Fortelle 5-åring at far sitter i fengsel?

[Lavinia X]

Faren til sønnen min har sittet i fengsel i over ett år. Han blir sittende i minst 1 år til. Etter dette er det stor sjanse for at han blir utvist i 5 år fordi han kommer fra ett annnet land i Europa.

Altså er det stor sjanse for at det blir lenge til de sees igjen.

Far og sønn knyttet sterke bånd fra da gutten var født til han var 1 år. Etter dette skilte jeg og pappaen lag og faren så gutten sjelden.

Dette var ikke mitt valg. Han taklet tapet av "familien" dårlig, og "blokkerte" oss ut. Ja, jeg skal ikke lage noen unnskyldninger for ham.. Han så gutten med 2-4 ukers mellomrom siste året før han kom i fangsel. Typ 10 min i døren.-

Gutten savnet likevel faren sin, og han vet at han mangler.

Jeg har sagt at faren er i hjemlandet uten telefon, men at han(pappaen) elsker ham masse likevel. Jeg har aldri sagt noe stygt om faren hans.

Isteden har jeg prøvd å normalisere situasjonen ved å fortelle om alternative sammensetninger av familier. Alltså, noen barn har to mammaer og ingen pappa, noen har to pappaer, noen har bare en pappa og ingen mamma og omvendt, noen barn har ingen mamma eller pappa, men så får de en ny osv.

Er det for mye for en 5 åring å forholde seg til at pappa er i fengsel? Jeg synes kanskje det...

Jeg synes ikke det er noe vits å fortsette å la gutten bygge på forholdet til faren når vedkommende ikke er stabil, med store emosjonelle og psykiske problemer (han hadde en barndom preget av fyll, vold, seksuellt missbruk, men han har ett barn nå, come on GROW UP!! )

Hva ville dere sagt til gutten? Ingenting kanskje...?

Er det riktig av meg å si det jeg gjør?

Når er evt riktig alder å fortelle sannheten?

[Gjest X]

Jeg var en gang på familievernkontoret pga andre ting men da ble annet dette tatt opp. Barnet mitt var da bare 1 år så det var uansett ikke noe som var av betydning da, men jeg fikk klar beskjed om at man ikke skal lyve til barna. HUn jeg snakket med var psykolog og mente at det å lyve kan gjøre mer skade i ettertid. PÅ den andre siden må en se an barnets alder og ikke minst; barnet i seg selv og hva slags info en tror de kan takle.

Det går an å si at faren er syk om han f.eks han problemer med alkohol o.l. Vitsen var å tilpasse mengden informasjon til barnets alder.

Det en derimot aldri måtte gjøre var å unnskylde faren ved å si at han jobber mye f.eks. Dette kan gi barnet følelse av at jobben er viktigere enn barnet.

Her er det snakk om narkotika og jenta på snart 5 vet at faren er syk.

[Gjest X]

[Glemte å si; syns absolutt du skal si noe. Han er 5 år og det at han ikke får tak i tlf er litt tynn unnskylding. Hva du skal si vet jeg desverre ikke, du kjenner ditt barn best å vet hva han kan takle.

[Gjest hsare]

jeg tror sannheten alltid er best, MEN i den form en 5åring kan forstå.

min stefar var i fengsel når jeg var på samme alder, og jeg visste dette. men nå var jo jeg fra en eksremt dysfunksjonell familie også da....

jeg forstod jo at fengsel var et sted for de som hadde gjort noe dumt, og endret ikke syn på hans personlighet av den grunn.

han døde også pga sin livsstil, og jeg forstod jo mer av grunnen til det - han gjorde noe dumt, og så gikk det veldig galt.

det vil iallefall være en veldig dårlig idè å finne på en løgn. det er også dumt å ikke si noe - så jeg tror bare du må fortelle det som det er, men i et språk som barnet kan forstå og forholde seg til.

jeg tror også det kan være mer skadelig å la gutten bygge opp en forventning om at "snart kommer han på besøk" - for det gjør han ikke.

sannheten er jo at pappen har gjort noe dumt, som gjør at han må i fengsel for å vise at han angrer. slik er det med alle som gjør noe galt.

sannheten er også at han er veldig glad i sønnen sin, men at noen ganger så gjør voksne veldig dumme ting som ikke er bra for andre.

og når de gjør det, så kan det også bli dumt for familien, selv om de ikke mener det slik.

sannheten er også at pappa kanskje må dra hjem til der han kommer fra, men igjen - dette er ikke fordi han ikke vil være med sønnen sin.

noe sånt.

men jeg ville brukt MYE tid på å finne en ny mannsfigur i livet hans, en onkel/mannlig venn av deg e.l hvis det er mulig.

samtidig med dette så hadde jeg fortsatt som du gjør, aldri sagt noe stygt, og brukt ekstra tid sammen med han som gjør at han føler seg ivaretatt og viktig.

over tid kan det jo hende at du finner en stabil og rolig mann som fylle denne farsrollen, selv om det jo aldri blir det samme.

det viktigste er at han blir fortalt tydelig at dette ikke er hans feil, og det har ingenting med farens manglende kjærlighet til han å gjøre.

[AnonymBruker]

Anne Cath. Vestly har skrevet en bok om en liten gutt som har en pappa som sitter i fengsel. Kanskje ikke et direkte råd men av og til kan jo en barnebok som tar opp et vanskelig tema være en slags døråpner når man skal snakke med barn om det. Dessuten kan det kanskje hjelpe gutten til en følelse av at han ikke er alene.

Jeg vet ikke om dette var noe råd, akkurat. Men i denne situasjonen er det du som kjenner barn (og far) best og derfor er den beste til å finne ut hva du skal si. Lykke til

"Monrad tenker", heter forresten boken