Aktiv dødshjelp

[AnonymBruker]

Hva er ditt syn på aktiv dødshjelp? Burde folk som vil død, få død?

Bør det kun begrenses til sykdom? Hva slags sykdom?

Og hvem burde være ansvarlig for slikt? Vanlige leger eller egne ansatte som er utdannet for det?

Hva mener du egentlig om dette? Hvor burde grensa gå? Bør det være en grense?

[Mann 42]

Hvorfor er du anonym?

[The Kitten]

Jeg mener at alle har rett til å besteme over sitt eget liv, så lenge individet er i stand til å ta rasjonelle valg. Det innebærer også retten til å avslutte sitt eget liv, når ønskelig.

[Mir]

Helt enig med The Kitten.

[Jellyfish]

Enig jeg og. Ville ikke ønske å leve som "grønnsak" eller med så mye alzheimer at jeg ikke kjenner igjen mine kjære f.eks. Men valget må være tatt på et tidspunkt der den som velger det er tilregnelig, jeg er ikke for at noen skal anta at man ønsker å dø.

[Kami88]

Jeg personlig synes at det er greit når det begrenses til noen sykdommer, syke folk får lov til å dø når de virkelig ikke orker mer. Jeg har hørt at det er dyrt å drive forskning på det for å finne de beste metodene, og er det etisk å drive forskning og forsøker på det? Og om det er nok folk som er villig til å bidra til forskning, og er villige til å ta ansvar for det.

[Gjest Trajan]

Jeg mener at alle har rett til å besteme over sitt eget liv, så lenge individet er i stand til å ta rasjonelle valg. Det innebærer også retten til å avslutte sitt eget liv, når ønskelig.

enig

[miss daisy]

Jeg håper at aktiv dødshjelp er lovlig når jeg på mine gamle dager kanskje blir døds-syk med ingen vei tilbake. Hvorfor jeg først skal ligge med uutholdelige smerter i 3 år først ser jeg ingen hensikt i. Dårlig samfunnsøkonomisk politikk er det også.

Det må være leger som tar avgjørelsen; vi kan jo ikke ha en offentlig omreisende bøddel. Jeg vet ikke hvor grensa skal gå, og misunner absolutt ikke det utvalget som skal skal finne utav det. Men slik som det er i dag er ikke bra, der sykepleiere og hjelpepleiere gir dobbel dose morfin eller setter viduet åpent slik at pasienten får lungebetennelse som pasienten ikke overlever. Var en hjelpepleier som barmhjertelighets-drepte 9 pasienter og ble dømt for noen år siden. Har også vært i media om leger som ønsker å hjelpe pasienten sin, men tør ikke, for da blir de dømt for mord.

Det har vært lovlig i Holland noen år nå, kanskje våre statsråder skulle reist på en studietur dit.

Endret 14. september 2010 av miss daisy

[hemmelinemmeli]

Men slik som det er i dag er ikke bra, der sykepleiere og hjelpepleiere gir dobbel dose morfin eller setter viduet åpent slik at pasienten får lungebetennelse som pasienten ikke overlever.

Hjelpeplere gir ikke morfin. Narkotikakontroll gjør det vanskelig å sette dobbel dose uten at det blir oppdaget (alltid to spl som sjekker forordningen, og det MERKES dersom en pasient som trenger morfin ikke får dosen sin). For det andre: et åpent vindu gir ikke automatisk lungebetennelse. Bakterier, virus og sopp gir lungebetennelse. Fryser pasienten, kan det sette ned immunforsvaret, ja, men det er tvilsomt at et vindu på sykehjem/sykehus kan stå særlig lenge oppe uten at det blir lagt merke til.

Jeg er i mot aktiv dødshjelp. Som helsepersonell skal man redde liv og lindre plager, ikke ta liv. Jeg er redd for at døende ville følt et press for å ta sitt liv, bl. annet "av samfunssøkonomiske hensyn". Hvor går grensen? Hvilke sykdommer kvalifiserer til aktiv dødshjelp? En ting er at man som frisk sier at man heller vil dø enn å få den eller den sykdommen. Noe annet er det når man faktisk har fått sykdommen. Da trer overlevelsesinstinktet inn, og det er sterkt!

Jeg vil heller at vi skal fokusere på lindrende behandling, hvordan gjøre den siste tiden best mulig. Jeg ønsker at vi skal bli GOD på dette. Å lindre smerter og uro hos døende er en vanskelig balansegang, og vi er på langt nær flinke nok enda. Men jeg vil heller at vi skal sette inn ressurser på forskning her, enn å oppnevne en kommité med overbetalte bødler som skal bedømme om en person skal får aktiv dødhjelp. Kanskje får vi da situasjoner hvor en person som utrykker at han vil dø, søker til kommiteen, består alle fysiske og psykiske kriterier, men innerst inne håper på avslag? Han bare gjorde det slik at han kan slippe skyldfølelse for at han er en byrde for familie og samfunn. Et avslag fra kommiteen vil da legitimere at han forsatt har "rett til å leve".

Endret 15. september 2010 av hemmelinemmeli

[sebastianen]

Her er en historie , brevet nedenfor er skrevet av Bjørnar Kanli som tok sitt eget liv i 2008. Det var gjenngitt i avisene og han ønsket at fok skulle lese det . Han måtte ta sitt liv alene uten sine kjære rundt seg . Fordi lovverket ikke tillater en verdigere avsluttning .

En trist slutt for en modig mann. Jeg kjente ham , han var en reflektert og klok mann .

Kjære alle sammen.

Det å ta sitt eget liv er jo ikke vanlig, men det å skrive en tale til sin egen begravelse er vel enda uvanligere. Det er flere grunner til så vel den drastiske handling som til disse skriveriene, og det kommer jeg tilbake til.

Men først vil jeg takke deg Arna for det du har vært for meg. Du er et fantastisk menneske! Så en stor takk til barn, familie, slekt og venner for alle de hyggelige stunder vi har hatt sammen.

Dernest vil jeg fortelle om en spesiell opplevelse jeg hadde og som kan hende også kan hjelpe dere dersom dere møter skikkelig motgang i livet. Denne opplevelsen viser at en faktisk kan mestre hvilket som helst problem dersom en greier å motivere seg på riktig måte: Noen uker etter at det svære kreftangrepet i tykktarmen og leveren var konstatert i februar 2001 og det var klart at overlevelsessjansen nærmest var ikke-eksisterende, lå jeg i min seng og tenkte over min begredelige situasjon. Humøret var vel slik en kunne forvente, men for øvrig var jeg i god balanse. Plutselig var det som om en person sto ved siden av sengen og snakket til meg, og denne personen var jeg selv. La meg kalle ham "han".

Det første han sa var: "Hvorfor i huleste ligger du der og gremmer deg og er bitter mot skjebnen! Du burde heller av hele ditt hjerte takke skjebnen. For det første har du hatt et helt fantastisk liv; en flott barndom, en topp kone og fine barn, gode venner, du har aldri vært syk før (for eksempel, sist du hadde influensa var for 35 år siden) og du har hatt en jobb som du har elsket, for å nevne noe.

For det andre har du jo alltid sagt at du ikke er redd for å dø. Nå vet du jo at du ikke er det.

For det tredje vet du jo at gjennomsnittsalderen for menn i Norge nå er 74 år. Da er det klart at dødsstatistikken må begynne langt under din alder på 65 år og gå opp tilsvarende på den andre siden. Følgelig, når du har nådd opp i din nåværende alder, så vil det være å anse som en naturlig død hva alder angår, og en årsak skal jo døden ha."

Så forsvant denne fantasifiguren, og jeg ble liggende og tenke over hans argumenter. Jeg fant fort ut at han hadde jo helt rett, og plutselig var det som å slå over en bryter i hjernen, og jeg ble glad og fornøyd. (Det var vel underbevissthetens måte å motivere meg til å mestre situasjonen. Både før og siden har jeg ment at en kan motivere seg til å takle hva det skal være).

I disse årene som er gått siden, har jeg ikke hatt et eneste tungt øyeblikk psykisk sett. Jeg har hatt til sammen seks til dels svære operasjoner med etterfølgende til dels store komplikasjoner, slik at de fysiske plagene har vært temmelig store. Men humøret har hele tiden vært godt. Tankene har jo titt og ofte streifet innom kreften min, men det har ikke på noen måte ødelagt humøret. Det høres utrolig ut, men det er virkelig sannheten. Jeg får vel gjøre oppmerksom på at jeg ikke tror på verken Gud eller Djevel, og døden skremmer meg derfor ikke.

Den neste grunnen til disse mine skriverier er et brennende ønske om et innlegg i debatten om "aktiv dødshjelp", fordi jeg nå føler at jeg har et særdeles godt grunnlag for å ha en mening om dette. Jeg synes det er helt forferdelig at et menneske som er dødssyk og lider ikke skal kunne hjelpes til å få en slutt på de fysiske og psykiske lidelsene. Når et kjæle- eller husdyr er dødssyk og lider, viser vi medlidenhet og tar det til dyrlegen for en siste sprøyte, men når det gjelder et menneske som går mot den sikre død og lider de forferdeligste kvaler så vel fysisk som psykisk, så mener man at de bare skal ligge der og råtne bort.

Jeg kan til nød forstå at de religiøse har en slik "umenneskelig" holdning, men det er komplett umulig for meg å forstå hvorfor ikke-religiøse mennesker skal innta et slikt standpunkt. Uttrykket "aktiv dødshjelp" har jo vært fy-ord gjennom hundrer av år som følge av at den kristne lære har styrt samfunnet fullstendig.

Imidlertid er vi jo nå endelig kommet inn i en virkelig "opplysningstid" hvor i allefall vårt lille samfunn her oppe på berget er blitt beundringsverdig humant. Så nå er vel tiden endelig kommet til at politikere og myndigheter for øvrig og alle andre begynner å tenke på å forandre denne umenneskelige praksis som faktisk på en måte er like forferdelig som det at muslimene stener sine egne til døde. For ordens skyld: jeg forlanger ikke at helsepersonell skal gi meg den siste sprøyte, men jeg forlanger at en giftpille skulle kunne legges på mitt nattbord slik at jeg kunne ta den selv. Nederland har jo med stort hell praktisert dette med aktiv dødshjelp i mange år, så hvorfor ikke også i Norge

Jeg ber Arna sende kopi av dette brevet til Agderposten og Aftenposten slik at mine erfaringer og tanker kan spres om hvordan en kan få en meningsfylt tilværelse selv om en opplever allverdens motgang og om hvorfor man nå for alvor bør starte en debatt i folket om "aktiv dødshjelp". Forhåpentlig vil andre aviser rundt om i landet plukke opp artikkelen. Det skulle glede meg meget (vel, jeg kan jo i skrivende øyeblikk glede meg i håpet)!

Til slutt kan jeg fortelle dere at her jeg nå sitter og skriver mitt siste brev i livet, er jeg i fullstendig balanse og har det greit. Det skal bli godt å slippe alle plagene. Naturligvis er det veldig trist å skilles fra mine kjære og venner og bekjente, men det hjelper meg å erkjenne at denne atskillelsen hadde jo kommet senere i ethvert fall, selv om jeg hadde levd til jeg sovnet inn av alderdomssvakhet.

Jeg tror at denne min løsning er best også for mine nærmeste. Det er en forferdelig tanke for meg å forestille meg at de skulle se at jeg råtnet på rot så å si. Og enda verre; tanken på at barnebarna skulle se bestefar transformeres til et ugjenkjennelig "vrak", er for meg helt uakseptabel.

Det eneste jeg er lei meg for, er at jeg nå er nødt til, som en tyv i natten, å snike meg inn i garasjen helt alene og "forlatt" - legge meg ned på et skittent, kaldt og hardt sementgulv og ta mitt eget liv, for senere å bli funnet og båret ut som et slaktedyr. Det er ikke akkurat noen verdig og fin slutt på livet som jeg av våre styrende er tvunget til!

Dette i grell kontrast til følgende scenario:

Jeg kunne samle mine nærmeste rundt meg, ta et varmt og fint farvel, legge meg i min seng, strekke hånden ut etter giftpillen og sovne fredfullt inn antagelig ville jeg gjøre det med et godt smil om munnen.

Jeg føler meg ganske overbevist om at også mine nærmeste ville føle det som en verdig og fin slutt på livet.

Helt til slutt har jeg lyst til å gjengi et lite dikt som jeg er veldig glad i:

Stå ikke ved min grav og gråt

Jeg er ikke der.

Jeg sover ikke

Jeg er de tusen vinders blåst

Jeg er snøkrystallers frost.

Jeg er morgensol i duggvåt eng

Og høstregnet som væter kinn.

Når du våkner opp i morgenstille

Er jeg de tusen fuglevingers sus.

Når du sovner inn i nattens silde

Er jeg de milde stjerners lys.

Stå ikke ved min grav og gråt

Jeg er ikke der.

Jeg døde ikke

(Jeg kan jo bare håpe på at noen av dere vil føle det slik)

Farvel og takk for alt.

[Mann 42]

(...)

Hvor går grensen? Hvilke sykdommer kvalifiserer til aktiv dødshjelp? En ting er at man som frisk sier at man heller vil dø enn å få den eller den sykdommen. Noe annet er det når man faktisk har fått sykdommen. Da trer overlevelsesinstinktet inn, og det er sterkt!

Jeg vil heller at vi skal fokusere på lindrende behandling, hvordan gjøre den siste tiden best mulig. Jeg ønsker at vi skal bli GOD på dette. Å lindre smerter og uro hos døende er en vanskelig balansegang, og vi er på langt nær flinke nok enda. Men jeg vil heller at vi skal sette inn ressurser på forskning her, enn å oppnevne en kommité med overbetalte bødler som skal bedømme om en person skal får aktiv dødhjelp. Kanskje får vi da situasjoner hvor en person som utrykker at han vil dø, søker til kommiteen, består alle fysiske og psykiske kriterier, men innerst inne håper på avslag? Han bare gjorde det slik at han kan slippe skyldfølelse for at han er en byrde for familie og samfunn. Et avslag fra kommiteen vil da legitimere at han forsatt har "rett til å leve".

Det behøver ikke være noen motsetning mellom å være gode på lindrende behandling, og gjøre den siste tiden best mulig, og å tilby aktiv dødshjelp.

Når en person er kommet i den terminale fasen av en sykdom, og det ikke lenger finnes noen mulighet for at vedkommende hverken kan bli frisk, eller ha et liv med noe positivt innhold, når alt som er igjen å se frem til er smerter og ytterligere svekkelse, så burde den som ønsker det, få lov til å avslutte livet på en verdig måte, når de selv mener seg klare for å dø.

Jeg kan ikke riktig se verdien av et liv som bare er smerte og ydmykelse og svakhet, og som ikke inneholder så mye som et hint av håp om bedring, men kun forverring og til sist en lidelsesfull død. En av mine venner satt hos sin far som døde av kreft, og fortalte meg senere om farens dødskamp. Det var en temmelig forferdelig død, som jeg ikke skal gå i noen detalj om. Familien byttet på å sitte hos faren til det siste. Men det siste døgnet eller så var han delirisk og kjente ingen. Det hele var dypt traumatisk for alle som var der, og min venn var tydelig preget av det. Mannen kunne tatt sine farvel mange dager og uker før, og sluppet alt dette. Når det ikke lenger er noe håp, hvorfor skal et menneske vises mindre nåde og omtanke enn man viser et skadet dyr som avlives skånsomt?

Det er mange etisk og praktisk vanskelige sider ved gjennomføringen av aktiv dødshjelp. Men jeg tror de lar seg løse. Og man behøver ikke belaste helsepersonell med noe ansvar for gjennomføringen av det. En pille på nattbordet, som Kanli sa, er alt som skal til.

Og jeg tror at den som f.eks har terminal cancer, eller en degenerativ sykdom i siste stadium, selv burde få lov til å bestemme når det er nok, og bli gitt et effektivt middel til å ende det hele.

Endret 15. september 2010 av Mann 42

[hemmelinemmeli]

Det behøver ikke være noen motsetning mellom å være gode på lindrende behandling, og gjøre den siste tiden best mulig, og å tilby aktiv dødshjelp.

Når en person er kommet i den terminale fasen av en sykdom, og det ikke lenger finnes noen mulighet for at vedkommende hverken kan bli frisk, eller ha et liv med noe positivt innhold, når alt som er igjen å se frem til er smerter og ytterligere svekkelse, så burde den som ønsker det, få lov til å avslutte livet på en verdig måte, når de selv mener seg klare for å dø.

Jeg kan ikke riktig se verdien av et liv som bare er smerte og ydmykelse og svakhet, og som ikke inneholder så mye som et hint av håp om bedring, men kun forverring og til sist en lidelsesfull død. En av mine venner satt hos sin far som døde av kreft, og fortalte meg senere om farens dødskamp. Det var en temmelig forferdelig død, som jeg ikke skal gå i noen detalj om. Familien byttet på å sitte hos faren til det siste. Men det siste døgnet eller så var han delirisk og kjente ingen. Det hele var dypt traumatisk for alle som var der, og min venn var tydelig preget av det. Mannen kunne tatt sine farvel mange dager og uker før, og sluppet alt dette. Når det ikke lenger er noe håp, hvorfor skal et menneske vises mindre nåde og omtanke enn man viser et skadet dyr som avlives skånsomt?

Det er mange etisk og praktisk vanskelige sider ved gjennomføringen av aktiv dødshjelp. Men jeg tror de lar seg løse. Og man behøver ikke belaste helsepersonell med noe ansvar for gjennomføringen av det. En pille på nattbordet, som Kanli sa, er alt som skal til.

Og jeg tror at den som f.eks har terminal cancer, eller en degenerativ sykdom i siste stadium, selv burde få lov til å bestemme når det er nok, og bli gitt et effektivt middel til å ende det hele.

Jeg er enig i at dødsprosessen er grusom. Jeg har vært med på flere dødsfall, både der pasienten ikke vil dø, og kjemper i mot, og dødsfall der pasienten endelig får slippe. Jeg repekterer at mange har lyst til å avslutte og slik unngå fysiske og psykiske lidelser. Men ikke alle har et like klart ønske som Kanli. Som jeg skrev tidligere, kan vi få situasjoner der mange kan føle seg presset til å ta denne pillen. Da blir det ikke mye verdighet over det, da blir det drap.

Endret 15. september 2010 av hemmelinemmeli

[AnonymBruker]

I teorien er jeg for aktiv dødshjelp, men i praksis er jeg ikke sikker på om det er gjennomførbart. Hvis en pasient er klar i toppen og ønsker å dø med verdighet, så mener jeg at da skal personen få lov til det. Men leger og sykepleiere kan ikke pålegges å ta livet av en person, hvis personen trenger assistanse til det. Så jeg tenker at det ikke bør være straffbart (gitt at man kan dokumentere at pasienten var ved sine fulle fem), men ikke en rettighet heller.

[Mann 42]

Jeg er enig i at dødsprosessen er grusom. Jeg har vært med på flere dødsfall, både der pasienten ikke vil dø, og kjemper i mot, og dødsfall der pasienten endelig får slippe. Jeg repekterer at mange har lyst til å avslutte og slik unngå fysiske og psykiske lidelser. Men ikke alle har et like klart ønske som Kanli. Som jeg skrev tidligere, kan vi få situasjoner der mange kan føle seg presset til å ta denne pillen. Da blir det ikke mye verdighet over det, da blir det drap.

Dette presset er i beste fall hypotetisk, mens det i aller høyeste grad er reelt at det er mange som ønsker muligheten til å avslutte livet på en rask og smertefri måte.

Jeg leste for mange år siden om det hollandske systemet, i tilknytning til en konkret sak. Artikkelen jeg leste var skrevet av en venn av en AIDS-syk hollender, og beskrev protokollen som følges. Man må skrive en søknad om å få hjelp til å dø, til en nemnd som er opprettet for formålet. Det må dokumenteres med legeattest at man har en terminal sykdom. Jeg mener også å huske at det finner sted en samtale for å være sikker på at ønsket er genuint (Antakelig i erkjennelsen av at det er tenkelig at folk kan føle seg presset av sine omgivelser). Når tillatelse blir gitt, så er det en lege som legger til rette for en mest mulig human og smertefri død, i samarbeid med pasienten. Det hele skjer i ordnede former, og protokollen tar såpass lang tid å gjennomføre at det er rikelig med tid til forberedelse, eller til å ombestemme seg.

[Mann 42]

I teorien er jeg for aktiv dødshjelp, men i praksis er jeg ikke sikker på om det er gjennomførbart. Hvis en pasient er klar i toppen og ønsker å dø med verdighet, så mener jeg at da skal personen få lov til det. Men leger og sykepleiere kan ikke pålegges å ta livet av en person, hvis personen trenger assistanse til det. Så jeg tenker at det ikke bør være straffbart (gitt at man kan dokumentere at pasienten var ved sine fulle fem), men ikke en rettighet heller.

Det er urimelig å legge dette på det helsepersonellet som har det daglige stellet av pasienten. Jeg tror ikke heller at det ville være bra for deres innstilling til jobben og til pasientene. Jeg tror at de bør ikke ha annen medvirkning enn å dokumentere at pasienten ER dødssyk og har store smerter, i hht de kriteriene som evt blir lagt til grunn for aktiv dødshjelp. Selve bestemmelsen om dødshjelp skal finne sted, og oppgaven med å hjelpe pasienten med å dø, tror jeg det er best å overlate til noen andre.

[miss daisy]

Hjelpeplere gir ikke morfin. Narkotikakontroll gjør det vanskelig å sette dobbel dose uten at det blir oppdaget (alltid to spl som sjekker forordningen, og det MERKES dersom en pasient som trenger morfin ikke får dosen sin). For det andre: et åpent vindu gir ikke automatisk lungebetennelse. Bakterier, virus og sopp gir lungebetennelse. Fryser pasienten, kan det sette ned immunforsvaret, ja, men det er tvilsomt at et vindu på sykehjem/sykehus kan stå særlig lenge oppe uten at det blir lagt merke til.

Høres ut som det er bedre regler og rutiner enn da jeg arbeidet som ufaglært hjelpepleier for mange år siden, da tilogmed jeg regulerte morfindoser på mine kreftpasienter, med dispensasjon fra kommunen. Ansvaret hadde selfølgelig sykepleieren. Men jeg snakket nettopp med en miljøarbeider ang. nettopp dette, og han sa at det var ikke uvanlig å sette opp vinduet. Om pårørende ber om at vinduet settes åpent, så var det innenforstått for personellet på dementavdelingen hva som skulle gjøres.

[Invicta]

Jeg synes det er vanskelig å svare på. Hvordan kan man vite om man er tilregnelig nok til å bli tatt alvorlig på at man virkelig vil dø?

Samtidig må jeg si at jeg i utgangspunktet er positiv til det, i alle fall der det helt sikkert vil ende med døden uansett, og der livet til døden vil være preget av uutholdelige smerter.

[Mann 42]

Jeg synes det er vanskelig å svare på. Hvordan kan man vite om man er tilregnelig nok til å bli tatt alvorlig på at man virkelig vil dø?

Samtidig må jeg si at jeg i utgangspunktet er positiv til det, i alle fall der det helt sikkert vil ende med døden uansett, og der livet til døden vil være preget av uutholdelige smerter.

På samme måte som man ellers forsikrer seg om at folk er tilregnelige, antar jeg. En vurdering fra en kompetent person som har snakket grundig med pasienten.

[Independent_]

Det er et utrolig vanskelig tema og jeg kan si både ja og nei til det. I visse situasjoner er det uutholdelig å være levende. Hvis man ligger lenket til en synkeseng, dag inn og dag ut, uten å leve, med å bare være til - da er det klart at det er lett å ønske å heller dø. Hvis man allikevel er gammel, kanskje sliten og trøtt på livet og klar til å dø, skal man ikke da få lov å ende livet etter egen befaling? Jo, kanskje så er det det rette. Samtidig så kan aktiv dødshjelp fort bli aktiv drapsmetode istedet. Det er lett å "hjelpe" en person til å dø som kanskje ikke ville dø i utgangspunktet, og da blir det et problem. Dessuten så er det jo det evige spørsmålet; er denne personen helt seriøs? Vil denne personen virkelig dø, eller er det bare en vanskelig situasjon/følelse som snakker? Det er vanskelig å avgjøre det.

Jeg tenker at aktiv dødshjelp kan bli lovlig, men under _veldig_ strenge retningslinjer og forbehold. Det kan ikke være en lett vei ut av livet, livet er jo alt vi har? Eller..

[Mann 42]

Det er et utrolig vanskelig tema og jeg kan si både ja og nei til det. I visse situasjoner er det uutholdelig å være levende. Hvis man ligger lenket til en synkeseng, dag inn og dag ut, uten å leve, med å bare være til - da er det klart at det er lett å ønske å heller dø. Hvis man allikevel er gammel, kanskje sliten og trøtt på livet og klar til å dø, skal man ikke da få lov å ende livet etter egen befaling? Jo, kanskje så er det det rette. Samtidig så kan aktiv dødshjelp fort bli aktiv drapsmetode istedet. Det er lett å "hjelpe" en person til å dø som kanskje ikke ville dø i utgangspunktet, og da blir det et problem. Dessuten så er det jo det evige spørsmålet; er denne personen helt seriøs? Vil denne personen virkelig dø, eller er det bare en vanskelig situasjon/følelse som snakker? Det er vanskelig å avgjøre det.

Jeg tenker at aktiv dødshjelp kan bli lovlig, men under _veldig_ strenge retningslinjer og forbehold. Det kan ikke være en lett vei ut av livet, livet er jo alt vi har? Eller..

Behovet og ønsket om å forkorte livet melder seg ikke over natten. Det er sluttpunktet i en utvikling som kan være ganske lang. Dersom aktiv dødshjelp blir noe pasienten selv må søke om, og som innvilges under bestemte betingelser, der pasienten enten blant annet må være åndsfrisk og ha samtykkekompetanse, som skal være vurdert av en person som ikke til daglig har omsorg for pasienten, eller har fordel av at vedkommende dør, så omgår man disse problemene.