Forhold mellom kjærsten min og barna mine

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjærsten min i nesten 7 mnd.

Jeg har da 2 barn fra før, han har ikke barn. Han traff barna mine første gang etter 2 mnd, men til og begynne med var det sjelden og kort tid. Men de to siste månedene har han truffet barna oftere. Og jeg føler det ikke går helt bra, han kommer godt overens med det eldste barnet, der er det ingen problemer. Der hjelper han til med lekser, data og andre ting. Men minste virker ut som irriterer han litt. Og han har takket nei til og finne på noe med oss de gangene jeg har spurt. Er han her i helga og, så tar jo jeg med barn ut, går en tur, er på lekeplassen og sånn. Han sitter inne foran pc.

Han sier att jeg må være tolmodig med han, da han ikke er vant til barn, og dette er veldig nytt for han. Og det er greit det, men samtidig må han jo prøve litt og. Tenker att det kan da ikke skade og bli med på noe gøy en gang i blandt med barna.

Lurer på hvordan det har vært for dere andre som er enslige foreldre da dere har fått dere ny kjærste?

[AnonymBruker]

Det er DINE barn. Hvis han ikke føler seg komfortabel så syntes jeg det er tulette at du skal tvinge han til å være med på det du ser på som "morro"

[Gjest Gjest]

Er mamma selv og jeg hadde avsluttet forholdet. Sånt hadde jeg ikke gidda sjanse på engang. Enten er han med fra dag en og inneforstått med hva barn er og hva det kreves. Eller så får han finne seg annen dame.

Jeg hadde aldri sjansa med et "hvis det kanskje funker etterhvert" med barna. Funker det ikke ok fra dag en så kan det være.

[AnonymBruker]

Enig med gjest_gjest. Jeg har 3 barn fra før og er ganske fersk i gamet. Fant meg en ny kjæreste for 1 år siden. Han har fra dag 1 tatt ansvar når det gjelder ungene mine. Han vil være sammen med oss 4 og tar de gjerne med på ting uten meg også, hjelper meg lekser, leker og steller de. Jeg hadde ikke forventet at det skulle bli så bra og tror nok han er unik der. Jeg trenger jo ikke en ekstra pappa til ungene mine, men når man skal leve sammen så må man leve sammen, hjelper hverandre. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for dem, men tror man finner fort ut om det funker eller ikke.

Lykke til.

[Gjest flerbarnsmor]

Enig med de to andre over her, og når 7 mnd er gått så er jo ikke akkurat forholdet så ferskt lenger heller. Menn som går inn i et forhold med en kvinne som har barn bør forstå at det er ikke bare en dame de blir sammen med, men at barna følger med på kjøpet.

Og enslige og par med barn har tross alt en litt forskjellig hverdag og skal dere to dele hverdagen sammen så bør han også være klar over det.

Fungerer ikke i lengden at den ene skal ha en hverdag med barn, finne på ting sammen med barna i fritiden og i det hele tatt leve som det er vanlig for en liten familie, og at den andre da skal leve som en enslig og sitte hjemme med data og ikke være med på det de andre i husholdningen gjør sammen.

Du bør absolutt prate alvorlig med kjæresten din om dette, at du og barna tross alt er en pakkeløsning og velger han deg, så velger han også dem. Og spesielt det du skriver om at det virker som at det yngste barnet ditt irriterer han er urovekkende. Barn merker nemlig sånt selv om de ikke sier det høyt. Forstår han ikke dette og prøver å forandre på disse tingene etter at dere har pratet om det, så ser jeg ikke noen god framtid for dere, da er det bedre å avslutte.

[Djungelvrål]

Det er derfor det er lurt å vente mer enn 2 mnd (?) før man introduserer ny kjærest. Det sier seg selv at 2 mnd er for kort tid til å kjenne en mann som skal møte barna dine. Hadde du lært han bedre å kjenne hadde du kanskje ikke introdusert han for de i det hele tatt. Jeg ventet 7 mnd jeg, det skyldte jeg sønnen min.

Når en blir sammen med noen som har barn fra før er du like mye i forhold med barna som med mora/faren...

Endret 19. september 2010 av Vinnie

[AnonymBruker]

ikke alle er flinke med barn, og ikke alle er flinke med stebarn. det kommer også an på barnet, om man får riktig kjemi med det

jeg har vært stemor selv, og jeg var ikke flink med barnet fordi vi ikke hadde riktig kjemi. dette er veldig individuelt, og jo mer barnevennlig steforelderen er, jo lettere er det. men som sagt, ikke alle klarer det!

jeg håper at min framtidige mann ikke har barn fra før. jeg vil heller ikke ha egne barn.

[AnonymBruker]

Jeg har to barn fra før og er nå i et forhold med en flott kvinne som gjør alt hun kan for å bidra og å være en flott person for barna mine. Hadde bare min exkone gjort at det var mulig, så hadde hun nok heller ikke vært i ferd med å gi opp sitt engasjement i barna mine. Så spørsmålet er, - får han innpass fra både deg og barnas far? Så det ikke er det som er vanskelig for han? Sikkert ikke, men bare for å utelukke det?

[Piper]

Det er derfor det er lurt å vente mer enn 2 mnd (?) før man introduserer ny kjærest. Det sier seg selv at 2 mnd er for kort tid til å kjenne en mann som skal møte barna dine. Hadde du lært han bedre å kjenne hadde du kanskje ikke introdusert han for de i det hele tatt. Jeg ventet 7 mnd jeg, det skyldte jeg sønnen min.

Når en blir sammen med noen som har barn fra før er du like mye i forhold med barna som med mora/faren...

Og du vil aldri få se hvordan han er med barna, før han faktisk er med barna. Du kan lære han å kjenne så mye du bare orker, men det hjelper ikke det så lenge det er med barna problemene oppstår. Så selv om du skyldte sønnen din å bruke tid, vil nå jeg si at man kaster vekk 7 mnd på en person som ikke fungerer sammen med barnet. Jeg sier ikke at man ikek skal vente litt, men jeg mener du vil aldri få vite hvordan personen er med barn uten å ha han sammen med barna.

og til ts: Jeg syns du har vært veldig tålmodig, og jeg hadde ikke gitt han mer tid. Viser han så liten interesse nå, vil han vise enda mindre i fremtiden. I begynnelsen prøver man gjerne litt hardere, for at dama skal like en, og så kan det dabbe av litt. Men han viser jo omtrent ikke intereese i det hele tatt, og hvorfor gi han mer tid.

Min mann behøvde også tid i begynnelsen, han fikk den tiden han behøvde, men vi fant på ting sammen med barna selv om han behøvde litt tid. Det er et stort ansvar å komme inn i en fiks ferdig familie, men da kan man ikekb ruke tid på den ene men ikke den andre. Enten prøver man, eller så går man derifra. Og jeg mener han ikke prøver, og derfor hadde ikke jeg gitt han emr tid.

[Gjest damen]

Tidligere alenemamma her også. Vil bare si at jeg helhjertet støtter de over.

Det må skjære i hjertet når er mann du er involvert i ikke er interessert i barna dine. Du og ungene er èn; han kan ikke få bare deg men ikke ungene.

Er han ikke interessert i barna vil summen av negative ting i lengden bli for mye. Og at han i tillegg viser irritasjon over ungene er jo enda værre:(

Nei, jeg ville heller ikke gitt noe mer slack. Du senker ikke standarden når det gjelder barna!

[momo]

TS her, tusen takk for alle svar.

Og vente lenger med å møte barna ser ikke jeg helt poenget i, jo kanskje en måned lenger, men ikke vente 7 mnd. For denne mannen hadde jo helt klart fått treffe mine barn nå da, for mot meg er han helt fantastisk. Og da hadde det jo evt tatt mye lenger tid og finne ut om han er rett eller ikke.

Kan legge til att det er kun de 2 siste mnd han har møtt de mer, i begynnelsen var det 1 gang i mnd og da bare middag og litt lek, da var han med på leken og.

Og for å forsvare han, så har vi hatt ganske mye og gjøre i det siste og, han har jobbet veldig mye, og hjulpet meg med oppussing av leiligheten min.

Så er vel først de siste ukene jeg har stusset litt over det, og det jeg undrer meg mest over er det med å være med å finne på noe med oss.

Og jeg føler han innimellom blir litt irritert på minste, ikke mye, og det har jeg tatt opp med han og, og han har lovet å ha mer tolmodighet med minste.

Og største barnet er han jo flink med, der hjelper han jo en del til med lekser og data, henter også på aktiviteter.

Og for meg er barna det viktigste, så blir det ikke bedre så blir han dumpa da barna mine kommer først. Men jeg gir han litt lenger tid. Får se om han blir med på noe gøy med oss til helga.

[-milla j-]

Jeg ville heller ikke ventet lenger med å introdusere ungene til kjæresten. Nå var jeg tidlig ute (ca en måned) men ungene mine er store og luktet lunten og da var det ikke noe poeng å vente heller. Tror kjæresten trengte lengre tid enn ungene, men det gikk ikke lang tid før de var blitt kjent med hverandre, og han har vært super med dem. Hadde det ikke vært slik kunne jeg ikke ha fortsatt forholdet.

Nå kommer det an på hvor store barna dine er, du sier han blir irritert på minstemann men det sier jo ikke så mye. Noen barn er mer klengete og masete (kanskje fordi de er vant til å få mye oppmerksomhet fra mamma og nå må dele den på enda en person) og dette er ting som du kanskje ikke ser selv. Hvis jeg var deg ville jeg ha snakket med kjæresten din og spurt hva det er som gjør at han reagerer på minsten. Kanskje du kan få drahjelp hvis der er et lite problem som du ikke helt har sett omfanget av? Jeg vet med meg selv at jeg har mindre tålmodighet med andre sine barn hvis de er sutrete og bortskjemte f.eks. og det har ikke alltid vært slik at foreldrene har sett disse trekkene hos barna sine. Det er et veldig ømtålig tema, kanskje kjæresten din ikke har fått seg til å ta det opp med deg?

[momo]

Med minstemann er vel antageligvis jeg en del av problemet, han har alltid vært babyen min, er stort sett veldig snill og grei, og derfor har vel jeg syntes det har vært greit og bare dulle med han. Men han er 3,5 år nå, så jeg og ser jo att det er vel på tide og slutte å behandle han som en baby, det har jo ikke sønnen min godt av heller.

Forrige helg hadde faktisk jeg og kjærsten min en veldig lang prat om det, kjærsten min er vel heller den strenge typen. Så vi ble vel enige om att vi måtte finn en middelvei da det kommer til minste, han må bli mer tolmodig, og jeg må slutte og behandle han som baby.

Sønnen min kan også bli ganske sutrete da ting ikke går hans vei, er vel det som irriterer kjærsten. Og da spesielt da jeg har bare dulla med han etterpå. Uff, ser jo faktisk den selv. Jeg kan jo ikke fordra det hos andre heller, så gjør jeg det selv.

[Djungelvrål]

Hvis man bare venter 2 mnd vil jo ungene møte ganske mange menn i løpet av barndommen hvis forholdene ikke skulle funke. Ikke alle forhold det blir noe av, venter man lengre vet man ihvertall om det blir noe langsiktig.

[-milla j-]

Med minstemann er vel antageligvis jeg en del av problemet, han har alltid vært babyen min, er stort sett veldig snill og grei, og derfor har vel jeg syntes det har vært greit og bare dulle med han. Men han er 3,5 år nå, så jeg og ser jo att det er vel på tide og slutte å behandle han som en baby, det har jo ikke sønnen min godt av heller.

Forrige helg hadde faktisk jeg og kjærsten min en veldig lang prat om det, kjærsten min er vel heller den strenge typen. Så vi ble vel enige om att vi måtte finn en middelvei da det kommer til minste, han må bli mer tolmodig, og jeg må slutte og behandle han som baby.

Sønnen min kan også bli ganske sutrete da ting ikke går hans vei, er vel det som irriterer kjærsten. Og da spesielt da jeg har bare dulla med han etterpå. Uff, ser jo faktisk den selv. Jeg kan jo ikke fordra det hos andre heller, så gjør jeg det selv.

Er ikke lett å se sånt selv, har fått beskjed fra andre tidligere at jeg kan være for ettergivende f.eks. så jeg vet hva du mener.. Men det høres jo ut som om dere er på rett vei, en på tre og et halvt kan være vanskelig å takle for en som ikke er vant til barn. Hvis dere allerede har snakket om dette, er dere jo allerede på rett vei

[-milla j-]

Hvis man bare venter 2 mnd vil jo ungene møte ganske mange menn i løpet av barndommen hvis forholdene ikke skulle funke. Ikke alle forhold det blir noe av, venter man lengre vet man ihvertall om det blir noe langsiktig.

Det kommer vel litt an på hvor mange du dater i løpet av et år såklart.. der du av typen som treffer et titalls mannfolk på etpar år ville jeg ventet lenge før ungene ble involvert såklart.. Jeg er så treg at selv om ungene hadde møtt alle jeg har datet ville det ikke ha blitt noe problem likevel :gjeiper:

[momo]

Hvis man bare venter 2 mnd vil jo ungene møte ganske mange menn i løpet av barndommen hvis forholdene ikke skulle funke. Ikke alle forhold det blir noe av, venter man lengre vet man ihvertall om det blir noe langsiktig.

Men nå er dett første mannen barna mine har truffet. Jeg traff en annen man i 6 mnd, han fikk aldri treffe barna mine, for jeg så ikke på vårt forhold som noe helt sikkert.

Med kjærsten min så prata vi sammen hver dag på nett 1 mnd før vi traff hverandre, så data vi i en mnd før vi ble kjærster, altså hadde han vært i livet mitt i 4 mnd før han traff barna. Og jeg følte noe jeg aldri har følt før for han, han sa han følte det samme. Begge to var vi sikre på att det her ønsket vi virkelig og satse på. Vi så begge etter den vi skal dele resten av livet med. Og da synte jeg det var veldig greit att han traff barna, for er jo viktig for meg att han kommer godt overens med de og.

[Gjest anonym]

dette er det evige problemet blandt mange trur eg.ikkje ver for brå! husk også at bioligiske ting spiller inn meir enn man aner.1 barn er altid nerest mor og 2.barn er alltid nerest far.derfor vil oftest barn nr 1 vere vanskeligst.vis eg kan bruke d ordet for fars partner og barn 2 vere vanskligst for mors partner.lykke t!

[AnonymBruker]

Adopter vekk barna, du kan få nye barn men det er ikke sikkert du får ny kjæreste