Tillitsproblem

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen lenge, og vi har begge gjort feil. Det eneste er at han har gjort en del til som tilsammen har gjort meg veldig usikker og stressa. Jeg har ingen tillit igjen til han. Jeg vil jo selvsagt klare å stole på han igjen, men hvor begynner man? Hva kan han gjøre? Hva kan jeg gjøre? Vi vil begge få det til, men det blir bare stillhet og krangling i stedet for konstruktiv problemløsing. For han er forholdet helt supert, men for meg er det så slitsomt og så altoppslukende at dersom det ikke skjer noen endringer snart så vil jeg revurdere hele fremtiden jeg har sammen med han. Dette gjør meg så deprimert, sliten, ukonsentrert. Jeg har ingen selvtillit igjen, og hver dag tærer på meg. Jeg kommer meg rett og slett ikke videre i livet mitt. Jeg har begynt å kutte ut ting jeg vanligvis liker, som sosiale sammenkomster, foredrag jeg kunne tenkt meg å gå på, oppgaver jeg kunne tenkt meg å ta på meg... Det er virkelig ille. Hva kan vi gjøre? Hvor begynner jeg?

Jeg kommer til å vise denne tråden til han.

[Gjest ??]

Hvor er grunnene til å holde sammen?

[AnonymBruker]

Hvor er grunnene til å holde sammen?

Vi er glad i hverandre. Vi har de samme grunnleggende verdiene. Når vi har det fint sammen så har vi det virkelig FINT sammen. Vi er enige i hva vi vil i fremtiden, barn, ekteskap, hvor vi skal slå oss ned sammen. Vi har forskjellige interesser så vi går ikke oppå hverandre heller.

Alt er veldig fint. Men mangelen på tillit til han gnager i alt det fine og ødelegger.

[I Grosny]

Vi er glad i hverandre. Vi har de samme grunnleggende verdiene. Når vi har det fint sammen så har vi det virkelig FINT sammen. Vi er enige i hva vi vil i fremtiden, barn, ekteskap, hvor vi skal slå oss ned sammen. Vi har forskjellige interesser så vi går ikke oppå hverandre heller.

Alt er veldig fint. Men mangelen på tillit til han gnager i alt det fine og ødelegger.

Du har definert problemet. Tillitsmangel.

Skaff tillitt.

Hvorfor har du ikke tillitt til gutten?

Kan du gjøre noe med det?

Mangler han motivasjon for å være tro mot deg?

Eller er det bare du som har en iboende usikkerhet?

På et visst tidspunkt, jo før jo bedre er du bare nødt til å ta sjansen på å tro på han fullt og helt. Når det skjer, så får plutselig all kommunikasjon full verdi, og mange problemer er løst.

Endret 10. september 2010 av I Grosny

[AnonymBruker]

Du har definert problemet. Tillitsmangel.

Skaff tillitt.

Hvorfor har du ikke tillitt til gutten?

Kan du gjøre noe med det?

Mangler han motivasjon for å være tro mot deg?

Eller er det bare du som har en iboende usikkerhet?

På et visst tidspunkt, jo før jo bedre er du bare nødt til å ta sjansen på å tro på han fullt og helt. Når det skjer, så får plutselig all kommunikasjon full verdi, og mange problemer er løst.

Takk, det var faktisk ett veldig godt svar. Grunnen til at jeg ikke stoler på han nå er fordi han har noen vaner som gjør meg veldig usikker. En vane som f.eks at han vingler veldig. "Nei, jeg liker ikke å henge sammen med det mennesket..." for så å vise med hele kroppen at han digger å henge med vedkommende når vi er sammen. Småting, men det minner meg på de større tingene han har gjort før.

Hvorfor gjør han det? Hvorfor sier han f.eks at han ikke er så kjempe keen på å være sammen med en venninne, for så å vise med kroppspråket sitt at han ikke enser andre når vi er sammen med henne? Sitter vendt mot henne, ser kun på henne, henvender seg kun mot henne. Han blånekter selvsagt, men alle ser det. Når jeg spør hvorfor han sier og gjør slik han sier og gjør så svarer han bare "Vet ikke". Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Jeg blir gal av det. Hjertet mitt kommer til å hamre seg ut fordi jeg er så stressa og føler så mange vonde ting inni meg.

[AnonymBruker]

Har han vært utro?

[AnonymBruker]

Har han vært utro?

Fysisk? Nei. Følelsemessig? Ja, definitivt.

[Hecubaa]

Siden det er du som sliter med tilliten er det deg det må jobbes med, men siden det er han som er skyld i at tilliten er svekket/borte så er det han som må vinne tilbake din tillit. Og det tror jeg er vanskelig dersom alle samtaler omkring dette ender med enten krangling eller taushet. Jeg går ut fra at han vet hvordan du har det, og at du er villig til å jobbe med det, så det neste steget er det egentlig han som må ta.. Få han til å forstå det.

[AnonymBruker]

Siden det er du som sliter med tilliten er det deg det må jobbes med, men siden det er han som er skyld i at tilliten er svekket/borte så er det han som må vinne tilbake din tillit. Og det tror jeg er vanskelig dersom alle samtaler omkring dette ender med enten krangling eller taushet. Jeg går ut fra at han vet hvordan du har det, og at du er villig til å jobbe med det, så det neste steget er det egentlig han som må ta.. Få han til å forstå det.

Det er det jeg prøver. Jeg er inneforstått med at jeg må jobbe med meg selv for å få tilbake tilliten, men jeg klarer det ikke uten at han også jobber litt og ofrer litt energi på det. Det tror jeg ikke at han forstår. Jeg har prøvd å forklare så fryktelig mange ganger, og alt blir bedre en dag eller to etterpå, og så er tilbake til det samme gamle igjen. Jeg begynner å tvile sterkt på at han 1. tar dette på alvor, og 2. bryr seg så veldig om hvor forholdet vårt vil ende. Slik det er nå vil det i hvert fall ende med at jeg flytter ut av livet hans. Jeg kan pakke det inn, jeg kan si det rett ut, det virker ikke som om det når frem. Han svarer bare med taushet og "Ja, hva vil du at jeg ska si da?? Hva vil du at jeg skal gjøre?". Jeg kan ikke gi han alle svarene. Hvorfor må jeg gjøre hele jobben? Det er han som har brutt tilliten. Han kommer bare med unnskyldning på unnskyldning på hvordan han har behandlet meg.

"Ikke gå fra meg, jeg bryr meg, jeg er ikke likegyldig" sier han. Men hva skal jeg gjøre da? Om han ikke er villig til å ofre energi på dette så klarer vi det ikke, og da er den eneste løsningen å gå. Jeg kan ikke leve slik resten av livet mitt. Det virker kanskje litt som om han aldri har arbeidet for det han har fått, og at han tror han kan få og ha det han vil uten å faktisk måtte gi litt av energien sin på det...

I det ene øyeblikket gråter han og ber meg om å bli og sier at alt skal bli bedre, i det andre sutrer han for at han må ofre litt energi på det, at alt som har skjedd er "lenge siden" og kommer med unnskyldninger for hvordan han har vært. Hva er det egentlig han vil?

Akk...

[Drømmejenta85]

Grett nok at du kanskje har et tillitsproblem,men det er jo en grunn til at du har fått det. Å vist du har fortalt han at du har det,å han vil at forholdet skal fungere,så må han jo hjelpe deg med å få tilliten tilbake. Såpass gjør man nå for de man er glade i.

Håper det ordner seg for dere..

[Anglofil]

Jeg mener, i motsetning til I Grosny, at det ikke er du som har problemet, men han. Når det er han som har gjort at du har mistet tilliten til han, så må han også jobbe for å skaffe den tilbake. Tillit er ikke noe man bare får fordi man er sammen, man får den fordi man har fortjent seg til det.

Jeg har selv har hatt perioder hvor jeg har slitt med tillit til min egen kjæreste pga hendelser som er vanskelig å både glemme og tilgi. Men det eneste rådet jeg kan komme med er at man må ta en dag av gangen, og man MÅ snakke sammen. Jeg sa det rett ut til kjæresten min at jeg ikke kan være sammen med han hvis han ikke viser at han fortjener min tillit. Han forsto det heldigvis, og vi har gradvis bygget opp tilliten til hverandre. For selvsagt må begge parter jobbe med det, men det er ikke lett.

Mvh Yvonne

Endret 11. september 2010 av Yvonne

[I Grosny]

Jeg mener, i motsetning til I Grosny, at det ikke er du som har problemet, men han.

Mvh Yvonne

Jeg tror vel egentlig at de har problemet sammen, men at hun bare har direkte tilgang på å løse sin del av det.

Nå har jeg fått vite litt mer.

At følelsene flyr feil vei, er det utroskap? Kan han styre det?

Han kan styre det til en viss grad, ved å ikke ha kontakt med magnetiske damer.

Det tillitsproblemet. Det kan være at han ikke vil innrømme feil damers trekk-kraft.

Du kan si til han at du vet at han er tiltrukket av hun andre, og at du blir veldig usikker når han nekter, fordi du tror han ikke snakker sant. Men det kan tenkes at han også lyver for seg selv. Eller at han stenger henne ute fra sin virkerlighet , fordi han vil.

Jeg er overbevist om at han faktisk elsker deg, og vil fortsette med det, til tross for at andre også trekker.

Det du ønsker, er det full sannhet og åpenhet fra gutten din, uansett hvor hardt det måtte såre deg?

Det ser ut som om han ikke vil være åpen om sårende ting.

Og husk at selv om han er tiltrukket av flere enn deg, så er det deg han kysser. De andre er bare søte impulser, som han ikke koser fysisk med. Fordi han har bestemt seg, og er mannen din.

[AnonymBruker]

Jeg tror vel egentlig at de har problemet sammen, men at hun bare har direkte tilgang på å løse sin del av det.

Nå har jeg fått vite litt mer.

At følelsene flyr feil vei, er det utroskap? Kan han styre det?

Han kan styre det til en viss grad, ved å ikke ha kontakt med magnetiske damer.

Det tillitsproblemet. Det kan være at han ikke vil innrømme feil damers trekk-kraft.

Du kan si til han at du vet at han er tiltrukket av hun andre, og at du blir veldig usikker når han nekter, fordi du tror han ikke snakker sant. Men det kan tenkes at han også lyver for seg selv. Eller at han stenger henne ute fra sin virkerlighet , fordi han vil.

Jeg er overbevist om at han faktisk elsker deg, og vil fortsette med det, til tross for at andre også trekker.

Det du ønsker, er det full sannhet og åpenhet fra gutten din, uansett hvor hardt det måtte såre deg?

Det ser ut som om han ikke vil være åpen om sårende ting.

Og husk at selv om han er tiltrukket av flere enn deg, så er det deg han kysser. De andre er bare søte impulser, som han ikke koser fysisk med. Fordi han har bestemt seg, og er mannen din.

Det er egentlig ikke det som er grunnen til at jeg ikke stoler på han. Av alle tingene han har gjort som har vært sårende og skuffende så er det den jeg har tilgitt og glemt.

Men for å svare på spørsmålet ditt så ja, jeg er av den typen som vil ha full ærlighet selv om det gjør vondt. Jeg har en spesiell oppvekst som har gjort meg sterk, og jeg takler slike ting. Men det er på en måte helheten som gjør at jeg ikke stoler på han, og måten han håndterer det på nå i etterkant. Jeg syns han rett og slett oppfører seg barnslig når han i det ene øyeblikket ber på sine knær at jeg skal bli, men med en gang jeg da krever at han må være med å jobbe med problemet så blir han sur og stille og kommer med unnskyldninger og oppgitte kommentarer.

Jeg har fra før av tillitsproblemer pågrunn av den spesielle oppveksten. Jeg har behov for at de menneskene som er i livet mitt virkelig vil være der, og ikke er der på en overfladisk måte. Jeg er vant til at folk forlater meg til meg selv, og forventer at de fleste vil gjøre det, og at det er fordi det er meg det er noe galt med. Med det i grunnen så blir det ikke enklere, men jeg har jobbet mye med det i løpet av årene og jeg føler ikke at det er det som bremser meg fra å stole på han.

Jeg føler kanskje at vi bare må starte ett sted. Sist i går snakket vi sammen, og for første gang hadde vi en fornuftig samtale der vi SAMMEN diskuterte en problemstilling, og der vi SAMMEN kom frem til hvordan vi vil håndtere den eventuelle problemstillingen i fremtiden. Jeg føler jeg ikke vet hvor jeg har han. Det er ikke slik at jeg tror han lyver til meg om hvor han er eller hva han gjør, men jeg føler at han skjuler ting, sammenligner meg med andre, knytter seg til andre uten å tenke på at jeg sitter hjemme og skal være kjæresten hans. Føler at dersom noen f.eks prøvde seg på han så hadde han ikke sagt nei, han hadde tvert imot brukt det.

Men ja, som sagt. I går hadde vi får første fornuftige samtale. Det føltes helt fantastisk...

[I Grosny]

Men ja, som sagt. I går hadde vi får første fornuftige samtale. Det føltes helt fantastisk...

Gode samtaler tror jeg er veien å gå.

Da er han på vei til å bli mer tillitsfull.

Hvis han merker at du også tar imot ubehagelige beskjeder på en god måte, så tror jeg han etterhvert vil bli mer åpen , også på den måten.