Bli eller gå?

[AnonymBruker]

Huff... Må bare få dette ut, selv om det blir litt langt.

Samboeren min og jeg har vært sammen i noen år nå, alt begynte bra, til tross for at jeg følte alt måtte gå veldig fort for å "glemme" det tidligere forholdet jeg hadde vært i. Han ga klar beskjed om at han ikke hadde noe problem med å finne seg noen andre, så jeg måtte egentlig gå inn i noe før jeg var klar... Ville jo ikke miste han.

Nå har det seg sånn at vi skal ha et barn sammen. Jeg har i flere måneder gått rundt og ikke hatt det særlig bra. Vi har kranglet mye og det blir bare ord mot ord. Han mener jeg maser over småting, men er det småting det å ikke klare å låse dørene når han går, alltid komme for sent, slenge rundt seg med alt - til og med når han ikke er hjemme? Han sier jeg passer for mye på han, men han har aldri vist at han klarer å ta vare på seg selv...... Han er vant til at andre ordner opp, og jeg orker ikke ha to barn å passe på framover...

Vi kan så og si aldri lage avtaler, fordi alt skal "sees an", og han bruker ukesvis på å bli ferdig med små oppgaver. Oppgaver jeg ofte må ta tak i, selv om det var hans prosjekt... Tid til å finne på noe sammen har han aldri, til tross for at han ikke har en krevende jobb eller fritidsaktviteter. Er han hjemme i hjembyen derimot - er alt superkjekt, og jeg sitter igjen som en "kravstor, masete" kjæreste. Min mening teller ingenting.

I våre familiesammenhenger eller besøk, trekker han seg bare unna... Til tross for at min familie og venner er inkluderende.

Han har tidligere kalt meg for ting som jeg aldri ville kalt folk jeg er glad i for. Dette har såret meg veldig. Dersom jeg er lei meg og begynner og gråte (ikke uten grunn) - blir han sint, og dersom jeg går en annen plass, så bedriver jeg psykisk terror..... Er manipulerende.... Han lager stemmen om til pipestemme og dersom jeg sier han ikke kan snakke til meg slik, så er jeg barnslig.... Kjenner jeg blir helt matt

Familien min og deres ektefeller har merket at jeg ikke er særlig glad og jeg har snakket med noen om dette. De har også sett sidene hans, som han kun mener er bagateller og "blåst" opp av meg siden jeg har slitt med psyken pga diverse ting de siste årene. De har sett disse sidene før jeg har sett dem selv, men nå føler jeg alt er for seint siden vi skal ha et barn sammen....

Har som sagt prøvd å snakke med han, men det blir ikke bedre. Det er jeg som må skjerpe meg.

Jeg var glad før, trente masse, var effektiv og sprudlende. Nå er jeg bare handlingslammet, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre. Skal jeg gå nå, eller skal jeg bli og jobbe for at alt skal bli bedre?

Jeg er ikke sikker på noen ting og merker at dette sliter meg ut. Nå skal jeg jo ha overskudd til babyen som skal komme, men alt overskuddet mitt går til dette. Det er noe hele tiden, og jeg kunne skrevet langt, men samvittigheten min stopper meg...

Har noen andre vært i en lignende situasjon? Evt hva er deres erfaring?

Ts

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at kvinner flest, inkludert meg, eter all dritten de får i all evighet, i den tro at man gjør barna en tjeneste. Og at de tar på seg skylda for alt som er feil her i verden av samme grunn.

Jeg vil anbefale rådgivning hos proffe folk før barnet kommer og før du tar noen avgjørelser. Familiekontoret etc. Om du går til en jordmor, spør henne om de kjører samlivskurs/prep kurs for førstegangsforeldre eller lignende.

[AnonymBruker]

Er det pr i dag en situasjon du vil at barnet skal vokse opp i?

[Havbris]

Jeg vil anbefale rådgivning hos proffe folk før barnet kommer og før du tar noen avgjørelser. Familiekontoret etc. Om du går til en jordmor, spør henne om de kjører samlivskurs/prep kurs for førstegangsforeldre eller lignende.

Støtter denne! Dere trenger hjelp til å mestre å snakke sammen på konstruktive måter. Når ting har låst seg såpass som dette så trenger dere hjelp til å nøste i trådene. Og - det er sjelden kun en historie - det finnes mange, avhengig av den som forteller den. Jeg tror derfor at dette i bunn og grunn ikke handler om at en er skurk og en er "engel" - problemene ligger i selv måten å kommunisere på dere i mellom. Oppsøk hjelp!!

[I Grosny]

Jeg ble skilt en gang, og x-kona hadde litt av den hønemorstilen som det ser ut som du sliter med.

Dere kommuniserer på en ubehagelig måte, og det ser ut som gubben din kommer i litt forsvarsposisjon. Angrep er beste forsvar.

Dette er i ferd med å ta livet av forholdet deres, og kjærligheten.

Det å si stygge ting er bare mental slåssteknikk. De stygge ordene betyr ikke ordlyden men derimot. "Nå er jeg så irritert at jeg ønsker å såre deg".

Samlivskurs og slikt er absolutt aktuellt.

Hva med å sette dere ned , og sette opp målsetninger for hvordan dere vil ha det? Spørre hverandre om dere kan samarbeide mort disse målene? Legge en plan. Gjennomføre.

MÅl nr.1 -gjensidig respekt.

Mål nr 2. Få ned stressnivået i huset. Din tjatrende hønemoraktivitet, og hans nochalante protester på at du liksom skal være mamman hans.

Jeg tror problemet er at han tror at du oppfører deg som mammaen hans, og at han ikke kan akseptere å være underordnet deg. Litt maktkamp. Kamp om lederrollen. Du tar naturlig lederrollen, fordi du er den første til å se praktiske greier, og ta tak, mens han alltid er på etterskudd. Han fikser ikke denne kommandolinja.

Her kom jeg med mange påstander som er gjetning, og kan være helt feil, eller..?

[AnonymBruker]

Ts her, tusen takk for konstruktive råd

Jeg har vært i tidligere forhold der slik masing var helt unødvendig. Derfor skjønner jeg heller ikke hvorfor det skal være slik.

Var heller ikke slik i starten, men det går ikke en dag uten at han glemmer noe eller utsetter ting i det uendelige. Jeg har virkelig gått inn for å ikke mase/passe på han, men han viser ikke noe bedring. Dersom jeg da, på en vennlig måte, sier at døren sto åpen igjen når han dro, svarer han med at det var like mye mitt ansvar å passe på. (Jeg gikk da ut først og ventet på han i bilen, mens han gjorde seg ferdig inne.) Blir ikke dette å fraskrive seg ansvar? Skal jeg slutte å passe på, men samtidig passe på han?

Han er like frekk mot sin familie, ber de slutte å mase - selv om det i disse situasjonene er helt på sin plass... Da begynner jeg å lure på om han er for sta til å skjønne problemet. Venner av han kommenterer ofte også at han alltid er sein, men når de sier dette til han blir han irritert og bortforklarer det hele.

Han gjør ikke et håndtak hjemme, fordi han ikke har tid eller er sliten etter fire timer på jobben. Da lurer jeg på hvor sliten han kommer til å bli når babyen kommer Jeg har pratet med han om dette, men da er det jeg som dømmer han nord og ned.

Rådgivning hadde vært greit, men i grunn føler jeg at alt vi hadde er borte. Jeg spør om vi skal finne noen felles plattformer å bygge forholdet videre på, men da svarer han med at vi allerede tilbringer altfor mye tid sammen...

[AnonymBruker]

Ts igjen

I situasjoner der han ikke har kommet seg opp om morgenen, og vi har måttet avlyse planene hans fordi jeg skal rekke noe annet, sier han til svogeren min at det hele måtte avlyses fordi jeg skulle rekke noe... Ikke sannheten om at jeg ventet på han i over to timer - uten å mase på han, før han sto opp og endret avtalen selv...

Dersom vi har kranglet, kan han si til kameratene sine, at krangelen startet fordi jeg var psykisk nede. Den er en i grunn en forklaring på absolutt alt....

Men jeg føler ikke at alle disse problemene har skyld i at jeg er psykisk nede... Jeg blir psykisk nede av å leve i et forhold der alt bortforklares og alt kan fikses med å være i godt humør. Der man prøver å prate om problemene, men at det løses med å si at jeg kun er psykisk nede. Jeg er langt i fra psykisk nede hele tiden, og i de periodene jeg har det utrolig bra med meg selv, ser jeg fortsatt "bagatellene" som i grunn bare eksisterer fordi jeg sliter med psyken.....

[I Grosny]

Gubben din nekter å diskutere, og er i forsvarsposisjon. Jeg føler at han konsekvent er i trassmodus. Han sier at dere tilbringer nok tid sammen allerede.

Klarer du å snakke med han uten å få slitsom stemme? Dette hører du ikke selv, så du må få ei venninne eller en båndopptaker til å lytte å gi deg svar.

Jeg føler at det må bli samlivsjurs/psykolog/familievernkontor eller så blir det brudd. Dere kommer ikke videre så lenge han nekter å kommunisere.

Jeg føler for å hive han rett ut, og si at han kan komme tilbake når han er klar for å snakke.

Jeg synes du kan forvente kommunikasjon, men alt det andre, angående treighet, sløvhet og sånt er litt verre, og ingen selvfølge at dere kan fikse. Det må i så fall trenes oppp systematisk og kjærlig over tid.

[AnonymBruker]

Ja, jeg klarer å snakke med han uten å ha slitsom stemme. Har fått dette bekreftet av andre som har overhørt samtaler. Jeg holder meg rolig og jager ikke opp stemningen, men det blir vanskelig når han selv begynner å avbryte meg og "vrenge" stemmen til pipestemme...

Ja, ser den med komnmunikasjon, men det er de andre tingene jeg ikke tror man kan endre på... Det er han for sta til... Da må jeg jo nesten være "masete", istedenfor å infinne meg med at vi kommer 30 min for sent til alt vi skal felles... Og da starter den negative sirkelen igjen..

[Gjest Bond]

Helt enig med Grosny, virker som om typen din er i en konstant forsvarsposisjon, og da er det veldig enkelt å ta alt som angrep. Du er kanskje helt "snill og grei" i følge andre, men for ham er det igjen angrep på hans person og væremåte. Så det viktigste er å finne ut hvorfor han føler seg sånn.

Men hvis du skal snakke med ham. Det kan kanskje hjelpe å ikke starte diskusjoner med "du gjør/ikke gjør....", heller starte diskusjoner med hvordan du føler i forholdet. Ikke si indirekte at dette er hans skyld, heller fokusere på det du føler og hva du vil ut av forholdet, hvordan du vil bidra for å gjøre ting bedre, hvordan dere kan løse ting i felleskapet. Du kan ikke endre ham, han må gjøre det selv.

Ikke fortell ham hva han burde gjøre eller ikke burde gjøre eller hvordan han burde være, fortell ham hvordan du føler deg, og la ham snakke. Spør og lytt ham. Det kan hende at ingen har faktisk orket å høre hva han har å si og han er lei at alle skal fortelle ham hva han må gjøre, og det er derfor han har kommet i en sirkel der han føler at alle skal "ta ham".

Og det kan være at han er litt rotehode, så dere må kanskje treffes i midten, kanskje han kan slenge ting rundt seg, men holde avtaler. Ikke alltid man kan leve etter regler fra den som er mer struktuert. Av og til må man finne en kompromiss.

Jeg sier ikke at han oppfører seg bra, han er sikkert urimelig og vanskelig med avtaler. Men med mindre dere klarer å løse dette og finne noe dere begge kan leve med, tror ikke jeg (selv med den lille informasjonen her) at dere kommer til å klare å fortsette som par. Det du beskriver er jo helt uakseptabelt, spesielt mtp fremtidige barn.

Det kan også hende at den samtalen må guides av noen eksterne profesjonelle, så samtaleterapi eller familievernkontoret kan nok bidra om dere ikke kan løse det sammen.

Bare for å legge til - om han nekter alt av kommunikasjon og også ekstern hjelp, da tror jeg at det nærmer seg slutten. Dessverre.

Endret 13. september 2010 av Bond

[Havbris]

Jeg tror du må presse ham litt og si at dere trenger å gå til rådgivning. Jeg skjønner at du ikke er veldig motivert, men gi det en sjanse. Selv om dette handler om mange ting, så er dere nødt for å kunne kommunisere/snakke sammen på en måte som peker mot løsninger, uansett hvem som bidrar mest til denne situasjonen. Ting virker helt fastlåst.

Kanskje han er en konfliktsky mann som heller mister seg selv og forholdet, enn å måtte gå inn i en prosess som går på å se seg selv i forhold til et annet menneske? Isåfall kan en krise være det eneste som kan vekke ham opp og "tvinge" ham til å snakke med deg sammen med en 3 person. Er frykten for å miste deg noe som berører ham?

Jeg tror ikke du skal forvente at du kan klare å få dette på skinner igjen på egen hånd, du er allerede sliten og handlingslammet og du trenger å få hjelp fra noen som har erfaring på slikt. Han trenger hjelp til å realitetsorientere seg.

Endret 13. september 2010 av Havbris