Steforeldre skal ikke oppdra!

[Gjest Dhanu]

Å være foreldre er vanskelig. Enten man er biologisk eller bonus. Poenget er at det er foreldrene som skal ha hovedansvar for barnas oppdragelse. Steforeldre skal støtte sin partner, og diskutere seg fram til enighet med han/henne om hvordan familielivet skal fungere.

Mine barn er mitt ansvar. Når de er hos far, skal han oppdra dem. Kona hans skal støtte han, og ellers være en god voksen mot barna mine.

Dette greier jeg ikke å være enig i.

Kan ikke se hvordan familielivet vårt skulle fungert om vi skulle være sammen om vårt fellesbarn, mens mitt særbarn kun var mitt ansvar. De er jo søsken, og lever sammen hele tida. Jeg ser absolutt ingen fordeler med at mannen min (og dermed jeg, fordi jeg måtte trappet ned innsatsen på yngste og opp innsatsen på eldste) skulle behandlet dem ulikt. Da er det for oss mye bedre at begge voksne legger like mye innsats i begge barn.

Nå kan andres situasjon være annerledes, men dette er det rette for oss. Jeg tenker at alle familier er ulike, og at man vanskelig kan påberope seg en fasit som gjelder for alle.

[Jade]

Jeg mener at foreldre skal bestemme "grunnstammen" i oppdragelsen. Og så skal steforeldre være med på å "håndheve" denne oppdragelsen med eget skjønn. Og barna skal respektere og lye steforeldrene på lik linje som sine biologiske foreldre. I tillegg spiller det inn at steforeldrene skal få bestemme hva som ikke er lov i sitt hjem. Dvs. selv om de biologiske foreldrene synes det er greitt at ungene røyker, så kan stemor nekte barna å røyke når de er hjemme hos de. Og selvsagt skal stemor slippe å ringe faren (hvis han er på tur el.l.) for å spørre om ungen kan få lov til å få en is.

[Gjest wild bird]

Jeg mener at foreldre skal bestemme "grunnstammen" i oppdragelsen. Og så skal steforeldre være med på å "håndheve" denne oppdragelsen med eget skjønn. Og barna skal respektere og lye steforeldrene på lik linje som sine biologiske foreldre. I tillegg spiller det inn at steforeldrene skal få bestemme hva som ikke er lov i sitt hjem. Dvs. selv om de biologiske foreldrene synes det er greitt at ungene røyker, så kan stemor nekte barna å røyke når de er hjemme hos de. Og selvsagt skal stemor slippe å ringe faren (hvis han er på tur el.l.) for å spørre om ungen kan få lov til å få en is.

Ja, dette var godt sagt. Og var akkurat det jeg mente, du fikk bare sagt det mye klarere enn jeg gjorde

[Djungelvrål]

Dummeste jeg har hørt, selvfølgelig er de med på å oppdra. De er jo rollemodeller. Det er ikke bare irettesettelser og grensesetting som er oppdragelse. Det er like mye moralen og levesettet man viser barnet. Stefar eller mor oppdrar enten de vil eller ikke.

[Gjest mora]

Jeg mener at foreldre skal bestemme "grunnstammen" i oppdragelsen. Og så skal steforeldre være med på å "håndheve" denne oppdragelsen med eget skjønn. Og barna skal respektere og lye steforeldrene på lik linje som sine biologiske foreldre. I tillegg spiller det inn at steforeldrene skal få bestemme hva som ikke er lov i sitt hjem. Dvs. selv om de biologiske foreldrene synes det er greitt at ungene røyker, så kan stemor nekte barna å røyke når de er hjemme hos de. Og selvsagt skal stemor slippe å ringe faren (hvis han er på tur el.l.) for å spørre om ungen kan få lov til å få en is.

Ja, veldig bra forklart, er enig i dette.

[Gjest Gjest]

som "samværsstemor" dvs nesten aldri stemor fordi barna ikke vil være her, så er det klart at jeg aldri oppdrar min manns barn. Selv ikke før da de var her oftere. Jeg var en voksen person som prøvde å legge til rette for et hyggelig samvær. Laget vafler, lekte med de,etc.Oppdragelsen var opp til far.Jeg var mer i bakgrunnen og tok meg av våre barn slik at min mann fikk tid med sine.

Min mann derimot, er stefar 100% av tiden og det skulle da bare mangle at han ikke fikk oppdra min datter. Men han har brukt tid på å bli kjent med henne og først nå etter 7 år i rollen er han far i ordets rette betydning og oppdrar henne på lik linje med våre.

Kan ikke sette i gang med å oppdra et barn som du har kjent en liten stund.

Hadde jeg vært det barnet så hadde jeg ikke funnet meg i det.

[AnonymBruker]

Jeg synes det kommer helt ann på hvor steforeldren bor. Bor denne steforeldreren la med barnet og de skal bo i lag som familie blir jo dette noe annet enn om bare steforeldreren kommer på besøk.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt problemet med å oppdra andres barn. Oppdrar til og med tantebarna mine jeg, kan godt finne på å kjefte på dem selv om jeg er på besøk i deres hus og begge foreldrene er hjemme. De får mest positiv oppmerksomhet av meg, men siden de er superivrige på å tøye grenser på jeg sette foten ned støtt og stadig.

Jeg er heller ikke enig i at foreldrene må støtte hverandre til en hver tid. Barn skjønner godt at "mamma er strengest på bråk og pappa er strengest på godterispising". Barn har ikke noe problemer med å forstå at voksne også har sine personige grenser, men at det er lurt å bli enige om hvordan man skal oppfra barna er så klart lurt.

I tillegg er det ikke alle barn som tåler å få kjeft. Jeg tålte det ikke. Jeg tøyde aldri grenser heller, men hørte første gangen jeg fikk tilsnakk. Dette er veldig individuellt fra barn til barn.

[Far til 2]

Jeg er også av den mening at det ikke går an å være konsekvent på dette området.

Barna og jeg har opplevd at mor i hovedsak har hatt 2 samboere de siste årene.

Slik jeg som far ser dette var han ene (første) en tragedie både for barna og for moren. Han ville ha blitt anmeldt av meg om ikke moren til slutt hadde kastet han ut.

Han andre er kjempe alright synes jeg. Han kunne jeg gått på byen med for å se på damene (men ex'en hadde vel ikke likt at han ble med på det ).

Samtidig blir det feil om jeg alene skal avgøre dette. Det forutsetter derfor et minimum av samarbeid, men også en minimum av objektiv vurdering fra alle parter.

Det samme gjelder naturligvis andre veien om jeg hadde funnet ei ny dame.

[AnonymBruker]

Det er da faktisk grenser for hva man skal forlange av "stemor eller stefar". Om jeg ikke skal få ta del i oppdragelsen i form av å sette grenser i mitt eget hjem, ja, da sier jeg takk!

Nettopp av denne grunn, denne form for uttalelser, ja, så vil jeg aldri noen sinne flytte sammen med min mann så lenge barna hans bor hjemme. Da er jeg heller villig til å la vårt forhold seile.

For det vil være uholdbart for meg å ikke ta del i oppdragelsen i mitt eget hjem! Vi er mennesker også - vi steforeldre!

Å delta i oppdragelsen er slett ikke å være slem eller ond, det er rett og slett å bidra til at fellesskapet blir bedre.

Man har som regel egne barn som oppdras i samme hjem, skulle jeg liksom ikke tatt hans barn under samme regler - i hovedsak?? Haha!

[Gjest ellenpelleeen]

Jeg har ingen som helst erfaring med dette som steforelder.

MEN, jeg har derimot gode 15 år erfaring med dette som barn/bonusbarn!

Min mor og far skilte seg når jeg var 3-4 år, husker nada, og de har et godt forhold til hverandre og har samarbeidet bra med oppdragelsen av meg og min bror. De har vært like på de viktige tingene, og vi har hatt like regler å forholde oss til hos begge to, noe som har gjort alt veldig greit.

Da jeg var 9 år traff faren min hans nåværende samboer, og i begynnelsen når jeg traff henne var hun selvfølgelig ikke en som irettesatte meg de gangene jeg gjorde noe galt - det var uten unntak faren min. Etterhvert som de flyttet sammen og de var sammen i flere år forandret jo dette seg gradvis, og hun sa i større grad fra dersom jeg eller broren min gjorde noe som ikke var "ok".

Men, og det her synes jeg er ganske viktig, for jeg synes Jesper Juul har helt rett - jeg ble eitrende forbanna de gangene hun kjefta på meg for noe.

Det er selvfølgelig HELT greit at hun sier fra dersom vi bryter husreglene. Men, og da er det viktig at husreglene er like helt uavhengig av om min far er hjemme eller ikke? Dersom en ting var ok for faren min, og hun så skulle kjeftet på meg for det samme i etterkant hadde jeg likt det usedvanlig dårlig.

Dersom faren min hadde vært ute og reist, og hun hadde hatt ansvaret for meg, og jeg hadde kommet hjem waaaay etter min "utetid" eller jeg kom hjem i fylla eller hva som helst, så hadde jeg helt klart foretrukket at hun sa "det der er ikke greit, og det vet du veldig godt", og gjort det klart at det ikke er ok - men latt selve "skjenneprekenen"/straff være opp til faren min. Rett og slett fordi jeg tror jeg hadde mistet mye av poenget med samtalen fordi jeg hadde vært irritert fordi det var -hun- som hadde pratet med meg om det, og ikke han som faktisk var faren min.

Sånn jeg ser det er det ikke verre enn at mor/far og bonusfar/-mor snakker sammen om hvilke regler som gjelder, informerer barn/bonusbarn om dette, og sier at dette er noe begge foreldre har blitt enige om, da er det helt ok at bonusforelder kan si at ting ikke er ok. Og jevnt over, så er det veldig mye mer greit at forelder "oppdrar" enn at bonusforelder gjør det. De gangene hun "kjeftet" på meg gikk jeg som regel derfra og tenkte "JEG HAR ALLEREDE EN MAMMA JEG!" - og jeg tviler på at denne tankegangen er unik for meg

Men, jo lenger far+samboer var sammen, jo mer ok ble det at hun sa fra om ting, så det der er nok en balansegang som ikke alltid er like lett å få til.

Og selv om unger ikke alltid er like lett å snakke med så er jo kommunikasjon alfa omega mellom forelder/barn. Dersom barna er over en viss alder og har litt omløp i toppen, så er det ikke verre enn at forelder kan ta en prat med barnet, og rett og slett høre hva barnet foretrekker? "er det ok at <bonusforelder> "kjefter" på deg hvis jeg er til stede?" "hva hvis du gjør du noe du -vet- er greit?"

Tror nok det kan løse mange konflikter mellom bonusforelder/barn ved at barn og forelder har god kommunikasjon. Det er ikke barnet/-a som velger at minimum en ny person skal komme inn i livet deres i en så stor grad, og da synes jeg det er viktig å ta hensyn til ungene :-)

..Men, bare for å ha sagt det, idag har jeg og min bonusmor et kjempeforhold, hun er veldig hyggelig, og jeg er veldig glad for at hun og far opererte med "mine og dine barn" og ikke "våre barn" i den grad de gjorde det

[AnonymBruker]

Jeg ser så absolutt poenget ditt. Det er svært vanskelig å være "skilmissebarn" (ref mine egne), - barna har ikke valgt. Men jeg ser også at det er fryktelig vanskelig å være en bonusmamma som gjør alt rett. Tenk også på hva bonusmammaer skal ha av oversikt, overskudd, rettferdighetessans og ikke minst klemmen mellom sine og hans/henns barn. Jeg føler rett og slett det ansvaret alt for stort. Jeg ønsker ikke å påta meg deg. Jeg velger derfor å ikke bo sammen med hans barn. Det betyr også at de vet at far har et liv når de er hos han, og et liv når han ikke er der. De får aldri tatt helt del i hele hans liv. Det er nok galt det også. Men jeg våger rett og slett ikke å ta dette ansvaret. Før var jeg litt i tvil. Etter at jeg ble medlem i dette forum for noen måneder siden så er jeg helt, helt sikker.

Jeg synes det veldig vanskelig å ikke skulle gjøre feil. Det er for mange krasse meninger og for mange såre uttalelser fra barn med steforeldre. Jeg tør rett og slett ikke. Jeg er ikke et godt nok mennesker til å greie det hele i hverdagen.

Ditt innlegg var flott og lærerikt.

[O'hara]

Jeg hadde også blitt fly forbannet om stemoren min skulle oppdra meg, men som innlegget over her (#31), steforeldre skal kunne håndheve de reglene som allerede er satt.

Og jeg har lest flere innlegg av Jesper Juul, og jeg synes han har mye fornuftig å komme med. Han har tross alt mer erfaring enn de fleste av oss....

Ellers er jeg enig med det innlegget angående barn og kjefting. Jeg troralt for mange kjefter unødvendig mye på sine barn. En artikkel skrevet i dn.se (mener den og er publisert i Aftenposten eller DN i Norge) tar for seg dette: Hitta det positiva i vardagen.

Jeg har selv kjøpt boken og den tar for seg mye fornuftig, anbefales

[AnonymBruker]

Jeg har ingen som helst erfaring med dette som steforelder.

MEN, jeg har derimot gode 15 år erfaring med dette som barn/bonusbarn!

Min mor og far skilte seg når jeg var 3-4 år, husker nada, og de har et godt forhold til hverandre og har samarbeidet bra med oppdragelsen av meg og min bror. De har vært like på de viktige tingene, og vi har hatt like regler å forholde oss til hos begge to, noe som har gjort alt veldig greit.

Da jeg var 9 år traff faren min hans nåværende samboer, og i begynnelsen når jeg traff henne var hun selvfølgelig ikke en som irettesatte meg de gangene jeg gjorde noe galt - det var uten unntak faren min. Etterhvert som de flyttet sammen og de var sammen i flere år forandret jo dette seg gradvis, og hun sa i større grad fra dersom jeg eller broren min gjorde noe som ikke var "ok".

Men, og det her synes jeg er ganske viktig, for jeg synes Jesper Juul har helt rett - jeg ble eitrende forbanna de gangene hun kjefta på meg for noe.

Det er selvfølgelig HELT greit at hun sier fra dersom vi bryter husreglene. Men, og da er det viktig at husreglene er like helt uavhengig av om min far er hjemme eller ikke? Dersom en ting var ok for faren min, og hun så skulle kjeftet på meg for det samme i etterkant hadde jeg likt det usedvanlig dårlig.

Dersom faren min hadde vært ute og reist, og hun hadde hatt ansvaret for meg, og jeg hadde kommet hjem waaaay etter min "utetid" eller jeg kom hjem i fylla eller hva som helst, så hadde jeg helt klart foretrukket at hun sa "det der er ikke greit, og det vet du veldig godt", og gjort det klart at det ikke er ok - men latt selve "skjenneprekenen"/straff være opp til faren min. Rett og slett fordi jeg tror jeg hadde mistet mye av poenget med samtalen fordi jeg hadde vært irritert fordi det var -hun- som hadde pratet med meg om det, og ikke han som faktisk var faren min.

Sånn jeg ser det er det ikke verre enn at mor/far og bonusfar/-mor snakker sammen om hvilke regler som gjelder, informerer barn/bonusbarn om dette, og sier at dette er noe begge foreldre har blitt enige om, da er det helt ok at bonusforelder kan si at ting ikke er ok. Og jevnt over, så er det veldig mye mer greit at forelder "oppdrar" enn at bonusforelder gjør det. De gangene hun "kjeftet" på meg gikk jeg som regel derfra og tenkte "JEG HAR ALLEREDE EN MAMMA JEG!" - og jeg tviler på at denne tankegangen er unik for meg

Men, jo lenger far+samboer var sammen, jo mer ok ble det at hun sa fra om ting, så det der er nok en balansegang som ikke alltid er like lett å få til.

Og selv om unger ikke alltid er like lett å snakke med så er jo kommunikasjon alfa omega mellom forelder/barn. Dersom barna er over en viss alder og har litt omløp i toppen, så er det ikke verre enn at forelder kan ta en prat med barnet, og rett og slett høre hva barnet foretrekker? "er det ok at <bonusforelder> "kjefter" på deg hvis jeg er til stede?" "hva hvis du gjør du noe du -vet- er greit?"

Tror nok det kan løse mange konflikter mellom bonusforelder/barn ved at barn og forelder har god kommunikasjon. Det er ikke barnet/-a som velger at minimum en ny person skal komme inn i livet deres i en så stor grad, og da synes jeg det er viktig å ta hensyn til ungene :-)

..Men, bare for å ha sagt det, idag har jeg og min bonusmor et kjempeforhold, hun er veldig hyggelig, og jeg er veldig glad for at hun og far opererte med "mine og dine barn" og ikke "våre barn" i den grad de gjorde det

Jeg er bonusmamma og er veldig enig i det meste av det du skriver. Syns du er veldig reflektert over ting. Vil bare kommentere det jeg har uthevet.

Noe liknende har skjedd med meg. Min mann reiste på tur og jeg skulle ha ansvaret for barna. Moren kunne ikke ha dem den helga og begge satte pris på at jeg ville ha dem. Det som skjer er at datteren kommer altfor seint hjem. Vi hadde blitt enig på forhånd med moren og faren nå hun skulle hjem.

Jeg var redd og kanskje mer nervøs enn andre fordi jeg faktisk hadde ansvaret for noen andre sine barn. Hun kom full hjem og var bare 13 år den gangen.

Jeg vil ikke si at jeg kjeftet, men jeg fikk fortalt hva jeg mente på en pen måte. Det var uansett ikke noe poeng i å lage noe store greier ut av det siden hun var full.

Dette tok jeg opp med faren da han kom hjem dagen etter. Jeg regnet med at han ville ta det videre med moren og at de ville ta det sammen med henne. Det gjorde de ikke! Det hele endte opp med at det var siste gangen jeg påtok meg ansvaret for barna alene.

Jeg turte rett og slett ikke siden de selv ikke tok tak i det. Ville ikke ha det ansvaret en gang til. Jeg satt oppe i flere timer og ventet. (dette var før mobilens dager) Kjørte også dit hun egentlig skulle, men ingen der. Jeg var sikker på at noe hadde skjedd. Ringte moren fordi jeg ville ringe politiet, men hun sa bare at hun dukket opp etterhvert. Dette gjorde hun flere ganger uten at de gjorde noe med det.

Nå er vel denne historien litt verre enn den du har, men har du tenkt på at din bonusmamma kanskje følte litt av det samme som meg? Man har ansvaret for andre sine barn og er kanskje litt ekstra påpasselig. Det er mulig hun ikke mente å sette deg på plass på den måten du tror, men kanskje hun ville få frem at du ikke skulle gjøre sånn når hun hadde ansvaret for deg igjen? Hun snakket altså til deg for sin egen del. Nesten som en liten regel mellom dere to?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig i dette. Jeg bor sammen med kjæresten min og jeg har 3 små barn fra før. Vi er to om det meste og klart han skal ha noe å si når det gjelder ungene og har lov til å ta avgjørelser for dem så lenge de er hos oss. Nå er det mesteparten av tiden hos oss og er sammen med de i deres hverdag. Han er også innimellom aleine sammen med dem. Stor avgjøresler er det jeg og faren som klart skal ta, men nå har de en far som kun er kosepappa og er ikke intressert i å følge de opp. Han har heller ikke noe interesse å snakke så mye med meg og er generellt vanskelig å snakke med og en enkel person som ikke har noe særlig med meninger.

[Meridian]

Om en stefar eller en stemor kommer inn i livet til et barn før det er 3 - 4 år, kan det bli sett på som en forelder. Etter barnet er 3 - 4 år, er det ofte for sent for en voksen å tre inn i foreldre-rollen.

Da tenker jeg på å ha hovedrollen som en "far" eller "mor" som bestemmer.

Husker jeg fikk en stefar da jeg var 17 år, som ville bestemme over meg, og han oppførte seg som han skulle være faren min. Sånt går ikke an!

[AnonymBruker]

Om en stefar eller en stemor kommer inn i livet til et barn før det er 3 - 4 år, kan det bli sett på som en forelder. Etter barnet er 3 - 4 år, er det ofte for sent for en voksen å tre inn i foreldre-rollen.

Da tenker jeg på å ha hovedrollen som en "far" eller "mor" som bestemmer.

Husker jeg fikk en stefar da jeg var 17 år, som ville bestemme over meg, og han oppførte seg som han skulle være faren min. Sånt går ikke an!

Jeg tror det er viktig å skille mellom HVA de bestemmer, ikke henge seg så veldig opp i AT de bestemmer. Kan skjønne at du blir forbanna hvis han la seg opp i noe som ikke angikk han eller påvirket han på noen måter.

Steforeldre har rett til å si fra om ting som skjer i eget hjem. Hadde du dratt inn masse fulle ungdommer i et hjem han bodde i, så er han i sin fulle rett til å si fra. Hvis moren din hadde latt deg reise på fest et annet sted, hadde ikke det påvirket han og da burde han heller ikke legge seg borti det (hvis du ikke kommer dritings hjem å lager bråk da)

Det er en viss forskjell på disse to situasjonen.

[Gjest Gjest]

Ærlig talt!

Så lenge ungen er i VÅRT hus, er det klart jeg har litt å si jeg også på saker jeg er uenig i. Leggetider, f.eks. Her er det sånn, at moren til ungen er helt håpløs, og har gitt opp å oppdra ungen på en sunn måte da dette er en atpåkladd og hun er sliten og gammel. Faren er tafatt og klarer ikke å si ifra til moren om ting han er uenig i, og klarer ikke å være konsekvent. Jeg godtar ikke at et barn skal få gjøre som hun vil på feil måte i vårt hjem.

Etter jeg kom i hus har ungen gått fra å være livredd for å prøve ting på egenhånd, ikke klare noe selv til å bli mer selvstendig og sikker på seg selv. JA, jeg har vært sta og bestemt en del mer enn jeg egentlig vil, men når faren tydelig trenger en dytt i ræva er dette en nødvendighet.

Ungen er ikke fyllt ti år enda.

Er det snakk om "unger" som nærmer seg myndighetsalder hadde jeg så klart ikke holdt på sånn, men da hadde generelle regler i huset gjeldt for alle.

[Christina_]

Barnefar og jeg er veldig enig om at vi skal holde oss på samme linje av regler hos han som hos meg. Jeg hadde reagert veldig hvis kjæresten hans hadde gått i mot de reglene vi hadde kommet fram til, men jeg hadde vært veldig positiv hvis hun ville komme med innspill, f.eks si at leggetid klokken 6 kan kanskje flyttes til klokken 7, men det er ikke opp til hun å bestemme det...

[AnonymBruker]

Ærlig talt!

Så lenge ungen er i VÅRT hus, er det klart jeg har litt å si jeg også på saker jeg er uenig i. Leggetider, f.eks. Her er det sånn, at moren til ungen er helt håpløs, og har gitt opp å oppdra ungen på en sunn måte da dette er en atpåkladd og hun er sliten og gammel. Faren er tafatt og klarer ikke å si ifra til moren om ting han er uenig i, og klarer ikke å være konsekvent. Jeg godtar ikke at et barn skal få gjøre som hun vil på feil måte i vårt hjem.

Etter jeg kom i hus har ungen gått fra å være livredd for å prøve ting på egenhånd, ikke klare noe selv til å bli mer selvstendig og sikker på seg selv. JA, jeg har vært sta og bestemt en del mer enn jeg egentlig vil, men når faren tydelig trenger en dytt i ræva er dette en nødvendighet.

Ungen er ikke fyllt ti år enda.

Er det snakk om "unger" som nærmer seg myndighetsalder hadde jeg så klart ikke holdt på sånn, men da hadde generelle regler i huset gjeldt for alle.

Enig i det du sier, det er forskjell på små og store stebarn og hvordan man forholder seg til dem som steforeldre.

Jeg har selv et stebarn som jeg ble stemor til da barnet var 4 år, barnet ser i dag på meg som en omsorgsperson, men hun vet far har siste ordet i saker som omhandler henne. Det er alltid far som henter/leverer, går på foreldremøter og fritidsaktiviteter med barnet, det har jeg nesten ingen del av, men her hjemme har jeg stor bestemmelsesrett i hvordan ting skal foregå, leggetider, middagstider, om barnet får ha besøk, om barnet kan spille på pcen e.l.