Hva i all verden skal jeg gjøre?

[Gjest Mamma]

Trenger virkelig noen råd nå, kanskje dere kloke her inne kan hjelpe meg litt..

Jeg har en sønn som snart blir 6 år, går i første klasse nå. Barnefar og jeg gikk fra hverandre for snart to år siden. Bruddet var tøft, men vi klarte likevel å skåne barnet for det aller meste av det. Det var mitt valg å gå, hele bakgrunnshistorien er ikke relevant, men det var noe jeg tenkte mye på og forsøkte å gjennomføre flere ganger tidligere. Barnefar tok min beslutning svært tungt og gikk inn i en slags "psykisk krise" om man kan kalle det det. Jeg ble overvåket i alt jeg gjorde, på pc, telefon, alt jeg gjorde, alt jeg sa..han hadde fullstendig kontroll på alt, og visste å bruke alt mot meg og manipulere og snu på ting jeg sa og gjorde for å skade meg psykisk, og det klarte han. Han terrorriserte meg med telefoner og sms..ved et tilfelle svartet det helt for han og han angrep meg og tok kvelertak og presset meg inn i veggen hjemme hos meg. Det var et helvete for å si det pent. Mye av dette er ting han ikke husker etter at det har skjedd/blitt sagt. Det er et fåtall av mine nærmeste som har fått se denne siden av han, men noe av alt har jeg fortalt til mine nærmeste. Jeg valgte å forholde meg rolig og la ting passere..ikke trigge noe og på den måten håpe at det gikk over av seg selv. Det gjorde heldigvis det, selv om det fremdeles oppstår situasjoner der jeg kjenner at jeg blir redd for ham, redd for å møte situasjoner som kan skape konflikt fordi jeg vet han igjen kommer til å bli slik han var..og jeg husker så godt den angsten og panikken jeg da gikk rundt med konstant.

Til tross for den vanskelige tiden klarte vi å få til et nogenlunde foreldresamarbeid, vi stablet på bena noe av det vennskapet vi hadde før og vi er enige i stort sett alt det grunnleggende ift barnet. Vi har begge foreldreansvar og delt bosted 50/50. Jeg har ikke uttrykt ovenfor barnefar at jeg ønsker noe annet enn 50/50, men han har helt klart sagt fra om at noe annet alternativ er uaktuelt å diskutere. Er vi litt uenige ift noe, eller han forstår noe jeg sier feil går han til angrep med en gang; "jeg visste det, det er sånn du vil ta fra meg sønnen min", selv om jeg ikke har tenkt noe i den retningen i det hele tatt, eller tenkt tanken for den slags skyld. Jeg leier en liten leiligeht ikke så langt unna av hensyn til barnet.

Barnet har ikke ovenfor verken barnefar eller meg vist noen egentlig store reaksjoner ift bruddet, hjemme hos begge har det meste gått greit. Likevel hadde barnet en vanskelig periode i barnehagen etter bruddet, stor humørsvingninger, testet grenser til det ekstreme osv. Vi hadde mange møter med barnehagen ift dette, men vi var egentlig begge bestemte på at vi ikke trodde det var slik i barnehagen pga bruddet av en rekke årsaker. Jeg opplevde også ved et par anledninger når jeg kom for å hente barnet i barnehagen og det hadde vært en situasjon den dagen at noe av det første han sa var "mamma, kan vi vær så snill å ikke fortelle pappa at jeg ikke har vært snill gutt i barnehagen i dag...?"..desverre ser jeg jo nå at jeg burde reagert når han sa dette.

Så til den egentlige saken;

Etter at barnet sluttet i barnehagen før sommerferien har jeg skjønt at jeg nok tok feil av hva som var årsaken til problemene i barnehagen og at det muligens likevel er reaksjoner ifm bruddet, eller det vil si; reaksjoner ift hvordan far har opptrådt. Barnet mistet på en måte da sin arena for å avreagere, og har istedet funnet en ny arena til å avreagere hos meg. Dette har barnet vist i form av sterk trass, store humørsvingninger den tiden barnet hadde hadde ferie sammen med meg i sommer. Det oppsto en situasjon der han til slutt ble så sint og trassig og hvor han til slutt plumpet ut med en situasjon som hadde oppstått hos far som barnet opplevde som svært opprivende. Barnet fortalte også om et par andre situasjoner, bla. en der far hadde fortalt om ting ifm med bruddet som vi var enige om å ikke fortelle barnet om da han er for liten til å forstå, for deretter å be barnet ikke fortelle om det til mamma. Den mest opprivende situasjonen hadde oppstått for lenge siden i følge barnet den siste med å ikke fortelle til mamma skjedde nylig. Den ene situasjonen barnet fortalte om var av såpass alvorlig karakter at jeg tok det opp med far dagen etter. (Det var ikke snakk om noe fysisk bare for å ha sagt det) Vi ble etter samtalen enige om at far ikke skulle snakke med barnet om det jeg hadde fortalt da det ville gå utover barnets tillitt til meg. Den neste uken barnet kom til meg kunne han fortelle at far hadde tatt opp nettopp det han hadde fortalt meg; "pappa og jeg kan ikke ha flere hemmeligheter fordi jeg greier ikke holde de hemmelige"... Han forteller også om at "pappa er så sint", "jeg vil ikke til pappa men være hos deg", "jeg savner deg så mye når jeg er hos pappa", "jeg hater pappa" osv. For noen dager siden sier barnet ved leggetid; "å mamma nå er det bare to dager igjen til jeg skal til pappa..jeg vil heller være hos deg jeg"..Utover det barnet forteller har jeg aldri tenkt tanken en gang på at det ikke går greit med barnet hos far.

Samtidig hører det med til historien at jeg møtte en mann noen mnd etter bruddet som jeg nå er kjæreste med og vi planlegger å flytte sammen neste år. Han ble veldig gradvis og forsiktig introdusert for barnet og de har i dag et kjempegodt forhold. Dette er også noe som i følge barnet har vært tema når barnet har vært hos far. Jeg har i grunn et inntrykk, ut i fra hva barnet forteller om , at far bruker han som en slags psykolog eller nær venn, og forteller barnet om hvor lei seg han blir av å høre ting barnet forteller om ift mammas kjæreste osv. Barnet har bla uttrykt til kjæresten min at "du får nok aldri lov til å komme på besøk i huset til pappa, for da blir pappa flau..."

Denne uken ringer barnets lærer meg, i utgangspunktet om noe helt annet, men vi prater om hvordan det går med barnet og læreren sier bl.a. at barnet er mye sliten/ trøtt og sier i den ene øyeblikket at "jeg savner pappa" og i det neste øyeblikket "jeg er sint på pappa"..uten at jeg får summet meg til å spørre om de har snakket noe mer om dette. Godt å vite at læreren uansett tar det alvorlig.

Så det er nå jeg spør dere; hva i all verden skal jeg gjøre med dette? Jeg har så vondt av barnet mitt når jeg nå ser, hører og opplever hvor vanskelig han har det, og kanskje har hatt det det siste 1 1/2 året med alle disse tankene og bekymringene som han har gått med helt alene. Samtidig har jeg spurt han om han har det bra hos far når han er der nå og den siste tiden og det bekrefter han. Jeg vet jo at de har et godt forhold og at han er kjempeglad i faren sin, og jeg vet at de tingene han nå forteller om er ting som skjer/ sies en gang i blant. Far har også et heftig temperament og kan nok også bli i overkant sint/ streng ift barnet.

Jeg har spurt barnet rett ut om hvorfor han ikke vil være så mye hos far og da sier han at det er fordi det er kjedelig der. Vi gjør ikke stort mer når han er hos meg enn når han er hos far, men det er mulig far ikke engasjerer seg i han så mye når han er der, annet enn når de skal noe konkret. Jeg har ikke tatt opp med far de tingene barnet har fortalt om annet enn den jeg nevnte over her som far tok opp med han etterpå..av nettopp den grunn. I stedet skriver jeg dagbok over alt han forteller for å eventuelt ha det som dokumentasjon senere. Jeg ser også at barnet har det litt bedre og er lettere å ha med å gjøre jo mer han har fortalt om disse tingene. Jeg vil for alt i verden ikke bryte den tillitten han viser ved å fortelle meg disse tingene. Vi har vært på familievernkontoret flere ganger tidligere, men jeg føler ikke at det hjelper noe i denne situasjonen, da far uansett vil gjøre livet til et helvete for meg etterpå. Samtidig føler jeg at jeg må gjøre noe, men gjør jeg noe er jeg redd jeg gjør situasjonen mye værre igjen, jeg vet at barnefar kommer til å bli ekstrem igjen og jeg vet ikke om det er bra for verken barnet eller meg. Jeg vet jeg har mye støtte rundt meg skulle så skje men jeg må uansett ta denne fighten alene..men så er spørsmålet hva jeg skal gjøre/ hvordan jeg skal gjøre det...

[Gjest gjest]

Faren høres jo psykisk syk ut og bruker jo barnet på en ekkel og stygg måte. Han gjør jo gutten skikkelig usikker og må være helt forferdelig leve under samme tak som han. Jeg hadde kontaktet barnevernet og hørt hva de mener ang samværsmengden.

Ingen voksne ville levet med en sånn mann som drev slik på, og da fortjener ikke et barn det heller. Er jo psykisk mishandling han driver på med!

[Gjest mister]

Jeg har mye erfaring med barnefordeling og prosessen rundt, og jeg vil råde deg til å ta dette opp i de rette instanser. Jeg vil videre råde deg til å gå "tjenestevei"; dvs først snakke med far, så familievernkontoret og deretter evt advokat. Det du trenger er dokumentasjon, dokumentasjon, dokumentasjon. Snakk med skole, snakk med eventuelle rådgivingstjenester, snakk med vanner og familie som kan backe deg opp. Er det noen som vet at han har vært fysisk mot deg?

Skaen er at ungen din er det viktigste i saken, og du kan ikke "se det an" for å skåne far. Far er ikke den viktige i denne saken. Ikke du heller for den saks skyld. Tenk på gutten.

Om du får krystallklare signaler på at noe ikke er riktig hos far så reager lynkjapt, men reager på riktig måte. Ikke ved å nekte samvær eller klandre far, men få hjelp.

Men etter å selv ha gjennomgått en årelang barnefordelingssak som ennå ikke er endelig avgjort så kan jeg fortelle deg at alt du sier vil bli vridd og vendt på. Du står for bevisbyrden, og du må ha vanntette skrog.

Lykke til for guttens beste.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet.

Het Potet, moderator.