjedde med begge barna etter at jeg hadde fått mine obligatoriske uker hjemme med barna. Bare 2-3 uker etter at moren gikk tilbake til arbeidet ble det sånn at barna måtte legges av meg, mates av meg, trøstes av meg, etc, etc. Men også dete endret seg eter en stund.

Det er derfor mulig å få endret på holdninger som det du beskriver.

[Gjest BabyBlue]

Jeg var heller ikke så interessert i å være med faren min på den alderen, noe jeg angrer på den dag i dag. Han hadde mye mere tid til meg da jeg var yngre.

[AnonymBruker]

Så lenge barna har det bra i begge leire tror jeg ikke man skal bekymre seg så mye om dette.

Min stesønn er nå 11, og han har i perioder ikke ønsket å komme til pappa og meg. I andre perioder har han ikke ønsket å være hos mor. Dette går i bølger. Siden han er så stor så gjør vi det sånn at han får lov til å bestemme en del selv hvor han skal være. Han får ikke lov til å dra til pappa fordi han har kranglet med mamma, f.eks., og enkelte samvær er fastlåste av hensyn til kontinuitet og foreldrene som også trenger å kunne planlegge i forhold til om barnet er hos dem eller ikke. I hverdagene er det imidlertid opp til gutten selv hvor han foretrekker å være. Begge foreldre er fleksible. Dette kunne ført til kluss i forhold til bidrag siden det varierer hvor mye gutten er hos far (som er samværsforelder). Men far synes det er greit å betale et fast bidrag ut fra minstesamvær, og så er gutten selvsagt hjertelig velkommen så mye han vil ellers. Vårt hjem er også guttens hjem.

Denne ordningen fungerer fint for oss alle og gutten er mye mer fornøyd nå enn da vi holdt oss kun til fast samvær.

Dette er nok ikke å anbefale for små barn, de trenger fastere rammer og er ikke store nok til å ta få ansvar for å fortelle hvor de vil være. Jeg tror dere skal holde dere til fast samværsplan og heller prøve å gjøre ting sammen hele gjengen (mor, far, stemor, barn) iblant mens barna er hos far. Da får de en ekstra dose mamma uten å få mindre samvær med pappa. Senere kan det snu seg.

Kanskje kan dere på sikt få en mer fleksibel ordning når barna blir eldre.

[micci]

Takk for svar!

Jeg tror nok det bare er savn barna kjenner på- og håper og tror det går seg til med tiden. Som sagt har det vært lite problemer til nå, så det er nok bare en fase de går igjennom. Skal forsøke å fokusere på alt det positive de kan gjøre når de kommer til pappaen sin, så går det nok seg til