Steforeldre skal ikke oppdra!

[Gjest Dainty]

Selvsagt skal steforeldre ha en viss bestemmelsesrett i det som angår husholdningen og familien som helhet. Men når det gjelder det som kun angår barnet, er det foreldren som bør ha full bestemmelsesrett. Når det skal være middagstid i huset, hvor ryddig det skal være i huset osv bør være noe de voksne finner frem til i fellesskap. Men ting som når barnet skal gjøre lekser, hvilke leggetider og innetider som gjelder, hvem de skal omgås og hvilke klær de skal bruke er det foreldren som bør bestemme over.

Det blir selvsagt noe annet om steforelderen passer barnet alene, da skal h*n selvsagt få bestemme alt det overnevnte. Men slik blir det jo for enhver som passer barnet, enten det er besteforeldre, tanter og onkler etc.

Om det er slik at barnet ikke har kontakt med en av foreldrene, og steforelderen etter avtale med omsorgsforeldrer har trådt inn i rollen som forelder siden barnet var svært ungt, blir det selvsagt noe helt annet.

[AnonymBruker]

http://drphil.com/articles/article/243/

Jeg vet at de fleste, inkludert meg, har sterke meninger om Dr. Phil, men dette er faktisk noe jeg er enig med han i. Se bort fra at det er Dr. Phil, men les denne artikkelen, her står det veldig mye bra.

[Jinta]

Selvsagt skal steforeldre ha en viss bestemmelsesrett i det som angår husholdningen og familien som helhet. Men når det gjelder det som kun angår barnet, er det foreldren som bør ha full bestemmelsesrett. Når det skal være middagstid i huset, hvor ryddig det skal være i huset osv bør være noe de voksne finner frem til i fellesskap. Men ting som når barnet skal gjøre lekser, hvilke leggetider og innetider som gjelder, hvem de skal omgås og hvilke klær de skal bruke er det foreldren som bør bestemme over.

Det blir selvsagt noe annet om steforelderen passer barnet alene, da skal h*n selvsagt få bestemme alt det overnevnte. Men slik blir det jo for enhver som passer barnet, enten det er besteforeldre, tanter og onkler etc.

Om det er slik at barnet ikke har kontakt med en av foreldrene, og steforelderen etter avtale med omsorgsforeldrer har trådt inn i rollen som forelder siden barnet var svært ungt, blir det selvsagt noe helt annet.

Merker på meningene dine at du aldri har vært stemor selv..

Endret 24. september 2010 av Jinta

[Gjest Dhanu]

Merker på meningene dine at du aldri har vært stemor selv..

Hun kan vel bidra i debatten likefullt

[Jinta]

Hun kan vel bidra i debatten likefullt

Klart det, men kan nok bli vanskelig å faktisk realisere meningene hennes i en reell steforeldrefamilie. Synes faktisk hele tanken om at steforeldre ikke skal oppdra er litt naiv. Det er kanskje det bioforeldren som ikke bor i huset ønsker, men det er nok for det meste ikke gjennomførbart. Må forøvrig si jeg er uenig med Jesper Juul sine tanker på området også. Men den linken en her linket til Dr. Phil og hans tanker rundt steforeldre og hvordan man skal takle rollen synes jeg var veldig bra, enig i mye av det.

[Gjest Dhanu]

Klart det, men kan nok bli vanskelig å faktisk realisere meningene hennes i en reell steforeldrefamilie. Synes faktisk hele tanken om at steforeldre ikke skal oppdra er litt naiv. Det er kanskje det bioforeldren som ikke bor i huset ønsker, men det er nok for det meste ikke gjennomførbart. Må forøvrig si jeg er uenig med Jesper Juul sine tanker på området også. Men den linken en her linket til Dr. Phil og hans tanker rundt steforeldre og hvordan man skal takle rollen synes jeg var veldig bra, enig i mye av det.

Det er jeg enig i. I vår familie er det kun en biologisk forelder for eldstebarnet, så er det to biologiske foreldre (som er gift) for minstebarnet. Jeg kan ikke se ett eneste godt argument for at disse to søsknene da skal behandles ulikt, verken av den felles biologiske forelderen eller av steforelderen (nå er det ikke snakk om en steforelder som kom inn i tenåringsstadiet. Ser at den er helt annerledes).

Det jeg syns er veldig rart i denne tråden, er at ganske få påpeker det som for meg er det helt sentrale: Hver enkelt familie er unik, derfor er det vanskelig å være bastant og lage en fasit som gjelder for alle.

Hvis JEG sier at dette er det rette for VÅR familie, så må det da være veldig vanskelig for andre brukere i denne tråden å si at det er feil? Og slik er det vel for alle andre familier også...?

[Gjest regine]

Jeg har lært av denne tråden at man burde bli sammen med en person med barn kun hvis man vil seg selv veldig vondt.

Da blir du nemlig fratatt alle rettigheter til å si fra om noe i ditt eget hjem. Helst skal man bare sitte stille i en krok og la barna gjøre som de vil. For all del ikke si noe hvis de gjør noe galt!! Da kan de føle seg oppdratt og da kan de bli lei seg!

Sparker de deg i leggen så må du bare ta imot med et smil, men husk å betal for maten de spiser, strømmen de bruker, avdragene på huset, bensin når du kjører dem til trening, godteri på lørdag, telefonregninger, maling til barnerom som må pusses opp fordi du ikke fikk lov til å si fra at tapeten ikke skal rives av! For akkurat DET kan du brukes til!

Dette syns jeg er et innlegg som oppsummerer på en veldig god måte at man ikke har skjønt noe som helst (og for å ha sagt det - det er flere av de i denne tråden). Mulig jeg tar feil - men har inntrykk av at det stort sett er stemødre som har en sånn holdning til seg/sin rolle og verden. Kanskje fordi kravene som stilles (eller: hun lager seg?) til stemødre er annerledes enn til stefedre? Kvinner skal jo på en helt annen måte være omsorgspersoner for alle barn, også den nye kjærestens, helt uavhengig av behov eller barnas ønsker etc. Det virker også som det er mange fedre som er mer enn villige til å la stemor ta over de praktiske tingene - og hun gjør det villig nok i begynnelsen (men så surner det....).

Her i huset er det en stefar - men han er seg faktisk veldig bevisst at det er jeg - som mor - som er oppdrageren. HAN har nemlig skjønt at hvis han og barna (som var over 10 da han kom inn i vår familie)skal ha et ok forhold så er det lurere av han å ikke tre inn i en oppdragerrole.

Men det er jo klart: han kan og skal si fra om barna er urimelige (sparker på leggen som ble brukt som eks, tegner på tapeten og lignende). Noe annet ville jo vært meningsløst. Og som andre har skrevet: dette handler om VOKSENpersoner som i en sånn sammenheng selvsagt sier fra!

Dersom en som voksen har så liten selvtillit eller hva det nå er som mangler, at en tror at det å ikke skulle oppdra stebarn betyr at man ikke kan si fra om ufordragelig oppførsel - ja da er det den voksen som har et stort problem. (ser selvsagt at det kan oppstå problemer hvis mor/far mener det er greit at barnet sparker/tegner på tapeten etc, mens en selv ikke jgør det. Men da er det et voksenproblem!)

Og det er selvsagt forskjell på en 2-åring og en 10-åring ifht. steforelders rolle. Og også hvor mye tid barna tilbringer under steforelders tak. I vårt tilfelle er det omtrent ikke samvær, og stefar får da også en mye større rolle i barnas liv. Men - de store tingene er det jeg som mor som står for - og det er faktisk alle parter fonrøyd med. Samtidig som det selvsagt er noe mer "oppdragelse" fra stefars side i dag, enn det var da vi flyttet sammen for tre år siden. Det er også en naturlig utvikling mener jeg - man kan ikke tro at alt går på skinner fra dag en i sånne "nyfamilier".

og jeg er så glad at jeg har funnet meg en mann som forstår at han ikke kan komme trampende inn i livet til ungene og skal "ta over". For meg kan det til tider være frustrerende, fordi jeg får den "kjeften" som han gjerne ville gitt de håpefulle, når han blir frustrert over deres oppførsel. Samtidig er jeg veldig veldig glad for at det er sånn, fordi det gjør at alle parter har et ok forhold.

Det er greit nok at alle familier er forskjellige - men jeg tror en ville fått en enklere tilværelse dersom steforeldre (mødre?)IKKE insisterte på å være så voldsom oppdrager til tider. Vær litt mer laidback - tenk over hva som virkelig er viktig ifht. barna, familien og oppveksten.

[Gjest Dainty]

Merker på meningene dine at du aldri har vært stemor selv..

Nei, men jeg har vokst opp med både stemor og stefar, og det var slik det fungerte Det hendte selvsagt at de anbefalte foreldrene mine hvilken avgjørelse de burde ta - som oftest var de "snillere" og ville oftere si ja enn foreldrene mine når jeg spurte om lov til å gjøre noe - men selve avgjørelsen var det foreldrene mine som tok. Jeg hadde to ressurssterke og tilstedeværende foreldre fra før, og det holdt. Steforeldrene mine fikk rollen som to trygge voksenpersoner jeg kunne snakke med om alt og som viste meg kjærlighet og omsorg.

Jeg mener selvsagt ikke at steforeldre ikke kan si ting som "nå må du vaske hendene, for nå er det middag" etc. Jeg snakker om de store avgjørelsene, som gjelder barnets rutiner, skole/barnehage, kosthold og så videre.

Jeg har for øvrig et fantastisk forhold til mine steforeldre i dag som voksen. Vi kom oss igjennom årene som "nyfamilie" uten de store problemene.