Utnyettet og spottet av nær famile

[AnonymBruker]

Jeg er så lei og sliten. Vi mistet en i nær familie i vår og for å spare advokatutgifter påtok jeg meg jobben med å skaffe alle opplysninger til veie som skal til for å få en skifteattest. Det er ikke den eneste jobben jeg har fått i fanget, men denne sliter ekstra for meg siden jeg er i sorg og faller i gråt og tror jeg skal bli gal noen ganger. Jeg stiller meg spørsmål om meningen med livet, faller i tanker, grubler og er deppa. Men jeg viser ikke utad at jeg er deprimert.

Familen bruker meg som en slags sekretær og advokat. De vet jeg kan en del, men det finnes begrensninger for hva jeg kan. Men de vet jeg er en stabukk og det jeg ikke vet, finner jeg ut av.

Jeg ble utbrent for cirka 7 år siden og sa fra at de måtte fikse alle problemene selv, alt fra eiendomsaker, forsikringer, skattekrav til medisinsk... Jeg er så lei og sliten. Har fått problemer med øynene og må få nye briller etter å ha jobbet i utallige timer etter og innenfor min egen arbeidstid. De var forsiktige med å spørre meg etter at jeg sa fra, men alt har falt tilbake som det var før. Men det er i grunnen ok, selv om jeg angrer på at jeg tok på meg dette. Nå når alt straks er i boks, sier en i familien at vi måtte jo gjort det samme selv om vi hadde tatt advokat. I går ringte jeg henne og spurte om iban og swiftnummer og selv om jeg sa at hun finner det på kontoutskriften, visste jeg at hun ville bli opprørt. Jeg gruet meg for å ringe henne, og ringte banksjefen for å høre om det stemte og at jeg hadde korrekte opplysninger før jeg ringte henne. Hun sliter litt, ok men det gikk greit.

Min mor vet hvor mye jeg har jobbet, men hun vet ikke halvparten. Jeg skylder henne noen kroner og de skal hun få tilbake. Det er en selvfølge. Men det er problemer i en annen del av familen og hun blir brukt hver gang det er uengigheter. Da blir hun nervøs og hysterisk, og hun misliker når jeg nevner forslag til løsninger. Løsninger har jeg ikke på alt, men jeg sier at det må jo være noe som er bra siden de lever sammen og kan de ikke ringe når alt er fint? De ringer bare når det er nærmest katastrofe. Men kommenterer jeg, begynner hun å rakke ned på faren min. De er skilt og han er død...

I går angrep hun meg verbalt og forhåndsdømte denne helgen og neste uke. Jeg har slitt med rusproblemer, men har klart meg bra heldigvis det siste halvåret. Det har jeg også fått litt ros for, men heller enn å gå til sakens kjerne får jeg huden full. På grunn av alle papirene og det jeg har lagret på hennes pc og fordi min søster ikke vil la meg ta papirene hjem til meg og jobbe her fordi hun ikke stoler på meg... Jeg vet ikke, hun er morsom og forståelsesfull men kryptisk og virker misunnelig. Ikke pga utseendet, men mer pga vår oppvekst.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive og hva jeg har skrevet, men alt har satt seg i muskelaturen og det første jeg tenker på når jeg endelig har fått sovet noen timer, er hva neste mail, fax og telefon osv. Jeg er overkjørt. En natt drømte jeg at xxx som døde var i drømmen og sa til meg at jeg ikke måtte la meg overkjøre av disse to (min søster og min mor). I drømmen shoppet jeg og søster og hadde det morsomt og alt var fint. Helt til hun snudde som en vind og ble en kald fish og hånte meg. Da gikk jeg bare og gidda ikke prate eller krangle, men når jeg krysset en gate kom det en bil som ga gass og jeg havnet under bilen. Sjåføren klarte å bremse og jeg lå bare rett under bilen uten en skade, men i sjokk.

Jeg fikk noen tanker i hodet på tirsdag. Rare tanker som jeg forsøkte skyve bort. Tanker om at jeg vil få motvind når jeg har spart familien for tusenvis av kroner og jobbet nesten natt og dag i perioder. Når jeg er blitt brukt, får jeg skyllebøtter som jeg synes jeg ikke fortjener. Jeg akter ikke å ringe min mor. Har pratet litt med søsteren min i dag fordi hun skulle låne noen penger av meg som jeg får tilbake til uka, men det passet ikke at jeg kom kl. 14 etter jobb for hun var ikke helt i form. Hun er veldig kort i telefonen hvis hun ikke ruser seg, eller er bakruset. Jeg blander meg ikke i det og det vet jeg at hun respekterer meg for. For noen år siden hadde hun paranoide tanker og trodde jeg var en bitch som snakket om henne bak ryggen.

So far, so long. Hun har vært nesten overhyggelig og snill mot meg, men ærlig, hun har sine gode sider. Men hun vet at hun er avhengig av meg for å få saken avsluttet. Jeg tror hun vet at jeg er sliten nå, og jeg håper hun har forandret litt syn på meg det siste halvåret. Andre utenfor familien sier hun har fått en ny respekt for meg. Men vår mor bruker meg som skyllebøtte.

All frustrasjon får jeg som ikke har gjort det hun anklager meg for å drive med fremover. Dette ble langt. Jeg er helt oppgitt. Har lyst å ringe henne og spørre hva hun mente, jeg har ventet på en sms der hun beklager at hun gikk av skaftet men den er ikke kommet...

Hun er veldig opptatt av materielle ting og veldig forfengelig. Jeg tror hun prøver å gjøre noe med det, men det er bare som å skvette vann på gåsa... hun burde være gammel nok til å ha lært noe, men jeg forstår henne når det er vanvidd og krangel og barnevernet er blandet inn i en del av familen. Men hvorfor la alt gå utover meg? Hun er opptatt av fasade, selv om hun sier at hun ikke er det. Hun kommenterer vekta på folk, og sier at hun ikke er en sladrekjerring, men hun røper hele tiden at hun er det. Hun studerer folk, naboer, mennesker på bussen, på butikken...

Jeg er veldig glad i henne, men det virker som hun mister kontakten med virkeligheten og ikke klarer forholde seg saklig og da går det utover meg og alt jeg har gjort feil for mange år siden... Det skjer når hun blir stresset opp av andre deler av sin familie og får deres personlige problemer i fanget før de selv har tenkt over hva de sier eller gjør.

Nå har jeg snakket med min søster, og jeg fortalte henne i går hvordan vår mor oppførte seg og hva hun sa. Vi har utsatt alt til mandag eller onsdag. For meg kan det gjerne gå helt til jul. Jeg er tappet for energi. Pleier ikke stamme i telefonen, men så sliten var jeg på onsdag. Jeg måtte skrive stikkord og visste ikke hva jeg skulle spørre om omtrent. Men endelig etter å ha sittet med ordbøker og googlet og lest i timer, fant jeg et svar.

Jeg pustet lettet ut, men måtte planlegge rekkefølgen ting skal gjøres på og da tok det ikke lang tid før jeg var anspent igjen. Jeg har muskelspenninger i hele kroppen, sover dårlig og er blitt skvetten og smånervøs. Det hjalp ikke mye å få forutsagt at jeg er et elende som helt sikkert kom til å ruse meg kjempelenge.

Dette høres paranoid ut, men det er virkelighet for meg. Jeg er en kamphane når det kommer til juss og det offentlige, men privat er jeg konfliktsky og ganske empatisk. Jeg bekymrer meg lett og vil helst at alle skal ha det bra. Jeg føler at jeg er sint, men å prate med mennesker som er dømmende og hysteriske og lar meg være hoggestabbe, det klarer jeg ikke.

Dette er en frustrasjonstråd. Til vanlig setter jeg grenser, men i nær familie er jeg elendig på det. Hva skal jeg gjøre? Tankene har rast til å sende en melding og si at jeg forstår at hun er stresset og sliten, men at jeg synes det var råttent å la alt gå utover meg og beskylde meg for ting jeg kommer til å gjøre i fremtiden, som jeg ikke vet en dritt om. Men tenker at dette kanskje ikke er dagen til å ta opp noe, tenker også at jeg aldri vil se henne mer sett bort fra "saken" jeg jobber med. Jeg er rystet, men mest såret.

Hvordan ville dere håndtert dette hvis det skjedde dere? Vet det er vanskelig om ikke umulig å sette seg inn i situasjonen. Jeg klarer ikke helt selv å se hva som egentlig skjer, men jeg er heller ikke objektiv i dette. Følesene raser og fra sinne til tristhet og oppgitthet.

Jeg vil bort fra denne stålkontrollen som jeg klarer se styrer store deler av livet mitt, men jeg er tilgivende og snart er alt tilbake igjen med hånlige kommentarer og innblanding i mitt privatliv.

[I Grosny]

Dette ble så mye og tett informasjon at detaljene ble litt borte for meg. Kanskje jeg skal svare deg en gang til i morgen hvis jeg rekker å lese det bedre.

Jeg tror du rett og slett bør bli tøffere med grenser mot mor og søster. du blir litt spist, litt fordi du er for myk.

Jeg vet at tøffe folk som setter grenser ofte blir respektert for dette, selv om det virker ubehagelig og brutalt.

Jeg føler for å si. Sett tøffe grenser, og trekk deg litt unna slik at du får pusterom.

Jeg er glad jeg ikke har slik søster og mor, og jeg gjetter at dine tidligere rusproblemer kan ha vært en slags flukt fra dem.

Jeg håper det går bra med deg. Jeg ønsker deg godt. Jeg håper også at klokere folk kan svare, selv om innlegget ditt er for stort, tett, uoversiktelig og omfattende for mange. Jeg føler meg litt på gyngende grunn her, og svarer allikevel. Litt fordi jeg ønsker at du skal få svar, og ingen andre har svart. Og i et forsøk på å uttrykke min støtte.

[Gjest Gjest]

Enig med forrige i at det blir litt for mye informasjon til at man klarer å trekke ut essensen her. Men jeg synes i hvertfall ikke du skal påta deg mer for familien nå. Siden du er så mentalt sliten nå, så synes jeg du bør overlate resten av arbeidet i forbindelse med skiftet til en advokat. Og dersom du er i jobb nå, så trenger du å sykmelde deg for en periode for å komme til hektene. Du hadde også hatt godt av å snakke med en psykolog, men det er jo dessverre ventetid. Håper du kan ta det med ro og finner noen å snakke med. Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, men du må sette grenser, og ikke la deg overtale til å bryte dem uansett hvor mye folk maser på deg. Hvis de tar deg som en selvfølge og ikke setter pris på arbeidet ditt blir det bare verre av å gi etter.

Ellers så måtte jeg bare kommentere denne:

Min mor vet hvor mye jeg har jobbet, men hun vet ikke halvparten. Jeg skylder henne noen kroner og de skal hun få tilbake. Det er en selvfølge.

Har pratet litt med søsteren min i dag fordi hun skulle låne noen penger av meg som jeg får tilbake til uka,

En venninne av meg lånte noen penger av meg, og uansett hvor mye jeg purret på henne varte og rakk det før hun kunne betale tilbake. Hun mente å betale tilbake, men hun hadde altfor høyt forbruk til å kunne klare det, og hun har aldri vært typen til å planlegge og til å spare. Har hun penger, så bruker hun dem uten tanke på morgendagen. En dag fortalte hun meg at hun ikke kunne gi meg pengene ennå, fordi hun hadde lånt bort penger til søsteren sin. Da ble jeg irritert. Man låner da ikke bort penger når man selv har gammel gjeld man forlengst burde ha betalt tilbake.

Nå sier ikke jeg at du er som min venninne, så jeg håper ikke du tar det ille opp, det er ikke sånn ment. Men å låne bort penger er jo en risiko å ta, spesielt når en selv har gjeld, og situasjonen kan skape enda mer vondt blod innad i familien.

Du er kjempeflink som har klart å overvinne rusproblemene det siste halvåret! Men din søster ruser seg fortsatt om jeg forstår deg riktig?

Jeg tror det lureste du kan gjøre er å flytte. Få deg et nytt miljø, et stykke bort fra familien. Du er sterk, men familien din prøver å dra deg ned ved å lesse på deg mer enn du kan bære.

Ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

Takk dere som har svart.

Sannheten er at jeg ikke vet selv, jeg er inhabil i dette. Har pratet med min mor nå og alt er bare fryd og gammen i den andre delen av hennes familie. Pratet med en venninne som er i slekt med meg også, og fortalte at jeg var såret og oppgitt. Hun sa at hun skulle si...si hva? Hun skulle vel si noe, men jeg er så forvirret og trett, sliten og oppgitt.

Jeg vet jo at ikke min mor mente det hun sa, men hvorfor tar hun alt ut på meg. Jo, fordi jeg bare rister på hodet og gåt. Min søster går i forsvar og forsvarer sine valg. Vi er to forskjellige personligheter, det er vi enige om.

Vet ikke hva jeg ville med denne tråden, men har pratet med min mor og nå var hun opptatt av den andre delen av familen, og alt var bra der nå. Sukk mitt hjerte, sier jeg og mener det. Hun har sett hvor sliten jeg har vært, og forsøkt å hjelpe meg, har kjøpt spikermatte.

Dere kan tenke dere hva jeg tenkte når jeg så en spikermatte dyttet på meg og fikk forklart at det var løsningen på alt...

Det var som å bli slått og sparket mens jeg lå nede på gulvet, med en viss forskjell. Hun er ikke fysisk voldelig men jeg kan spare meg for å bli utsatt for verbale angrep.

Jeg ringte henne, først sendte jeg en melding men satt i telefonen og jeg så at hun hadde ringt og ringte tilbake. Nei, da var alt bare velstand, men hun beklaget at hun var giret i går. Det visste jeg hun ville, siden jeg hadde pratet med xxxx som sa at hxn skulle ringe henne og xxxx er en som vet om det meste som skjer innad, ikke bare fasade. Men omtrent, jeg er ganske lei av fasademennsker, men forstår det på en måte. Det er en måte å overleve på...

Nei helt ærlig talt vet jeg ikke hva jeg ville med denne tråden, men ting har roet seg. Jeg setter meg ikke ned å venter på neste krigsføring verbalt mot meg, det har jeg ikke energi til. Men jeg skulle ønske at ting var litt annerledes, at vi ikke var en dysfunksjonell familie noen ganger...

[Gjest No_glitter]

Jeg kan ihvertfall si deg EN ting, og det er at du må lære deg å sette grenser, si nei og ikke tillate folk å behandle deg slik. Jeg har alltid vært den i familien som har blitt bedt om å fikse ting hele tiden, men jeg sier nei, dette må dere ordne selv. Ikke for at jeg skal være vanskelig, men når det blir tatt som en selvfølge at jeg skal gjøre dette må jeg sette foten ned og kreve min rett til å si nei så lenge det ikke er saker som har noe med meg å gjøre. For eksempel ta fri fra jobb for å kjøre til byen for å sitte i kø på et offentlig kontor for å hente noen papirer for et familiemedlem SOM IKKE ER I JOBB men som ikke har bil så det ble så mye mas å gjøre det selv. Jeg bare spurte hva de tenkte på og gadd ikke svare engang. Denne personen fremstår som hjelpeløs og stakkarslig men er bare veldig flink til å unndra seg å gjøre noe som helst.

Ikke gå i fellen flere ganger, kjære deg. Ikke lån bort penger. Ikke gjør ting bare fordi det er forventet av deg. Lytt til drømmene dine!!! Selv om ting har roet seg akkurat nå så vet du helt sikkert at det kommer til å skje igjen...

[AnonymBruker]

Takk for svar til dere alle. Jeg vet at jeg er for bløt som l grosny sa, men å være bevisst på det er ikke det samme som å praktisere det.

Det er ekstra vanskelig når de ser på meg som en som omtrent aldri svarer frekt tilbake. Det har har jeg gjort, men da blir det ramaskrik og jeg får høre hvor urettferdig og frekk og dum jeg er. Jeg har forsøkt å si fra, og er oppgitt fordi alt er ramlet tilbake til gamle mønstre igjen. Tror ikke jeg liker å finne løsninger på alt, det hender jeg drømmer om at noen kan gi meg en løsning i hånda, banalt sagt men dog. Det hender jeg analyserer meg selv og lurer på om jeg er narsistisk eller noe lignende. Fordi jeg kan sole meg i glansen mens jeg holder på å jobbe med andres problemer og saker, får søvnproblemer, muskelsmerter. Det er ikke særlig sol. En gang i fortida var det kanskje litt på den måten, men ikke nå mer. Jeg er for sliten og trett.

Det er greit å sette grenser, men føler jeg må distansere meg da og ikke forholde meg til annet enn det jeg bryr meg om, men jeg klarer ikke helt å unngå å bry meg hvis noen har problemer. Kanksje jeg må sette en grense for meg selv og begynne der?

[AnonymBruker]

Å låne bort penger er ikke et stort problem. Jeg har også fått låne penger. Jeg vil ikke virke dømmende overfor min søster og jeg vet jeg får tilbake pengene. Hva hun bruker penger på, er hennes ansvar og ikke mitt.

Men at hun av og til forlanger at jeg skal komme hjem til henne med penger hun skal låne, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Noen ganger får jeg inntrykk av at hun sier ting for å irritere og se hvor langt hun kan gå. Men hun var ok i telefonen i går, men hadde hun vært blakk ville jeg fått kjeft siden jeg ikke fulgte hennes anrop om at det passer nå. Hun er veldig vrangsøvnt og sliter nå. Det forstår jeg, av mange grunner men jeg er redd hun vil snu straks ting ordner seg og jeg ikke behøves som sekretæren mer...

Jeg blir litt paranoid av dette og jeg skal aldri mer påta meg merarbeid. Utakk er verdens lønn...

Er ikke sint eller bitter, men bare sliten.

[Gjest No_glitter]

Takk for svar til dere alle. Jeg vet at jeg er for bløt som l grosny sa, men å være bevisst på det er ikke det samme som å praktisere det.

Det er ekstra vanskelig når de ser på meg som en som omtrent aldri svarer frekt tilbake. Det har har jeg gjort, men da blir det ramaskrik og jeg får høre hvor urettferdig og frekk og dum jeg er. Jeg har forsøkt å si fra, og er oppgitt fordi alt er ramlet tilbake til gamle mønstre igjen. Tror ikke jeg liker å finne løsninger på alt, det hender jeg drømmer om at noen kan gi meg en løsning i hånda, banalt sagt men dog. Det hender jeg analyserer meg selv og lurer på om jeg er narsistisk eller noe lignende. Fordi jeg kan sole meg i glansen mens jeg holder på å jobbe med andres problemer og saker, får søvnproblemer, muskelsmerter. Det er ikke særlig sol. En gang i fortida var det kanskje litt på den måten, men ikke nå mer. Jeg er for sliten og trett.

Det er greit å sette grenser, men føler jeg må distansere meg da og ikke forholde meg til annet enn det jeg bryr meg om, men jeg klarer ikke helt å unngå å bry meg hvis noen har problemer. Kanksje jeg må sette en grense for meg selv og begynne der?

Ja. Det høres ut som en god ide å sette en grense og vite at den er der og så kjenne etter om grensen er på rett sted!

Forsøk også å finne ut hvorfor du er den som blir bedt om å ta på deg andres problemer, og hvorfor du føler at du må gjøre som de ber om for at de skal anerkjenne deg. Det å føle at du ikke strekker til eller er "god nok" kan være en grunn til at du trekker grensene på andre steder enn det som er bra for deg.

Har du fått anerkjennelse rett og slett for å være den du er i oppveksten eller har du jobbet og aldri helt kommet dit? Som voksen har du kanskje fortsatt tankene om at du ikke er god nok, og forsøker fremdeles å gjøre opp for at du ikke blir sett på som du ønsker? Sånne mønstre er ikke så lett å se uten å tenke gjennom dem, men de er der og du vil nok se dem om du forsøker. Det å stadig bli avvist f.eks. setter spor i en og det gjør at du ikke helt klarer å føle deg fornøyd uansett hvor hardt du jobber. Dette er noe jeg selv har følt og tenkt på lenge og er på vei ut av uføret. Har sluttet å prøve å gjøre det ekstra som i mitt hode skal få meg til å føle meg tilfreds selv om menneskene rundt meg ikke ser at jeg faktisk gjør noe ekstra.

Om det er å være narsissistisk? Tror ikke det. Selv om alt vi gjør her i verden er basert på egoistiske ønsker og behov så er det vel ikke narsissistisk.

Når det gjelder din søster så kan du jo selvsagt låne henne penger om du vet du får dem igjen, men det er som du sier mange måter å spørre på - og å kreve at du skal komme med dem til henne sier mye om måten hun tenker på deg på. Dere skal være søstre og stå på like fot, du skal ikke være moren hennes og ordne opp for henne til enhver tid og stå klar om hun trenger deg. Kanskje du kan be henne om ting også, hvis du ikke allerede gjør det? Få henne til å føle at hun kan stille opp for deg litt? Så hvis det er fryktelig vanskelig for henne å gjøre akkurat det blir det lettere for deg å si nei også.

Man velger ikke sin familie, men man velger hvordan man omgås dem. Ville ikke vært foruten - men har jo måttet ta noen valg for å rette opp en skjev fordeling..

[AnonymBruker]

Ja. Det høres ut som en god ide å sette en grense og vite at den er der og så kjenne etter om grensen er på rett sted!

Forsøk også å finne ut hvorfor du er den som blir bedt om å ta på deg andres problemer, og hvorfor du føler at du må gjøre som de ber om for at de skal anerkjenne deg. Det å føle at du ikke strekker til eller er "god nok" kan være en grunn til at du trekker grensene på andre steder enn det som er bra for deg.

Har du fått anerkjennelse rett og slett for å være den du er i oppveksten eller har du jobbet og aldri helt kommet dit? Som voksen har du kanskje fortsatt tankene om at du ikke er god nok, og forsøker fremdeles å gjøre opp for at du ikke blir sett på som du ønsker? Sånne mønstre er ikke så lett å se uten å tenke gjennom dem, men de er der og du vil nok se dem om du forsøker. Det å stadig bli avvist f.eks. setter spor i en og det gjør at du ikke helt klarer å føle deg fornøyd uansett hvor hardt du jobber. Dette er noe jeg selv har følt og tenkt på lenge og er på vei ut av uføret. Har sluttet å prøve å gjøre det ekstra som i mitt hode skal få meg til å føle meg tilfreds selv om menneskene rundt meg ikke ser at jeg faktisk gjør noe ekstra.

Om det er å være narsissistisk? Tror ikke det. Selv om alt vi gjør her i verden er basert på egoistiske ønsker og behov så er det vel ikke narsissistisk.

Når det gjelder din søster så kan du jo selvsagt låne henne penger om du vet du får dem igjen, men det er som du sier mange måter å spørre på - og å kreve at du skal komme med dem til henne sier mye om måten hun tenker på deg på. Dere skal være søstre og stå på like fot, du skal ikke være moren hennes og ordne opp for henne til enhver tid og stå klar om hun trenger deg. Kanskje du kan be henne om ting også, hvis du ikke allerede gjør det? Få henne til å føle at hun kan stille opp for deg litt? Så hvis det er fryktelig vanskelig for henne å gjøre akkurat det blir det lettere for deg å si nei også.

Man velger ikke sin familie, men man velger hvordan man omgås dem. Ville ikke vært foruten - men har jo måttet ta noen valg for å rette opp en skjev fordeling..

Jeg låner av og til av min søster, om ikke penger så småting som en kopp sukker eller toalettpapir hvis jeg ikke har hatt tid. Det er ikke problemet slik jeg ser det, men jeg valgte en annen utdannelse og tok selvstendige valg. Ønsket og forhåpningene var at jeg skulle bli enten lege eller advoktat. Det ble jeg ikke, men jeg følte presset og det er mulig jeg har dårlig samvittighet som valgte å utdanne meg utenfor forventningene?

Jeg skal tenke litt på det, om det er min egen dårlig samvittighet som får meg til å ta for mye ansvar nå. Er bevisst på at jeg ikke kan forandre andre, men bare min egen innstilling og at det vil prege familien, men jeg har mine tvil og det har pågått for lenge. Jeg er den som stiller opp og når jeg har ordnet ting, føles det som jeg har dummet de andre ut siden de ikke klarte det selv og kommentarer om at var det så enkelt kunne jeg gjort det selv.

Jeg tør faktisk ikke håpe på at de forandrer seg, men jeg skal prøve å forandre min innstilling og jeg skal forklare hvordan jeg føler. Men har opplevd at hvis jeg åpner meg, blir det brukt mot meg i andre sammenhenger så jeg vet ikke helt...

[Gjest No_glitter]

Jeg låner av og til av min søster, om ikke penger så småting som en kopp sukker eller toalettpapir hvis jeg ikke har hatt tid. Det er ikke problemet slik jeg ser det, men jeg valgte en annen utdannelse og tok selvstendige valg. Ønsket og forhåpningene var at jeg skulle bli enten lege eller advoktat. Det ble jeg ikke, men jeg følte presset og det er mulig jeg har dårlig samvittighet som valgte å utdanne meg utenfor forventningene?

Jeg skal tenke litt på det, om det er min egen dårlig samvittighet som får meg til å ta for mye ansvar nå. Er bevisst på at jeg ikke kan forandre andre, men bare min egen innstilling og at det vil prege familien, men jeg har mine tvil og det har pågått for lenge. Jeg er den som stiller opp og når jeg har ordnet ting, føles det som jeg har dummet de andre ut siden de ikke klarte det selv og kommentarer om at var det så enkelt kunne jeg gjort det selv.

Jeg tør faktisk ikke håpe på at de forandrer seg, men jeg skal prøve å forandre min innstilling og jeg skal forklare hvordan jeg føler. Men har opplevd at hvis jeg åpner meg, blir det brukt mot meg i andre sammenhenger så jeg vet ikke helt...

Dårlig samvittighet er så utrolig bortkastet men likevel vanskelig å bli kvitt... Og det er nok også en årsak ja, det kjenner jeg igjen selv. Dårlig samvittighet for å ikke oppfylle forventninger? Akkurat det jeg mente i det jeg skrev i sted. Det passer på en prikk med min oppvekst. Jeg har blitt veldig selvstendig, er den "sterke" som ordner opp i alt selv om jeg egentlig har det skitt dårlig på innsiden. Men det er lov å være sliten og faktisk fortelle det til de som står nærmest. Og håpe at de faktisk hører etter og tenker seg om. Hvis de ikke gjør det, er det en mulighet å distansere seg fra dem for å unngå å nøre oppunder de negative følelsene. Vi kan aldri få andre til å forandre seg. Det vi kan gjøre er å reagere mot dem på en måte som viser at det ikke er akseptabelt det de gjør og håpe at det går inn til slutt. Det er det ikke selvsagt at det gjør.. Men stå på ditt, det er du tjent med uansett. Kanskje det ikke er veldig populært i familien, men må du være så populær? Hvis du skriver en brøkdel av det som skjer, har jeg en anelse om at det skal litt til for å forandre innstilling hos dem.

Håper du velger å ta vare på deg selv, selv om det kanskje blir vanskelig å stå i det til ting begynner å snu. La det ta litt tid. Det lønner seg