Gjøre forskjell på tantebarn

[AnonymBruker]

En annen tråd om å skrive testamente fikk meg til å tenke på at jeg burde gjøre det. Men så er jeg ikke gift og har ingen barn, så jeg står vel egentlig fritt til å velge hvem jeg skal velge som arvinger? Det er ingen store verdier å snakke om, men et eller annet sted må det jo gå.

Jeg tenker på å la mine to tantebarn, som jeg har fulgt tett fra fødselen til de i dag er tenåringer, bli mine arvinger. Disse to står meg veldig nær og jeg føler meg nesten som en reservemamma for dem.

Men så har jeg tre andre tantebarn også, som jeg kun har sett noen få ganger i løpet av oppveksten. Jeg har sendt julegaver og bursdagsgaver osv, men ellers hatt lite kontakt. Dette har sammenheng med at faren til disse barna (min bror) har valgt å flytte langt bort og at han ikke har hatt noe ønske om å ha nær kontakt med familien. Det er ikke noe "ondt blod" mellom oss, men han har bare skapt seg sitt eget liv et annet sted og er lite interessert i meg og resten av familien. Disse tre tantebarna er nå voksne. Jeg har dem som venner på Facebook og har prøvd å bli bedre kjent med dem ved å sende litt meldinger, men får lite respons. Jeg klandrer ingen for noe som helst og vet at jeg selv kunne gjort mer for å få tettere kontakt, men jeg forteller dette for å beskrive det manglende båndet mellom oss. Jeg tror ingen har noen bitre følelser knyttet til dette, vi er bare fremmede for hverandre.

Jeg føler nå at det blir litt feil uansett hva jeg gjør. Hvis jeg velger bare mine to yngste tantebarn (de jeg har et nært forhold til) som arvinger så ekskluderer jeg mine eldste. Men om jeg inkluderer alle fem i testamentet så kan det føles urettferdig for de to som jeg som nevnt omtrent er reservemamma for.

Hva skal telle her? Blodsbånd eller følelsesmessige bånd?

[missLynch]

Jeg er så kynisk at jeg mener følelsesmessige bånd bør telle mest her.

[Shade]

I dette tilfellet synes jeg det ville være mer merkelig å ta de tre du bare har truffet et par ganger med i testamentet enn å ikke ta de med. Siden det ikke er store verdiene det er snakk om kan ikke en femtedel være så mye at det spiller noen rolle for dem og de vet jo selv at dere ikke er særlig nære

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke de tre tantebarna du aldri har hatt noe kontakt med vil bry seg så mye om du ikke tar de med, for dere har jo ikke hatt noe kontakt.

Men du kunne kanskje gitt de en liten del, men gitt mest til dine to tantebarn som du har hatt mye kontakt med.

Bestemoren min så meg og noen andre barnebarn noen ganger i året, siden vi bodde langt unna. men så var det noen barnebarn hun så hver dag.

Alle barnebarna hennes ville ha kontakt med henne, så derfor behandlet hun oss likt, selv om hun var knyttet sterkere til de barnebarna hun så hver dag.

Hvis hun hadde kun tatt med barnebarna hun så hver dag i testamentet sitt, og utelatt oss som hun ikke så så ofte, ville vi nok reagert på det.

Men i ditt tilfelle har du kun hatt kontakt med to tantebarn, så da ville jeg lagt hovedtyngden på de to, og heller strødd litt på de tre andre.

[Gjest Dhanu]

Fra tanter kan man ikke forvente å arve noe som helst. Hadde jeg ikke hatt livsarvinger, ville jeg testamentert bort etter følelsene.

[Gjest BabyBlue]

Etter følelser! Helt klart. Familie er mer enn blod, vet du. Velg de du føler er det beste valget : )

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn og kommer aldri til å få. Det som er igjen etter meg vil gå til de som trenger det og de som fortjener det. Jeg vil mest sannsynelig fordele det mellom familiemedlemmer etter følelser og et eller to gode formål.

[Gjest Anne]

Jeg hadde ikke gjort forskjell på dem. Det er ikke de som har valgt å flytte bort, det er faktisk faren deres. Og jeg synes at du har like mye ansvar for å holde kontakten med dem som de har.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort forskjell på dem. Det er ikke de som har valgt å flytte bort, det er faktisk faren deres. Og jeg synes at du har like mye ansvar for å holde kontakten med dem som de har.

Herregud, hun skriver jo at hun prøver å holde kontakt med dem, men de viser liten interesse tilbake. Men arv skal dem ha!

[Gjest regine]

INGEN har KRAV på arv!

Når man ikke har egne barn (livsarvinger) er det en selvfølge at i den grad man skriver testamente så tilgodeser man den/de en selv vil.

Jeg har noen barnløse tanter/onkler - men det ville ikke falle meg inn å "forvente" noen arv fra dem! Idiotisk, spør du meg.

Ts bør gjøre akkurat det HUN føler er riktig, uten å tenke på at det kan være "urettferdig" overfor noen. I såfall er det vel mest rettferdig at ingen får noe, men alt går til et eller annet godt formål....

[Gjest Anne]

Herregud, hun skriver jo at hun prøver å holde kontakt med dem, men de viser liten interesse tilbake. Men arv skal dem ha!

Slapp av.

Hun sier at hun nok kunne gjort mer for å få bedre kontakt med dem og hvem sier at de skal ha arv? Det er TS som spør og da svarer jeg.

Opplevde selv å få arv fra en gammen tante av min mor selvom det var mine søskenbarn som hadde hatt nær kontakt med henne. Hun ville være rettferdig og testamenterte helt likt til alle. Da fikk jeg ny respekt for henne. Til tross for at vi bodde på en annen kant av landet og hadde kun kontakt via julekort så fikk vi arve likt.

[AnonymBruker]

Følelsesmessige!

Det ble gjort i min familie,og det ble et SINNSYKT bråk! Men jeg mener allikevel det er det rette.

[AnonymBruker]

Tja... jeg synes det er best når f eks besteforeldre likebehandler barnebarna selv om man har ulik kontakt. Men tanter o.l som ikke har den samme "forpliktelsen" kan jo egentlig gjøre som de vil. Jeg ville nok likebehandlet, på den annen side hadde jeg ikke reagert negativt om min barnløse tante som jeg knapt har hatt kontakt med noen gang (hun og pappa, broren hennes, har et svært anspent forhold, og hun er en generelt vrien person (det er forsåvidt min far også)), men som har hatt jevnligere kontakt med søskenbarna mine, testamenterer sine eiendeler til disse.

[Gjest Montefalco]

For min del er det helt klart at man ikke må likebehandle.

Så lenge lovverket ikke begrenser arven, er det opp til den enkelte å bestemme hvem som skal arve etter en. Da er det naturlig at det er de som har betydd noe for den enkelte som arver.

Jeg synes TS (og andre) heller bør spørre seg om det er nevøer og nieser som skal arve. Kanske man har hatt vesentlig mere kontakt og glede av sine beste venners barn. Da mener jeg det er mer naturlig at de arver. Dersom det er spesielle familiegjenstander en ønsker skal gå til en i familien, kan en testamntere denne / de til familiemdlemmer.

Når det diskuteres hva som er rettferdig overfor nevøer / nieser, bør man huske på at de som arver tanter og onkler i Norge stort sett er mellom 50 og 60 år dersom arvelater lever til gjennomsnittelig levealder. Voksne mennesker bør da ikke ta inn over seg at de ikke får noe fra en tante eller onkel de ikke har hatt mye å gjøre med.