29 år og mamma de siste 8 årene...

[Gjest Jente 29]

Ordrett skrevet på vegne av Jente 29:

Jeg er ei jente på snart 30 år. Har de siste årene vært mamma til en gutt og en jente som nå er 8 og 5 år.

Har vært alenemamma de siste 2, og er forsåvidt "alene" - har opplevd det jeg føler er den store kjærligheten, men vi har vært nødt til å sette dette på vent av forskjellige grunner. Faren har vi ett greit og distansert forhold til, med gjensidig forståelse.

Ungene er nå blitt så store at de går i barnehage og på skole. Tiden de er der, går jeg hjemme uten å vite hva jeg skal ta meg til. Føler meg litt "ferdig". Utslitt. Finner ikke mening med ting og er så å si ingenting jeg har interesse for å gjøre eller finne på. Venner er bare masete og vil dra meg med på ting jeg ikke har interesse av. Møte en ny er ikke noe som er aktuelt nå, så jeg er ikke på leting.

Jeg koser meg med barna mine, og de får alt de trenger, men personlig føler jeg meg helt utmattet.

Jeg aner ikke hva jeg nå skal gjøre!! Er som sagt ingenting jeg greier å glede meg til! Engasjere meg i! Blir bare å gå rundt her hjemme, rydde, holde rent. Lufte hundene. Vente på at ungene skal komme hjem.

Jeg har helt siden barneskole alder fått erfare mye, og har hatt en fot inne i de fleste miljøer. Føler selv jeg har sett og opplevd mye, og har en god forståelse av livet.

Vet jeg kanskje nå burde fokusere på arbeidslivet, studie, jobb og alt det der, men det er ingenting som fenger eller interesserer meg. Jobber jeg, mister jeg støtten fra stat og kommune, og da er det bedre å holde seg i ro. Bor også litt unna bysentrum, så pendling hadde tatt mye tid og kostet penger, og hadde vel heller ikke passet inn med ungenes timeplan. Videre har jeg ingen formell utdanning, derfor ville en eventuell jobb vært lite givende og ville vel kanskje bare gjort "vondt" verre.

Prøver å tenke positivt i de situasjonene jeg kan, og er som oftest positiv i min fremtreden mot andre, der fasaden skjuler mye tristhet, håpløshet og "depresjon".

Siden mange har så mye gode svar og forslag på alt mellom himmel og jord her på forumet, ville jeg bare kaste mitt lille store personlige problem ut i nettverden...

Kanskje har noen vært i samme situasjon?

Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, å blir gal av bare å gå sånn her, dag ut og dag inn! Er så meningsløst! Håpløst! Tiden står stille!!!!

Håper noen vil dele sine tanker og meninger. Erfaringer og forslag.

Klem fra Jente 29.

[AnonymBruker]

Du bør absolutt komme deg ut og begynne å studere eller få en jobb. Du kan jo uansett ikke leve på "staten" for bestandig og som du jo selv forstår så trenger du å komme deg videre i livet.

Det er vel svært få som har en jobb som "passer inn i barnas timeplan", så da må man også justere barnas plan i forhold til din plan.

Å begynne med noe som "ikke fenger helt" er vel bedre enn å bare dasse rundt og føle at ting er uten mening.

Forsøk å finne den utdannelsen som "fenger mest" og ikke tenk på at du skal finne noe som "fenger helt" (det er nok litt uoppnåelig -særlig med tanke på din mentale tilstand akkurat nå). Og KOM I GANG.

Husk; ingenting blir annerledes før DU setter i gang å endre på livet ditt! Lykke til!

[Gjest wild bird]

Du trenger noe meningsfyllt å bruke dagene dine på! Jeg tror det er roten til tomheten du føler, at du ikke har noe positivt å bruke deg selv på, bortsett fra ungene dine. Du trenger noe som er bare for deg, noe som fyller din voksentilværelse.

Ser selv at hvis jeg er syk noen dager og må være hjemme fra jobb, at jeg føler meg helt på siden av samfunnet. Og at jeg føler meg mer syk enn jeg egentlig er. Blir nesten litt deppa av det.

Noe må du jo interessere deg for? Og jeg syns det er feil å tenke at du får mer penger ved å bare gå hjemme, og ikke studere eller jobbe, hvis du er i stand til det. Om du tar en utdannelse, så vil du tjene mer enn du får i trygd, går jeg ut i fra.

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger å fylle livet ditt med noe du liker. Hva med en ny jobb, eller et kurs? Trening? Sykling?

På kursagenten.no finner du mye spennende.

Kansje du trenger litt struktur. Sette opp en liste over ting du har lyst å gjøre, og velge og vrake. Lag deg mål, mediter på det. Du skal se at du får mange ideer når underbevisstheten får jobbe litt uten påvirkning fra stress.

[Gjest molte]

Kanskje du bare må ta deg selv i nakken og komme deg ut litt? Det er lite meningsfylt å gå hjemme alene dag ut og dag inn, og leve på staten. Vet ikke hva du får av stønader, men overgangsstønaden varer ihvertfall ikke evig!

[AnonymBruker]

Hei!

Du er jo fortsatt ung, du er jo bare 29!!! Du har fortsatt hele livet foran deg, og likevel har du, helt sikker ,to flotte barn på 5 og 8 år.

Du kan faktisk gjøre det meste, for selv om du snart er 30 betyr det ikke at du skal legge deg ned å dø...

Jeg er selv 29 år, og jeg begynte på skole denne høsten...

Er veldig glad for det, men samtidig er det litt skummelt siden det er noen år siden sist jeg satt på skolebenken.

Jeg tar vgs-fag dette året, og neste høst skal jeg begynne å studere for fullt - håper jeg

Nå har ikke jeg barn, da, og ikke har jeg opplevd den store kjærligheten heller. Likevel har jeg opplevd mye, og forstår veldig mye av livet.

Ville bare si at det ikke er for sent å fylle livet med noe meningsfylt! Barna dine er i barnehage og i skole, og da kunne du meldt deg på noe kurs på dagtid. Neste år går vel begge på skole, og kanskje du får lyst til å begynne på et studium på dagtid?

Har en venninne som ble alenemor når sønnen hennes var 1 år, og hun begynte å studere da sønnen var 2 år. Etter 4 år var hun ferdig, og hun hadde bare veldig gode karakterer

Hun gikk på skole da sønnen var i barnehagen, og hadde hun fritimer på skolen så studerte hun. Så var hun med sønnen sin fra ca.15-16 til sønnen la seg i 19-tiden. Da satt hun å gjorde lekser. Så var det opp igjen 6 neste morgen. Hun klarte det kjempebra alene. I helgene koste de seg, eller hun var med venner.

[Gjest Jente 29]

Takk for svar.

Ønsker ikke å "leve på staten". Men er den situasjonen jeg er i nå. Veldig lite penger, og skal jeg begynne å jobbe på en dårlig betalt jobb, er jeg bundet. Mister stønaden, og må fortsette i den eventuelle jobben uansett. Koster mye å komme meg til en eventuell jobb, og er en times reise til nærmeste sted hvor den eventuelle jobben finnes. Føler jeg hadde tapt mer enn jeg hadde tjent personlig på det.

Stønaden varer ett års tid til.

Når det gjelder barnas timeplan vet jeg den kan tilpasses litt, men med lang reising og barn som slutter mellom 13.00-16.00 i skole og barnehage, er det veldig vanskelig å få til.

- komme seg ut...... hvor...... til hva...... føler meg låst.

- har tenkt hobby . . . . kurs... men igjen... avstandene til det... å pengene det koster... sykling er nok ingenting for meg....

har tenkt meg ihjel på det her... på alle muligheter.... ser bare så mange hindringer i alt ting... vet det ikke er riktig tankegang.... men føler meg helt "fanget" :-(

takk igjen for alle svar.....

[Gjest Gjest]

Dersom stønaden du er på nå bare varer et år til er det jo desto større grunn til å bruke dette året til f.eks å komme i gang med å studere.

Og til det med reiseavstand; flytt! Nok en ting som kan hjelpe deg å "ruske opp i ting".

[AnonymBruker]

Føler jeg blir litt engasjert her, for jeg håper du kan få noe meningsfylt å fylle dagene med!

Slutter 5 åringen din i barehagen kl 13? Og 8 åringen din kl.16?

Er da mange barn som går i barnehagen til kl.16?

Forrsten, så kan vel NAV hjelpe deg med å komme ut i livet igjen?

Hvis du vil studere, så er jo det kjempebra? Hvor langt unna nærmeste by bor du?

[Gjest Gjest]

Vil tro det er skolebarnet som slutter av og til kl 13? Men det er jo det man har SFO for.

Flytt, studer, kom deg videre!

Egentlig burde du ha brukt all tiden på overgansstønad til å forberede deg på livet etter stønaden. Men bedre sent enn aldri.

[Gjest molte]

Hvis du uansett må ut i jobb om et års tid, er det ikke lurt å begynne å tenke på det allerede nå? Eller studier?

Hva med å flytte, dersom du bor så vanskelig til? Kanskje det er drastiske tiltak som må til...

Jeg vet at det ikke er enkelt,, men det er bare du som kan avgjøre din egen fremtid. (Har du noen du kan snakke med, og drøfte tankene dine med?) Ønsker deg lykke til

[Gjest Jente 29]

- føler ikke jeg kan flytte. 8 åringen trivest veldig godt på skolen, og de har faren sin i nærheten. Føler det er feil av meg å dra de ut i noe nytt å ukjent, selv om jeg vet "barn ikke kan bestemme"... er flere grunner til at flytting blir vanskelig... dere gir meg vel snart opp... har tenkt veldig mye på flytting også... noe jeg har strevet med og ønsket lenge.

ungene slutter til forskjellige tider. elstemann mellom ett og tre..... yngstejenta rundt tre fire.

har søkt på forskjellige studier, men fått avslag pga det ikke var relevant etc. Nav kontoret har bare skapt problemer. Bare rot og veldig dårlige, uorganiserte folk. Veldig lite medhjelpelige.

Har sendt inn ny søknad om studie, men ukene går uten svar. Blir event ett kjendelig, uinteressant nettstudie, som jeg ble nødt til å velge. var det eneste de støttet........

Flytte, studere, jobbe, komme meg videre.... Alle er mine drømmer, men er virkelig store hindringer i veien for dette. har tenkt i måneder og år.

Ett håpløst tilfelle kanskje.......

Takk igjen.

[Christina_]

Tenk litt på noe du har lyst til å gjøre!

Har du ikke en konsultent på NAV du kan snakke litt med? NAV tilbyr jo forskjellige kurs, arbeidspraksis osv. De jubler sikkert over at du vil ta i det selv, og at de ikke må tvinge deg.

For øvrig, lykke til!

Endret 15. september 2010 av Christina_

[AnonymBruker]

Nei, du får ikke lov til å gi opp enda!

Hva er det du kunne tenke deg å studere?

[Gjest Jente 29]

Har noen å drøfte og dele tanker med. I begynnelsen var han full av håp å pågangsmot. Men han har på en måte stoppet opp, som meg. Vi har diskutert dette sønder og sammen en million ganger. Har blitt slik at når vi begynner å tenke på løsninger, uansett hvilken, dukker det opp hundre grunner til at det ikke går.

Tankene er låst.

NAV har liten forståelse og har ikke kunnet hjelpe, annet enn med ett kurs, som jo viste seg å være en veldig snever løsning, når de har slike begrensninger de har.

[Gjest brutal_mann]

Du ser bre etter problemene. Se etter mulighetene. Ser en etter muligheter så åpner en helt ny verden seg og ting blir mye bedre enn hva en skulle tro.

[Gjest Jente 29]

Du ser bre etter problemene. Se etter mulighetene. Ser en etter muligheter så åpner en helt ny verden seg og ting blir mye bedre enn hva en skulle tro.

Enig. Men har prøvd å se muligheter også.... er da begrensningene dukker opp.

[AnonymBruker]

Enig. Men har prøvd å se muligheter også.... er da begrensningene dukker opp.

Sikkert dårlig eksempel. Jeg hadde lyst til å bli lege, men hadde ikke råd. Ble så hjelpepleier. Jobbet ved siden av og tok det på kveldstid over 2 år.

Så begynte jeg å jobbe, og tjente greit nok, og jeg sparte litt penger og til slutt tok jeg de fagene jeg manglet fra vgs.

Jeg fikk ikke nok poeng til å begynne på lege, men jeg kom inn på psykologi-studiet, noe som jeg også var interessert i.

Viss du får en liten mulighet til et kurs, så ta det. SÅ tar du det derifra. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener

[Gjest molte]

Enig. Men har prøvd å se muligheter også.... er da begrensningene dukker opp.

Hvis du lar begrensningene styre, kommer du aldri noen vei...

[Gjest Gjest]

Enig. Men har prøvd å se muligheter også.... er da begrensningene dukker opp.

1. Du KAN flytte. Noe annet er bare tull.

2. Du trenger ikke NAVs godkjennelse for å studere? Dersom du finner noe du vil, så ta opp studielån og jobb ved siden av -slik de fleste studenter gjør det.

3.Klart at eldstebarnet må på SFO -hvordan i alle dager hadde du sett for deg noe annet?

KOM IGJEN!