Man blir aldri bra nok!

[AnonymBruker]

Hvorfor har vi kvinner det inni oss?

er det bare vi som tenker slik og lar dette gå i forveien eller er det slik?

jeg har vært veldig langt nede pga jobben min og hjalp meg langt ned i depresjonen og ble satt på tabletter for å fungere (dobbel dose)

hadde angst bare jeg skulle ut døren eller gjøre enkle gjøre mål

som foreksempel

gå til postkassen.

da startet kroppen og riste og bare gråt!

Jeg hadde den jobben jeg hadde litt for lenge og ingen ville høre på meg før det var for langt og jeg ble sjukmeld. hadde ingen anelse om hvor jeg var på den tiden. og kastet vekk alt som jeg hadde i hendene.

fant ingenting igjen og ikke meg selv.

ville bare ha min ro og sitte alene og ikke prate med noen. i pausa og hadde jeg problemer for jeg prøvde å unngå pauserommet så jeg gjemte meg i biblioteket eller gikk til bilen for å få fred. av og til sprang hjem selv om det ikke er lov. i dysjen hadde jeg og problemer. hadde ikke krefter til å løfte hendene opp til håret for å vaske det. alt var bare sukk å kav. fortvilet over hvordan det var og hvordan jeg følte meg.

måtte bare vekk og det resulterte i lite mat (gikk da self ned i vekt) og søvnløse netter (urolige netter pga gråt)

da startet medisinen for meg. jeg startet med 1/2 tablett så ble det 1 tablett så ble det 1 1/2 tablett så til slutt 2 tabletter med antidepressiver. men nå er jeg HER faktisk! nå er jeg mer våken. og har litt mer energi.

Samboeren min liker self ikke at kiloene raser på meg.

men etter nå 1 år med Dypepresjon fått pga jobben så begynner jeg og komme meg men merker litt nedganger til. tenke mønster og kjenne kraften skli nedover armene mine og ut fingertuppene... vanskelig å forklare men slik er det.... orker da til slutt ingenting. Bare sove. og ikke røre en fot. forflytte seg fra en stol til stolen vedsiden av på venterommet var et helt arbeids prosjekt med mye planglegging og muligens til slutt gjennomføring...

jeg er så redd for å have i depresjonen igjen!

før hadde jeg lyst på barn men nå er jeg usikker!

vet ikke hva som er med meg for tiden!

all den usikkerheten rundt jobben og slik mulig den hjelper på. og kravene jeg stiller meg selv muligens er for store til hva jeg egentlig muligens takler nå,,,,

Vet ikke hva jeg skal gjøre blir kremt av tanken på at jeg ikke lenger tenker i dei baner på barn som jeg gjorde før. er sammen med samboeren min i 8 år nå og vi kjenner hverandre på godt å vondt.

men hjerna mi er ødelagt!

jeg som trodde jeg var så sterk å greidde alt!

og nå sitter jeg her og det er ingen som kommer og sier takk for insatsen eller noe oppmuntrende som roser eller blomster fra arbeids plassen... ingenting