Bad days..

[AnonymBruker]

Jeg velger å være anonym, for jeg vil ikke bli gjenkjent. Jeg er en av dem som står opp hver morgen og tar på en maske. Jeg smiler, ler, oppmuntrer andre og sier at "jeg har det bra" hver gang noen spør hvordan det går. Inni meg strider alt i mot noen ganger, men jeg hater å være en byrde for noen. Det har resultert i selvskading og andre problemer oppover i gjennom årene. I senere tid har jeg funnet andre "metoder" å takle problemer på, men jeg ser at de dårlige dagene (hvor alt føles trist, vanskelig og grusomt) er så fryktelig vonde... Jeg føler ikke selv at jeg trenger å oppsøke noen psykolog, for jeg er ikke psykisk syk. Jeg var tross alt sterk nok til å slutte med selvskadingen på egenhånd. Jeg klarer meg uten hjelp. Jeg anser meg sånn sett som en ganske sterk person. Det er bare det at når jeg først går ned i kjelleren, så blir jeg der en stund.

Jeg vet ikke hvorfor i alle dager jeg skriver her, en gang. Jeg vil jo ikke oppnå noe særlig. Jeg følte bare for å få det ut.. Er det noen andre som også går igjennom "håpløse" perioder for tiden? Det er alltid det, men jeg mener noen som også gjemmer seg bak masken og ikke får gitt uttrykk for det til andre.. Det er tross alt "trøst" i viten om at en ikke er alene. At en kan dele oppmuntrende ord og slikt. At man kan stå litt sammen og kjempe når det føles ut som om alt jobber i mot en! Da blir dagene litt mindre tunge, og man kan se lyset litt tidligere enn ellers..

Dette ble langt, og det er sikkert ingen som gidder lese dette. Det har jeg forståelse for. For meg er det bare et steg videre. Det å skrive det og gjøre det "kjent" for andre er et steg i selvhjelpsprosessen min. Så dere får unnskylde meg. Og det kan jo være at noen andre har det likt, og at man kan dele noen ord med hverandre av og til..

[Kala]

Jeg kjenner meg godt igjen, og går gjennom en periode nå. Null inspirasjon, harde og nedsettende tanker om meg selv, andre og situasjoner jeg kommer opp i. Uff, liker ikke at hjernen er innstilt på en "negativ-modus", og uansett hvor mye jeg prøver så er det fortsatt like tungt å tenke positivt og være åpen.

Jeg har begynt å trene, har meldt meg opp i to andre aktiviteter i håp om at depresjonen vil slippe taket. Men likevel er det veldig lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Psykolog har jeg prøvd, men opplever at det blir værre i og med at det bare blir fokusert på årsakene til at jeg sitter i denne drittgropa. Jeg er fullstendig klar over hvorfor jeg sitter her, jeg vil ha hjelp til å håndtere vanskelighetene og til å få troen på min verdi og evnen min til å bygge og leve en bedre fremtid.. En liten digresjon bare. Men uansett, utrolig frustrerende når man føler at man har gjor "alt som står i boka" for at ting skal bli bedre, men at opplevelsen av bedring ikke er til stede. Nå er jeg tilbake her, igjen. Lell om jeg har satt i gang positive ting for meg selv..

Jeg vet at jeg vil komme opp av gropa, og blablabla. Men opplever at livet er tomt, relasjonene i umiddelbar nærhetet er tomt og inni meg skriker jeg etter opplevelsen av mening og følelse av selvverdi og å være fornøyd med meg selv og livet.

sikkert rotete skrevet, men jeg har det ikke så lett med å skrive på forum.

Lykke til TS, du er jo ikke alene hvertfall;)

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen, og går gjennom en periode nå. Null inspirasjon, harde og nedsettende tanker om meg selv, andre og situasjoner jeg kommer opp i. Uff, liker ikke at hjernen er innstilt på en "negativ-modus", og uansett hvor mye jeg prøver så er det fortsatt like tungt å tenke positivt og være åpen.

Jeg har begynt å trene, har meldt meg opp i to andre aktiviteter i håp om at depresjonen vil slippe taket. Men likevel er det veldig lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Psykolog har jeg prøvd, men opplever at det blir værre i og med at det bare blir fokusert på årsakene til at jeg sitter i denne drittgropa. Jeg er fullstendig klar over hvorfor jeg sitter her, jeg vil ha hjelp til å håndtere vanskelighetene og til å få troen på min verdi og evnen min til å bygge og leve en bedre fremtid.. En liten digresjon bare. Men uansett, utrolig frustrerende når man føler at man har gjor "alt som står i boka" for at ting skal bli bedre, men at opplevelsen av bedring ikke er til stede. Nå er jeg tilbake her, igjen. Lell om jeg har satt i gang positive ting for meg selv..

Jeg vet at jeg vil komme opp av gropa, og blablabla. Men opplever at livet er tomt, relasjonene i umiddelbar nærhetet er tomt og inni meg skriker jeg etter opplevelsen av mening og følelse av selvverdi og å være fornøyd med meg selv og livet.

sikkert rotete skrevet, men jeg har det ikke så lett med å skrive på forum.

Lykke til TS, du er jo ikke alene hvertfall;)

[/quote

Det er dette jeg også vet så inderlig godt. Det hjelper bare ikke så godt å tenke på det som det kanskje burde ha gjort.. Jeg også skriker etter de samme tingene som deg inni meg. Livet skulle vært litt enklere av og til.. Tusen takk for svar, Linber. Det er godt å vite at en ikke er alene, selv om man ikke unner noen å ha det vondt.

Å trene kan faktisk hjelpe litt på, men det å få seg på trening og til sosiale happenings kan være en real utfordring. Trenger virkelig en dytt av og til. Når treningsøkten er overstått eller et annet "mål" føler man seg jo kjempebra.. Det burde ha vært motivasjon nok for min del, men det blir bare ikke det.

Jeg og føler at det skal så veldig lite til før jeg vippes av pinnen. Og som sagt er problemet mitt da at jeg ikke kommer meg opp av sølepytten med en gang. Jeg skulle ønske det fantes en oppskrift på hvordan en kunne klatre seg oppover.. Hva er motivasjonen din for å gjøre ting for deg selv som får deg til å føle deg bra?

TS.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, har vel også hatt en tendens til å være litt selvdestruktiv. Ikke fysisk selvskading, men å dra meg selv ned psykisk og unngå aktiviteter som jeg innerst inne vet ville gjort meg godt (være sosial, fysisk aktiv, osv.)

Har ikke gjort så mye egentlig for å bøte på det, og det forekommer fortsatt sorte tanker og tunge dager innimellom. Men jevnt over har jeg blitt flinkere til å tenke positivt og ikke bekymre meg så mye, velge mine "kamper" rett og slett. Tenke at det er bare filleting i den store sammenhengen. Har ingen god oppskrift, for meg har det heldigvis bare blitt bedre etterhvert som jeg er blitt eldre.

Jeg tror det har noe med at jeg bare er en liten ubetydelig lus i et digert verdensrom. I utgangspunktet en deprimerende tanke kanskje men for meg letter det litt av "byrden" jeg har hatt en tendens til å bære på skuldrene mine. Min egen følelse av utilstrekkelighet. Jeg har innsett at det betyr jo faktisk ingenting. Folk flest bryr seg ikke døyten om hva jeg gjør her i mitt lille hjørne. Det har en positiv innvirkning på meg; å være bevisst på at alle er seg selv nærmest og at mitt liv i bunn og grunn er 100% opp til meg.

[AnonymBruker]

Jeg har det også helt ræva fortia. ligger bare på sofaen.... orker ikke trene. vil ikke møte folk, har ikke matlyst( blir bare drittmat), føler meg som verdens styggeste og ekkel.

Det går så opp og ned hele tiden. Er lei av det nå. Må få snakket med en psykolog tror jeg.

Må prøve å tenke på hvor heldig jeg er som har en mann som elsker og bryr seg om meg.

[AnonymBruker]

Jeg har det også helt ræva fortia. ligger bare på sofaen.... orker ikke trene. vil ikke møte folk, har ikke matlyst( blir bare drittmat), føler meg som verdens styggeste og ekkel.

Det går så opp og ned hele tiden. Er lei av det nå. Må få snakket med en psykolog tror jeg.

Må prøve å tenke på hvor heldig jeg er som har en mann som elsker og bryr seg om meg.

Da har vi det veldig likt. Jeg klarer ikke motivere meg til å trene og gjøre sånne vanlige ting lenger. Jeg orker det bare ikke. Burde være så fornøyd med å ha en samboer som ville gjort alt for meg og at jeg er frisk og har det greit ellers. Men når de tøffe periodene sniker seg innpå så glemmer man på en måte det man skal fokusere på. Da begynner man kun å fokusere på alt som er dårlig. I dag har jeg en ganske god dag, men det varer vel bare til i morgen tenker jeg. Prøver å virkelig sette pris på de gode dagene man har. Jeg er vel bare nødt til å finne en måte å takle det på, selv om det ikke blir særlig lett.

[AnonymBruker]

Jeg har det også helt ræva fortia. ligger bare på sofaen.... orker ikke trene. vil ikke møte folk, har ikke matlyst( blir bare drittmat), føler meg som verdens styggeste og ekkel.

Det går så opp og ned hele tiden. Er lei av det nå. Må få snakket med en psykolog tror jeg.

Må prøve å tenke på hvor heldig jeg er som har en mann som elsker og bryr seg om meg.

Da har vi det veldig likt. Jeg klarer ikke motivere meg til å trene og gjøre sånne vanlige ting lenger. Jeg orker det bare ikke. Burde være så fornøyd med å ha en samboer som ville gjort alt for meg og at jeg er frisk og har det greit ellers. Men når de tøffe periodene sniker seg innpå så glemmer man på en måte det man skal fokusere på. Da begynner man kun å fokusere på alt som er dårlig. I dag har jeg en ganske god dag, men det varer vel bare til i morgen tenker jeg. Prøver å virkelig sette pris på de gode dagene man har. Jeg er vel bare nødt til å finne en måte å takle det på, selv om det ikke blir særlig lett.

TS