Trøbbel med å stole på folk

[AnonymBruker]

Jeg har et stort problem: jeg stoler nesten ikke på noen. Jeg aner ikke hvorfor jeg har slike tillitsproblemer, men det er utrolig irriterende. Har hatt det i mange år nå, og uansett hvor godt jeg kjenner noen er jeg alltid usikker på hvor jeg har dem og går hele tiden og uroer meg hvis jeg forteller noen noe veldig personlig.

Jeg bruker lang tid før jeg i det hele tatt kan bli litt fortrolige med noen og har store problemer med å snakke om følelser og ting jeg går gjennom derfor blir det slik at jeg holder mesteparten for meg selv. Og slik skal det jo ikke være. Har så lyst å virkelig kunne dele ting med gode venninner eller klare å gi litt mer av meg selv når jeg for eksempel treffer en ny fyr (dette er grunnen til at jeg aldri har hatt et seriøst forhold).

Har blitt litt flinkere i det siste, men har ikke kommer meg langt nok. Det er så slitsomt å ha det sånn.

Noen andre som har det på samme måte?

Er forresten en 19 år gammel jente og har ikke gått gjennom noe traumatisk eller opplevd gang på gang og bli sveket (som man skulle trodd ettersom jeg er så "messed up").

[Gjest Trajan]

Det er bare bra og ikke stole på folk. Siden er det noen man ikke kan stole på så er det mennesker

[Daniel84]

Jeg har det akkurat på samme måte! Men har på en måte godtatt at jeg aldri kommer til å stole på noen 100 % alikevel.. Syns det er helt dritt, men er vel ikke så mye å gjøre med det..

Slipper aldri folk innpå meg, fordi jeg ikke stoler på noen.. Ang damer har jeg alltid kuttet dem ut når det har blitt for intimt på en måte.. Den nåværende dama tok det maaange år før jeg åpna meg for, men hun var klar over hvordan jeg var.. Vet ikke om det er helt likt med deg men

Endret 12. september 2010 av Daniel84

[Gjest Lille meg]

Det er bare bra og ikke stole på folk. Siden er det noen man ikke kan stole på så er det mennesker

Det er bullshit og det vet du!

Selvfølgelig skal man stole på folk (til en viss grad)! Hvis man går rundt og tenker at alle prøver å gjøre deg vondt eller har baktanker om alle så er dette langt fra normalt!

TS: Jeg foreslår at du forteller en venninne noe du ikke har fortalt noen også snakker dere om det og du vil garantert føle deg bedre etterpå når det gjelder en ny gutt så må du ikke lukke deg helt. Vær åpen, men ikke for åpen! Prøv dette. Gå inn for det. Da greier du det!

[Gjest Trajan]

Det er bullshit og det vet du!

Vel etter min efaring kan man ikke stole på folk,. Så inntil jeg blir bevist mosatt så står jeg for det jeg sa

Selvfølgelig skal man stole på folk (til en viss grad)! Hvis man går rundt og tenker at alle prøver å gjøre deg vondt eller har baktanker om alle så er dette langt fra normalt!

Det du beskriver er paranoia

[Gjest Raindrops]

Jeg har skikkelig trøbbel med å stole på folk, har ikke en gang full tillit til mine egne foreldre, selv om de aldri har gjort noe som skulle tilsi mistillit. Jeg har èn veninne jeg stoler 90 prosent på, lengere klarer jeg ikke å strekke meg. Vi har kjent hverandre siden 5 års alderen og holdt sammen i tykt og tynt. Så lenge jeg har henne så fungerer det egentlig greit, jeg er muligens (ok, jeg vet jeg er det) paranoid, men jeg trives med å ikke stole på folk.

Når det kommer til kjærester så er har det alltid blitt en del stress, men denne gangen har jeg valgt å være helt åpen om at jeg ikke stoler på folk, og det har fungert overraskende bra. Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å stole på han, men han er inneforstått med at det kan ta lang tid før jeg åpner meg. Tiden vil vise om han takler det så bra som han påstår han kommer til å gjøre.

[Gjest gjest]

TS: Jeg foreslår at du forteller en venninne noe du ikke har fortalt noen også snakker dere om det og du vil garantert føle deg bedre etterpå når det gjelder en ny gutt så må du ikke lukke deg helt. Vær åpen, men ikke for åpen! Prøv dette. Gå inn for det. Da greier du det!

Eh. Det var vel en litt drøy påstand.

Jeg tror ikke du forstår hva dette handler om, Lille meg.

TS sier hun begynner å uroe seg når hun betror seg, og du mener hun vil får det bedre av å betro seg sånn helt uten videre, bare fordi du har sagt det ...

Hvor gammel er du, Lille meg? 14år?

TS: Jeg vet hvordan du har deg og jeg har hatt hjelp av å gå i en gruppe for å snakke om disse følelsene og trene seg på å åpne seg og se at det går bra, i en trygg ramme der alle har taushetsplikt.

Det blir en type mestring av angst.

De flinke til å hjelpe med dette hos helsetjenesten på studiestedene, siden det er en veldig vanlig ting du opplever.

Eller så kan man ta det opp med fastlegen sin.

[AnonymBruker]

Det er bare bra og ikke stole på folk. Siden er det noen man ikke kan stole på så er det mennesker

haha

Jeg har det akkurat på samme måte! Men har på en måte godtatt at jeg aldri kommer til å stole på noen 100 % alikevel.. Syns det er helt dritt, men er vel ikke så mye å gjøre med det..

Slipper aldri folk innpå meg, fordi jeg ikke stoler på noen.. Ang damer har jeg alltid kuttet dem ut når det har blitt for intimt på en måte.. Den nåværende dama tok det maaange år før jeg åpna meg for, men hun var klar over hvordan jeg var.. Vet ikke om det er helt likt med deg men

Vil ikke godta at jeg ikke kan stole på noen!

Slipper heller ikke folk helt innpå meg, bruker humor ekstremt mye for å holde folk på avstand, snakker vi issues eller? Jeg trenger folk som er tålmodige ovenfor meg, og det er ikke alltid man er like heldig når det kommer til å finne dem.

Det er bullshit og det vet du!

Selvfølgelig skal man stole på folk (til en viss grad)! Hvis man går rundt og tenker at alle prøver å gjøre deg vondt eller har baktanker om alle så er dette langt fra normalt!

TS: Jeg foreslår at du forteller en venninne noe du ikke har fortalt noen også snakker dere om det og du vil garantert føle deg bedre etterpå når det gjelder en ny gutt så må du ikke lukke deg helt. Vær åpen, men ikke for åpen! Prøv dette. Gå inn for det. Da greier du det!

En viss skepsis kan vel være "sunt", men man vil jo kunne stole på dem man er nærmest. Men ja, har en viss frykt om å bli baksnakket og at det jeg forteller til folk blir fortalt videre. Det er mye fordi jeg vet at enkelte av de jeg kjenner forteller alt til blant annet typene sine (inkl. venninners problemer) og til sine andre venninner. Blir på en måte irritert når venninna mi forteller hemmeligheter til meg som andre har fortalt henne i fortrolighet. Derfor tviler jeg alltid på om jeg kan stole på henne, selv om jeg i grunn ikke tror hun forteller mine hemmeligheter videre i og med at vi har et ganske spesielt forhold.

Når det kommer til gutter som er mer åpne enn meg, lukker jeg meg ekstra Blir på en måte litt skremt og utilpass av folk som er for åpne. Har møtt en nå jeg har veldig lyst å åpne meg for og som jeg vet at jeg kan bli veldig nær, men omstendighetene er litt sensitive og kompliserte for å si det sånn

[Gjest gjest]

Det du beskriver er paranoia

Nei, det er det slett ikke.

Det er ganske normalt for spesielt jenter i norsk kultur å utvikle unnvikende trekk og en viss grad av sosial angst.Det handler om hva man blir oppdratt til at er "flink" oppførsel fra" en søt, snill og rolig jente" fra før man er tre år og oppover..Det er normale trekk i personøigheten som oppmuntres, helt til de tar for stor plass.

Det er ikke paranoia, men noe man kan trene seg til å bli kvitt.

På samme måte som at mange blir helt stive av skrekk hvis de må si noe høyt i en forsamling.

[AnonymBruker]

Jeg har skikkelig trøbbel med å stole på folk, har ikke en gang full tillit til mine egne foreldre, selv om de aldri har gjort noe som skulle tilsi mistillit. Jeg har èn veninne jeg stoler 90 prosent på, lengere klarer jeg ikke å strekke meg. Vi har kjent hverandre siden 5 års alderen og holdt sammen i tykt og tynt. Så lenge jeg har henne så fungerer det egentlig greit, jeg er muligens (ok, jeg vet jeg er det) paranoid, men jeg trives med å ikke stole på folk.

Når det kommer til kjærester så er har det alltid blitt en del stress, men denne gangen har jeg valgt å være helt åpen om at jeg ikke stoler på folk, og det har fungert overraskende bra. Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å stole på han, men han er inneforstått med at det kan ta lang tid før jeg åpner meg. Tiden vil vise om han takler det så bra som han påstår han kommer til å gjøre.

Jeg trenger også å finne en som godtar at jeg kommer til å bruke laaang tid på å åpne meg, jeg vil føle det lettere hvis han er litt på samme måte som meg, men kanskje det ikke er det beste i lengden? Eller kanskje man kan hjelpe hverandre? Har i hvert fall blitt kjent med en som har det litt sånn, at han bruker lang tid på å åpne seg. Vi får se hvordan det utvikler seg.

Har selv 2 venninner jeg har kjent over halve livet mitt. Det er dem jeg stoler mest på siden vi har vært gjennom mye sammen. Men mange ting jeg føler tør jeg ikke fortelle folk fordi jeg er redd for å bli dømt eller at de diskuterer det bak min rygg.

Klarer heller ikke å stole helt på foreldrene mine.

Eh. Det var vel en litt drøy påstand.

Jeg tror ikke du forstår hva dette handler om, Lille meg.

TS sier hun begynner å uroe seg når hun betror seg, og du mener hun vil får det bedre av å betro seg sånn helt uten videre, bare fordi du har sagt det ...

Hvor gammel er du, Lille meg? 14år?

TS: Jeg vet hvordan du har deg og jeg har hatt hjelp av å gå i en gruppe for å snakke om disse følelsene og trene seg på å åpne seg og se at det går bra, i en trygg ramme der alle har taushetsplikt.

Det blir en type mestring av angst.

De flinke til å hjelpe med dette hos helsetjenesten på studiestedene, siden det er en veldig vanlig ting du opplever.

Eller så kan man ta det opp med fastlegen sin.

Vet ikke om jeg klarer å fortelle fremmede om mine problemer. Har vurdert å oppsøke psykolog, men da dukker det opp en frykt om at noen skal finne ut av at jeg går til psykolog. Jeg synes ikke det er noe å skamme seg over, har 2 gode venninner som har gått til psykolog og jeg dømmer dem på ingen måter.

Jeg vet rett og slett ikke. Jo mer jeg skriver her, jo verre synes jeg at jeg selv høres ut.

[Daniel84]

haha

Vil ikke godta at jeg ikke kan stole på noen!

Slipper heller ikke folk helt innpå meg, bruker humor ekstremt mye for å holde folk på avstand, snakker vi issues eller? Jeg trenger folk som er tålmodige ovenfor meg, og det er ikke alltid man er like heldig når det kommer til å finne dem.

Hahahahaa. Jeg kjenner til den! Men, så er jeg ekstremt morsom å da Jeg kan si det sånn, at jeg har veldig mange bekjente, men få nære venner :/

[Gjest gjest]

Vet ikke om jeg klarer å fortelle fremmede om mine problemer. Har vurdert å oppsøke psykolog, men da dukker det opp en frykt om at noen skal finne ut av at jeg går til psykolog. Jeg synes ikke det er noe å skamme seg over, har 2 gode venninner som har gått til psykolog og jeg dømmer dem på ingen måter.

De blir jo ikke fremmede. Du skal heller ikke fortelle om dine problemer.

Jeg tror du må finne ut hva dette går ut på før du bestemmer deg for at det ikke går.For det du tror er ikke riktig.

Du blir kjent med kansje syv stykker som møtes jevnlig over tid og øver seg på små gruppeutfordringer/trygghetsøvelser som gjør at man blir sterkere og mer modig.

Det er ikke psykolog men sykepleier på studiestedet.

Men for all del, hvis du bare vil lufte tanker her uten å foreta deg noe så må du gjerne det

[AnonymBruker]

Hahahahaa. Jeg kjenner til den! Men, så er jeg ekstremt morsom å da Jeg kan si det sånn, at jeg har veldig mange bekjente, men få nære venner :/

Jeg liker også å tro at jeg er veldig morsom Utrolig nok har jeg flere nære venner, kanskje jeg har klart å gi akkurat nok av meg selv til at de blir og et par av dem har jeg kjent veldig lenge og klart å bli litt trygg på. Bortsett fra det har jeg mest bekjente. Det er sjelden jeg møter folk som jeg blir ordentlig god venn.

[AnonymBruker]

De blir jo ikke fremmede. Du skal heller ikke fortelle om dine problemer.

Jeg tror du må finne ut hva dette går ut på før du bestemmer deg for at det ikke går.For det du tror er ikke riktig.

Du blir kjent med kansje syv stykker som møtes jevnlig over tid og øver seg på små gruppeutfordringer/trygghetsøvelser som gjør at man blir sterkere og mer modig.

Det er ikke psykolog men sykepleier på studiestedet.

Men for all del, hvis du bare vil lufte tanker her uten å foreta deg noe så må du gjerne det

Okei. Noe sånt kunne sikkert fungert, men tanken på såkalte "trygghetsøvelser" og slikt gjør meg veldig skeptisk. Blir alltid nervøs ovenfor slike ting.

Vet ikke helt hva jeg vil enda. Kanskje jeg skal manne meg opp og snakke med et par venninner. Selv om jeg vet jeg kommer til å bruke en stund før jeg når det punktet at jeg tør fortelle noe

[Daniel84]

Jeg liker også å tro at jeg er veldig morsom Utrolig nok har jeg flere nære venner, kanskje jeg har klart å gi akkurat nok av meg selv til at de blir og et par av dem har jeg kjent veldig lenge og klart å bli litt trygg på. Bortsett fra det har jeg mest bekjente. Det er sjelden jeg møter folk som jeg blir ordentlig god venn.

man skal ikke tro, man skal vite :D De vennene jeg er nære med, er de som jeg har kjent i maaange år.. Men nå sliter jeg med å la nye folk komme inn på meg av en eller annen grunn .. :/ menmen, jeg overlever, jeg har det bra, så jeg klager ikke Du finner nok ut av det du også!

[AnonymBruker]

man skal ikke tro, man skal vite :D De vennene jeg er nære med, er de som jeg har kjent i maaange år.. Men nå sliter jeg med å la nye folk komme inn på meg av en eller annen grunn .. :/ menmen, jeg overlever, jeg har det bra, så jeg klager ikke Du finner nok ut av det du også!

Hehe.

Nei, det er ikke lett å si hvorfor det er slikt. Jeg skal heller ikke klage da, har det også bra, og finner nok helt sikkert ut av det etter hvert, er bare litt veldig slitsomt i lengden

[Gjest gjest]

Okei. Noe sånt kunne sikkert fungert, men tanken på såkalte "trygghetsøvelser" og slikt gjør meg veldig skeptisk. Blir alltid nervøs ovenfor slike ting.

Vet ikke helt hva jeg vil enda. Kanskje jeg skal manne meg opp og snakke med et par venninner. Selv om jeg vet jeg kommer til å bruke en stund før jeg når det punktet at jeg tør fortelle noe

Det er nok forskjellige grupper på de forskjellige stedene, og psykologer jobber sikkert også med sånt.

Det fins også gestalt-terapi, som jeg har forsøkt litt. Jeg synes det var mer utfordrende og likte gruppe bedre.

Nå har du jo tatt et skritt med å starte en tråd her og begynne å sette ord på hvordan du har det.

Det er et skritt i riktig retning mot å kanskje våge å gjøre noe mere etterhvert.

Hvis du etterhvert velger å prøve noe aktiv terapi en gang, så er det jo bare til det beste, så du kan få det bedre med deg selv.

Det handler egentlig mest om å bli sterkere i seg selv, så man ikke blir så sårbar og engstelig overfor det andre kanske kunne si eller gjøre med det man betror til dem.

Blir man sterkere så betyr det andre sier og gjør ikke like mye. Er man sterk og sikker, så føles det ikke som en "katastrofe" hvis man blir synlig for andre med alle sine sider.

Da tåler man andres reaksjon bedre, fordi man er fornøyd med seg selv og står for den man er.

Hvis noen reagerer negativt, så bryr man seg mindre hvis man er trygg på at andre egentlig ikke har noe de skulle ha sagt om hva du bør like og tenke.

Det er en utfordring å tro på at man klarer seg fint også dersom ikke alle liker en.

For man kan desverre ikke bli likt av alle. Men det hjelper å huske på at det vil alltid være noen som er din venn og på din side

Man trenger jo ikke åpne seg for alle heller. Noe kan man helt fint holde privat og for seg selv.

Du kan jo "øve deg" litt overfor foreldrene og veninner med å betro ting du syns det går fint å si, uten at de vet du "øver", og se hvordan det går.

Ønsker deg lykke til.

[-milla j-]

TS, vi er mange i den båten der. Selv har jeg liksom aldri helt kommet dit at jeg snakker om alt med noen - deler så mye at jeg forteller litt om meg selv, men "tankene mine får du aldri". Vet ikke hvorfor jeg er sånn, kanskje på grunn av mobbing i barneskolen? Aner ikke. Har bare blitt sånn. Jeg har begynt å dele ting og tang med kjæresten, men selv der er det en terskel jeg må over.

Jeg tror det bare er sunt å være litt restriktiv, det er ikke nødvendig å dele alt med alle. Jeg har blitt brent på å dele for mye med en jeg ikke kunne stole på, og det sitter i fremdeles. Begynn i det små om du har noen å snakke med. Hvis ikke kan du jo begynne med KG som du har gjort nå? Selv det er vanskelig i starten, helt til du oppdager at du ikke er så alene om opplevelsene dine som du tror. Vi har alle våre problemer. Dette kan du klare å overkomme litt og litt

[Gjest TS]

Det er nok forskjellige grupper på de forskjellige stedene, og psykologer jobber sikkert også med sånt.

Det fins også gestalt-terapi, som jeg har forsøkt litt. Jeg synes det var mer utfordrende og likte gruppe bedre.

Nå har du jo tatt et skritt med å starte en tråd her og begynne å sette ord på hvordan du har det.

Det er et skritt i riktig retning mot å kanskje våge å gjøre noe mere etterhvert.

Hvis du etterhvert velger å prøve noe aktiv terapi en gang, så er det jo bare til det beste, så du kan få det bedre med deg selv.

Det handler egentlig mest om å bli sterkere i seg selv, så man ikke blir så sårbar og engstelig overfor det andre kanske kunne si eller gjøre med det man betror til dem.

Blir man sterkere så betyr det andre sier og gjør ikke like mye. Er man sterk og sikker, så føles det ikke som en "katastrofe" hvis man blir synlig for andre med alle sine sider.

Da tåler man andres reaksjon bedre, fordi man er fornøyd med seg selv og står for den man er.

Hvis noen reagerer negativt, så bryr man seg mindre hvis man er trygg på at andre egentlig ikke har noe de skulle ha sagt om hva du bør like og tenke.

Det er en utfordring å tro på at man klarer seg fint også dersom ikke alle liker en.

For man kan desverre ikke bli likt av alle. Men det hjelper å huske på at det vil alltid være noen som er din venn og på din side

Man trenger jo ikke åpne seg for alle heller. Noe kan man helt fint holde privat og for seg selv.

Du kan jo "øve deg" litt overfor foreldrene og veninner med å betro ting du syns det går fint å si, uten at de vet du "øver", og se hvordan det går.

Ønsker deg lykke til.

Tror jeg begynner sånn smått med venninner, så får jeg se hvordan ting utvikler seg.

Takk for svar

TS, vi er mange i den båten der. Selv har jeg liksom aldri helt kommet dit at jeg snakker om alt med noen - deler så mye at jeg forteller litt om meg selv, men "tankene mine får du aldri". Vet ikke hvorfor jeg er sånn, kanskje på grunn av mobbing i barneskolen? Aner ikke. Har bare blitt sånn. Jeg har begynt å dele ting og tang med kjæresten, men selv der er det en terskel jeg må over.

Jeg tror det bare er sunt å være litt restriktiv, det er ikke nødvendig å dele alt med alle. Jeg har blitt brent på å dele for mye med en jeg ikke kunne stole på, og det sitter i fremdeles. Begynn i det små om du har noen å snakke med. Hvis ikke kan du jo begynne med KG som du har gjort nå? Selv det er vanskelig i starten, helt til du oppdager at du ikke er så alene om opplevelsene dine som du tror. Vi har alle våre problemer. Dette kan du klare å overkomme litt og litt

Ja, noen ganger hjelper det å fortelle noe over forumet her, men selv om jeg er anonym får jeg den ekle følelsen jeg alltid får når jeg åpner meg og at folk sitter og leser og dømmer.

[Gjest Gjest]

Jeg stoler heller ikke på noen. Allerede i barneskolen fant jeg ut at jeg må være forsiktig med hva jeg forteller til folk og ikke ta alt de sier for god fisk. Har opplevd mye løgner, brutte avtaler, baksnakking, videreformidling av hemmeligheter, utroskap osv.

Ikke engang min egen mor og min eneste søster kan jeg stole på, og det er ganske trist, men jeg har innfunnet meg med at sånn er det bare.