Jeg var en dårlig far, og nå er det for sent

[Far til 2]

hæ jeg?

jeg syns ikke synd på dette rasshølet jeg. Han prioriterte sin nye kone foran ungene. Juling skulle han hatt

Dette handler like mye om barna som skal ha rett til å endre mening.

Det er ikke alle som bærer på sitt hat for altid. Mange ser etterhvert andre løsninger, verdier, holdinger, behov, etc, etc som lettest lar seg ordne med et godt forhold til begge foreldrene.

[Far til 2]

hadde du kunne gjort det samme mot dine egne barn?

Dette handler like mye om barn generelt og deres rett til samvær og rett til å endre mening.

Hvis far nå velger å holde seg borte vil barna få store problemer med å opprette ny kontakt. Hvis far fortsatt holder døren åpen kan mye endre seg i tiden som kommer.

[AnonymBruker]

Kunne ønske min ex hadde lest denne tråden....

Han har gjort det samme som TS, tatt mere hensyn til sin nye dame, og kuttet mere og mere ut dattera vår. Han ville ha mindre samvær, ringer henne nesten aldri. Ikke får hun være med på ferier heller.

Vi bor 15min unna hverandre, og han stiller aldri opp på noe hun er med på.

Hun var innlagt på sykehus, var ganske syk og ble operert, men han kom ikke på besøk engang.

Hun er bare 8 år, og veldig mye lei seg pga hun savner faren. Dessuten har hun et søsken hos far hun nesten ikke får møtt. De gangene hun endelig er hos han kommer hun lei seg tilbake fordi hun ikke har hatt det så greit. Stemoren er fra et annet land, der straff av barn er mere akseptert, og jeg vet hun kjører hardt regime mot min datter. Har en mistanke at det og har vært fysisk straff, men jeg kan ikke bevise det.

Heldigvis har jeg en fantastisk mann, og han behandler min datter som sin egen. Tok seeg bl.a fri fra jobb da jenta mi var innlagt og skulle opereres. Møter på foreldremøter, fritidsaktiviteter, grensesetter sammen med meg, ja; gjør alt en far skal gjøre.

Det som skjer nå tror jeg er at eksen graver sin egen grav. Jenta mi er så lita, og dette har nå pågått i 3 år. Hun nevner faren mindre og mindre, og jeg tror han vil forsvinne helt for henne skal det fortsette i denne duren. Hennes familie på farsiden har og kuttet henne så og si ut. Inviterer henne ikke i familiebursdager, ringer henne sjelden... De gjorde det før, men fars nye dame har gitt beskjed om at hun vil ikke at de skal ha kontakt med meg, da det er hun som gjelder nå. Og siden jenta mi er så lita så må nødvendigvis kontakt gå igjennom meg (noe jeg ikke har noe i mot, da det egentlig er en veldig trivelig familie, og jeg har for inntil 3 år siden hatt god kontakt med de og.).

Jeg orker ikke mere nå, har mast på han om å ringe henne oftere, jeg hjelper henne å kjøpe gaver til jul, bursdag og farsdag, og jeg kommer med hvite løgner alle de gangene han sender meg meld om at han ikke kan ha henne likevel...f.eks du kan ikke være hos pappa i helga fordi han må jobbe, og ingen kan passe deg..

Så jeg skjønner meget godt barn som blir frosset ut sånn velger å tilslutt bryte kontakt. Tilliten er ødelagt, og de må forsvare sine følelser fra å bli såret..

Du gjorde et meget dumt og feil valg, og nå får du betale for det. Som man reder, ligger man heter det.... Du tok et valg for endel år tilbake, og det får du nesten stå for nå. En forelder skal ALDRI velge bort sine barn!!!

[AnonymBruker]

Ikke lest alle svarene i tråden, det orker jeg rett og slett ikke.

Men jeg kan fortelle deg at kanskje er dine døtre tapt for alltid. Jeg er selv et av de glemte barna, et av de barna som far forlot til fordel for en ny dame. En dame som ikke taklet at han hadde barn.

Ikke bare tok de to fra meg en far, de tok også fra meg fars familie og de søsken jeg har hos ham.

Og jeg kan si - jeg vil aldri tilgi og aldri se eller høre fra dem. De får aldri treffe sine barnebarn, mine barn skal skånes mot slike motbydelige mennesker.

For meg er min far en ikke person. Han har prøvd ved et par anledninger å ta kontakt etter at jeg fikk barn, men aldri aldri skal han få komme inn i livet mitt igjen, og få mulighet til å såre meg og mine barn på nytt. Og jeg gråter fortsatt innimellom pga tapet jeg hadde. Men jeg kan ikke tilgi voksne mennesker som gjorde min ungdomstid såpass vanskelig og skadet psyken min for livet.

I dag har jeg problemer med å stole på menn, jeg tror ikke at det finnes normale menn der ute. Mye stammer nettopp i det sviket min far sto for.

I det daglige tenker jeg ikke på ham, men dessverre så dukker det opp innimellom.

[Gjest Bianca28]

Dette handler like mye om barn generelt og deres rett til samvær og rett til å endre mening.

Hvis far nå velger å holde seg borte vil barna få store problemer med å opprette ny kontakt. Hvis far fortsatt holder døren åpen kan mye endre seg i tiden som kommer.

ja klart han skal holde dørene sine åpne men han kan ikke forvente at de skal holde sine dører åpne for han. Jeg mener ikke at de ikke skal ha mulighet til å opprette kontakt hvis DE vil, men de skal bare opprette kontakt etter EGET ønske og ikke fordi faren vil det

[AnonymBruker]

Jeg har en far som ikke har vært den faren han burde ha vært gjennom oppveksten. Og jeg har en "stemor" som ikke kunne fordra hverken meg eller min søster. Hun har alltid behandlet oss som luft, og vært tidvis frekk og ufin. Har gang på gang ønsket at pappa kunne sagt noe, en sjelden gang prioritert oss fremfor henne, men neida! Dette har gjort vondt, og jeg har flere ganger tenkt "Nå er det nok!!!"

Men, de siste par årene har det skjedd en endring. Han har gjort en innstats, vært mer tilstedeværende og virkelig forsøkt. Og jeg tenker at det faktisk ikke er for sent(og jeg er over 30). Jeg ønsker ikke at min barn skal vokse opp uten å kjenne bestefar, så jeg forsøker så godt jeg kan å tilgi.

Så med dette vil jeg si til TS. Ikke gi opp! Men du må ikke presse. Gi barna dine tid, og gjør som foreslått, skriv et brev. På den måten kan de tenke over saken alene og bruke den tiden de trenger. Men tar de ikke kontakt etter dette, ville jeg ikke presset mer på.. Lykke til

[Gjest hønet]

vet ikke om TS fortsatt leser, og jeg har ikke lest gjennom alle svarene.

men jeg forsøker:

jeg kan relatere meg til dine døtre i den forstand at min mor(og far) var rusmisbrukere, og av den grunn gjorde mange, mange feil.

men, jeg bar mest vonde følelser ifht min mor - fordi hun både da og i ettertid gjorde mange handlinger som vitnet om egoisme og mangel på kjærlighet.

dette gjorde at vi(både jeg og mine søsken) har hatt en vanskelig forhold til henne i mange, mange år.

aller verst var det nok for meg akkurat i den alderen døtrene dine er i.(jeg er nå 30).

på den ene siden hadde mange fortsatt "tenåringstilknytningen" til foreldrene, samtidig som man er selvstendig med eget liv.

dette fører til mange oppgjør med fortid, og at man legger et grunnlag for hvordan fremtiden skal være.

for det første er din, og din kones oppførsel 100% klanderverdig, og jeg kan ikke begripe hvordan noen kan gjøre noe slikt mot sine barn.

årsaker og forklaringer er totalt irrelevant med tanke på hvor ekstremt egoistisk dette var.

dine barn, som nå er voksne, har fått betydelige sår i hjerte, sjel - og helse for hva du og din kone har gjort mot dem.

det er iallefall ingen tvil om at din datters anorexi nok ble forverret av denne situasjonen.

likevel ville jeg ikke gitt opp. men du og din kone må være villige til å gå langt inn i dere selv og se hvor ekstremt egoistiske dere har vært, og være villige til å gjøre en innvendig opprydding.

det er INGEN vits å be om kontakt dersom dere bare er villige til å gjøre dette halvveis.

skriv da gjerne et brev hvor du og din kone legger dere fullstendig flate, og ber oppriktig om unnskyldning.

så må du fortelle dem(men bare dersom du kan holde løftet) at du vil bruke resten av ditt liv på å forsøke å fortjene kontakt med dem igjen. jeg regner med at eventuelle barnebarn, og deltakelse i deres liv er motivasjonen for deg.

så må du gjøre det klart at du ønsker alt skal foregå på deres premisser, for du(og din kone) forlot dem tross alt og gjorde dem mye vondt oppigjennom.

de kommer ikke til å være klare for kontakt med deg på en stund, og kanskje det kun blir med en av dem - eller ingen noensinne.

klargjør at du vet dette kan være en konsekvens.

mitt beste tips er egentlig å gi dem tiden frem til jul, og signaliser nå at du kommer til å be om å besøke dem i deres neste ferie - om det så bare er for et kort møte.

da rekker de å kjenne litt etter på om de egentlig har lyst, for husk på at dette krever mye emosjonelt av dem.

de kommer ikke akkurat til å glede seg til å treffe deg, og spesielt ikke din kone.

vel, alt jeg har å si er at deres oppførsel virkelig er noe å skamme seg dypt over.

når det er sagt tror jeg at dine døtre vil få det bedre emosjonelt om de på sikt kan ha et OK og avklart forhold til deg fremfor ingen kontakt overhodet.

de vil ha det bedre om de ser at du og din kone faktisk erkjenner alt dere har gjort, og tar absolutt all skyld uten å finne på unnskyldninger eller bortforklaringer.

dersom dere ikke er villige til å bruke mye tid og krefter på dette - og på å virkelig prioritere dem, så må dere bare la det være.

jeg mener - jeg kan iallefall peke på tungt rusmisbruk som delårsak ifht mine foreldre, dere har jo ingen unnskyldninger......

[Gjest hønet]

ja, og jeg kan jo legge til at jeg nå begynner å få et langt mer avslappet forhold til min mor - men nå er jeg jo 30.....

ser den ene søsteren min også har bedre kontakt med henne.

mye har skyldes min mors ektemann som er et meget bra menneske - og har fungert som en slags brobygger i det stille.

i tillegg har min mor endret dramatisk på oppførselen sin.

[Piper]

Dette handler like mye om barn generelt og deres rett til samvær og rett til å endre mening.

Hvis far nå velger å holde seg borte vil barna få store problemer med å opprette ny kontakt. Hvis far fortsatt holder døren åpen kan mye endre seg i tiden som kommer.

Skulle bare mangle at han holdt døren åpen nå, noe han burde gjort i hele deres liv. Selvfølgelig kan de få et sunt og godt forhold, om barna er klar for det og ønsker det. Men er de ikke klar for det, må han nesten bare vente og se om de noen gang blir klar for det. Men selvfølgelig skal han holde døren sin åpen, noe annet ville vært veldig rart.

Men av og til bør man tenke seg godt om, før man skuffer og sårer sine egne barn så mye som ts og mange andre har gjort. Det tar lang tid å bygge opp noe nytt, og de færreste klarer å få et sunt og godt forhold når det er så mye skuffelser rundt forholdet. I dette tilfelle må far legge seg helt flat, ta på seg alt ansvar for hva han har gjort, og ta i mot all den driten han eventuelt måtte få fra barna sine. Først da er de klar for å bygge opp forholdet igjen.

[AnonymBruker]

Jeg forstår barna dine veldig godt, og synes veldig synd på dem. Det vondeste som finnes er å føle at man ikke lengre har en far, eller en mor. Jeg håper du vet at ungene lider mere enn deg som trist far gjør. Det er V-O-N-D-T

Nå som det er sagt, så synes jeg du skal huske jentene på bursdagen deres, og til jul. Send gaver til deres biomor, slik at hun kan overrekke dem. Legg ved en liten hilsen. MEN!!SPØR jentene om det er greit for dem at du gjør dette. Vis at dere bryr dere. LYkke til.

[AnonymBruker]

Å kritisere "den nye kone" er for enkelt her. Du var og er pappa. Det var ditt ansvar. Å være stemor (kall det hva dere ønsker) er en utrolig stor oppgave. Jeg har valgt å ikke bo sammen med min mann av den ene grunn. Jeg greier rett og slett ikke å være en god mor for mine egne når jeg må tilpasse meg hans barn daglige liv, vaner, uvaner, ulike regler og en mor som ikke gjør saken bedre. Altså - vi bor ikke sammen av hensyn til hans barn og har et forhold basert på to hjem. Jeg vil aldri noen sinne dele hus med hans barn av hensyn til BARNA hans. Du tok et valg den gang jentene dine var yngre. Dette er dessverre resultatet. De føler at du valgte dem bort. Det er bare en ting å gjøre. Inviter dem på middag og vær åpen som en bok. Fortell dem hva du føler. Du vil aldri få igjen de tapte årene, men du vil kunne få en fin, men ujevn kontakt fremover dersom du jobber for det.

Lykke til. Å være en såkalt nyfamilie byr på utfordringer jeg ikke ante før jeg satt i disse skoene selv!

Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre er å holde meg i bakgrunnen og la min mann og hans barn ha sin tid. Snart er de voksne - da er tiden vår.

[Gjest Gjest]

huff! jeg syns du får mange domme svar her..

Nå forteller du jo ikke så mye om hvordan det har vært, men jeg tror jeg til en viss grad kan forstå alle parter her. Jeg er selv stemor til to og syns det til tider har vært kjempe tøfft. allikevel mener jeg at jeg alltid har greid å opptre som den bonusmor som jeg ønsker å være.

jeg kan fint forstå at det kan være vanskelig å komme inn som "reserve mamma", når du ikke har egne barn og opptre som du burde. Dette er nok en situasjon man ikke kan sette seg inn i før man står i den selv. Det unnskylder selvfølgelig ikke din kones oppførsel, men for meg som har vært der, kan jeg forstå. For jeg kan ærlig innrømme at jeg følelsesmessig har vært der hun har vært, selv om jeg aldri har vist det til noen.

det er trist at døtrene dine nå føler som de gjør. Men det er da ikke for sent. Du må ikke gi dem opp. jeg syns også at du og din kone skal skrive et brev til dem hvor dere beklager det som var, og forteller at dørene er åpne dersom de skulle ønske det..

For å slippe masse "pepper" (som jo er veldig vanlig her på kg), så velger jeg å være anonym..

[Gjest Xelle]

Jeg synes ikke synd paa deg.

Og jeg har ingen raad til deg.

Min far forsvant ogsaa med sin nye familie naar jeg var tidlig tenaarene.

Og jeg kom fort til det punktet der han rett og slett ikke er noe mer enn en bekjent jeg snakker med litt naa og da.

Han er kanskje mitt kjoett og blod....men han er ikke min far.