Ikke født for denne verden

[AnonymBruker]

Har lest en del på barneforumet og i oppdragelsen kommer det ofte frem at man skal velge sin kamp med omhu. Er det ikke å lure barna?

Fortell meg hvilken måte dere gjør det på, og om det fungerer eller ikke. Jeg mener at når et voksent menneske må velge sine kamper i livet/samlivet, da er det ofte de små bagatellene som utgjør selve kampen. Mennesker er ufrie og gir hverandre skylden.

Bare noen tanker på en fredag. Jeg er singel og bør holde min munn lukket, men har ikke alltid vært singel. Det er noe jeg har valgt, eller som jeg ser det - noe livet valgte for meg. Og det er ikke lett. Men livet har ikke fortalt meg noe om hva som skjer i morgen, om jeg møter en jeg finner tillit med. Han får noe å streve med da, alle mine traumer som er enkelt å dekke over som eneboer.

Er veldig glad jeg trodde jeg møtte kjærligheten i alle år, men stadig og ofte møtte psykisk og fysisk vold. Ikke alltid. Ser at jeg er så skadeskutt at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg prøver hente frem kreftene mine, men de vil ikke. Hva skjer? Tar det så lang tid?

Noen ganger lurer jeg på hvor enkelt det ville vært å bare fått en diagnose, pst eller personlighetsforstyrrelse. Har lest en bok nå, som fortalte mer enn den egentlig sa... Den ga meg et innblikk i et offers verden, selv om hun var på tiltalebenken. Så hvorfor er vi så glemsk og så flinke til å dømme hverandre?

Hva skjer med oss? Blir vi en eiendel av samfunnets og reklamens makt uten at vi er bevisste på det? Eller skal vi bare skylde på dårlige gener og dårlig oppdragelse, eller god oppdragelse men feil miljø?

Er det bare jeg som tenker disse tankene? Det tror jeg ikke er mulig siden jeg vet at tanker ofte flyter og blir en gruppe uten tid, men samtidig i tida?

Tror jeg velger å poste anonymt nå selv om jeg står for det jeg skriver og kunne pratet om det hvis jeg hadde noen venner på besøk. Jeg har noen få venner igjen, de fleste er døde, jeg ruset meg og har overlevd, men velkommen tilbake til ...hva? Prat om gardiner og kjøp og løp, salg...

Det er en ikke ekisterende verden for meg. Jeg ser det, og er trist selv om jeg prøver å være litt postitiv og gjerne kan både le og gråte over andres små fadeser, men poengert, kun hvis de selv synes det er noe å le av. Men ofte får jeg andre til å le. Det er smittsomt og bra, for jeg er en som kan leke med ordspill og ord faller ut av munnen min.

Men det er veldig merkelig å være i denne verden når nesten alle er borte. Jeg har prøvd å si til meg selv at det er ikke rart, du har beveget deg i visse miljøer. Det tar bort brodden men ikke følelsene.

Jeg føler meg ensom og har på ett eller annet tidspunkt besluttet at jeg ikke vil ha en ny mann i livet mitt. Ikke pga at menn bærer alle feil, men fordi jeg overfører andres feil til nye. Thats what I¨m thinking.

Vet at jeg er dypt deprimert nå, men tror det går over uten hjelp og jeg vil ikke gå til psykoanalyse og grave i fortiden. Det klarer jeg alene.

Har studert i utlandet og venner er spredt nå. Hvem oppfant telefonen, liksom.

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, men bare noen tanker...

[Gjest Gjest]

Nei, hverken dårlige gener eller "samfunnets eiendeler" har skylden for at vi er som vi er i dag.

Men det at folk ikke lenger vet hva kjærlighet er gjør at vi er som vi er.

Hvordan skal foreldre som ikke vet hva kjærlighet er, aldri har opplevd den, bare er blitt sammen fordi "vi passer jo så godt i lag", noen sinne kunne lære barna sine hva kjærlighet er? De vil lære barna at kjærlighet, det er penger, det er ting man gjør, når de to ikke "passer så godt i lag" lenger vil de skilles. Og barnet får lære seg at kjærlighet, det er noe som kan ta slutt. Og noe som tar slutt, det tar alltid slutt FORDI... Noe som betyr at også kjærligheten var der på grunn av. Kjærligheten setter betingelser. Og denne kunnskapen vokser barna opp med.

Er det da rart at menn slår, misshandler og bruker makt mot kvinner, når disse mennene krever å bli elsket? For kjærlighet, har de fått lære seg, er noe som er FORDI...

Og kvinner vokser opp og lærer seg at de må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At menn har rett til å "kreve kjærlighet".

Og hvordan blir det da med forholdet til venner? Man er venner fordi... Og når det fordiet ikke lenger er der så bryr man seg heller ikke om vennene.

Nei, samfunnet er blitt ille. Mest av alt fordi folk ikke lenger vet hva kjærlighet er.

Verste som kan skje er en verdenskrig i dag. Både første og andre verdenskrig vil blekne som om det var søndagspikniker med tyskere på besøk i forhold. Mennesket i dag er så blottet for empati og omtanke at det å gjøre et annet menneske vondt vil ikke by mange i mot.

Og så har vi de som sier, "nei, det vil aldri JEG gjøre". Det sa de i Jugoslavia også... Der var de gode venner og naboer. Helt til krigen brøt ut. Da kunne elever trekke tenner på sine gamle lærere, stikke ut øynene, og gjøre annen ondskap mot mennesker man en gang kjente og holdt tett av.

Det er den verden vi lever i nå. Og med mangelen på kjærlighet vil den bare bli verre. Tro meg.

Også noen tanker bare.

[AnonymBruker]

Takk for dine dype tanker, jeg har tenkt det men jeg har en reklameidiot mann i hodet mitt som er veldig konvers... og morsom så jeg vil ikke bli kvitt han, og jeg driver og analyserer alle tankene. Ikke alltid, men har funnet ut at det fungerer bedre. Jeg er en tenker.

Så selvsagt har jeg tenkt alle andres tanker før tanken ble oppfunnet, vet du hvor jeg var da? Nei, for det vet ikke jeg heller. Jeg var en tanke.

Det som er plagsomt med å være en tenker, er at tankene aldri vil stoppe noen ganger. Jeg noterer ofte når jeg prater med andre. Jeg klarer å skrive i blinde omtrrent, og skriver ikke navn eller hva de sa eller hvor jeg er. Jeg kan bare få en fin ide f.eks. Jeg tenker så raskt at jeg må skrive det ned. Det må jeg få premie for snart. Jeg er overrasket over meg selv noen ganger, men nå håper jeg det kan bli litt rom for ettertanke, men når jeg tenker etter har jeg mer lyst å gå på alle gallerier og museum i byen, på kino.

Det eneste jeg ikke har lyst til er å kjøre t-bane og jeg har grunnlag for min frykt, uten at det hjelper stort.

Kjærligheten tror jeg er dypt forbundet med ærligheten, men man møter aldri noen som tør. So far, so long...

[AnonymBruker]

Nei, hverken dårlige gener eller "samfunnets eiendeler" har skylden for at vi er som vi er i dag.

Men det at folk ikke lenger vet hva kjærlighet er gjør at vi er som vi er.

Hvordan skal foreldre som ikke vet hva kjærlighet er, aldri har opplevd den, bare er blitt sammen fordi "vi passer jo så godt i lag", noen sinne kunne lære barna sine hva kjærlighet er? De vil lære barna at kjærlighet, det er penger, det er ting man gjør, når de to ikke "passer så godt i lag" lenger vil de skilles. Og barnet får lære seg at kjærlighet, det er noe som kan ta slutt. Og noe som tar slutt, det tar alltid slutt FORDI... Noe som betyr at også kjærligheten var der på grunn av. Kjærligheten setter betingelser. Og denne kunnskapen vokser barna opp med.

Dessverre er det ofte slik og de barna som ikke rammes av samlivsbrudd har hørt om andres foreldre. Husker jeg selv fikk angst når jeg hørte om foreldre som flyttet fra hverandre da jeg var 7-8 år.

Er det da rart at menn slår, misshandler og bruker makt mot kvinner, når disse mennene krever å bli elsket? For kjærlighet, har de fått lære seg, er noe som er FORDI...

Og kvinner vokser opp og lærer seg at de må gjøre seg fortjent til å bli elsket. At menn har rett til å "kreve kjærlighet".

Vold er blitt akseptert i mange hundre år og selv med fargre løfter og fine ord tror jeg det er noe man må jobbe med i felleskap og ikke noe likestillingsombudet kan gjøre stort med annet enn å sette fokus på såkalt husbråk. Mange kvinner tar igjen og vold fra kvinner er både et nytt og gammelt tabu. Kvinner kan ikke lage like mange skader i de fleste tilfeller, men en skade er en skade...

Og hvordan blir det da med forholdet til venner? Man er venner fordi... Og når det fordiet ikke lenger er der så bryr man seg heller ikke om vennene.

Nei, samfunnet er blitt ille. Mest av alt fordi folk ikke lenger vet hva kjærlighet er.

Antar noen har venner for å danne seg et image, men det finnes heldigvis gode venner. Det vil ikke si at de stiller opp i tykt og tynt, men at de tenker på deg og låner deg øret sitt når det skjer noe katastrofalt. De er også med deg i medgang, men det er langt enklere.

Verste som kan skje er en verdenskrig i dag. Både første og andre verdenskrig vil blekne som om det var søndagspikniker med tyskere på besøk i forhold. Mennesket i dag er så blottet for empati og omtanke at det å gjøre et annet menneske vondt vil ikke by mange i mot.

Jeg tror du overdriver litt og svartmaler selv om jeg forstår hva du mener. Det som er skremmende er at det prates lite om foreksempel hvorfor Hitler fikk en hel befolkning på sin side. Det skjedde da og kan skje igjen men denne gangen har krigsherrene lært litt mer og snikinnfører sin propaganda. Skremmende, men vi har et ansvar. Har oppdaget at mange som ikke er rasister er begynt å prate som om de var det og tar det til seg først når noen kommenterer det. Det gjelder også meg, men jeg reflekterer og arresterer tankene mine og stiller kritiske spørsmål til hvorfor, årsaken, bakgrunnen... likevel synes jeg det er skremmende. Men det er noen som ikke tar ting til seg og som freser opp og de har gjerne enkle løsninger på alt, for alt kan kjøpes for penger i deres øyne. Det bruker de også mot andre som ikke har like mye penger, men de ser det ikke selv. Bevissthet er visst undervurdert i dagens samfunn, hvis det ikke angår matrielle ting.