Hvorfor greier jeg ikke å forelske meg?

[Gjest Gjest]

Har kommet opp i en merkelig sitasjon, og trenger å diskutere/få råd hos noen. Poster derfor anonymt her i håp om at noen av mine medsøstre kan hjelpe.

Jeg har nemlig en kjempegod venn, antakelig min aller beste, i en mann som jeg har veldig mye kontakt med. Problemet er bare at han har vært kjempeforelsket i meg i lang tid. Jeg vet dette, for det er etter hans eget utsagn (utallige ganger), og fordi at det lyser lang vei av han. Han viser det gjennom handlinger også hele tiden. Han gjør hva han kan for meg, og stiller alltid opp. Sånn sett har han alltid spilt med åpne kort om følelsene sine.

Han er jo egentlig perfekt for meg, men problemet mitt er at jeg ikke greier å forelske meg i han. Likevel har vi masse kontakt, både på telefon og ved å bare være sammen.

Er det egoistisk av meg å "utnytte" vennskapet hans når jeg vet at han vil mye mer enn jeg kan gi? Jeg ser jo at han lider under dette, og tenker ofte at det beste hadde vært at vi lot slipp på hverandre.

Problemet er at jeg er så fryktelig glad i han, og ikke ser for meg livet mitt uten han. Han er god og ikke minst veldig trygg å være sammen med, og jeg liker selskapet hans så veldig godt. Men det kan jo ikke pågå sånn i lengden?

Hva i all verden skal jeg gjøre?

[-milla j-]

Er du helt sikker på at du ikke har kjæreste-følelser for ham? Hvis dere har kjent hverandre lenge, har du aldri hatt dem? Du skriver at du ikke ser for deg livet uten ham, hvordan da?

Jeg har vært i samme situasjon, og jeg måtte kutte kontakten for å ikke såre kameraten min. Vi var venner i flere år før han innrømmet at han likte meg som mer enn en venn og jeg visste at jeg ikke kunne være sammen med ham selv om vi hadde det kjekt sammen på andre måter. Jeg hadde aldri lyst til å være fysisk nær ham, og det var det som definerte det for meg. Det ville blitt for vanskelig for meg, og ikke rett overfor ham å fortsette å treffes rett og slett - han angret på at han hadde fortalt det til meg men det var det beste for oss begge.

Men så er det jo også det, MÅ man være kjempeforelsket for å komme sammen med noen? Hvis det er noen man har kjent lenge kan følelser komme krypende uten at man er klar over dem, og så hvis man roter på en fest f.eks. kan disse komme opp tilsynelatende fra "ingensteds". Men å "prøve ut" om der er noe kan jo bli like feil som alt annet så det er ikke en lett situasjon. Jeg kjenner flere som har valgt sin partner med samme grunnlag som du beskriver her, og de har det godt sammen og ville ikke valgt annerledes. Mange ganger tror jeg vi har en forutinntatthet på hvordan det "skal" være - forelskelsen står ofte i fokus. Er du en som pleier å forelske deg? Den eneste som kan svare på alt er jo deg..

Endret 14. september 2010 av -milla j-

[I Grosny]

Du har lyst til å bli forelsket i han, men får det ikke til.

Er du fysisk tiltrukket? Kjenner du stor glede hvis han tar på deg? I så fall så har du kanskje nok kjærlighet til å bli kona hans. I motsatt fall så skader du dere begge med å bli sammen.

Kanskje han kan bli spennende hvis du reiser bort og holder deg unna han et år?

Jeg tror ikke forelskelse er nødvendig, men fysisk tiltrekning og kjærlighet er nødvendig for å bli sammen. Du må ønske at han tar på deg, og like det så godt at du ikke får lyst på at penere menn gjør det samme.

[Gjest Gjest]

Tusen takk begge to for fine innspill.

Jeg er den første til å innrømme at det er en merkelig situasjon.

Jo, jeg er fysisk tiltrukket av han, og fra tid til annen kan vi til t.o.m. være i fysisk kontakt. Bare små kos, som fingre gjennom håret og den slags.

Problemet er at jeg rett og slett ikke vet hvor jeg står. Er nok litt fastlåst i mine egne tanker, og våger ikke å tenke litt utenfor boksen.

Dilemmaet blir så stort når jeg tenker over å skulle måtte kutte kontakten med han, selv om det kanskje er det rette når jeg vet at han egentlig ikke har det noe bra i denne situasjonen. Jeg føler meg veldig egoistisk over å tviholde på vennskapet, men jeg vil ikke miste det for noe i verden. Så viktig er han i livet mitt, men jeg får altså ikke til å gå lenger.

[AnonymBruker]

Du må ta et valg. Enten prøver du ut om et forhold til han vil fungere eller så holder du deg unna. Slik forholdet deres er nå holder du han på gress. Som du skriver selv så lider han.

Jeg har selv vært i hans situasjon, holdt på i 4 år, men klarte tilslutt å bryte "vennskapet" selv. Det jeg husker best fra de årene er ikke den hyggelige tiden vi tilbrakte sammen, men alle de gangene jeg var fortvilet og hadde det vondt fordi det aldri ble noe mer.

Så hvis du virkelig BRYR deg, ta et valg så snart som mulig.

[-milla j-]

Det høres ut som om du ikke helt får til å gå over terskelen fra å se på ham som en venn til å se på ham som en kjærestekandidat. Hvis du i tillegg er fysisk tiltrukket av ham er det kanskje bare et lite dytt som skal til for at du kommer dit hen at du klarer å innse at han faktisk ER mannen i ditt liv?

Jeg tror du må tenke nøye over hva som sperrer for deg. Snakk med ham, fortell ham hva du tenker og føler! Hvis dere begge prøver med åpne øyne og er klare over fallgrubene kan det jo faktisk være en suksess. Hvis ikke, har dere i alle fall forsøkt. Som du skriver, må noe skje uansett for du klarer ikke å fortsette og vite det du vet om hans følelser for deg. Kanskje han blir såret i prosessen, kanskje du også blir såret - men da vet dere ihvertfall at dere ikke kuttet kontakten på det grunnlaget som er nå. Ønsker deg det beste utfallet

[I Grosny]

Dette er andre gangen på kort tid jeg skriver: "Kloke ord fra Milla".

Du tenker på hva du kan gjøre, veid opp imot risikoen for å såre din venn.

Egentlig så har vennen din det ganske heftig allerede nå, kraftig forelsket i henne han ikke får.

Jeg tror det er riktig å snakke ut med han og spørre hva han egentlig vil, og om han er villig til å ta sjansen på å prøve ut et forhold som kanskje ikke har holdbarhet.

Jeg tror han heller vil prøve og feile, enn å dø uten å ha prøvd.

Dessuten så har deg seg slik at en del damer får fyrt opp kjærligheten når de begynner å ha sex med en mann.

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er nå. Det var en lang og bumpete vei å gå, men i dag er vi lykkelig gift.

Jeg og min mann ble bestevenner med en gang vi ble kjent. Vi hadde de mest fantastiske samtalene sammen og jeg elsket å være sammen med ham, jeg elsket ham som min beste venn, men jeg var ikke forelsket i ham i det hele tatt. Han var imidlertid stormende forelsket i meg. Det ble klart ganske tidlig, og vi snakket mye om vi kunne klare å være venner når situasjonen som den var. Han følte at jeg "oppførte" meg som en kjæreste (med unntak av det fysiske), og hadde problemer med å forstå at jeg ikke hadde de samme følelsene for han. Han ville trekke seg unna, men klarte det ikke. Jeg skjønte i grunnen ikke selv heller. Jeg ville være forelsket i ham, men fikk det ikke til. Jeg følte at han var en person jeg kunne gifte meg med.

Etter en fuktig kveld endte det med at vi rotet, og vi ble vel begge ganske fortvilet. Da hadde vi vært bestevenner i ett år. Han følte at jeg utnyttet ham, og selv var jeg i et følelsesmessig kaos. Hadde jeg kjærestefølelser likevel? Vi bestemte oss for å prøve å være sammen. Jeg følte at jeg skyldte ham det, og han håpet at de følelsene jeg savnet ville dukke opp. Vennskapet var uansett et godt fundament for et kjærlighetsforhold tenkte jeg.

Vi var sammen i noen mnd (tror det var 8, uten å ha sex, jeg klarte det ikke, han ventet tålmodig) før jeg gjorde det slutt. Skjeveheten i følelsene vi hadde for hverandre gjorde at det ikke funket. Han var livredd for å miste meg, og utslettet seg selv helt forsøket på å være en person jeg kunne forelske meg i. Det var ikke sunt for noen av oss. Og det gjorde samtidig at han ble mer uattraktiv for meg. Det var jeg som måtte ta alle avgjørelser om alt. Han mente alltid det samme som meg. Han var alltid tilgjengelig, og kuttet andre planer for meg. Vi var ikke likeverdige i forholdet.

Vi kuttet kontakten og snakket ikke sammen på over 2 1/2år. Han hadde et langvarig forhold imellomtiden. Jeg sluttet aldri å savne ham som venn. Da jeg skulle tilbringe sommeren i hjemkommunen hans, tok jeg kontakt med ham. Vet ikke hva jeg håpet, visste at jeg var egoistisk som gjorde det fordi jeg ønsket vennskapet hans. Var fortsatt ikke forelsket, men jeg merket en endring hos ham. Han var mer "seg selv" og slapp ikke alt i hendene for meg. Han hadde vokst mye den tiden vi var fra hverandre og var tryggere på seg selv og ikke minst: han var ikke like avhengig av meg. Han hadde erfart at han klarte seg fint uten meg også. Vi hadde sporadisk i noen mnd til vi etter en fuktig kveld rotet sammen igjen. Jeg kjente da hvor intenst jeg hadde savnet ham og at jeg elsket ham. Han innrømmet at han aldri hadde sluttet å ha følelser for meg, og at han elsket meg enda.

Jeg var redd for alt skulle gjenta seg, ville ikke såre ham på nytt. Jeg sa jeg ikke ønsket noe kjæresteforhold.Jeg følte meg fortsatt ikke forelsket i ham. Han var krystallklar på at han ikke ønsket kun vennskap denne gangen og ba meg aldri mer ta kontakt. Vi forlot hverandre gråtende.

Den høsten tok jeg meg selv å sammenlikne andre menn med ham. Jeg hadde et par-tre flørter som jeg avsluttet pga at jeg ikke følte at de kunne gi meg det jeg ville ha. 5 mnd etter at vi avtalte å aldri se hverandre igjen sto jeg på døren til hans foreldre i jula, og spurte om han var hjemme. Jeg var dødsnervøs for jeg visste ikke hvilken reaksjon jeg ville få. Jeg sa til ham at jeg savnet ham, og at jeg visste at han ikke ville se meg mer, men at jeg håpet at han ville tilgi at jeg hadde brukt så lang tid (mildt sagt) på å finne ut at det var ham jeg ville ha. Jeg håpet at han ville bli kjæresten min og om han kunne tørre å prøve igjen. Han sa ja, og jeg tror vi begge visste at denne gangen var det annerledes.

Det rare er at jeg fortsatt ikke hadde den stormende forelskelsen, men det var en kjærlighet mye dypere enn en forelskelse kan bli. Denne gangen savnet jeg heller ikke den store forelskelsen. Da var jeg yngre var jeg betatt/besatt av tanken på å bli "tatt med storm" , og kunne ikke se for meg kjærlighet uten forelskelse. I dag vet jeg at forelskelse er flyktig og svak, mens kjærligheten er sterk. Forelskelse kan gjøre blind og utslette deg.

For meg tok det litt tid å bygge opp den seksuelle relasjonen. Selv om vi hadde kost masse da vi var kjærester første gang, var det først og fremst på det emosjonelle plan vi virkelig "klikket". Jeg var mer nervøs med ham enn med andre, og jeg følte meg veldig sårbar sammen med han. Av en eller annen grunn vare jeg redd for å ha sex med ham. Jeg tror faktisk jeg gråt første gang vi hadde sex (etterpå), fordi det var så intenst emosjonelt. Dette var mye enklere for min mann tror jeg, tror ikke han hadde det på samme måte. Men for meg hjalp det å ha sex for å finne forelskelsen. Jeg var innstilt på å dele livet mitt med ham også uten å noen gang være forelsket i ham, men det var veldig befriende da jeg kjente at de følelsene bygde seg opp likevel. Det er godt å være forelsket i din elskede.

Jeg føler meg priviligert som er sammen med min beste venn, og jeg vet at forholdet vårt er rustet til å møte oppturer og nedturer. Vi har et vennskap i bunn som et sterkt fundament å bygge kjærligheten på når forholdet en dag skranter. VI har en dyp gjensidig respekt for hverandre. Jeg har vært forelsket i ham flere ganger, etter at vi ble sammen (igjen) for 6 år siden. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok mot til meg og turte å spørre han om han turte å satse på meg etter alt som hadde skjedd, og er glad for at han tok sjansen. Jeg vet at mannen min hadde myevondt i den tiden vi bare var venner fordi han så gjerne ville ha meg. Så det er litt sårt å tenke på at den tiden jeg husker med stor glede, et nært og godt vennskap mellom oss, så hadde han mange tunge stunder og følte seg avvist.

Oi oi, dette ble langt, mye lengre enn jeg hadde tenkt. Jeg ville bare få frem at jeg skjønner at det ikke er enkelt for deg, og det var det heller ikke for meg. Jeg har ikke noe fasitsvar, det er du selv som må kjenne på hva som er viktig for deg i et forhold og i forhold til din venn. Kanskje er det verdt et forsøk, hvis det vokser frem det samme som hos oss har dere noe fantastisk i vente hvertfall.

Lykke til, uansett hvilken avgjørelse du tar

(tror jeg haker av for anonym her jeg, ble veldig privat dette )

[I Grosny]

Vi var sammen i noen mnd (tror det var 8, uten å ha sex, jeg klarte det ikke, han ventet tålmodig) før jeg gjorde det slutt. Skjeveheten i følelsene vi hadde for hverandre gjorde at det ikke funket. Han var livredd for å miste meg, og utslettet seg selv helt forsøket på å være en person jeg kunne forelske meg i.

Vi kuttet kontakten

endring hos ham. Han var mer "seg selv" og slapp ikke alt i hendene for meg. Han hadde vokst mye den tiden vi var fra hverandre og var tryggere på seg selv og ikke minst: han var ikke like avhengig av meg. Han hadde erfart at han klarte seg fint uten meg også.

Dette er kanskje tidenes fineste KG-innlegg.

Jeg tok med et par detaljer-sitater.

Jeg tror du ikke lett blir forelsket så lenge han løper desperat etter deg, og tror situasjonen snur seg hvis han blir litt kjøligere, og satser mye på aktiviter uten ditt nærvær, og får seg andre interesser og prosjekter

Endret 14. september 2010 av I Grosny

[Gjest gjestinna]

Er enig med Grosny og milla her. Nå er du vant til at han "gjør alt for deg " selv om du kanskje ikke ber ham om det, slik at han blir en så stor del av livet ditt uansett, at du ikke klarer å skille på følelser og hva du ønsker.

La være å be om hjelp til ting fra ham, kutt litt ned på kontakt, se om du savner ham og om du har disse riktige følelsene. Også snakk med ham.

Er også enig i at kjærlighet går dypere enn forelskelse. Forelskelse synes jeg kan dukke opp på en dag innimellom, på tur, eller bare en lørdagskveld osv. Illusjonen av å være stormende forelsket til evig tid... det er som regel ikke slik =)

[Gjest Gjest]

Igjen, tusen tusen takk for flotte innspill. Spesielt det lange siste. Veldig åpent - takk skal du ha. Dette har gitt meg mye å tenke på.

Trodde egentlig bare at det var jeg som kunne rote meg opp i en sånn situasjon, der det blir feil uansett hvordan man tenker på det. Et forhold er jeg ikke klar for, og et liv uten han er uaktuelt.

Han sier selvfølgelig det samme om meg - at han absolutt ikke vil være meg foruten, selv om det gjør vondt å vite at han ikke kan få meg. Dermed henger vi masse sammen som gode venner, og gjør egentlig mange ting sammen som kanskje er forbeholdt kjærester (middager, kino, turer, osv.) Men dette med følelsene hans henger jo alltid over oss. Jeg ønsker at jeg kunne få en aha-opplevelse og finne ut hva det er som stopper meg. Trygghet og tillit i massevis. Han er som sagt verdens snilleste mann, synes ikke å ha en eneste ond celle i kroppen og er der alltid for meg. Det du, Anonym, sa angående at mannen din nærmest utslettet seg selv for å bli noen som du kunne falle for var en vekker. Det skaper så mange motstridende følelser i meg når jeg registrerer hvor hardt han prøver. Enda prøver han å være så forstelsesfull som det lar seg gjøre, og sier at han skjønner situasjonen og at følelser ikke kan manipuleres.

Håper flere som er i samme situasjon kommer på banen med sine erfaringer, jeg kjenner at jeg lærer av dette og er glad for at jeg turte å skrive inn her. Trodde som sagt at jeg var litt alene om å befinne meg i et sånt dilemma, men der tok jeg feil. Takk til alle, og for alle lykkeønskninger.

[Gjest navnelapp]

Dette er kanskje tidenes fineste KG-innlegg.

Enig. Eg sit her med klump i halsen.

[AnonymBruker]

Tror neppe du noensinne blir alene om å ha spørsmål og tanker når det gjelder kjærlighet, TS. Skal jeg fortelle sannheten, så har jeg vært gjennom en lignende prosess når det gjelder min nåværende samboer. Han er en skjønn fyr, snill, omtenksom, kjærlig, finnes ikke noe vondt i ham. Da vi kom sammen brukte jeg laang tid på å finne ut om jeg faktisk ville være sammen med ham fordi han "egentlig ikke var min type" - det vil si han tente meg og jeg likte å være med ham osv osv så alt stemte egentlig, men dumme meg så den klønete siden hans veldig sterkt en periode og hadde mye tvil om jeg skulle gå videre med forholdet. Jeg kunne se på ham og lure på hvorfor i all verden jeg var sammen med han der, selv om jeg var glad i ham lot jeg disse tankene ta overhånd når de kom sigende.

Heldigvis lot jeg tiden gå og oppdaget til slutt at jeg ikke bare var forelsket i ham men også faktisk elsket ham, og tanken på å dele livet mitt med ham ble noe jeg virkelig så frem til. Litt og litt hadde han sneket seg inn i hjertet mitt og heldigvis var jeg ikke så dum at jeg slo opp med ham på det grunnlaget at jeg så ting hos ham som ikke passet inn med meg (eller hva nå enn de tankene var, idiotiske var de uansett). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært i et mer givende forhold. Jeg gleder meg til han kommer hjem hver eneste dag, jeg liker å gjøre ting for ham og han er en tilstedeværelse jeg nyter. Hadde jeg ikke gitt det tid, ville jeg ikke hatt dette forholdet og da ville livet mitt gått tilbake til å være tilfredsstillende kanskje, men ikke givende og godt slik som det er nå.

Jeg har ikke lett for å forelske meg. Og jeg er forferdelig treg med å innrømme at jeg har følelser for noen. Jeg VET at han hadde sterkere følelser for meg i begynnelsen, han var veldig forelsket og jeg tror kanskje det var en brems for meg. Følte at jeg lurte ham siden han var der mens jeg ikke var det. Men litt etter litt møttes vi på midten, han var trygg på følelsene sine lenge før jeg var det men da jeg kom dit var vi på ca samme nivå og møttes som likeverdige følelsesmessig sett. Nå kan jeg si at jeg kjenner forelskelse, og kjærligheten jeg har for ham er dyp.

Tenker med gru på hvor mye jeg kunne ødelagt for meg selv og ham hvis jeg hadde latt tvilen råde for ett år siden. Jeg synes det er vanskelig å være sammen med en som er så mye mer forelsket enn jeg er, føles som om jeg lurer og svindler og later som og det gjør at jeg nesten ser ned på den jeg er sammen med fordi det blir en sånn beundrende hundevalp-situasjon som jeg ikke takler. Men saken er bare at jeg trenger mer tid. Håper du finner lykken

[Gjest Gjest]

Tusen takk til dere, har som sagt fått en del å tenke på. Innlegget til AnonymBruker spesielt har gitt meg håp for situasjonen. Takk igjen for alle lykkeønskninger. Det blir en spennende tid framover.

[AnonymBruker]

kanskje ikke helt lik din historie, men deler den selv om:

I over ett år gikk jeg å sa til meg selv at jeg var usikker på forholdet at jeg elsker han og njaa men noe mangler. jeg tenkte på det i timesvis hver eneste dag. vil jeg tilbringe resten av livet med han, jeg vil jo det , men vil jeg? tankene spiste omtrent opp hjernen min, og gråt mange ganger.

En dag gråt jeg som det vanlige og delte følelsene med kjæresten min. han er veldig forståelsesfull og jeg vet at det sårte han når jeg fortalte hvordan jeg følte det. etter denne gråten skjedde det noe uvanlig. på bare noen få sekunder forsvant all usikkerhet. beklager info: vi kledde oss nakne og holdt rundt hverandre. Jeg så på han og beundret han, jeg ville ha elskehov med han og jeg ville skrike ''jeg vil dele livet mitt bare med deg'' alt dette på noen få sekunder. En utrolig intens følelse.

siden den gang har jeg ikke kjent tvil.. det var utrolig rar opplevelse. jeg kjenner at jeg elsker han mer og mer som tiden går, men det tok bare utrolig lang tid å innse hva jeg hadde.

Skal ikke få ting til å høres for rosenrødt ut nå, for sånn er det ikke, men jeg føler en indre ro som jeg hadde lengtet sånn etter.

(tror foressten tvil en gang i blandt er sunt og vanlig for et forhold, men jeg hadde det hver eneste dag , morgen og kveld og klarte ikke å få slutt på tankene)

Kjærligheten er spesiell, man må ikke gi opp de rareste ting kan skje!!

noen som vet hva som skjedde med meg eller? tok det seriøst så lang tid før det gikk opp for meg at han betyr alt for meg?

Lykke til ts!

(må bare si som en tidligere her skrev at jeg følte også i lengre tid at han var såå forelska i meg og at jeg ikke kunne komme tilbake med det samme, dette er er vond følelse og man føler at man holder personen på gress selvom man egentlig ikke gjør det)

[Gjest Samme-her]

Som jeg skulle skrevet dette selv for mange år tilbake

Jeg møtte en mann som var helt fantastisk på alle vis, og som var min aller beste venn....men jeg klarte ikke å bli forelsket.

Vi pratet sammen om alt mellom himmel og jord, og jeg savnet han om det gikk en dag uten at jeg hørte fra han.

Han forstod etterhvert at det ikke kom til å bli oss, og etter noen måneder fant han ei annen jente.

Vi fortsatte som venner, men jeg kjente jeg ikke var heeeelt komfortabel med denne andre jenta i livet hans.

Forholdet vare ikke lenge, og en kveld ringte han meg for å fortelle at det var slutt mellom dem.... Da var det akkurat som noe løsnet.

Selv om han nettopp hadde kommet ut av et forhold bare rant det ut av meg at jeg følte så utrolig sterkt for han...Jeg hadde ikke visst selv at jeg følte det slik.

Vi ble sammen, og selv om det ikke var en heftig forelskelse sånn med det samme fra min side hadde jeg en utrolig sterk kjærlighet for han.

Nå har vi vært gift i nesten 8 år Og følelsene mine for han blir bare sterkere og sterkere...At jeg ikke var særlig forelsket i begynnelsen har jeg tatt igjen nå.

Jeg er glad jeg ikke satset på forelskelse da jeg valgte mannen min. Jeg er gift med min aller beste venn...som jeg atpåtil er veldig forelsket i nå

Jeg ville iallefall ha gitt det et forsøk...tror ikke du ville angret på det.

[Gjest Gjest]

TS her.

Igjen tusen takk for fine og åpne innlegg. Det er god hjelp å høre om lignende historier, som som regel ender bra. Det gir meg liksom tilbake troen på kjærligheten. Kanskje det er tull av meg å fokusere så voldsomt på den der "hollywood-forelskelsen" - den er jo mye mer overfladisk enn ekte kjærlighet.

Når jeg kjenner etter er jeg jo ordentlig glad i han, selv om den der eksplosive forelskelsen har uteblitt. Og sant og si er jeg nesten overbevist om at det ikke finnes mange "bedre" menn der ute enn han. Som sagt, min aller beste venn. Forståelsesfull, oppofrende og endeløst omtenksom. Og en jeg har vanskeligheter å forestille meg livet uten.

Det er liksom bare det at jeg er redd for at å gå videre ville være på feil grunnlag. Er det for at jeg vil ha han, eller gir jeg etter for at han er så glad i meg? Forvirret, og føler meg ikke særlig lur.

[Gjest Knit]

Tja.. jeg er hetero, men blir aldri forelsket, aldri blitt det. Jeg vil heller ikke at hun jeg er sammen med skal være så "forelsket" i meg..og på den måten er vi en match. Jeg forstår ikke hva som kan være så interessant med en person at man bruker mye energi, tanker etc på å fokusere på denne personen. Kjærlighet (for meg ihvertfall) er å se i samme retning, ikke på hverandre bokstavelig..

[AnonymBruker]

Vil bare fortelle om min episode med min bestevenn, om det kan hjelpe:-) Jeg hadde en bestevenn på videregående som var forelsket i meg. Jeg derimot var absolutt ikke interessert og giftet meg som 22åring. Året etter det kom han hjem fra 2årig militær utenlandstjeneste..og jeg falt pladask! Jeg gav opp ekteskapet mitt for han...men d varte kun ett år. Ja, vi kunne snakke om alt, ja han forsto meg, ja vi avsluttet hverandres setninger...men for min del ble det for kjedelig etterhvert. Vi gjorde det slutt, men den dag idag-6 år etter-er han fortsatt forelsket i meg og jeg får "flashbacks" innimellom selv om jeg er lykkelig med en annen. En bestevenn er ikke som mannfolk flest, en bestevenn er kanskje "valgt" for en grunn-at han er lik deg. Det var iallfall min, jeg trengte aldri si hva jeg tenkte, som for ethvert mannfolk nesten er umulig;-)Men jeg trenger utfordringer, ikke en som har fasiten på alt. Vi er venner den dag idag, men vi har på en måte "unfinished business" så det bli aldri det samme..for min del skulle jeg ønsket han bare forble en bestevenn-at vi ikke prøvde ut noe annet. Men masse lykke til-det kan være det er det rette! Det vet du ikke før du prøver;-)