Hvordan bli trygg på han?

[Gjest Gjest]

Dette ble litt rablete. Tankene i hodet er ikke helt sorterte, da blir de ikke det når jeg skriver heller:

Jeg flørtet litt med en gutt for syv år siden. Han bor på et (sesong)populært turiststed og kan mildt sagt velge og vrake i turistdamer (det var der jeg traff han). Jeg tenkte at jeg måtte passe på å ikke komme for nær han, selv om det naturligvis er grenser for hvor nær man kan komme noen på kort tid...

To år senere møtte jeg han der igjen, og vi flørtet litt. Og utvekslet nummer og mailadresse... Deretter har vi vært halvbekjente og hatt kontakt en gang i blant. Da så jeg på han som bare en venn. Han drev nok å holdt på med noen jenter, og jeg med noen gutter. Vi hadde noen forhold også. Mitt og hans siste var seriøse og varte et par år. Det ble slutt omtrentlig samtidig, og etter en stund møttes vi igjen og var mye sammen. Det er snart ett år siden.

Han sa at han i starten bare tenkte at jeg og han kunne ha endel gøy, men ikke noe mer. Men så begynte han å like mer bedre og bedre sa han, mens jeg var litt mer opp og ned og redd for å bli brent (sa ikke det til han). Vi dro på noen turer sammen, jeg var med på besøk til foreldrene hans og andre slektninger, jeg hilste på venner og kjente av han, men holdt følelsene i sjakk på et vis. Vi er så ulike at jeg var usikker på om et forhold hadde fungert selv hvis jeg stolte fullt på han.

Han har bare hatt et seriøst forhold før, ellers har han bare tilbringet tid med jenter og så bare kutta dem ut etterhvert. Jeg er litt redd for at det når som helst kan skje med meg og, så jeg tørr ikke hengi meg helt. Og jeg vil ikke åpne meg helt for han og la han virkelig bli kjent med meg. Han har forandret seg på dette året. Før likte han å være mye ute på byen, nå er han mer rolig. Han sier at han føler seg nærmere meg for hver dag som går, at jeg er annerledes enn jenter han har møtt før, han har stor tillit til meg. Jeg er eneste jenta som har møtt foreldrene hans og som han har reist på turer med.

Vi har ikke samme morsmål, når han møter folk som snakker sitt språk, snakker de ivei på det språket mens jeg bare sitter der. Første gangen det skjedde husker jeg at jeg sa det var ok, de trengte ikke å oversette for meg. Dermed tror han visst at han aldri trenger å oversette eller inkludere meg i samtalen. Det får meg til å lure litt. Jeg synes det er veldig viktig å inkludere folk. Må jeg virkelig si til han at det ikke er noe gøy å bare sitte der i halvtimesvis og høre på dem? Jeg vil jo ikke at alle skal legge om til andre språk bare fordi jeg er der. Men han kunne oversatt litt ihvertfall. Føler meg litt oversett når han jabber ivei med menn fra samme land som han. Men har merket at mange jenter som har samme morsmål som dem sitter stille som østers de også, når mennene snakker sammen.

Men jeg får ikke til annet enn å tenke at han kanskje ikke egentlig bryr seg så mye om meg, og driter litt i hva jeg føler når han snakker med disse mennene.

Og det med at jeg er eneste jente han har hatt med til foreldrene... Jeg tror han tok meg med fordi han vet jeg ikke tenker "Wow, møte foreldrene! Han må virkelig like meg godt, nå blir det snart bryllup og unger!" Å møte dem var som å møte foreldrene til en venn, jeg var ikke stresset og nervøs for om de ville like meg eller noe.

Litt laidback når det gjelder å møte foreldrene og bli kjent med slekten hans, litt laidback når han snakker morsmålet sitt, litt laidback generelt...

Hvis jeg hadde vært mer trygg på han, ville jeg ikke vært så "careless". Da ville jeg prøvd å bli litt kjent med hans kjente, ta mer initiativ og inkludere meg selv litt når han snakker morsmålet med andre. Noen ganger vil jeg slippe meg litt løs, la han komme inn på meg. Andre ganger lurer jeg på om det er noe vits i å prøve.

Vi har det så utrolig fint noen ganger, da åpner jeg meg litt og vil dele ting med han. Andre ganger er jeg usikker og lukker meg.

For lenge siden spurte han om jeg kunne blitt kjæresten hans. Jeg svarte ikke. "Er det så vanskelig å svare?" sa han. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det, men sa "Nei, det er ikke det. Svaret er nei" sa jeg. "Fordi vi er så forskjellige" la jeg til.

I går sa han at han vet jeg mener vi er veldig ulike, men er ikke det overkommelig? Kunne vi ikke blitt sammen fordet?

Jeg svarte at litt ulikheter er jo bare bra. Og tenkte at nå ser jeg for meg at et forhold kunne fungert. Han spurte om jeg kunne nevne noen av våre likheter. Det ble helt stille. Alle ulikhetene og det jeg ikke liker ved han føk rundt i hodet mitt. Jeg fikk ikke til å fokusere på likhetene.

Det er noen ting ved han som jeg rett og slett vemmes over. Det har med hygiene/dannelse å gjøre... Tror aldri jeg kunne blitt sammen med en mann som er som han på de områdene. Men det er jo veldig små ting egentlig, som det ikke skal mye til å endre på. Alt som trengs er såpe og en liten dose god, gammeldags folkeskikk igrunn. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det opp med han.

Hvis noen sier eller gjør noe jeg ikke liker, noe som overrasker meg osv blir jeg helt målløs. Fullstendig satt ut og får ikke til å åpne kjeften og si det som faller meg inn.

Vet ikke hvordan jeg skal snakke med han om trygghet heller. Det er ikke så gøy å høre at en person man stoler på, ikke helt gjengjelder tilliten.

Når jeg snakker om mitt liv, hva jeg har opplevd osv så får jeg ikke alltid mye respons. Han virker ikke alltid så interessert. Da blir jeg usikker. Han sier at han vil bli kjent med meg, og vil at jeg skal fortelle om ting. Men han spør meg veldig lite om ting.

Han selv snakker endel og legger ut uten at jeg spør. Jeg er mer sånn at jeg svarer hvis noen spør, men sier ikke så mye hvis jeg ikke er sikker på at den jeg snakker med synes det er greit å høre på liksom.

Nå kan det hende jeg har utelatt mye vesentlig. Men det får jeg bare skrive i nye innlegg etterhvert som folk svarer her og kanskje lurer på det.

[AnonymBruker]

Min erfaring er at jeg ikke ville tolerert å sitte stille mens menn prater. En stund, men ikke lenge. Jeg har foreldre fra to forskjellige land som snakker norsk men også morsmålet sitt. Jeg forstår noen ord, og bestemor tok hensyn til meg og snakket engelsk slik at jeg også ble inkludert. Men ofte måtte jeg minne henne på det. Jeg forstod at det er lettere å prate sitt morsmål og godtok å være passivt sosial. Men jeg vil ikke ha det slik i et forhold.

Men tror ikke du skal bekymre deg over hans fortid. Det virker som han liker deg. Det er ikke dagligvare å bli med til foreldrene. Resten må du finne ut av selv. En måte å starte på er å si fra og minne han på at det er slitsomt å bli betraktet som døv.

[Gjest Gjest]

Litt kjedelig at man må minne folk på det. Halloo, jeg er her jeg og liksom!

Jeg har selv drasset med meg diverse gutter hjem uten at det har vært noe "stort steg" i "forholdet". Men skjønner at det er annerledes for han. Selv om han kanskje tok lettere på det, siden jeg tok lett på det.

Han har vel vært vant til å smigre og si ting han absolutt ikke mener, bare for å få seg et ligg eller to før. Hvordan vet jeg at han helt ærlig liker meg veldig godt? Vi har ikke veldig mye sex, vi koser mye uten at det fører til sex. Det er jo litt tegn på at det ikke bare er sex han er ute etter. Men jeg vet ikke. Tidsfordriv som er tilgjengelig hele tiden? Trenger ikke å streve med å sjekke opp nye jenter hele tiden. Ja, jeg er paranoid. Hvilke tegn er typiske for en mann som er seriøs og virkelig liker ei jente?

[Gjest No_glitter]

Hvis han involverer deg i livet sitt på andre måter enn å dra deg med ut på kafe for å sitte og høre på kompisene og ham snakke på sitt eget morsmål? Jeg ville bedt dem snakke engelsk slik at du kunne være med i samtalen, ellers ville jeg latt være å gidde å være med i det hele tatt.

At du har møtt foreldrene hans kan jo være en indikasjon på at han er seriøs men du må vel rett og slett bare snakke med ham. At han koser uten at det blir sex trenger ikke bety noe som helst, det kommer jo an på hvordan han er som person når det gjelder kos og sex det.

Det du skriver om hygiene/dannelse er vel kanskje en kultursak, er det slik at du virkelig vemmes over det? Vil han ta det ille opp om du snakker med ham om det? Det høres ut som om du er litt redd for å snakke med ham om ting, og det er ikke et godt tegn. Enten så må du manne deg opp og bare gjøre det, eller innse at dette ikke blir et ordentlig forhold - bare et avstandsforhold der han har deg når du er der med ham?