Kjæresten orker ikke å høre om noe som er vanskelig...

[Gjest Gjest]

Har akkurat lagt på røret med kjæresten min som jeg har et avstandsforhold med. Nok en gang sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har vært "vanskelig", selv om jeg bare har prøvd å være ærlig med min kjære om hvordan jeg har det. Har hatt avstandsforhold tidligere også, der vi har kunnet snakke om alt mellom himmel og jord i timesvis, mens i dette forholdet pleier samtalene å stagnere etter ti minutter med høflige fraser. Det eneste unntaket er når vi krangler, hovedsakelig om at jeg er "vanskelig". Jeg tror jeg oppfattes som en blid og positiv person av de fleste, men jeg - som mange andre - har hatt noen tunge perioder de siste årene på grunn av ting som har skjedd rundt meg. Jeg har prøvd å komme meg videre og synes ikke jeg dveler ved det, men jeg har gode og dårlige dager som alle andre. Jeg er også et følelsesmenneske, som blir lett glad, men også lett såret og lei meg. Jeg føler ikke helt at han ser de gode sidene ved meg, jeg er jo ofte livlig og glad også, men jeg føler at han glemmer de dagene så fort jeg har en dårlig dag. Og når jeg har en dårlig dag fordi jeg savner ham når han er borte, har hatt en tøff dag på jobb e.l. har jeg behov for at jeg kan snakke om det med min nærmeste, som forhåpentligvis da kan komme med noen støttende ord. Imidlertid føler jeg at hvis jeg sier noe om noe som ikke er positivt at kjæresten min anser det som klaging eller at jeg er "vanskelig". Nå har jeg øremerket en rekke temaer som er viktige for meg, men som jeg tror vi rett og slett ikke kan diskutere lenger. Synd, for jeg er vanligvis ikke typen til å drive med smalltalk. I hvert fall ikke med en som skal ha så viktig plass i livet som kjæresten.

Jeg kjenner to par som har slått opp i løpet av den siste tiden fordi gutten synes jenta var for "vanskelig". I begge tilfeller har det vært sjarmerende, positive og oppegående jenter som har vært utsatt for ytre faktorer som har gjort at de har hatt det tøft i en periode, og ikke dermed har egenskaper som tilsier at de er negative eller depressive av natur. I det ene tilfellet sa gutten at det var vanskelig for ham at kjæresten hans hadde vært sykemeldt pga. depresjon etter et dødsfall i nærmeste familie. I det andre tilfellet forlot gutten sin svært så hengivne og trofaste kjæreste og sin nydelige datter for en annen som han beskrev som mer "sprudlene og enkel". Dette får meg til å lure på følgende: Er det enkelte representanter for hunkjønnet som har lett for å bli litt for analyserende, selvransakende og grave seg ned i sin egen elendighet, altså: ER vi alt for sytete og vanskelige? Er det guttene som har litt for lett for å gi opp så fort de merker at honeymoon-perioden er over og alt ikke er rosenrødt? Eller har det rett og slett med kommunikasjonssvikt å gjøre, at dersom det er riktig parkombinasjon vil ikke det å uttrykke fortvilelse eller sorg oppfattes som vanskelighet eller klaging?

[Gjest Gjest]

Alder og modenhet tenker jeg.

[frøken_øst]

bet meg merke i det du sa om at venninnen din ble forlatt av kjæresten sin etter at hun ble deprimert av dødsfall, jeg har ikke akkurat den erfaringen, men ble forlatt av en del venner etter at jeg mistet en i nær familie. Mange takler sorg utrolig dårlig. Og mange takler det med vanskelige perioder dårlig- jeg er vel det man kan kalle komplisert, ikke vrang og slikt, men har mange følelser og tanker og får ofte tilbakemeldinger om at jeg er dyp og har tanker som andre aldri ville ha kommet på engang. Det at jeg har mistet noen i såpass ung alder, gjør også at jeg føler meg uendelig mye eldre enn jevnaldrende. Og jeg driver ei heller med smalltalk, det verken kan jeg eller vil jeg!

Hvor gamle er du og kjæresten din? Nå er jo ikke alder i seg selv ensbetydende med modenhet og klokskap, men jeg føler at jeg har mer og mer akseptert mitt komplekse meg etterhvert som jeg har blitt eldre, er 30 nå. Da jeg var yngre, prøvde jeg stadig å spille en rolle for å få en gutt til å like meg. det fungerte ofte, men så ble jeg innhentet av meg selv og innså at jeg ikke kunne verken spille eller at den gutten jeg var blitt kjent med på den måten var noe interessant. Nå er det heller slik at jeg ikke synes det er noe interessant med de som ikke kan takle de mer kompliserte delene av livet og mennesker som kun snakker om ovefladiske ting. Nå er det heller slik at jeg liker de som kan forstå og akseptere det komplekse, de som kan se helheten og "tåle" hele meg. De finnes, men det er ikke så mange av de.Jeg tenker på det slik at det er mange jenter som er ukompliserte og som kan passe sammen med mange, de har en slags "allround kjærestepersonlighet" som gjør at de passer med mange og som mange gutter tiltrekkes av, fordi de er "snille, greie, rene og pene" Jeg derimot, passer sammen med ytterst få. For noen tror jeg det å gå inn i de dypere områdene av livet er veldig skremmende, kanskje er de redde for å oppdage noe der de ikke liker, eller kjenne på utilstrekkelighet. Mange tror jeg balanserer på en hårfin grense på det punktet. Derfor skal alt holdes overflatisk og fint og greit. I lengden kan ikke en person som trenger mer enn dette, være sammen med en som kun takler dette, tror jeg. De vil bare bli frustrerte på hver sin kant

[AnonymBruker]

Heisann

Livet er selvfølgelig ikke bare oppturer, og det bør alle vite. Ofte trenger man litt support fra sine nærmeste, og det er da bare en selvfølge!

Dog vil jeg si at jeg forstår han DERSOM du i hver eneste telefonsamtale prater om "problemene". Det er veldig vanskelig å sitte et annet sted langt unna og høre på det samme om og om og om igjen, uke etter uke. Man kan si det samme, men hva hjelper det? Slike ting kan bli en dreper for å ha noe koselig forbundet med en telefonsamtale.

Kanskje det er derfor han blir slik, fordi det er veldig energisugende å høre på gang etter gang.

[AnonymBruker]

Heisann

Livet er selvfølgelig ikke bare oppturer, og det bør alle vite. Ofte trenger man litt support fra sine nærmeste, og det er da bare en selvfølge!

Dog vil jeg si at jeg forstår han DERSOM du i hver eneste telefonsamtale prater om "problemene". Det er veldig vanskelig å sitte et annet sted langt unna og høre på det samme om og om og om igjen, uke etter uke. Man kan si det samme, men hva hjelper det? Slike ting kan bli en dreper for å ha noe koselig forbundet med en telefonsamtale.

Kanskje det er derfor han blir slik, fordi det er veldig energisugende å høre på gang etter gang.

Tenker det samme som deg.

Når man er i et avstandsforhold, er gjerne tlf-samtalen det man får av inntrykk av partneren, og det man liksom lever på til neste gang. Domineres disse samtalene av at partneren ofte tar opp problemer og skal fortelle om dårlige dager, er det dette som sitter igjen hos den andre. Dermed blir hans egentlige inntrykk av deg at du er vanskelig, og har lite annet å snakke om enn problemene dine.

Nå høres det ut til at dere har litt dårlig tlf-kommunikasjon, ettersom dere visst går tom for noe å si etter bare noen minutter? Hvis dere snakker hver dag kan det være årsaken. Det er ikke alltid man har så mye å fortelle hvis man snakker sammen så ofte.

Jeg synes forresten smalltalk er noen dårlig ting, det kan ofte myke opp samtalen, la samtalen gli inn på interessante temaer osv. Man kan fortelle om morsomme hendelser i hverdagen, enten det gjelder seg selv eller andre, snakke om ting i nyhetsbildet osv. På den måten får også kjæresten din et mer nyansert bilde av deg.

Hadde dere bodd sammen, hadde han sett alle dine nyanser og sider, og du hans. Nå får dere kun et lite input hver dag pr tlf, og det bør faktisk i stor grad være positivt, og bare sjelden dreie seg om negative ting som at man har hatt en dårlig dag osv.

Selv om man forventer og også bør få støtte av kjæresten, bør man også "frita" kjæresten for endel av dette hvis det er ofte og mye, og heller finne andre å snakke med. Særlig i et avstandsforhold, fordi det sliter ned kjærligheten.

[Gjest Gjest]

Det kan jo hende han ikke er den rette for deg.

[Gjest Gjest]

TS her. Er ganske utrolig å høre om det du skriver, frøken Øst, det er meg du beskriver, mer eller mindre.

Er også litt enig i det Anonym Bruker skriver, at det kan bli veldig tungt å høre kjæresten klage hver gang man snakker sammen. Så jeg har bestemt meg for at jeg må passe meg litt for det, og når det er sagt har vi mange samtaler om ting som er positive også, det er ikke sånn at alt er negativt...! Jeg prøver å snakke med gode venner og familie også dersom det er noe spesielt, og ikke legge alt på ham. Prøver også å skrive dagbok, lese selvhjelpsbøker osv. for ikke å "plage" alle rundt meg. Nå høres jeg sikkert litt sprø ut;), men jeg tror bare at jeg har mange tanker og spekulerer over mye mange andre rett og slett ikke "ser", slik du også beskriver, frøken Øst. Jeg er to år eldre enn kjæresten min (jeg er 27), så det kan nok ha noe med alder å gjøre, ja...men også mye personlighet, tror jeg.

Synes det er så godt at du skriver at du begynte å akseptere deg selv som du er etter at du fylte 30. For min del føler jeg at jeg aksepterer meg selv, jeg ville ikke være en slik "snill, grei, ren og pen" pike om jeg kunne velge engang. Da hadde jeg følt at jeg hadde gått glipp av utrolig mye av det livet faktisk består av. Spørsmålet er heller om HAN aksepterer meg som jeg er, eller om han faktisk ønsker seg en "snill, grei, ren og pen" pike. Da havner man til slutt ved det spørsmålet om vi faktisk passer sammen. Jeg er redd for at svaret er nei, selv om jeg elsker ham og vi har det veldig fint sammen vet jeg ikke om det er nok for meg å bare snakke om "de enkle tingene". Og kanskje blir det for mye for ham å ta innover seg også de vanskelige tingene...

[Gjest Gjest]

Anonym Bruker, jeg er enig med deg i at man bør prøve å skåne kjæresten litt når den eneste kontakten man har telefonsamtaler. Så jeg skal prøve å bedre meg litt der. Ang. det å bo sammen, så har vi faktisk bodd sammen i en lengre periode før vi nå for kort tid siden måtte flytte fra hverandre i en periode pga. jobb. Så det er ikke sånn at måten vi kjenner hverandre på kun er gjennom korte besøk og telefonsamtaler. Tror han kjenner meg såpass at han vet at jeg er kapabel til å snakke om også småting og ting som skjer i nyhetsbildet....håper i hvert fall det.

[AnonymBruker]

Har vært borti noe lignende, og kjæresten min er på samme måte. Jeg er som regel vanskelig - og er alltid "nede", selv om jeg av alle andre blir oppfattet som ei glad og sprudlende jente. Går til psykolog pga vanskelige ting jeg har vært igjennom, men hun beskriver dette mer som om gutten jeg er sammen med ikke klarer å ta innover seg at han faktisk må skjerpe seg for at vi fortsatt kan være sammen. Han skylder på alle andre, og alle andre lager store problemer ut av ingenting.... Men så spørs det jo om det går an å endre...

[I Grosny]

Gode og onde dager.

Det finnes godværskjærester.

Og det finnes allværskjærester.

Normale forhold vil en gang komme til et punkt som er vondt, eller man må ofre noe. Det er da man merker om forholdet har livsløpsstandard.

Selvfølgelig er det greit å slippe unødvendig syting og klaging, men hvis slikt skal være en grunn til at forhold skal gå istykker, så tror jeg det er liksågreit å få avviklet slike forhold først som sist.

[AnonymBruker]

Det var da kjæresten min støttet meg gjennom en trafikkulykke som preget min fysiske tilstand over en tid og tapet av min bestemor at jeg virkelig begynte å få øynene opp for at han kunne være en å satse på i det lange løp.

Nå har vi vært gift i 6 år og jeg går nå gjennom en svært tung tid med to dødssyke foreldre. Da er det utrolig godt å ha "riktig mann" ved sin side. En som skjønner at akkurat nå er det veldig tung og jeg trenger støtte og romslighet. Men som også vet at når jeg får tid på meg så vil jeg igjen ha overskudd og glede å gi til dem rundt meg.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med "en sånn en" for ikke lenge siden. Jeg anser meg slett ikke for å være et negativt menneske. Tvert imot er jeg supersterk psykisk, og latteren sitter løst. Men jeg har stoore byrder å bære fra fortiden, har mistet mange jeg er glad i, og er dyp og reflektert. Av og til kommer jo denne sorgen til overflaten, og hvis en ikke kan snakke med sin kjæreste da, hva er det da verd? Han elsket styrken min, humøret mitt. Han kunne også ta "det andre", men i bittesmå doser. Jeg kan ikke ha en sånn mann, jeg må ha en som har styrke til å ta hele meg. Og finnes det ikke, ja, så får jeg heller være alene. Så enkelt er det for min del.

[Gjest gjest]

Jeg synes dere stiller dette som noe veldig negativt. At de som ikke "takler" å høre på negative ting, jeg tror ikke dere er klar over hvor stor innvirkning dette har på andre mennesker? KLart man skal få snakke om ting som plager en, men ikke hver eneste dag, eller flere ganger i uka og ALDRI TA IMOT ET ENESTE RÅD MEN KUN SE HINDRINGER!

Jeg har selv en venn som ringer mye, og det er ALLTID klaging og negative ting som vi har snakket om minst 50 ganger før. Jeg har kommet med råd men "nei... det går nok ikke det.." "det blir vanskelig..." "Nei det vil jeg ikke".. Så da gidder jeg ikke mer! JEg gleder meg ikke til å snakke med denne personen lenger, jeg må nesten manne meg opp for å takle samtalen, fordi jeg vet at det blir bare samme gamle klaging som før.

Om man ikke er villig til å ta noe hjelp eller å prøve å få til ting som kan hjelpe en på vei med problemer, så kan de jammen meg ha det så godt! Ikke settes det pris på at man hører heller, aldri noe "takk for at du gidder å høre på det samme 2 ganger i uka". Bare blablablabla......

Nei jeg er ikke en slem person som ikke takler å høre negative ting, men hvis man bare får høre dritt på dritt på dritt så orker jeg ikke mer. Rett og slett!

[Gjest Minerva]

Jeg blir veldig glad og lettet når jeg leser at det finnes flere jenter som er dype og reflekterte, for jeg har av og til følelsen av at jeg er alene om den egenskapen.. Jeg er i et forhold som deg, eneste forskjellen er at vi er samboere. Jeg liker å si fra hvis jeg ikke har det fint, hvis jeg sliter med noe, hvis jeg trenger noe og jeg liker å snakke om problemer sånn at de kan løses. Jeg har dog en kjæreste som mener at den beste løsningen på mange problemer er å ignorere og være taus, og i forlengelsen av dette starte en "kald krig" fordi han ikke klarer/vil kommunisere tilbake. Jeg skulle ønske jeg klarte å gi faen i de tilfellene der, bare ta meg en tur ut og gi han den roen han trenger, men dessverre blir jeg bare mer reflektert av det og får et større behov for å faktisk prate ut, noe som igjen fører til at den "kalde krigen" opptrappes.. :/

[Gjest stillness]

Jeg kjenner meg igjen i dette.Har litt jeg sliter med og har opplevd litt forskjellig.Noe som gjør at jeg noen ganger har ett behov for å prate om ting og jeg er sånn at jeg kan prate om det meste med min kjæreste,mens han er mer taus og lukket som person.

Det plager meg egentlig endel når jeg har slike perioder der jeg virkelig trenger at han hører på meg og gjerne gir meg støtte. Han prøver jo så godt han kan,men tror ikke han helt forstår meg og vi har hatt endel krangler på grunn av dette.

Dette har egentlig resultert i at jeg ikke tar disse tingene opp med han like ofte fordi jeg føler at det ikke er noe vits siden han ikke liker å prate om slike ting.Jeg vil jo heller ikke være en plage for han,for jeg tenker at jeg burde holde det for meg selv.

Man bør jo også ta litt selvkritikk om dette er noe som gjentar seg ofte,for tilslutt blir det jo sånn at han gruer seg til å prate med deg.Jeg var nok litt slik før,men jeg syns også at man i et forhold bør kunne prate om det meste uten at det er noe problem egentlig.

Jeg tenker også at det er ofte er slik at endel menn ønsker seg en dame som er litt mer enkel å ha med å gjøre,men jeg ønsker ikke å forandre meg for noen.Jeg kommer alltid til å være en person som tenker mye og som noen ganger vil ha et behov for støtte og noen som lytter til meg.Det er også litt min måte å bearbeide ting uten at jeg skal legge alt på han for jeg har også andre måter å få ut tankene på.

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at det er ofte er slik at endel menn ønsker seg en dame som er litt mer enkel å ha med å gjøre,men jeg ønsker ikke å forandre meg for noen.Jeg kommer alltid til å være en person som tenker mye og som noen ganger vil ha et behov for støtte og noen som lytter til meg.Det er også litt min måte å bearbeide ting uten at jeg skal legge alt på han for jeg har også andre måter å få ut tankene på.

Jeg synes heller ikke at du skal forandre deg for noen. Det er positive egenskaper du har, og de skal du være glad i! Hvis han ikke takler det, er det ikke noe galt med deg. Dere er forskjellige bare.

[Daniel84]

Enige med flere av de som skriver over her. Når man har avstandforhold, og det blir klaging på tlf hver dag, så blir man fortere lei, for da er det liskom den tiden man har sammen på en måte.. Og når man da ikke får oppleve de andre positive sidene også, så blir det veldig negativt å høre på at dama syter hver gang man prater.

[Tulling]

Det er naturlig å søke støtte hos sine nærmeste. Men når man har så lite kontakt kan det kansje fort virke litt "ensidig" at det er så mye negativt. Jeg syns ikke du skal slutte med å prøve å snakke med han om ting, og heller ikke prøve å være sånn som han liker bare for å gjøre han glad. Men skal dere ha en regemlessig komunikasjon, og ett forhold i det heletatt er jo det å kunne prate ganske viktig! Hvorfor skal man være sammen med noen man ikke kan snakke med en gang? Men det kan jo også ha noe med modenhet å gjøre, kansje han er vant med at ting bare fungerer av seg selv.

Men også tror jeg at det er en god ting å være litt selektiv om NÅR og HVA man skal klage over til andre, hvis den man er sammen med er veldig sliten, eller opplever noe som er "værre en din ting" kan det være greit å heller la de små problemene ligge (med mindre det spesifikt angår den personen). Men hvis det er større, og tunge ting blir det feil for den andre å vri seg unna bare fordi at han/hun ikke gidder prate om det fordi at det er negativt.

Sier ikke at du skal sitte med ting du sliter med alene, men før du snakker med noen om en ting kan du jo vurdere om dette er noe som går over av seg selv ganske fort, eller om det er noe du virkelig trenger å få ut / få hjelp med. Nå vet ikke jeg hvordan du har det, men noen personer har lettere for å klage til andre om alt og ingenting.

Kjør på med det som føles riktig for deg. Er det feil mann er det bedre å finne det ut nå, enn å gjøre det senere.

Endret 17. september 2010 av Tulling

[Gjest Ruccola]

Eksen min var slik.

Bare at han spøkte det bort hele tiden.

Hver gang jeg prøvde å komme inn på ømtålige/alvorlige tema som jeg virkelig trengte å snakke om, så tullet han det bort og jeg sto der like grønn.

Det verste var temaer rundt sex og sånne skjøre ting.

Han klarte bare rett og slett ikke å prate om det virket det som - noe som tilslutt førte til at jeg ikke orket mer.

Han var tre år eldre enn meg og ellers en veldig ordentlig kar. Men når man faktisk aldri får prate om det man trenger å prate om, så er det jo dødfødt. Fikk jo aldri prate om at jeg syns det var vaskelig å ikke få prate om det heller!

Han tullet det bort med en gang han så jeg var litt seriøs og alvorlig. Og om jeg sa at dette var noe jeg virkelig trengte å prate om, så kunne han prestere å gå på do! og han ble der lenge!

Fikk det mye bedre uten ham, han var definitivt ikke mannen i mitt liv

Sier ikke du skal gå ifra din altså, men kommunikasjon er viktig!

Har flere venninner som har vert på sånne PREP komunikasjonskurs for par. Kanskje dere skulle ha vurdert noe slikt?

[Blondie<3]

Been there done that.

Noe som hjalp meg veldig var å lese boken Menn er fra mars,kvinner er fra venus av John Gray.Fikk typen min også til å lese den, etter det forstod vi hverandre mye bedre.

Typen min synes at det er viktig at jeg forteller han at jeg setter pris på at han hører på mine følelser og tanker, da føler han seg mere nyttig. Også vet han at jeg bestandig føler meg mye bedre etterpå å at vi kan prate om fine ting, så jeg tror at han har funne ut at det er lettere å høre på meg og bli ferdi med det enn at jeg får et større behov for å snakke og etterhvert begynner å klage mere, for eks at han ikke lytter og forstår meg for da ender det ofte opp med at han synes at jeg er vanskelig og masete osv.

Er også viktig å ikke fortelle om sine problemer hvær gang man prater sammen eller ofte for da kan han fort bli lei og ta det som mas.

Men viss han aldri er villig til å lytte på deg, så burde du vurdere om han er den rette for deg.