Steforeldre skal ikke oppdra!

[AnonymBruker]

Barnefar og jeg er veldig enig om at vi skal holde oss på samme linje av regler hos han som hos meg. Jeg hadde reagert veldig hvis kjæresten hans hadde gått i mot de reglene vi hadde kommet fram til, men jeg hadde vært veldig positiv hvis hun ville komme med innspill, f.eks si at leggetid klokken 6 kan kanskje flyttes til klokken 7, men det er ikke opp til hun å bestemme det...

HVA?? Nå vet jeg ikke om klokkeslettene du nevner er for barn på 1 år, men feks her: Vi har mine 2 tenåringer og hans også 2 tenåringer av og til. Dersom ikke JEG og min mann skal bestemme når det skal være leggetid i vårt hus, ja, da sier jeg som jeg har skrevet tidligere. Jeg vil overhode ikke være en del av min manns barn hverdag. Selvsagt må han gjerne - og burde - ringe barnas mor og fortelle henne hva vi har kommet frem til, men helt ærlig. Det er mitt og min manns hjem. Vi har fire barn til sammen. Jeg er interessert i å finne en ordning som passer i DETTE huset, ikke hva som passer i andres hus. At det er ulikt i to hjem er naturlig. Om man ikke skal kunne ta avgjørelser til alles felles beste (noen ganger klart kan det endres slik at hans barn rutiner er de beste og at mine følger hans), så er det rett og slett en ting å gjøre. Å aldri skille seg! Dette er dessverre en del av det barn og voksne dessverre må tilpasse seg. Eller: Bli boende alene med barna deres til de har flyttet ut. Det er jo helt håpløst ellers..

Igjen - det er fryktelig å være barn av skilte foreldre, men det er jammen fryktelig vanskelig å være en voksen person tett på barna også!goodbye:

[Gjest Gjest]

Enig i det du sier, det er forskjell på små og store stebarn og hvordan man forholder seg til dem som steforeldre.

Jeg har selv et stebarn som jeg ble stemor til da barnet var 4 år, barnet ser i dag på meg som en omsorgsperson, men hun vet far har siste ordet i saker som omhandler henne. Det er alltid far som henter/leverer, går på foreldremøter og fritidsaktiviteter med barnet, det har jeg nesten ingen del av, men her hjemme har jeg stor bestemmelsesrett i hvordan ting skal foregå, leggetider, middagstider, om barnet får ha besøk, om barnet kan spille på pcen e.l.

Nemlig

Samme her. Alt som har med foreldremøter og alt sånt har jeg ingen ting med å gjøre, det gjelder kun mor og far. Men som jeg sa, så lenge hun er i VÅRT hus, gjelder mine regler like fullt som hans de få gangene hun er her (annenhver helg). Hadde vi kun vært kjærester og jeg hadde vært på besøk hos han/sovet hos han uten et samboerskap hadde så klart rollene vært annerledes. Da hadde jeg ikke bestemt noe som helst. Men, VÅRT hjem, VÅRE regler. Ikke mine, dine osv.

Er vi uenige diskuterer vi det oss i mellom og kommer frem til noe. For meg er det f.eks. uaktuelt at ungen skal få være oppe like sent hos oss som hos mor, da jeg synes det er viktig at de voksne i huset skal få "lov" til å være lengre oppe enn barnet. Jeg bruker samme metode som det moren min gjorde med meg, og forklarer at vi må få ha litt "voksentid" før vi legger oss, og at vi derfor ikke legger oss likt som henne i helger. Skoledager er det enda tidligere i seng, så klart.

Dette barnet trenger også godt med påminning med det meste når det gjelder morgenstell ("Jeg glemte det jeg" er populært når man ikke gidder), og da mener jeg at det ikke er feil at jeg ber henne gå på badet og vakse seg osv, om far er uoppmerksom og ikke sier noe. Er han tilstede kan jeg også minne han på det så han forteller henne det. Hun får ikke slippe unna rutiner og plikter bare fordi han er sløv, for det er viktig at hun lærer det, og da ser jeg ingen problem i at jeg er med å sier ifra.

[Jade]

Hvis jeg hadde vært steforelder, og jeg ikke hadde fått lov av far (og mor) å bestemme noe som helst som hadde med barnet å gjøre. Ikke fikk lov til å gi beskjed til barnet når han gjorde noe galt, eller om han skulle gjøre noe, så skulle far selv fått lov til å ta seg av alt det andre også; klesvask, handling av klær, matlaging, rydding etter dem osv.

[Christina_]

HVA?? Nå vet jeg ikke om klokkeslettene du nevner er for barn på 1 år, men feks her: Vi har mine 2 tenåringer og hans også 2 tenåringer av og til. Dersom ikke JEG og min mann skal bestemme når det skal være leggetid i vårt hus, ja, da sier jeg som jeg har skrevet tidligere. Jeg vil overhode ikke være en del av min manns barn hverdag. Selvsagt må han gjerne - og burde - ringe barnas mor og fortelle henne hva vi har kommet frem til, men helt ærlig. Det er mitt og min manns hjem. Vi har fire barn til sammen. Jeg er interessert i å finne en ordning som passer i DETTE huset, ikke hva som passer i andres hus. At det er ulikt i to hjem er naturlig. Om man ikke skal kunne ta avgjørelser til alles felles beste (noen ganger klart kan det endres slik at hans barn rutiner er de beste og at mine følger hans), så er det rett og slett en ting å gjøre. Å aldri skille seg! Dette er dessverre en del av det barn og voksne dessverre må tilpasse seg. Eller: Bli boende alene med barna deres til de har flyttet ut. Det er jo helt håpløst ellers..

Igjen - det er fryktelig å være barn av skilte foreldre, men det er jammen fryktelig vanskelig å være en voksen person tett på barna også!goodbye:

Hvor sto det i mitt innlegg at barnefar og kjæresten hans bor sammen? For å opplyse deg litt: De bor ikke sammen!

Vi har et såpass lite barn at vi har blitt enig om å holde oss på lik linje. Hva vi gjør når barnet er tenåring, vet jeg ikke! Det er 13 år til.

Endret 22. september 2010 av Christina_

[AnonymBruker]

"du bestemmer ikke over meg, for du er ikke MORA mi!"...

Jo, for tenk, jeg bestemmer over deg, ikke fordi jeg er moren din, men fordi jeg er voksen, og fordi det er MITT hus, og JEG betaler husleia, og maten, og også delvis klærne du går med!...

Jeg forbeholder meg retten til å bestemme over stebarn, (men selvsagt i samarbeid med barnas forelder) og også barn som er på besøk over lengre tid, fordi jeg har mer livserfaring, og fordi jeg bestemmer i eget hus...

[AnonymBruker]

Alle innleggene påminner meg stadig om at jeg aldri noen sinne skal være med på å ta ansvaret for noen annens barn til daglig. Det er en helt umulig oppgave! Enten føler barna seg tilsidesatt. Forskjellsbehandlet. Eller så forsøker en stemor- far å oppdra dem! Eller så bruker man for lite penger på dem, eller respekterer ikke mammaens retningslinjer. Av fare for alle skader man påfører barna - bo sammen med en som har barn fra før. Nei takk.

[Eliisa]

Jeg synes det blir helt galt om steforeldre ikke skal oppdra. Nå kommer det jo litt an på situasjonen, det er jo stor forskjell på steforeldre som har noen tenåringer i hus annenhver helg og steforeldre som har en 4 åring boende hele tiden. På et punkt starter faktisk barnet å se på deg som en slags forelder, siden det er du som er der når han eller hun har slått seg, er redd på natta osv.. Om ikke du som steforelder også skal kunne si i fra - så blir det i mine øyne helt galt.

Når man er voksen og har barn i hus, så er man faktisk sjefen. Når jeg har andre barn i mitt hus, ser jeg faktisk på det som min rett å si ifra når jeg mener at de gjør noe galt. Det er ikke sånn at jeg sitter å hakker på andres barn, men om den ungen feks kaster noe etter andre, eller slår så er det klart jeg sier i fra at det er galt.

[Gjest Dhanu]

Hvis jeg hadde vært steforelder, og jeg ikke hadde fått lov av far (og mor) å bestemme noe som helst som hadde med barnet å gjøre. Ikke fikk lov til å gi beskjed til barnet når han gjorde noe galt, eller om han skulle gjøre noe, så skulle far selv fått lov til å ta seg av alt det andre også; klesvask, handling av klær, matlaging, rydding etter dem osv.

I en situasjon hvor stefar har vært i barnets liv i mange år, er gift med mor og er far til barnets søsken, hvor han sammen med mor står for foreldremøter, henting og bringing til venner/fritidsaktiviteter/younameit, husarbeid, trøst, lekselesing osv osv...

...så blir det i mine øyne latterlig om han skal ekskluderes fra oppdragelsen, dannelsen eller hva pokker man kaller det, bare fordi biologi er det eneste altoverskyggende.

[gompen]

Jeg trøster stebarnet mitt når hun gråter, jeg snakker med henne når hun har det vanskelig,jeg hører på henne når hun forteller om morsomme ting hun har gjort, jeg sier ifra om hun oppfører seg dårlig, jeg ber henne gjøre ting når hun glemmer. Jeg sier ja til henne og jeg sier nei til henne.

Det samme gjør min samboer med mitt barn.

Det samme gjør besteforeldre, tanter og onkler med begge barna, når de er på besøk hos dem.

Jeg ser ikke noe galt i det?

[AnonymBruker]

Hvis ikke steforeldre hadde hatt noe å si over barn de skal tilbringe mye tid med, så hadde mange foreldre blitt svært ensomme til slutt. Da ville et sånt forhold vært uholdbart å gå inn i. Det er vanskelig nok som det er.

[Gjest Mann36]

Synes det er merkelig at alle forbinder oppdragelse med kjefting? I min bok så er det synonymt med å bry seg!

Dersom ikke dama (og forhåpentligvis min fremtidige kone) ville vært med å oppdratt min sønn så ville det vært helt uaktuelt å bo sammen.

Det er ikke snakk om å komme deisende inn første dagen med regler og kjefting og full kommunistisk agenda. Man kan faktisk bruke vettet og fornuften og ta ting etterhvert som det virker naturlig.

Etter bare noen måneder så har hun kommet med fornuftige innspill til regler og oppdragelse. Nå er han bare her annenhver helg foreløpig så vi tar det veldig forsiktig, men etterhvert så vil hennes stemme telle like mye som min. Grunnen til dette er at når vi får barn i sammen så skal alle behandles likt og ha den samme oppdragelsen her i huset.

Min sønn har foreløpig ingen problemer med denne ordningen og det virker som dem går fint i sammen. Jeg kjenner ikke så mange barn men de få jeg kjenner er meget forskjellige. Noen tar ting veldig greit og andre er litt "vanskeligere". Å presse en MAL ned ørene på alle foreldre om hvordan samvær/samhold mellom steforeldre og barn skal være synes jeg høres litt for enkelt ut.

[Alvina]

Steforeldre bør ikke oppdra eller bestemme over samboerens barn, mener familieterapeut Jesper Juul.

http://www.tv2.no/gmn/-steforeldre-skal-ikke-oppdra-3292267.html

De må ikke oppdra og bestemme, men må i alle fall være bevisste på at de da blir passive oppdragere. Synes ikke det er en rollemodell å lære bort.

Har hatt bonusmamma når jeg var tenåring, det gikk fint. Men hun sa fra og hadde egne meninger.

[AnonymBruker]

De må ikke oppdra og bestemme, men må i alle fall være bevisste på at de da blir passive oppdragere. Synes ikke det er en rollemodell å lære bort.

Har hatt bonusmamma når jeg var tenåring, det gikk fint. Men hun sa fra og hadde egne meninger.

Jo, jeg kan faktisk bestemme at barna til mannen min ikke skal tegne på veggen, kline is i sofaen, sparke og slå, være uhøflig. Det er mitt hjem også. Jeg betaler i dyre dommer for hus og alt til å holde husholdningen igang. Det skulle da bare mangle at jeg ikke kan bestemme noe!

[Alvina]

Jo, jeg kan faktisk bestemme at barna til mannen min ikke skal tegne på veggen, kline is i sofaen, sparke og slå, være uhøflig. Det er mitt hjem også. Jeg betaler i dyre dommer for hus og alt til å holde husholdningen igang. Det skulle da bare mangle at jeg ikke kan bestemme noe!

Hvis du må bestemme det, har det vært mangelvare i store deler av oppdragelsen. Skjerp deg litt nå i stedet for å angripe alle.

[AnonymBruker]

Hvis du må bestemme det, har det vært mangelvare i store deler av oppdragelsen. Skjerp deg litt nå i stedet for å angripe alle.

Angripe alle??!! Du mente at steforeldre ikke skulle bestemme noe og det svarte jeg på. Hvordan fikk du det til å bli at jeg angriper alle?

Tror du også at et barn aldri gjør NOE galt selv om de har fått god oppdragelse?

[Independent_]

Jeg er enig i at steforeldre _ikke_ skal oppdra andre barn enn deres egne. Jeg hadde selv steforeldre som til tider trodde de hadde all rett til å oppdra meg, samtidig som de gjorde forskjell på meg og sine egne barn. Jeg mener det er feil.

Hvis det er èn ting som er veldig viktig i et barn/ungdoms liv så er det struktur. Struktur oppnår man på flere måter, men det viktigste er rutiner og avgjorte regler og konsekvenser. Hvis man skal ha struktur skal man ha spesifikke mennesker å forholde seg til også. For de fleste så er dette "mor" og "far". Enten du har bare "mor" eller bare "far" eller begge deler, så har steforeldre ingenting med rollen "foreldre" å gjøre mener jeg. Uavhengig av om de er gift eller ikke. De kan gjerne være venn og en del av familien, men det at de skal kunne bestemme over barn som ikke er deres egne er ikke rett. De fleste som er steforeldre har sine egne barn i tillegg også, og veldig ofte skjer det tilfeller der steforeldre prøver å behandle stebarn som sine egne barn. Det er da lett å gjøre forskjell på de to, ofte til fordel for eget barn. Hvis man i utgangspunktet skal behandle ALLE barna i huset likt er det en grei løsning, men det fungerer skjeldent. I hensyn til at barna har andre foreldre som ikke er en del av den husstanden, vil det oppstå problemer også sånn.

Steforeldre har kommet som et tilskudd til familien som i utgangspunktet bestod av enten "mor og far" eller èn av de + barna. Det er den familien barnet har sett for seg å bo i, og det er den løsningen barnet vil ha. Det er ikke alltid like lett for barnet å godta at en ny person har kommet inn som tilskudd i familien. Uansett om barnet godtar eller ikke, så har ikke barnet valgt denne personen selv, men må forholde seg til h*n uansett. Noe som kan være riktig så vanskelig om barnet ikke liker denne personen i utgangspunktet. Å da blir barnet litt mindre glad når personen flytter inn og bor der på heltid.

Barna har standarpersoner i livet de forholder seg til- mor og far. De behøver ikke et ekstra sett foreldre!! Å om de har mistet èn av foreldre, kan ikke en ny person bare komme å ta plassen til den gamle. Steforeldre kan være et flott tilskudd i en familie, så lenge de "holder på med sitt" og sine barn. En steforelder kan gjerne gi råd og tips, det er mange stebarn som setter pris på også. Og nå sier ikke jeg at en unge som har steforeldre ikke skal respektere de. De er fortsatt voksne og selvfølgelig skal barna respektere dem! Bare ikke tre inn i foreldrerollen, tre heller inn i vennerollen -det er mitt tips til steforeldre.

[AnonymBruker]

Independent, du skrev og satt ord på ting. Har også hatt en forferdelig bonusfar som jeg kaller minus den dag i dag. Han skulle bestemme, uten å spørre min mor eller meg.

[AnonymBruker]

Independent, du skrev og satt ord på ting. Har også hatt en forferdelig bonusfar som jeg kaller minus den dag i dag. Han skulle bestemme, uten å spørre min mor eller meg.

Hva prøvde han å bestemme?

[AnonymBruker]

Jeg har lært av denne tråden at man burde bli sammen med en person med barn kun hvis man vil seg selv veldig vondt.

Da blir du nemlig fratatt alle rettigheter til å si fra om noe i ditt eget hjem. Helst skal man bare sitte stille i en krok og la barna gjøre som de vil. For all del ikke si noe hvis de gjør noe galt!! Da kan de føle seg oppdratt og da kan de bli lei seg!

Sparker de deg i leggen så må du bare ta imot med et smil, men husk å betal for maten de spiser, strømmen de bruker, avdragene på huset, bensin når du kjører dem til trening, godteri på lørdag, telefonregninger, maling til barnerom som må pusses opp fordi du ikke fikk lov til å si fra at tapeten ikke skal rives av! For akkurat DET kan du brukes til!

[Gjest gjest]

Sitter her med en følelse av at mens steforeldre prøver å bry seg om barna, så blir de tatt for å bry seg med dem...Hvordan hver enkelt familie velger å gjøre det, må bli opp til dem, men jeg lærte i alle fall et par ting som stemor: Er det barn med i bildet så er det bare en ting å gjøre: Innrette seg etter hva som er til beste for barnet. I tillegg skader det ikke å være litt diplomatisk og la egne kjepphester hvile.

Independent påpekte dette med struktur, det er nok det aller viktigste i all barneoppdragelse. Problemet er ikke at strukturen påvirkes når det kommer en ny voksenperson inn i bildet, men HVORDAN den påvirkes. Der er det ALLE de voksne må være voksne, også i forhold til egne følelser - selv om det er steintøft. Min erfaring var at det var enklere å ta opp hverdagsoppdragelse med barnets mor enn med kjæresten min, ikke fordi han var vrangvillig på noen måte, men fordi hun hadde bedre innsikt i barnet som bare var hos oss hver annen helg. Det var en diger kamel å svelge da jeg for første gang måtte be henne om råd vedrørende noe så enkelt som tannpuss hos en toåring, men det åpnet for en veldig god kommunikasjon mellom alle partene, og en mye sterkere felles struktur!