Hadde du blitt irritert på moren din som jeg ble?

[TuridS]

Jeg har en sofa som er gammel men brukbar å sitte og ser ikke sånn kjempefæl ut. Moren min sa her om dagen at jeg skulle få ny sofa av henne i nærmeste fremtid som skulle vre en tidlig julegave. Jeg har ikke jobb er og sliter med økonimien.

Jeg er 28 år. Jeg tenker at sofa er IKKE min prioritering nå og jeg vil heller gjerne be hun spare sine penger eller at jeg kan pengene til å leve for istedet/spare dem til en regnfull dag frem til jeg får meg jobb. Men hun virket så glad for å gi meg en sofa at jeg tenkte jaja da får hun bare gjøre det da.

Men hun og jeg avtalte ikke noe om at det var HUN som alene skulle finne sofaen og kjøpe den. Nei, normalt er det jo at man går sammen ut og ser og finner ut hvem sofa JEG liker vel? For det er jo jeg som skal ha den og jeg må også planlegge plass osv.

Men hun ringte meg nå og sa "nå har jeg kjøpt sofa til deg!" og hun forventet at jeg skulle si "oi takk så bra!" men jeg tok det som en negativ overraskelse og jeg ble bare irritert på henne.

Men det viste seg at hun ikke har kjøpt sofa til meg og da unnskyldte hun seg med at hun sa "feil" og greier da. Men at hun var i møbelforretningen og hadde funnet en sofa tl meg som var på salg. Og hun ville kjøpe den og arrangere transport osv. Men det går ikke an å bytte den. 6000 komemr sofa og transport på.

Og dette for en sofa jeg kun har sett på nett etter at hun ringte og fortalte meg navnet på sofaen! Hun sier den er god å sitte i osv, men jeg ble bare så irritert på henne at hun faktisk ikke skjønner at JEG må jo se på den, JEG må jo prøvesitte den, for det er jo JEG som skal ha den selvom hun vil være gavmild og gi meg den.

Ja jeg er takknemlig, det er ikke det, men hele prinsippet rundt, jeg blir bare så drittlei av at hun ikke hører med meg først og jeg har jo ikke engang sett på sofaer engang, Jeg har ikke kommet så langt!

Typisk henne! >: Så blir hun irritert over at jeg blir irritert så blir hun sånn "jamen herregud skal du HA en sofa eller skal du IKKE??" og da bare gidder jeg ikke med hele kjerringa!

[LukaFrost]

Hadde hun vært lur så hadde hun tatt deg med på å kjøpe sofa. Man kjøper da vel ikke en sofa i håp om at mottageren liker den. Når man kjøper noe sånt må man jo være sikekr på at mottageren liker den.

Jeg hadde blitt kjempehappy om mamma ville kjøpe sofa til meg, men ikke faan om hun får plukke den ut. Da får hun heller gi en sum og så finner jeg sofa selv.

[AnonymBruker]

Den du har nå er stygg, denne kan vel ikke være mye verre uansett vel? hun ville gi deg noe, tanken var god og hun tenkte vel at alt var bedre enn den du hadde nå.

Jo da, kanskje ikke den beste gaven hun kunne gitt, men tanken var nok god. Jeg ville oversett det og takket for gaven. I senere tid ville jeg nevt at du var veldig glad for sofaen og at den var fin, men at i fremtiden vil du gjerne være med å kjøpe møblene selv sånn at du vet du får noe som passer inn hos deg. Jeg sille sakt "kanskje du ikke har like faks neste gang og finner noe som ikke passer meg så godt".

[AnonymBruker]

Jeg har en sofa som er gammel men brukbar å sitte og ser ikke sånn kjempefæl ut. Moren min sa her om dagen at jeg skulle få ny sofa av henne i nærmeste fremtid som skulle vre en tidlig julegave. Jeg har ikke jobb er og sliter med økonimien.

Jeg er 28 år. Jeg tenker at sofa er IKKE min prioritering nå og jeg vil heller gjerne be hun spare sine penger eller at jeg kan pengene til å leve for istedet/spare dem til en regnfull dag frem til jeg får meg jobb. Men hun virket så glad for å gi meg en sofa at jeg tenkte jaja da får hun bare gjøre det da.

Men hun og jeg avtalte ikke noe om at det var HUN som alene skulle finne sofaen og kjøpe den. Nei, normalt er det jo at man går sammen ut og ser og finner ut hvem sofa JEG liker vel? For det er jo jeg som skal ha den og jeg må også planlegge plass osv.

Men hun ringte meg nå og sa "nå har jeg kjøpt sofa til deg!" og hun forventet at jeg skulle si "oi takk så bra!" men jeg tok det som en negativ overraskelse og jeg ble bare irritert på henne.

Men det viste seg at hun ikke har kjøpt sofa til meg og da unnskyldte hun seg med at hun sa "feil" og greier da. Men at hun var i møbelforretningen og hadde funnet en sofa tl meg som var på salg. Og hun ville kjøpe den og arrangere transport osv. Men det går ikke an å bytte den. 6000 komemr sofa og transport på.

Og dette for en sofa jeg kun har sett på nett etter at hun ringte og fortalte meg navnet på sofaen! Hun sier den er god å sitte i osv, men jeg ble bare så irritert på henne at hun faktisk ikke skjønner at JEG må jo se på den, JEG må jo prøvesitte den, for det er jo JEG som skal ha den selvom hun vil være gavmild og gi meg den.

Ja jeg er takknemlig, det er ikke det, men hele prinsippet rundt, jeg blir bare så drittlei av at hun ikke hører med meg først og jeg har jo ikke engang sett på sofaer engang, Jeg har ikke kommet så langt!

Typisk henne! >: Så blir hun irritert over at jeg blir irritert så blir hun sånn "jamen herregud skal du HA en sofa eller skal du IKKE??" og da bare gidder jeg ikke med hele kjerringa!

He-he-he.Jeg har samme greia med min mor, noen tenker jo at når man kjøper en gave så skal man være fornøyd fordi det er en gave, og at man ikke skal ha videre å si på hva det er man ønsker seg. Min mor kjøper gensere som hun vil ha, til meg. Ikke gensere som jeg ønsker meg, så klart! Jeg har egentlig slutta å ønske meg noe høyt rundt henne, men kjøper heller ting selv. Ikke liker jeg å 'skylde' henne noe heller, fordi da finner hun på at hun kan oppføre seg passe urimelig.

Jeg forstår godt at du blir irritert, men forstår godt at din mor blir irritert fordi du blir irritert. Hun vil jo bare være snill som kjøper deg en gave, og tenker gavmildheten er nok i seg selv. Ro ned og fortell at du vil samarbeide rundt sofashoppingen siden komfort er viktig. Eller kansje du kan si at du ikke vil ha en ny sofa nå?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor henne skal legge seg opp i at du må ha ny sofa.

Jeg hadde ikke likt det. Jeg har en 2 år gammel sofa jeg rett og slett elsker og den skal jeg sitte i til den har råtnet bort.

[TuridS]

Ja jeg må si jeg blir ganske irritert på henne og det hun trodde skulle blir en hyggelig samtale, ble til en krangel og sinne istedet. Men når hun ringer først og sier "Jeg har kjøpt sofa til deg!" Da begynner jo blodtrykket allerede ikke sant!

Men hadde hun sagt sannheten eller sagt det som det var at hun sto og TENKTE på å kjøpe den sofaen til meg, da hadde jeg ikek blitt SÅ irritert som jeg ble, for da ringer hun liksom og hører med meg først liksom!

JEg er irritert men samtidig kjenner jeg på dålige skyldfølelsen fordi jeg ofte er irritert på henne og sint, nettopp fordi hun gjør så jævlig mange dumme ting! Jeg stoler fader ikke på henne og selvom jeg sier en ting tusen ganger til henne så gjør hun noe lignende litt senere!

Bare for noen mnd siden så hadde hun ringt til legen og psykologen min bak min rygg og sagt at de måtte hjelpe meg mer og sånn!Og dette sa hun INGENTING om når jeg var på besøk hos henne, i to uker sa hun ingenting, og jeg fikk vite det av psykologen at hun hadde ringt. JEg ble helt sjokkert! Min egen mor, som jeg skal stole på mest av alle i verden, også går hun bak min rygg og lyver/holder kjeft om hva hun har gjort?

Jeg klikka på henne! Og jeg sa senest for 4 dager siden at du LOVER å ikke gå bak min rygg noe mer? Og hun sa "jadaa" og nå tråkker hun veldig nærme den grensa og jeg kjenner bare hat! Stoler ikke på hun for fem faens øre! >:

AAAAAAAAAAAAAAAAAARRRRRRRRRRGHHHH!!! nå er jeg bare så fed up!

Endret 15. september 2010 av TuridS

[AnonymBruker]

Drøyt å ringe til psykologen din..Kansje du kan ringe til fastlegen hennes og spørre ham ut?

Du kan evt klage til din lege/psykolog og fortelle at du forventer at de IKKE gir henne noe info om deg.

Jeg tror du trenger å stå opp for deg selv. Slutt å ta imot hjelp fra moren din og stå for din egen økonomi. Jobb vil du få skal du se. Pust ut og ta deg en pause fra mammaen for en periode.

[TuridS]

Ja ikke sant?? Det er skikkelig drøyt! Jeg skrek til henne i tlf omtrent at "SKAL JEG RINGE DIN LEGE OG BRETTE UT OM DEG DA ELLER???" at det går an å være så blåst! at hun turte, hun kjenner meg jo! hun har kjent meg nå i 28 år hun burde vite hva jeg klikker av og ikke!

Og sånt klikker jeg av! hvem hadde ikke det!! Ja jeg gjør alt jeg kan for å få et bra forhold til henne, men hun gjør så mye utilregnelig idiotiske ting mot meg at jeg bare kjenner raseri!

[wahaj]

Drøyt å ringe til psykologen din..Kansje du kan ringe til fastlegen hennes og spørre ham ut?

Du kan evt klage til din lege/psykolog og fortelle at du forventer at de IKKE gir henne noe info om deg.

Jeg tror du trenger å stå opp for deg selv. Slutt å ta imot hjelp fra moren din og stå for din egen økonomi. Jobb vil du få skal du se. Pust ut og ta deg en pause fra mammaen for en periode.

Så lenge man er over 16 år, så har de taushetsplikt og har ikke lov til å gi ut noe info.

[TuridS]

jeg ringte til henne å, jeg klarte ikke dy meg, frustrasjonen bare bobler i meg! Da sa jeg at hvorfor hun hadde sagt at hun hadde KJØPT den først og at det var det jeg ble irritert på. Og da sa hun "nei jeg skulle ikke kjøpe den" og jeg bare "ehh ja men jeg prøver forklare deg hvorfor jeg blir irritert på deg!!"

Og da sa hun "ja men jeg er ferdig med det der nå jeg orker ikke tenke på det og nå skal jeg på jobb og jeg blir sliten av dette her!" Og da sa jeg "ja men det hele minner om hva du har gjort før bak ryggen min!"

"nei jeg skal ikke ringe fler og jeg har lært av det og jeg hadde ikke og kommer ikke til å kjøpe noe til deg uten å spørre deg først " blablabla .

Jeg sa "ja men da stoler jeg på at du ikke ringer noen og/eller kjøper noen møbler uten min tillatelse sånn for resten av livet? skal vi si det sånn?"

"jajajaja" sa hun..

Får lyst å bare filleriste henne til å skjønne hvor irriterende og sårende det er når hun gjør ting ute å spørr meg til og med.. Håper hun skjønner det nå, HÅPER.. men jeg komemr til å ta det opp med henne neste gang jeg treffer henne.

Jeg stoler fader ikke på henne, jeg må forsikre meg om det. Er det mulig >:

[TuridS]

dobbelpost*

Endret 15. september 2010 av TuridS

[AnonymBruker]

Jeg synes du overreagerer kraftig! Alle har noe å irritere seg over når det gjelder foreldrene sine. Hun bekymrer seg tydeligvis for deg siden hun ringer til psykologen din. Hun har sikkert sine sider men hun prøver nok bare å hjelpe deg. Du sliter tydeligvis med ting siden du hisser deg på volsomt opp over at n ville kjøpe en sofa til deg og hva hun sa og ikke sa i forbindelse med det. Jeg tror du vil få det bedre med deg selv om du senker skuldrene litt og tenker Jaja, er det så farlig.

[Snop]

Det er mulig at jeg og min mor bare har et helt annet forhold og/eller en annen natur... Men jeg kunne aldri funnet på å bli sint eller (tydelig) irritert på min mor for dette. Oppgitt, ja. Stresset, ja. Men om min mor ønsket å gi meg en gave til 6000kr og viste stor entusiasme rundt dette hadde jeg ikke hatt samvittighet til å kjefte på henne, ikke engang om hun hadde plassert sofaen i stua mens jeg var på skolen uten å ha sagt et ord først.

Hadde sofaen vært betydelig styggere enn den jeg hadde hatt fra før, i en så stor grad at jeg virkelig ikke kunne ha den i stua, måtte jeg sagt fra på en skånsom måte, dvs ikke at jeg synes den er stygg, men at den ikke er "helt meg" eller ikke passer med resten av stuen, etc... Og dersom hun ikke hadde forstått noe så innlysende som at når man kjøper en sofa til noen uten at de har sett den, er det en viss risiko for at mottakeren elsker den, måtte jeg jo også forklart dette, på en skånsom måte.

Hadde den derimot vært litt finere enn den jeg hadde fra før, og helt ålreit, hadde jeg ikke gjort meg grinete fordi det er mange andre jeg heller ville hatt. En gave er en gave, og en bedre sofa er en bedre sofa.

Men bare så det er sagt, jeg hadde reagert sterkt inni meg, og lurt på hva i alle dager som foregår i topplokket hennes. Men jeg kunne som sagt aldri blitt sint på min mor fordi hun ville glede meg, enten det var en stor eller liten sak det dreide seg om.

[Gjesten]

Moren din har kjøpt en sofa til deg for 6000 kr og du blir sint??? Jeg hadde forstått deg hvis hun i tillegg hadde kastet den gamle sofaen din, men har hun ikke gjort det, synes jeg du skal be henne om unnskyldning og takke pent for gaven.

[Cata]

Jeg ville nok også "boblet" en smule, men utad ville jeg nøyd meg med å si takk for den gode tanken og ellers understreke at sofaer og større ting som skal inn i mitt hus vil jeg helst være med på å bestemme kjøp av.

Helt klart godt ment av moren din, men jeg skjønner at du blir irritert. Synes derimot ikke det er så alvorlig at det krever masse telefonkjefting.

[Invicta]

Jeg blir litt satt ut over måten du omtaler din mor på. Hun vil gi deg en sofa og du "gidder ikke mer med hele kjerringa"??

Nei, jeg hadde ikke blitt irritert på mamma for noe sånt. Liker du ikke sofaen er det vel bare å si at du ikke vil ha den?

[Piper]

jeg ringte til henne å, jeg klarte ikke dy meg, frustrasjonen bare bobler i meg! Da sa jeg at hvorfor hun hadde sagt at hun hadde KJØPT den først og at det var det jeg ble irritert på. Og da sa hun "nei jeg skulle ikke kjøpe den" og jeg bare "ehh ja men jeg prøver forklare deg hvorfor jeg blir irritert på deg!!"

Og da sa hun "ja men jeg er ferdig med det der nå jeg orker ikke tenke på det og nå skal jeg på jobb og jeg blir sliten av dette her!" Og da sa jeg "ja men det hele minner om hva du har gjort før bak ryggen min!"

"nei jeg skal ikke ringe fler og jeg har lært av det og jeg hadde ikke og kommer ikke til å kjøpe noe til deg uten å spørre deg først " blablabla .

Jeg sa "ja men da stoler jeg på at du ikke ringer noen og/eller kjøper noen møbler uten min tillatelse sånn for resten av livet? skal vi si det sånn?"

"jajajaja" sa hun..

Får lyst å bare filleriste henne til å skjønne hvor irriterende og sårende det er når hun gjør ting ute å spørr meg til og med.. Håper hun skjønner det nå, HÅPER.. men jeg komemr til å ta det opp med henne neste gang jeg treffer henne.

Jeg stoler fader ikke på henne, jeg må forsikre meg om det. Er det mulig >:

Du høres ut som en person som aldri kommer over noe, og som må gneldre om alt hele tiden. Hun har sagt at hun ikke skal gjøre det, og likevel skal du ta det opp med henne igjen.

For å si det slik, det er pokkeren meg ikke alle som får en sofa til 6000 kr av sin mor, og alt du klarer å gneldre på er hva som ble sagt feil. Er det virkelig mulig? Hadde du vært min datter, og gneldret så mye som du gjør, ville du aldri fått en sofa av meg. Utakknemlig er hva du er

Og jeg forstår at du vil velge ut din egen sofa, noe din mor også tydeligvis forstår siden hun ikke har kjøpt den. Men hun ahdde funnet en, som du skulle se på. og tydeligvis har du ikke tatt deg tid til å se på den en gang, sikker for å kunne gneldre litt mer på moren din. Men for all del, kjøp dine egne ting, og si klart i fra til din mor at hun ikke behøver bruke penger på deg. Noe som kanskje ville vært lettere, for da hadde du kanskje sluttet å gneldre. Eller kanskje du da hadde gneldret om at du aldri fikk noe. Enkelte må bare gneldre.

Du har ikke fått sofaen inn i ditt hus, så hva er det egentlig å gneldre for? Stakkars din mor, som tydeligvis prøver å gjøre deg til lags, men som aldri vil klare det siden du bare må gneldre om alt.

[Piper]

Ja jeg må si jeg blir ganske irritert på henne og det hun trodde skulle blir en hyggelig samtale, ble til en krangel og sinne istedet. Men når hun ringer først og sier "Jeg har kjøpt sofa til deg!" Da begynner jo blodtrykket allerede ikke sant!

Men hadde hun sagt sannheten eller sagt det som det var at hun sto og TENKTE på å kjøpe den sofaen til meg, da hadde jeg ikek blitt SÅ irritert som jeg ble, for da ringer hun liksom og hører med meg først liksom!

JEg er irritert men samtidig kjenner jeg på dålige skyldfølelsen fordi jeg ofte er irritert på henne og sint, nettopp fordi hun gjør så jævlig mange dumme ting! Jeg stoler fader ikke på henne og selvom jeg sier en ting tusen ganger til henne så gjør hun noe lignende litt senere!

Bare for noen mnd siden så hadde hun ringt til legen og psykologen min bak min rygg og sagt at de måtte hjelpe meg mer og sånn!Og dette sa hun INGENTING om når jeg var på besøk hos henne, i to uker sa hun ingenting, og jeg fikk vite det av psykologen at hun hadde ringt. JEg ble helt sjokkert! Min egen mor, som jeg skal stole på mest av alle i verden, også går hun bak min rygg og lyver/holder kjeft om hva hun har gjort?

Jeg klikka på henne! Og jeg sa senest for 4 dager siden at du LOVER å ikke gå bak min rygg noe mer? Og hun sa "jadaa" og nå tråkker hun veldig nærme den grensa og jeg kjenner bare hat! Stoler ikke på hun for fem faens øre! >:

AAAAAAAAAAAAAAAAAARRRRRRRRRRGHHHH!!! nå er jeg bare så fed up!

Når man har med ustabile mennesker å gjøre, må man av og til handle bak ryggen på dem. og du er tydeligvis en av de, siden du reagerer som du gjør. Som mor ville ejg også tatt kontakt med psykologen til barnet mitt, om jeg anså det som nødvendig. Det er sikkert ikke alt du tar opp med psykologen, og er det ting din mor mener de skal vite, er det faktisk bare til ditt beste at hun tar det opp med dem. og siden du tydeligvis ikke har spurt henne om hun har ringt dem, vil nå jeg si at hun har da virkelig ikke løyet for deg.

Hun ahr tiet om det, og for å si det slik, det høres ut som det er det rette å gjøre også. Du høres meget hysterisk ut, og tenner jo på alle pluggene for veldig lite. Derfor bør de vel gå inn og prøve å hjelpe deg, noe jeg håper de gjør.

Din mor prøver så godt hun kan å gjøre det som er best for deg, og det er en umulig oppgave hun står ovenfor siden du aldri vil bli fornøyd. En utakknemlig jobb hun har som mor, for du vil aldri forstå hvorfor hun gjør som hun gjør. Om du da ikke plutselig står i hennes situasjon, der du må kjempe en kamp med din datter eller sønn. kanskje du da vil forstå henne litt mer.

[Gjest navnelapp]

Eg må seie eg forstår deg, ts. Eg har også vakse opp med ei mor som invaderer meg på alle mulige vis, og ikkje berre meg med barna mine og. Dei tek telefonen berre av og til når ho ringer. Ho kjøper alt mellom himmel og jord på salg, mellom anna ei turkis og ei sjokkrosa boblejakke som fjortenåringen min ikkje ville bli sett i levande. Kjempebillig, men det hjelper ikkje når det ikkje blir brukt.

Ho fortel meg korleis eg bør leve, spise, oppdra barn og alt mellom himmel og jord. Eg prøver å fortelje henne at når barna har passert førti så er oppdragarpliktene avslutta, men det ler ho berre bort. Veldig slitsomt. Vi har hatt nokre samtalar om det, og ho har forstått litt om korleis vi føler det, men det er vanskeleg å finne tilbake til ei god samversform når ho har trampa over meg i meir enn førti år.

[TuridS]

Jeg var skikkelig irritert istad og nå har det roet seg litt. Grunnen til at jeg ble så sint er fordi hun ikke har penger heller (sier hun) og jeg vil da ikke at hun skal bruke 6000 kroner på en sofa til meg som jeg aldri har sett før eller prøvd engang, også skal den stå hjemme hos meg i mange år!?

Det blir bare så bortkasta penger! Da vil jeg heller at hun skal spare de pengene! Det er ett av mine irritasjonsmomenter i dette, og det andre er at hun burde absolutt kjenne meg nå og hun burde så absolutt vite at jeg liker å bli informert om ting som gjelder meg før hun i det hele tatt gjør noe som helst! Jeg kunne da aldri gjort det hun har gjort mot meg, til henne! Ikke engang i hevn engang!

Jeg er ikek typen til å si takk og smile pent hvis jeg føler at hun har totalt kjørt over meg på en urettferdig måte! Da sier jeg ifra så hun lærer å kjenne meg! Ellers kommer hun til å gjøre det flere ganger! Nei takk!

Jeg hadde gjot alt for moren min og jeg hadde gitt henne alt jeg eier å har om hun hadde bedt meg om det. Hun betyr alt for meg, ikek misforstå. Jeg liker å tenke at moren min er en jeg kan stole på om alt og at vi er totalt åpne med hverandre og kjenenr hverandre godt som mor og barn burde.

Men når hun gjør sånn og overrasker meg totalt så blir jeg bare så skuffa of lei meg og da blir jeg sint på henne, for da betyr det at det ejg tror om vårt forhold bare er en illusjon, osv.. Ja dette gjelder alle overraskelser opp igjennom årene, ikekbare dette altså.

Det er derfor såret stikker så dypt. Bare for sånne ting som dette og så renner det over fullstendig. Men 5 minutter etter jeg har klikket så flommer jeg over av skyldfølelse og hater meg selv.

Nei, dette blir mer psykologi tråd enn at den handler om den sofaen egentlig.