Gammelt

[just_love]

.....

Endret 25. mars 2017 av just_love
Gammelt

[H80]

Høres ut som en helt vanlig ungdomstid for meg. Prøv å slutte å se deg selv som et offer og ta ansvar for ditt eget liv.

[just_love]

Høres ut som en helt vanlig ungdomstid for meg. Prøv å slutte å se deg selv som et offer og ta ansvar for ditt eget liv.

Det er ikke en helt vanlig ungdomstid. Det er overhode ikke en sånn ungdomstid man skal ha. Det er alt for mange som blir mobba idag og det er helt jævelig. Det fører aldri til noe godt. Og det er lett å si at man skal ta ansvar for seg selv når man blir så nedtrykt. Heldigvis kan jeg se på det nå å tenke at det var DE det var noe feil med.

[Gjest gjest]

Det er ikke en helt vanlig ungdomstid. Det er overhode ikke en sånn ungdomstid man skal ha.

Det du har fortalt høres helt normalt ut. Folk hat det faktisk sånn. De eneste som ikke setmmer med meg selv i denne historien er val at jeg aldri har meldt meg på Idol eller fått lov til å være borte fra timene på vdg skole uten fravær...

Jeg skjønner godt at du poster historien din for å legge dette bak deg, og ærklære at nå begynner du på nytt.

Og det syns jeg er bra More power to you.

Men historien din er faktisk ikke så unik.

Det er en ganske normal virkelighet du beskriver.

klart det er synd at folk mobbes, og sånn skal det ikke være.

Det kan nok alle være enig med deg i.

Men en unik historie har du ikke.

Håper det kan være til trøst at din historie egentlig er ganske vanlig og at du er lik de aller fleste

Ønsker deg alt det beste framover

[Gjest kvinne 33]

Høres ut som en helt vanlig ungdomstid for meg. Prøv å slutte å se deg selv som et offer og ta ansvar for ditt eget liv.

Hvorfor er du så hard?

[Gjest Ung, men erfaren]

Heisann:)

Jeg vil bare si at du er ikke alene, jeg gjennomgikk det samme selv på barne og ungdomsskulen.. heldigvis så fikk jeg gode venner på vg1, som tar meg som den jeg er!

Ting fra den tiden henger fortsatt igjen, men jeg prøver å tenke fremover, ved hjelp av gode venner og tenke positivt, så hjelpe det meg... jeg er stolt av meg selv for at jeg kom igjennom det, og styrket ut av det og tatt lærdom av det, som jeg kan bruke videre i min jobb... som er å hjelpe andre... jeg har også funnet min "gjeng", som har samme interesser som meg, og jeg føler meg ikke som en outsider lenger:)

Jeg vet ikke noen ting om deg annet enn det som står her... men jeg vil du skal vite at du er ikke alene, og ting vil bli bedre:) hvis du har noen interesser, som det kanskje er et felleskap om i nærheten, så anbefale jeg deg å bli med, det vil hjelpe deg på mange måter.

Hvis du skal jobbe med mennesker, så sitter du med en erfaring som mange andre ikke har... bruk den!

Men det er og viktig å huske, som du kommenterte i stad, det er DE, de som mobber som det er noe gale med!

Bare et forslag, du velger selv hvordan du vil bruke det:)

Lykke til vidare i livet:) ønske deg alt godt, det fortjene du;)

Mvh. Ung, men erfaren:)

[Gjest Marte]

Jeg ble også mobber på barne-og ungdomsskolen. Det begynte i 2. klasse og varte helt til jeg ble ferdig med 10. klasse. Det var mest guttene som mobbet meg, mens jentene var greie, men ingen tok det opp med lærerne og det var noen jenter som frøs meg ut pga. at jeg var mobbeoffer.

Min skoletid var et mareritt og hverdag gruet jeg meg til å gå på skolen. På barneskolen var jeg mer optimistisk og prøvde å passe inn, men jeg passet aldri inn. Husker jeg brukte å glede meg til skolestart etter sommerferien og hadde kjøpt meg nye klær som jeg gledet meg til å bruke og håpet at mobbingen skulle ta slutt når det nye skoleåret begynte, men ble like skuffet hver gang.

Guttene i klassen min brukte å le av meg og etterligne meg og tom. skubbe bort i meg. Det forteller bare at gutter kan være like ille som jenter, om ikke verre. Jeg fikk kallenavn og det var flere elever som ikke var i klasse med meg som beynte å se rart på meg i friminuttene og hviske stygge ting når jeg gikk forbi.

Selvtilliten min sank og jeg følte meg ille, men jeg hadde bestandig et håp om at mobbingen skulle ta slutt om jeg bare ble penere og brukte kulere klær.

På ungdomsskolen forsatte mobbingen som før og guttene brukte i blant kaste papir på meg i timene når det var verst og jentene hadde jeg heller ikke så mye kontakt, da de ikke syns det var kult å være venn med noen som ble mobbet. Så jeg hadde minimalt med venner og følte meg bestandig utenfor. Det var nå jeg begynte å skjønne at mobbingen ikke kom til å ta slutt og at det var ingen vits å prøve å passe inn lenger.

Jeg brukte ofte å gråte når jeg kom hjem og ønsket å komme meg bort. Jeg fortalte aldri noe til foreldrene min, med led i stillhet.

Jeg var ofte borte fra skolen og når jeg var på skolen, ville jeg bare bort. På skolen var jeg stille og prøvde å være usynlig, så jeg slapp mobbingen, det hjalp lite, ble mobbet for det. Navnet mitt ble forbindet med noe negativt og ingen ville bli kjent med meg. Jeg hadde en venninne i klassen som jeg brukte å være i lag med, vi brukte å sitte bakerst og være så stille som mulig. Jeg brukte jo å snakke med noen av jentene i klassen, men det vare overfladisk. Visst jo at jentene flirte når guttene gjorde narr av meg og baksnakking var det også.

Jeg husker en kveld jeg var hjemme og gråt, nok en gang, på grunn av mobbingen og ønsket meg bare bort. Og jeg husker at jeg tenkte på at jeg bare ville dø, at det hadde vært det beste, for jeg var bare ett null.

Men jeg hadde bare 2 år igjen av vgs og jeg visste at når jeg da var ferdig, så kunne jeg komme meg bort og flytte en annen plass og trengte aldri å se de som mobbet meg igjen.

Ungdomsskolen ble tøft og guttene fortsatte som før. Ertet meg, gjorde narr av meg og noen kunne finne på å sparke meg når jeg gikk forbi. Men jeg hadde en drøm, en drøm om å komme meg bort og det var det som fikk meg igjennom denne tøffe tiden jeg opplevde.

Dette gikk så klart over selvtilliten min. Jeg hadde ingen selvtillit og trodde ingen kunne like meg, for jeg var så stygg og forferdelig. Alt var feil med meg og da jeg begynte i 9. klasse utviklet jeg meg spiseforstyrrelse og gikk masse ned i vekt. I skoletiden brukte jeg ikke å få i meg mat i det hele tatt. Matlysten var ikke der pga. mobbingen og når jeg kom hjem, spiste jeg ingenting. Bare litt middag som mamma tvang meg til å spise.

Klasseforstanderen min hadde en elevsamtale med meg når jeg var på skolen og spurte ut om fraværet mitt og om det gikk bra med spisingen, for jeg hadde merkbart gått ned i vekt. Jeg sa ingenting, bare at det gikk bra, men at jeg ikke trivdes på skolen. Jeg led i stillhet, som jeg hadde gjort i mange år. Karakterene mine var ikke de beste, men de fagene jeg engasjerte meg i, fikk jeg bare toppkaraktere i. Men jeg engasjerte meg ikke i alle fagene, det kunne jeg ikke så mye som jeg var borte. Jeg var så såret og lei meg og skammet meg over at jeg ble mobbet.

Hjemme kunne jeg også hatt det bedre. Jeg har de beste foreldrene som bare ville det beste for meg, men broren min var veldig aggressiv og brukte ofte å kjefte på meg og i blant kunne han finne på å slå meg hvis jeg kranglet med ham. Dette gjorde at jeg ikke trivdes så mye hjemme heller.

Jeg brukte å låse meg inne på rommet, for der kunne ingen gjøre meg noe. Jeg levde i min egen verden hvor jeg leste og skrev dikt og lange tekster, og drømte meg bare bort.

Tryggheten som jeg så sårt trengte og bekreftelsen på at jeg var OK fikk jeg ingen plass. Foreldrene mine visste jo ikke hva som foregikk på skolen.

Nå er jeg for lengst ferdig med ungdomsskolen og ble ferdig med vgs for to år siden. Nå har jeg begynt på første året på universitet og tar noen fag ved siden av. Men fremdeles i dag kan jeg være usikker på andre mennesker. Jeg har bygget murer rundt meg for å beskytte meg selv fra å bli såret. Jeg kan virke veldig kald og sterk på utsiden, men på innsiden er jeg fremdeles den jenta jeg var på barne-og ungdomsskolen. Jeg er redd jeg ikke er god nok og blir veldig lett såret, selvom jeg ikke viser det. Og i blant ligger jeg i senga og gråter når jeg tenker tilbake på ungdomstiden min og jeg skjønner ikke hvordan jeg i det hele tatt kom meg igjennom den tiden. Jeg var sterk, men i blant var ville jeg gi opp... 9 år med mobbingen gjør noe med deg og selvbildet og den usikkertheten kommer aldri til å forsvinne helt.

Jeg møtte en av de verste mobberne mine fra ungdomsskolen min på en fest, han prøvde å sjekke meg opp og snakket hvor pen jeg hadde blitt. Det var mye jeg ville si til ham, men jeg orket bare ikke. Jeg gikk bare... Han hadde visst glemt hva han hadde gjort mot meg og at han var med på å ødelegge ungdomstiden min.