Avstandsforhold er vanskelig

[Jenta24]

Snufs, snufs, nå har jeg og kjæresten min vært sammen en måned, vi treftes gjennom internett og det sa klikk fra dag 1. Jeg bekymrer meg hele tiden for å miste han gråter hver gang han skal reise, får et såkalt depresjonsanfall, og blir veldig urolig inni meg, hjertebank osv. de kveldene vi snakkes på telefon, som stortsett hver kveld,begynner jeg å gråte når jeg skal legge på med han, og jeg føler nå at han begynner å se seg litt lei på dette her, han sier ikke skal bekymre meg for han, at han har et liv utenom meg, når vi ikke er sammen på fritiden, når vi ikke har muligheten til det siden vi bor så langt unna hverandre. Jeg vil så sårt være sammen med han, men trenger hjelp og råd til å takle det.

[Antoinette]

Jeg har en venninne som har en Mastergrad i avstandsforhold. Hun og hennes mann levde med 590 mil mellom seg i 7 år før de ble gift i fjor høst, skal be henne kikke på denne tråden.

Og de har et slikt forhold som du bare ser er liv laga. De hører bare sammen.

[Jenta24]

Her var det mye hjelp å få...

[Strix]

Har selv ært i avstandsforhold i flere år, der vi så hverandre et par ganger i året. Alt går om begge er innstilt på det, trofaste og ærlige.

Jeg kan ikke si til deg hvordan du skal takle det. Jeg syns det var trist hver gang vi reiste fra hverandre og til tider var savnet helt enormt. Men hvilke alternativer har man om man ikke har mulighet for å flytte sammen?

Man gjør det beste utav situasjonen, holder kontakten via mail og telefon. Prøver å leve livet fullt ut ved siden av og storkose seg når man først er sammen. Alder og modenhet spiller ofte inn på hvordan man takler dette, samtidig som noen er veldig følsomme og reagerer sterkere på sånne situasjoner enn andre.

Og det er en reell fare for at man kan gå lei av at den ene personen konstant er lei seg når man f.eks snakker sammen. Det kan bli for mye fokus på det negative og triste. Men igjen så kommer dette an på dere som personer!

[Hanneli]

Hei=)

Kjæresten min bor på Bali, og jeg bor i her i Norge. Jeg skjønner deg veldig godt!

Vi har vært sammen 1 år, og 4 måneder:) Har kjent han i nesten to år..

Selvom avstanden er lang, så ville jeg aldri hatt en annen kjæreste enn han.. og vi vil gifte oss til neste år, om alle papirer osv. blir i orden!

Vi prater så å si på skype vær eneste dag.. og sender meldinger=)

Jeg føler ofte at dagene er lange, og det går både opp og ned.. fordi jeg savner han så innmari, og kommer nok ikke til å se han igjen før til våren:( MEN dagene går..

Jeg er også redd for at han skal treffe andre, men når man har et avstandsforhold så handler alt om å kunne stole på hverandre. Jeg vil aldre finne noen andre, og det samme gjelder for han.. Og vi prater jo flere timer på skype vær dag, så tror neppe han kunne hatt tid til å være sammen med en annen jente..=P

Når jeg blir trist og lei, så tenker jeg på alt det gode vi har sammen, og alt han sier jeg betyr for han.

Det er tross alt en grunn til at det er han og meg..

Tenk på alt det fine du og kjæresten din har sammen, og når du føler deg trist og savnet blir stort.. så skal du vite at han helt sikkert savner deg veldig og:)

Er mange som har avstandsforhold, så du er ikke alene;)

[Rabadamtimtim]

Snufs, snufs, nå har jeg og kjæresten min vært sammen en måned, vi treftes gjennom internett og det sa klikk fra dag 1. Jeg bekymrer meg hele tiden for å miste han gråter hver gang han skal reise, får et såkalt depresjonsanfall, og blir veldig urolig inni meg, hjertebank osv. de kveldene vi snakkes på telefon, som stortsett hver kveld,begynner jeg å gråte når jeg skal legge på med han, og jeg føler nå at han begynner å se seg litt lei på dette her, han sier ikke skal bekymre meg for han, at han har et liv utenom meg, når vi ikke er sammen på fritiden, når vi ikke har muligheten til det siden vi bor så langt unna hverandre. Jeg vil så sårt være sammen med han, men trenger hjelp og råd til å takle det.

Løsningen på avstandsforhold er å ha en annen mann som kan oppfylle en fysiske behov når den andre er for langt unna, viktige er at den andre mannen ikke vet noe selvfølgelig og at han holder seg i selen

[Hanneli]

Jeg er ikke enig i den iallefall.. hadde aldri hatt samvitighet.

Men da er det helt greit at kjæresten din gjøre det og?

[Jenta24]

Løsningen på avstandsforhold er å ha en annen mann som kan oppfylle en fysiske behov når den andre er for langt unna, viktige er at den andre mannen ikke vet noe selvfølgelig og at han holder seg i selen

Det hadde ikke jeg hatt samvittighet til for å si det slik..

[herecomesthesun]

Jeg har iallefall en bachelorgrad i avstandsforhold (har vært i avstand i 3 av 5 år av forholdet) og vet veldig godt hvordan du har det, TS:) Det finnes mange ulike årsaker til at folk er atskilt, og jeg tror det ofte kan påvirke hva som er vanskelig og hvordan man best kan håndtere det. Det er for eksempel forskjell på om forholdet etableres i avstand, eller om man er vant til å være mye sammen eller til og med bo sammen før den ene parten "drar fra" den andre, for eksempel for å reise på utveksling.

Jeg har kommet frem til at det ikke er så enkelt som at "hvis kjærligheten er der, vil det gå bra". Jeg tror faktisk at enkelte forhold som fungerer med nærvær kan bli ødelagt av avstand, mens de ellers ville ha holdt. Dette kan for eksempel gjelde forhold som er veldig basert på å fysisk være rundt hverandre og gjøre ting sammen, men hvor ingen av partene er så flinke til å kommunisere. MEN det er helt sant at avstand styrker forholdet dersom det går bra. Noen forhold fungerer kanskje til og med bedre når de starter med avstand, fordi man blir tvunget til å vise at man virkelig satser på hverandre, og man blir veldig bevisst på hva man vil og hvofor den andre personen er viktig for en.

For min egen del kan jeg si at avstandsperiodene har gitt forholdet mitt veldig mye positivt, i dag som samboer ville jeg ikke vært dem foruten. Det har gjort meg veldig trygg på at jeg fortjener å bli elsket, det har gjort meg flinkere til å kommunisere (alle timene på telefon har gjort meg mer åpen), det har gjort meg kreativ i stadig jakt på å finne nye måter til å få min kjære føler seg elsket,og rett og slett brakt meg ekstremt nær kjæresten min.

En ting jeg har funnet ut er viktig, er å prøve å planlegge så man alltid vet når man ser hverandre neste gang. Det gir større følelse av trygghet, og gjør det lettere å se fremover og ikke bli så trist. En annen ting: Ikke glem å leve i periodene dere er fra hverandre. Bruk den ekstra tiden du har fordi du ikke er fysisk sammen med kjæresten din til interesser som utvikler deg og gjør deg glad. Det er selvfølgelig samtidig veldig viktig at dere viser at dere prioriterer hverandre, men det er fort gjort at man ender opp med å isolere seg litt, og det vil bare gjøre deg mer nedstemt og gagner ikke forholdet.

Dere har bare vært sammen en måned og har mye fint dere kan snakke om og oppdage ved hverandre, konsentrer deg om å bli bedre kjent og bestem dere for når dere kan treffes neste gang.

Lykke til!