Fullstendig kaos forårsaket av en kåt mann. Kaos.

[AnonymBruker]

Det hender jeg får info om en venn i familien som har giftet seg med en dame. Hun er ung og han er rundt femti år. Hun hadde ett barn fra før og de har forfalsket papirene slik at det passet sammen med når han var i landet i Afrika. De gjorde det på grunnlag av å få barnet med seg over alle grensekontroller. Dvs at barnet er ett år eldre enn i papirene. De har også forfalsket morens papirer og jeg vet faktisk ikke i hvilket hensikt de har gjort det, men hun var 16-17-18 år når hun kom til Norge. Jeg møtte henne og jeg har litt erfaring med å tolke alder ved å se på blikket... En venn av meg sa rett ut at dette er barnerov.

Dette er en kinkig sak. Hun har heldigvis i mine kvinnesaksøyne et ego og jeg synes at mannen må forstå at når han gifter seg med en tenåringsmor fra et u-land, da må han også ta resten av pakka. Hvis dere forstår hva jeg mener. Jeg mener han må være overbærende, men forholdet er i splid pga hans sjalusi og hennes eventyrlyst. Hun vil gjerne shoppe, gå ut og møte venninner fra hjemlandet og andre venner. Nok om det.

Problemet er ikke disse to voksne, men de har et fellesbarn pluss hun som tror på at det er pappaen hennes. Hun er smart, spør om alt og søt. Hun har kommentert hudfargen, at hun er så mørk i huden og mørkere enn sin mamma. Jeg vet at hun vil oppdage det når hun blir tenåring, men en venninne sa til meg at det kan jo være at oldefaren var mørkere.

Hvis jeg var dem, ville jeg fortalt datteren på 8 år deler av sannheten. Jeg ville fortalt at Jeg er pappaen din og vil alltid være det men ikke genetisk. Jeg tror jeg ville lyget og sagt at pappaen var død. (han var voldelig har jeg hørt, men det er jo ikke noe man sier til et barn)

Grunnen til at jeg ville sagt det er ikke for å være slem, men fordi samlivet mellom foreldrene er preget av løgn, kontroll, sjalusi, trusler og atter løgn. De ble satt under bv etter en voldelig episode et sted de var på besøk, med alkohol i bildet, der barna var tilstede.

Jeg vil helst ikke ha noen svar som sier at jeg må ringe barnevernet straks, men hvordan kan jeg gå frem for å være en best mulig støttespiller for foreldrene uten at jeg blander meg inn?

Og en annen ting, hva er straffen for to dokumentforfalskninger? Har hørt han har fått råd om å påberope seg at han er blitt lurt og ikke er faren til barnet på åtte, pga hudfargen og deretter gentesting.

Det er sjokkerende. Jeg ville helst sett at de bodde hver for seg, men var ærlig overfor barnet i alle fall. Rekkefølgen og konsvekvensene har ingenting å si for meg, men jeg er blitt glad i begge barna. Den yngste er fire år og kjempesøt.

Jeg tror han har tatt litt vann over hodet, når han tar en tenåringsmor fra et helt annet kontigent og tror at hun skal gå i syklubben. Han er heller ikke typen som, dvs han er rastløs, helt hekta på å trene daglig, men det er han som står for matlaging, bringe og kjøre barna, frokost (da sover mammaen), vaske klær...

Mammaen er veldig vakker og ganske skarp dame. Hun har lært seg norsk lettere enn vi lærer engesk. Men så ung. Noen i hans familie blir helt rystet når man bemerker at hun er jo ikke 27 år, hun er 23 og fyller 24. Og alt er forfalsket, papirene.

Hva skal jeg råde begge to til å gjøre, bortsett fra å ikke blande meg inn?

Jeg synes og mener at faren er barnslig og for sjalu. Har merket at visse som kjenner han bedre enn meg, har reagert og forsøkt å roe han ned. Hun lyger og er nesten aldri hjemme. Han er frustrert og er så barnslig at han sier at han ikke kan takle å ha hovedomsorgen for barn, han er ikke typen.

Men hva tror han selv da når han finner en tenåringsmor i Afrika, der hun jobbet som tjener? Vil ikke hun føle seg ensom, lurt og føle litt frihet i møte med venninner fra samme land?

Tror han at siden hun var ung, så er det en garanti for å knulle og slippe resten og at hun skal leve ved god helse, det er bare å kjøre på?

Jeg blander meg ikke inn i dette, men hvis noen har noen synspunkter og løsningsforslag?

De har også kjøpt etter at de ble gift, et hus og de vil tjene litt på å¨selge men hva foregår i hodet på han og det er sjokkerende at de ikke er ærlige overfor barnet på 8.

Nå skal han gå til en mannlig terapaut til uken, hun vet ikke det, men de kvinnelige har holdt med henne. Hun har et temperemant og kan kaste glass og flasker, han måtte syes i hodet etter at hun dundret en flaske i hodet hans. Jeg har ikke spurt henne om han har slått henne, men kanskje jeg skal spørre en dag vi er alene?

Jeg tenker mest på barnet på åtte, som kan få et sjokk.

Noen gode råd jeg kan gi videre?

[Hestejenta]

Huffameg, det høres ut som en ordentlig kaotisk situasjon for alle parter. Kan nok ikke komme med noen tips, men jeg synes de burde være ærlig med barna.

[Ava Mae]

Du synes det er trist at familien lever livet på løgner og bedrag, men samtidig vil du at foreldrene skal lyve til datteren om at den biologiske faren hennes er død når han ikke er det? Du synes ikke det er noe selvmotsigende? Hva og om de velger å fortelle jenta sannheten er strengt tatt ikke din sak, den må de som foreldre ta seg av selv. Når det gjelder samlivsproblemene så er det ikke stort du får gjort der heller annet enn å henvise til samlivsterapaut eller en annen instans som kan hjelpe dem på veien. Hvis det nå er slik at mannen skal gå i terapi så er da hvertfall det et skritt i riktig retning. Er vennskapsforholdet deres i mellom såpass godt at du kan vinkle det dit henn at du er bekymret for hvordan foreldrenes vaklende samliv kan prege barna eller vil dette bli møtt av en kald skulder og lukket dør?

[Gjest saus]

Historien din henger ikke på greip.

Hvor gammel var denne damen da hun fikk sitt første barn? 10-11 eller 12 år. Jeg tolker det rotet du skriver at de har en felles unge på fire år, og da antar jeg hun har vært her i fire år.

Jeg skjønner ike hvorfor du blander deg i det hele tatt. Utfra det du skriver er du yngre enn denne damen, og ingen har spurt om ditt råd, og hvordan du skal "støtte" familien som du så fint skriver.

Mitt råd til deg er altså.

La de voksne folk få ordne sine egne problemer.

[AnonymBruker]

Bare vær der for dem, ikke moraliser. Å være ærlig med barnet er ikke alltid den beste løsningen faktisk, ikke der og da.

Barnet vil kanskje ikke føle seg som en like stor del av familien hvis den får vite sannheten. Er det ikke fint at han vil la barnet stå på papiret som hans, det synes i alle fall jeg. Særlig når de har et barn sammen nå i ettertid. Tror ikke du skal tenke så mye på det at de ikke er ærlige overfor barnet på 8, hun har jo nå en pappa hun kan være glad i og som kan være glad i henne. Alternativet er at hun ikke har en far.

Alt det andre virket urovekkende, men de må nesten ordne opp i dette selv. Men synes ikke noe om at de krangler osv foran barna, det burde de skjerpe seg på. Og man burde få treffe venner og gå litt ut selv om man er i et forhold. Men han er kanskje sjalu og frykter hun skal finne seg en yngre mann, derfor han nekter henne det?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner heller ikke helt sammenhengen i det du skriver, men det at hun er voldelig overfor sin mann er ikke noe bra, verken for forholdet eller overfor barna. Det å lyge om at pappaen er død synes ikke jeg noe om, men jeg ser jo at man ikke bare kan buse ut med det sånn uten videre til en 8 åring. Hva med å si at den biologiske pappaen ikke bor her, men at hun har en pappa her som er glad i henne og som alltid kommer til å være der for henne?

Når det gjelder din rolle oppi det hele så er jeg enig i det de overfor skriver om at du kan være der som støtte for dem, men ikke si hva som er riktig og galt.

[AnonymBruker]

Bare vær der for dem, ikke moraliser. Å være ærlig med barnet er ikke alltid den beste løsningen faktisk, ikke der og da.

Barnet vil kanskje ikke føle seg som en like stor del av familien hvis den får vite sannheten. Er det ikke fint at han vil la barnet stå på papiret som hans, det synes i alle fall jeg. Særlig når de har et barn sammen nå i ettertid. Tror ikke du skal tenke så mye på det at de ikke er ærlige overfor barnet på 8, hun har jo nå en pappa hun kan være glad i og som kan være glad i henne. Alternativet er at hun ikke har en far.

Alt det andre virket urovekkende, men de må nesten ordne opp i dette selv. Men synes ikke noe om at de krangler osv foran barna, det burde de skjerpe seg på. Og man burde få treffe venner og gå litt ut selv om man er i et forhold. Men han er kanskje sjalu og frykter hun skal finne seg en yngre mann, derfor han nekter henne det?

Takk for at du svarte. Jeg tenker det samme. Det er lite jeg kan gjøre og jeg gjør ingen forskjell på barna (den yngste er i slekt med meg). Jeg synes de er søte, morsomme og jeg har passet de noen ganger og da setter jeg grenser som jeg ville gjort hvis det var mine barn. Jeg har kustus på småtroll, men ikke på en sjefete måte. Jeg har egne barn i tenårene. Jeg er mer en som avleder, men setter visse grenser uten å heve stemmen.

Jeg burde kanskje vært mann...

Han som er gift og har ett barn og nå to med den unge damen, har faktisk hatt barn i alle år, og jeg tror moren til en av barna var en av de første i landet som ble forført av en fra Marokko. Det ble barn av det og barnet som i dag er voksen, kaller han for pappa selv om hun vet at det ikke er genetisk.

Han er veldig flink med barn, står og lager middag fra bunnen av daglig og presser jobben sin. Han ser litt sliten ut, men han har valgt det selv. Du har rett, han har valgt en gang. Men nå sitter han i gjørma og hun behandler han som luft. Hun sa i dag at hun ikke vil at han skal komme innom jobben hennes fordi hun synes han er ufordragelig.

Jeg bryr meg ikke om de to voksne. Nå er jo hun også voksen men det jeg ikke forstår er at ikke foreldrene sier til åtteåringen at hun er adoptert? Det ville de vel sagt, men med all denne dokumentforfalskningen står det i fare for de å bli utsatt for påtalemyndigheten.

Jeg vet ikke hva man gjør og jeg er ikke i denne situasjonen, men det er trist å se på utenfra. Jeg får input og info om alt, men mest fra hans side. Han ringer ikke meg, men.

Trist at de ikke kan prate sammen. De har gått ut og inn av samlivsterapi. Jeg har mest lyst å late som ikke foreldrene eksisterer, men jeg er glad i barna og synes de voksne skal være åpen nå. Åtteåringen er smart og egentlig er det henne jeg er mest bekymret for, for i en krangel kan det komme frem sannheten. Er det ikke bedre å være ærlig, eller hvor lenge skal man vente aldersmessig?

[AnonymBruker]

Surret litt beklager, men fikke en telefon.

Takk for at du svarte. Jeg tenker det samme. Det er lite jeg kan gjøre og jeg gjør ingen forskjell på barna (den yngste er i slekt med meg). Jeg synes de er søte, morsomme og jeg har passet de noen ganger og da setter jeg grenser som jeg ville gjort hvis det var mine barn. Jeg har kustus på småtroll, men ikke på en sjefete måte. Jeg har egne barn i tenårene. Jeg er mer en som avleder, men setter visse grenser uten å heve stemmen.

Jeg burde kanskje vært mann...

Han som er gift og har ett barn og nå to med den unge damen, har faktisk hatt barn i alle år, og jeg tror moren til en av barna var en av de første i landet som ble forført av en fra Marokko. Det ble barn av det og barnet som i dag er voksen, kaller han for pappa selv om hun vet at det ikke er genetisk.

Han er veldig flink med barn, står og lager middag fra bunnen av daglig og presser jobben sin. Han ser litt sliten ut, men han har valgt det selv. Du har rett, han har valgt en gang. Men nå sitter han i gjørma og hun behandler han som luft. Hun sa i dag at hun ikke vil at han skal komme innom jobben hennes fordi hun synes han er ufordragelig.

Jeg bryr meg ikke om de to voksne. Nå er jo hun også voksen men det jeg ikke forstår er at ikke foreldrene sier til åtteåringen at hun er adoptert? Det ville de vel sagt, men med all denne dokumentforfalskningen står det i fare for de å bli utsatt for påtalemyndigheten.

Jeg vet ikke hva man gjør og jeg er ikke i denne situasjonen, men det er trist å se på utenfra. Jeg får input og info om alt, men mest fra hans side. Han ringer ikke meg, men.

Trist at de ikke kan prate sammen. De har gått ut og inn av samlivsterapi. Jeg har mest lyst å late som ikke foreldrene eksisterer, men jeg er glad i barna og synes de voksne skal være åpen nå. Åtteåringen er smart og egentlig er det henne jeg er mest bekymret for, for i en krangel kan det komme frem sannheten. Er det ikke bedre å være ærlig, eller hvor lenge skal man vente aldersmessig?

[AnonymBruker]

Jeg er jo der når jeg møter dem. Det gjelder både forelderene og barna. Men jeg har kanskje ikke sagt tydelig i fra at jeg stiller opp som barnevakt hvis det ikke er noe annet på gang. Det har også en jeg kjenner sagt, men hun hører aldri en lyd.

Noen ganger er barna alene i en time. Heldigvis krangler ikke disse to barna og det går bra. Åtteåringen har mobil.

Kan jeg være mer konkret og si at denne helgen passer det å være barnevakt hvis dere har eller får noen planer og vil ut en kveld? Jeg har vært mer diffus og sagt at de må ringe meg. Jeg er ikke den eneste.

Men jeg vet ikke om det hjelper. Da vil han sikkert si at nå var vi ute denne helgen og nå får det være nok. Jeg husker da jeg var ung... ingenting var nok, men jeg var ikke i samme siuasjon. Det vet jeg at ingen er, men praktisk talt vil vel barnet på 8 finne ut at hun er mørkere i huden enn sin egen mamma...

Hun er smart som sagt. Kunne lese før hun begynte på skolen og nå virker hun ikke som en liten unge, men er veldig spørrende. Hun sa i telefonen at pappa har vært kjemepelenge borte, da var han i følge han bare innom , men sannheten var en time eller mer.

Det er mye men begge foreldrene er fortvilet hvis barnevernet skal overta barna og det forstår jeg. Å bli fratatt barn selv om man gjør sitt beste og ikke vite hvor de er og hvem fosterforeldrene er.

Det er visst på knappen nå, dvs at skjer det mer vil barnevernet ta over selv om de ikke vet om dokumentforfalskningen. Egentlig vet ingen om det. De som vet sier minst mulig men prater med hverandre noen ganger. I denne saken er det umulig å gi råd, den er så spesiell at den havner utenfor alle låvedører. Kjæresten til sønnen min er barnevernspedagog, men jeg har ikke lyst å si noe og legge det frem som om hun er et orakel og har alle svar.

[Gjest Gjest]

Jeg får skjønner ikke noe som helst av innleggene fra trådstarter

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å være sterk for desse menneskene. Du skriver at du ikke bryr deg om de voksne, (?) men husk at desse er også mennesker, men følelser som deg og barna. Jeg synes spesielt synd på denne unge jenta som kontrolleres av mannen. Jeg håper du kan være en sterk støttebrikke i livet deres.

[Gjest Glad i reiser]

Det beste du kan gjøre er å være sterk for desse menneskene. Du skriver at du ikke bryr deg om de voksne, (?) men husk at desse er også mennesker, men følelser som deg og barna. Jeg synes spesielt synd på denne unge jenta som kontrolleres av mannen. Jeg håper du kan være en sterk støttebrikke i livet deres.

Men hun kaster ting i hodet på han slik at han må sy. Dette er tydeligvis et forhold hvor de voksne ikke respekterer hverandre. Han er kontrollerende og hun er voldelig.

Skrivefeil

Endret 11. september 2010 av Glad i reiser

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å være sterk for desse menneskene. Du skriver at du ikke bryr deg om de voksne, (?) men husk at desse er også mennesker, men følelser som deg og barna. Jeg synes spesielt synd på denne unge jenta som kontrolleres av mannen. Jeg håper du kan være en sterk støttebrikke i livet deres.

Jeg skal prøve, men jeg kan ikke gi de noen gode råd. Jeg misliker å bli spurt om råd hvis det ikke er noe konkret og saklig... Når jeg er på besøk prater jeg lett med henne, men vi prater ikke om forholdet deres. Jeg har merket at hun føler seg mer trygg og ikke overlegen som hun var når hun bare kunne gjøre seg forstått på engelsk.

Det er lite jeg kan gjøre. Heldigvis har ingen i tråden sagt at jeg må ringe barnevernet og polititet og anmelde paret for dokumentforfalskning. Det gjør jeg aldri.

Hvis jeg har vært utydelig i tråden, råder jeg dere som sier det å lese mellom linjene. Men kort skissert:

1. Dokumentforfalskning av mor og barn

2. Barnet på åtte år tror at han er den genetiske pappaen selv oom barnet har kommentert hudfargen og sammenlignet seg med sitt yngre søsken som har lysere hår og hudfarge.

3. Fastlegen har forstått at åtteåringen ikke har en lyshudet far, men legen har ikke gått videre med det. Sannsynligvis tror legen at mannen er blitt lurt og er utsatt for utroskap.

4. Mammaen var 15 år da hun fikk sitt første barn og 16 år da hun møtte nordmannen som hun i dag har to barn med dvs en fireåring og sitt første barn, åtteåringen.

5. Dokumentforfalskningen ble gjort i forhold til barnets alder, da han ikke var i landet når hun ble gravid med åtteåringen. For å bekrefte at han er faren og fordi hun ikke ville fått med seg barnet over grensen hvis de ikke gjorde det.

6. Jeg vet ikke hvorfor morens alder ble forfalsket. Det har jeg ikke fått noen forklaring på, men jeg antar at han la noen år på hennes alder siden hun var så ung. Det legitimerte forholdet utad, og han slapp kommentarer.

7. Nå er han i den situasjonen at hun har funnet seg mer til rette og liker å shoppe og møte venninner på byen fra samme land. Han gjør det meste hjemme av husarbeid og matlaging, men jeg har inntrykk av at han ikke forteller hvor mye hun gjør. Hvis dere skjønner. Vi får bare høre hans versjon.

8. Han har sonet fire uker pga vold og sjikanering mot en han var sammen med. Det er lenge siden, men han er kontrollerende.

9. Jeg forstår ikke hvordan han kan bli sammen med en tenåring og ta henne til landet, gifte seg, lage flere barn og ikke forstår at hun har sine behov. Hun har ikke hatt det lett i hjemlandet og der levde han som en rik mann, med hushjelp, svømmebasseng osv. Hun var ansatt som hushjelp og de ble sammen.

10. De har dokumentforfalsket til og med åtteåringens fødselsdag. Det burde de kanskje være litt mer ærlig med overfor henne. De kan si til myndighetene at han ble lurt, og det vil ikke få noen ringvirkninger annet enn at han kanskje må adoptere henne offisielt.

Men hun kaster ting i hodet på han slik at han må sy. Dette er tydeligvis et forhold hvor de voksne respekterer hverandre. Han er kontrollerende og hun er voldelig.

Ja, du sa noe og jeg tror begge de to voksne er klar over at de lever dysfunksjonelt uten å kommunisere med hverandre. Det er lettere å se det utenfra. For meg virker det som det er åtteåringen som binder de sammen, som er limet men at de begge frykter at sannheten vil dukke opp. Det er ikke mye jeg kan si eller gjøre. Jeg er veldig glad i barna og også i foreldrene.

[Gjest Serena]

Klarer overhode ikke å følge med i denne storyen her.

[AnonymBruker]

Kanskje du klarer se at ts kjenner noen som har problemer?

[Gjest Glad i reiser]

Hvordan har de klart å forfalske disse papirene? Har de gjort det selv, eller har "proffe" gjort det for de?

Jeg tror ikke det er stor du kan gjøre med dette Så sant det ikke skjer noe som er skadelig for barna.

[Gjest Gjest]

Klarer overhode ikke å følge med i denne storyen her.

Er det mulig å ikke greie det? Det er da virkelig ikke vanskelig å forstå hva ts skriver, og særlig etter at hun har listet opp 10 punkter?

[AnonymBruker]

Men hun kaster ting i hodet på han slik at han må sy. Dette er tydeligvis et forhold hvor de voksne ikke respekterer hverandre. Han er kontrollerende og hun er voldelig.

Skrivefeil

Jeg forsto det, og unnskylder ikke vold. Det er mulig at jenta kommer fra et forhold hvor vold var vanlig, er så pass ung og umoden, alene og desperat etter å ha et liv utenfor hjemmet at hun flyr i flint. Det virker som mannen hennes ikke slipper henne ut når hun ønsker å dra ut. Man har ikke rett på å skade noen, men man har ikke rett på å kontrollere andre heller. Jeg synes det høres ut som alle i hjemmet har behov for terapi.

[AnonymBruker]

Hvordan har de klart å forfalske disse papirene? Har de gjort det selv, eller har "proffe" gjort det for de?

Jeg tror ikke det er stor du kan gjøre med dette Så sant det ikke skjer noe som er skadelig for barna.

Myndighetene i hennes hjemland er korrupte og det koster ikke så mye i vår målestokk for å forfalske papirer. De betalte for forfalskning av dokumenter.

Jeg forsto det, og unnskylder ikke vold. Det er mulig at jenta kommer fra et forhold hvor vold var vanlig, er så pass ung og umoden, alene og desperat etter å ha et liv utenfor hjemmet at hun flyr i flint. Det virker som mannen hennes ikke slipper henne ut når hun ønsker å dra ut. Man har ikke rett på å skade noen, men man har ikke rett på å kontrollere andre heller. Jeg synes det høres ut som alle i hjemmet har behov for terapi.

Du har noen poeng. Jeg vil helst ikke utlevere flere detaljer på nettet. Jeg rister også på hodet siden han er kontrollerende, hva ventet han liksom når han får en tenåringsbrud med et barn og falske papier hjem til Norge?

De har gått til terapi sist og hele vinteren, men nå har han avtale om å møte en mannlig familieterapaut. Han ringte dit i går. Han har høyt blodtrykk og er stresset, sliten og lei og trett. Han sa at han kommer til å legge alle kortene på bordet. Det rabler visst litt for han. Jeg kjenner han litt og tror ikke han tør å si at eldste datteren egentlig ikke er hans. Han kommer til å påberope seg utsatt for utroskap og at barnebruden lurte han.

Jeg håper ikke han gjør det, men jeg begynner å se tegninga. Håper det er litt fornuft igjen eller at den mannlige terapauten er saklig. Men hva som er saklig i dette, det vet jeg ikke.

Hørte at hun var hyggelig i går og virket avslappet, men straks besøket dro fikk hun raserianfall. Hun sliter voldsomt psykisk, og har vært gjennom en traumatisk barndom. Selv sier hun at hun ikke ser vitsen med å prate med psykologer, de spør bare om det samme. Tror ikke hun har noen svar, ensom og på den andre siden av verden i et fremmed land.

Hva kan jeg si til han? Jeg har forsøkt gjennom andre å roe han ned. Jeg har også prøvd å roe andre ned og forklart at selv om dere er glad i barna, må de finne ut av det selv. I älle fall han. Kan han være syk i hodet og føle eiendomsrett overfor henne. Hun er veldig pen.

[Piper]

Jeg tror at det er like greit at de venter med å fortelle dette til barnet blir eldre. Og ut i fra det du skriver, vil jeg si at det at de sier at han er faren er det mindte problemet i den familien. Og hvorfor kan han ikke være faren hennes egentlig? Er det virkelgi så viktig at barnet får vite sannheten? Og da bør man vel heller vurdere hva som er best åf ortelle et barn på 8 år.

Nå ser ikke jeg det noe gale i at de sier at han er faren til jenta, for det er jo bare positivt at han ønsker å være det.

Jeg kjenenr en som aldri kommer til å fortelle sin sønn at far ikke er biologisk far, for han ahr vært far for han siden han var 1 år gammel. I dag er han snart 30 år gammel, og vet fortsatt ikke at far ikke er biologisk far. Og han ahr aldri tatt skade av å ikke få vite sannheten.