Vil bare fortelle min historie..

[Gjest Marthe]

Jeg ble mobbet på barne-og ungdomsskolen. Det begynte i 2. klasse og varte helt til jeg ble ferdig med 10. klasse. Det var mest guttene som mobbet meg, mens jentene var greie, men ingen tok det opp med lærerne og det var noen jenter som frøs meg ut pga. at jeg var mobbeoffer.

Min skoletid var et mareritt og hverdag gruet jeg meg til å gå på skolen. På barneskolen var jeg mer optimistisk og prøvde å passe inn, men jeg passet aldri inn. Husker jeg brukte å glede meg til skolestart etter sommerferien og hadde kjøpt meg nye klær som jeg gledet meg til å bruke og håpet at mobbingen skulle ta slutt når det nye skoleåret begynte, men ble like skuffet hver gang.

Guttene i klassen min brukte å le av meg og etterligne meg og tom. skubbe bort i meg. Det forteller bare at gutter kan være like ille som jenter, om ikke verre. Jeg fikk kallenavn og det var flere elever som ikke var i klasse med meg som beynte å se rart på meg i friminuttene og hviske stygge ting når jeg gikk forbi.

Selvtilliten min sank og jeg følte meg ille, men jeg hadde bestandig et håp om at mobbingen skulle ta slutt om jeg bare ble penere og brukte kulere klær.

På ungdomsskolen forsatte mobbingen som før og guttene brukte i blant kaste papir på meg i timene når det var verst og jentene hadde jeg heller ikke så mye kontakt, da de ikke syns det var kult å være venn med noen som ble mobbet. Så jeg hadde minimalt med venner og følte meg bestandig utenfor. Det var nå jeg begynte å skjønne at mobbingen ikke kom til å ta slutt og at det var ingen vits å prøve å passe inn lenger.

Jeg brukte ofte å gråte når jeg kom hjem og ønsket å komme meg bort. Jeg fortalte aldri noe til foreldrene min, med led i stillhet.

Jeg var ofte borte fra skolen og når jeg var på skolen, ville jeg bare bort. På skolen var jeg stille og prøvde å være usynlig, så jeg slapp mobbingen, det hjalp lite, ble mobbet for det. Navnet mitt ble forbindet med noe negativt og ingen ville bli kjent med meg. Jeg hadde en venninne i klassen som jeg brukte å være i lag med, vi brukte å sitte bakerst og være så stille som mulig. Jeg brukte jo å snakke med noen av jentene i klassen, men det vare overfladisk. Visst jo at jentene flirte når guttene gjorde narr av meg og baksnakking var det også.

Jeg husker en kveld jeg var hjemme og gråt, nok en gang, på grunn av mobbingen og ønsket meg bare bort. Og jeg husker at jeg tenkte på at jeg bare ville dø, at det hadde vært det beste, for jeg var bare ett null.

Men jeg hadde bare 2 år igjen av vgs og jeg visste at når jeg da var ferdig, så kunne jeg komme meg bort og flytte en annen plass og trengte aldri å se de som mobbet meg igjen.

Ungdomsskolen ble tøft og guttene fortsatte som før. Ertet meg, gjorde narr av meg og noen kunne finne på å sparke meg når jeg gikk forbi. Men jeg hadde en drøm, en drøm om å komme meg bort og det var det som fikk meg igjennom denne tøffe tiden jeg opplevde.

Dette gikk så klart over selvtilliten min. Jeg hadde ingen selvtillit og trodde ingen kunne like meg, for jeg var så stygg og forferdelig. Alt var feil med meg og da jeg begynte i 9. klasse utviklet jeg meg spiseforstyrrelse og gikk masse ned i vekt. I skoletiden brukte jeg ikke å få i meg mat i det hele tatt. Matlysten var ikke der pga. mobbingen og når jeg kom hjem, spiste jeg ingenting. Bare litt middag som mamma tvang meg til å spise.

Klasseforstanderen min hadde en elevsamtale med meg når jeg var på skolen og spurte ut om fraværet mitt og om det gikk bra med spisingen, for jeg hadde merkbart gått ned i vekt. Jeg sa ingenting, bare at det gikk bra, men at jeg ikke trivdes på skolen. Jeg led i stillhet, som jeg hadde gjort i mange år. Karakterene mine var ikke de beste, men de fagene jeg engasjerte meg i, fikk jeg bare toppkaraktere i. Men jeg engasjerte meg ikke i alle fagene, det kunne jeg ikke så mye som jeg var borte. Jeg var så såret og lei meg og skammet meg over at jeg ble mobbet.

Hjemme kunne jeg også hatt det bedre. Jeg har de beste foreldrene som bare ville det beste for meg, men broren min var veldig aggressiv og brukte ofte å kjefte på meg og i blant kunne han finne på å slå meg hvis jeg kranglet med ham. Dette gjorde at jeg ikke trivdes så mye hjemme heller.

Jeg brukte å låse meg inne på rommet, for der kunne ingen gjøre meg noe. Jeg levde i min egen verden hvor jeg leste og skrev dikt og lange tekster, og drømte meg bare bort.

Tryggheten som jeg så sårt trengte og bekreftelsen på at jeg var OK fikk jeg ingen plass. Foreldrene mine visste jo ikke hva som foregikk på skolen.

Nå er jeg for lengst ferdig med ungdomsskolen og ble ferdig med vgs for to år siden. Nå har jeg begynt på første året på universitet og tar noen fag ved siden av. Men fremdeles i dag kan jeg være usikker på andre mennesker. Jeg har bygget murer rundt meg for å beskytte meg selv fra å bli såret. Jeg kan virke veldig kald og sterk på utsiden, men på innsiden er jeg fremdeles den jenta jeg var på barne-og ungdomsskolen. Jeg er redd jeg ikke er god nok og blir veldig lett såret, selvom jeg ikke viser det. Og i blant ligger jeg i senga og gråter når jeg tenker tilbake på ungdomstiden min og jeg skjønner ikke hvordan jeg i det hele tatt kom meg igjennom den tiden. Jeg var sterk, men i blant var ville jeg gi opp... 9 år med mobbingen gjør noe med deg og selvbildet og den usikkertheten kommer aldri til å forsvinne helt.

Jeg møtte en av de verste mobberne mine fra ungdomsskolen min på en fest, han prøvde å sjekke meg opp og snakket hvor pen jeg hadde blitt. Det var mye jeg ville si til ham, men jeg orket bare ikke. Jeg gikk bare... Han hadde visst glemt hva han hadde gjort mot meg og at han var med på å ødelegge ungdomstiden min.

[miss~Audrey]

Huff, det her var nesten som å lese om meg selv. Bortsett fra at jeg hadde gode karakterer i de fleste fag, noe som muligens var noe av årsaken til mobbingen (skolelys, gullungestempel). Jeg hadde også en sykdom noen av disse årene og måtte ta noen medisiner som gjorde at jeg gikk opp i vekt. Jeg ble senere frisk og sluttet på medisinene. I tillegg var jeg litt sjenert. Jeg hadde også flest gutter etter meg (noen av dem sjekket meg også opp lenge etter at dette skjedde, slik som hos deg - ironisk!), mens jentene frøs meg ut og unngikk meg som var "annerledes" og upopulær. Jeg gjemte meg ofte på toalettet i friminuttene og prøvde generelt å bli usynlig. Jeg fikk også spiseforstyrrelse i niende klasse, og jeg syntes, hvor enn sykt det høres ut, at var deilig å høre at jeg så anorektisk ut, etter å ha gått gjennom helvete som tjukk.

Husker at jeg også gledet meg til etter sommerferien da jeg skulle ha en ny start osv, men det skjedde aldri. Dette fulgte meg ut videregående. Men lyset i tunnellen var hele tiden at jeg hadde alle dører åpne og kunne bli hva jeg ville, og skulle flytte laangt vekk når jeg bare var ferdig på skolen.

Og det gjorde jeg, og jeg har fått min livs opptur med masse nye venner, en lang spennende utdannelse, opphold i en av verdens kuleste storbyer i utlandet hvor jeg har blitt kjent med flere hundre fantastiske mennesker, jeg har verdens beste kjæreste og en super jobb med utrolig mange hyggelige kolleger.

Jeg kan noen ganger ta frem dagboken min fra den mørke tiden i mitt liv, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg leser. Men jeg tror den perioden har gitt meg en side og styrke som ikke alle har, selv om jeg skulle gitt mye for å slippe det.

Men den som ler sist ler best. Mange av mobberne mine lever nå miserable liv, ble tenåringsmødre, jobber på rimi på den lille drittplassen vi kommer fra og gjør ikke annet enn å klage over tilværelsen, mens jeg har blitt en suksessfull og lykkelig svane.

Jeg håper du også kommer deg på toppen av verden og kan se ned og tilbake på den perioden

Jeg ble mobbet på barne-og ungdomsskolen. Det begynte i 2. klasse og varte helt til jeg ble ferdig med 10. klasse. Det var mest guttene som mobbet meg, mens jentene var greie, men ingen tok det opp med lærerne og det var noen jenter som frøs meg ut pga. at jeg var mobbeoffer.

Min skoletid var et mareritt og hverdag gruet jeg meg til å gå på skolen. På barneskolen var jeg mer optimistisk og prøvde å passe inn, men jeg passet aldri inn. Husker jeg brukte å glede meg til skolestart etter sommerferien og hadde kjøpt meg nye klær som jeg gledet meg til å bruke og håpet at mobbingen skulle ta slutt når det nye skoleåret begynte, men ble like skuffet hver gang.

Guttene i klassen min brukte å le av meg og etterligne meg og tom. skubbe bort i meg. Det forteller bare at gutter kan være like ille som jenter, om ikke verre. Jeg fikk kallenavn og det var flere elever som ikke var i klasse med meg som beynte å se rart på meg i friminuttene og hviske stygge ting når jeg gikk forbi.

Selvtilliten min sank og jeg følte meg ille, men jeg hadde bestandig et håp om at mobbingen skulle ta slutt om jeg bare ble penere og brukte kulere klær.

På ungdomsskolen forsatte mobbingen som før og guttene brukte i blant kaste papir på meg i timene når det var verst og jentene hadde jeg heller ikke så mye kontakt, da de ikke syns det var kult å være venn med noen som ble mobbet. Så jeg hadde minimalt med venner og følte meg bestandig utenfor. Det var nå jeg begynte å skjønne at mobbingen ikke kom til å ta slutt og at det var ingen vits å prøve å passe inn lenger.

Jeg brukte ofte å gråte når jeg kom hjem og ønsket å komme meg bort. Jeg fortalte aldri noe til foreldrene min, med led i stillhet.

Jeg var ofte borte fra skolen og når jeg var på skolen, ville jeg bare bort. På skolen var jeg stille og prøvde å være usynlig, så jeg slapp mobbingen, det hjalp lite, ble mobbet for det. Navnet mitt ble forbindet med noe negativt og ingen ville bli kjent med meg. Jeg hadde en venninne i klassen som jeg brukte å være i lag med, vi brukte å sitte bakerst og være så stille som mulig. Jeg brukte jo å snakke med noen av jentene i klassen, men det vare overfladisk. Visst jo at jentene flirte når guttene gjorde narr av meg og baksnakking var det også.

Jeg husker en kveld jeg var hjemme og gråt, nok en gang, på grunn av mobbingen og ønsket meg bare bort. Og jeg husker at jeg tenkte på at jeg bare ville dø, at det hadde vært det beste, for jeg var bare ett null.

Men jeg hadde bare 2 år igjen av vgs og jeg visste at når jeg da var ferdig, så kunne jeg komme meg bort og flytte en annen plass og trengte aldri å se de som mobbet meg igjen.

Ungdomsskolen ble tøft og guttene fortsatte som før. Ertet meg, gjorde narr av meg og noen kunne finne på å sparke meg når jeg gikk forbi. Men jeg hadde en drøm, en drøm om å komme meg bort og det var det som fikk meg igjennom denne tøffe tiden jeg opplevde.

Dette gikk så klart over selvtilliten min. Jeg hadde ingen selvtillit og trodde ingen kunne like meg, for jeg var så stygg og forferdelig. Alt var feil med meg og da jeg begynte i 9. klasse utviklet jeg meg spiseforstyrrelse og gikk masse ned i vekt. I skoletiden brukte jeg ikke å få i meg mat i det hele tatt. Matlysten var ikke der pga. mobbingen og når jeg kom hjem, spiste jeg ingenting. Bare litt middag som mamma tvang meg til å spise.

Klasseforstanderen min hadde en elevsamtale med meg når jeg var på skolen og spurte ut om fraværet mitt og om det gikk bra med spisingen, for jeg hadde merkbart gått ned i vekt. Jeg sa ingenting, bare at det gikk bra, men at jeg ikke trivdes på skolen. Jeg led i stillhet, som jeg hadde gjort i mange år. Karakterene mine var ikke de beste, men de fagene jeg engasjerte meg i, fikk jeg bare toppkaraktere i. Men jeg engasjerte meg ikke i alle fagene, det kunne jeg ikke så mye som jeg var borte. Jeg var så såret og lei meg og skammet meg over at jeg ble mobbet.

Hjemme kunne jeg også hatt det bedre. Jeg har de beste foreldrene som bare ville det beste for meg, men broren min var veldig aggressiv og brukte ofte å kjefte på meg og i blant kunne han finne på å slå meg hvis jeg kranglet med ham. Dette gjorde at jeg ikke trivdes så mye hjemme heller.

Jeg brukte å låse meg inne på rommet, for der kunne ingen gjøre meg noe. Jeg levde i min egen verden hvor jeg leste og skrev dikt og lange tekster, og drømte meg bare bort.

Tryggheten som jeg så sårt trengte og bekreftelsen på at jeg var OK fikk jeg ingen plass. Foreldrene mine visste jo ikke hva som foregikk på skolen.

Nå er jeg for lengst ferdig med ungdomsskolen og ble ferdig med vgs for to år siden. Nå har jeg begynt på første året på universitet og tar noen fag ved siden av. Men fremdeles i dag kan jeg være usikker på andre mennesker. Jeg har bygget murer rundt meg for å beskytte meg selv fra å bli såret. Jeg kan virke veldig kald og sterk på utsiden, men på innsiden er jeg fremdeles den jenta jeg var på barne-og ungdomsskolen. Jeg er redd jeg ikke er god nok og blir veldig lett såret, selvom jeg ikke viser det. Og i blant ligger jeg i senga og gråter når jeg tenker tilbake på ungdomstiden min og jeg skjønner ikke hvordan jeg i det hele tatt kom meg igjennom den tiden. Jeg var sterk, men i blant var ville jeg gi opp... 9 år med mobbingen gjør noe med deg og selvbildet og den usikkertheten kommer aldri til å forsvinne helt.

Jeg møtte en av de verste mobberne mine fra ungdomsskolen min på en fest, han prøvde å sjekke meg opp og snakket hvor pen jeg hadde blitt. Det var mye jeg ville si til ham, men jeg orket bare ikke. Jeg gikk bare... Han hadde visst glemt hva han hadde gjort mot meg og at han var med på å ødelegge ungdomstiden min.

Endret 13. september 2010 av miss~Audrey

[Gjest navnelapp]

Men den som ler sist ler best. Mange av mobberne mine lever nå miserable liv, ble tenåringsmødre, jobber på rimi på den lille drittplassen vi kommer fra og gjør ikke annet enn å klage over tilværelsen, mens jeg har blitt en suksessfull og lykkelig svane.

Jeg håper du også kommer deg på toppen av verden og kan se ned og tilbake på den perioden

Dette er mi erfaring og. Løft hovudet, TS, og bygg ditt eige liv, stein på stein. Det vil alltid prege deg, men sakte men sikkert vil du finne nye menneske som du kan stole på, og som støttar deg.

Eg er fadder til ei jente som vart mobba mykje, og halden utanfor. Eg huskar eg sa til henne: Di tid kjem. Ho trudde ikkje på meg, men i går var vi saman med hennar venninner som ho har no, eit år etter vidaregåande. Dei hadde det så fint i lag, og eg ser at dei er glade i henne akkurat slik ho er. Det gjorde meg så lykkeleg å sjå at ho har komt vidare på eiga hand, og er sterkare no enn ho var.

[Gjest Carleigh-Ann]

Dette var som å lese om min opplevelse. Folk kan være så utrolig slemme. Jeg ble også frosset ut av jentene, og det var guttene som var verst. I tillegg til å bli mobbet ble jeg banket opp veldig ofte, og har fortsatt arr på kroppen etter dette. Og akkurat som dere ble jeg også sjekket opp av noen av disse mobberne. Og det er det samme på det stedet jeg bodde, at mange av mobberne endte opp som tenåringsmødre uten utdannelse eller ambisjoner.

Men vi har klart oss, og det var positivt å høre at du har kommet deg videre ts. Stå på

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann som ble mobbet igjennom hele barneskolen - og det har preget ham helt til godt voksen alder, da gikk det hull på byllen. Alle de vonde opplevelsene, krenkelsene, ydmykelsene etc har gjort at han laget en mur mellom seg selv og andre mennesker, slapp ingen innpå seg og jeg følte i mange år at det var noe som skurret i vårt forhold. Etter en samlivskrise gikk det hull på byllen, han gikk i samtaler hos en psykolog og klarte etterhvert å legge det bak seg og ta i mot kjærlighet fra andre mennesker.