Å bo sammen vs å leve sammen

[Gjest Gjest]

I flere tråder her inne den siste tiden, har jeg fått inntrykk av at veldig mange ser på samboerskap som kjekt fordi man deler på utgifter, deler seng, og spiser kanskje middag sammen, men ut over det deler de svært lite, og har hver sine liv.

De bor sammen, men lever ikke sammen.

Har det virkelig blitt slik?

[-milla j-]

Jeg er ikke sånn selv, lever heller alene enn sammen med en mann kun på grunn av f.eks. økonomisk trygghet. Men jeg er vant til å klare meg alene og vet at jeg ikke har noen problemer med det. Har venninner som har "fornuftsforhold" og som trives med det fordi de da har det de trenger, og om mannen ikke er en de er forelsket i så blir de jo glad i ham litt og litt. Er det de sier i alle fall. Men jeg tror det er mye vanskeligere å innrømme slikt i RL enn her på KG. Kanskje det bare blir mer tydelig her, at det hele tiden har vært slik?

[Monkii]

Jeg flytta sammen med kjæresten min fordi jeg hadde lyst til å være sammen med ham hele tiden, og derfor overnatta i hele tiden hos hverandre. Da er det enklere å bo sammen og slippe å pakke og sånn. Vi har nå kjøpt oss leilighet og vi har skapt et fint og godt hjem sammen. Vi gjør også mye sammen, trener, koser oss med god mat og filmer eller serier, går turer, går på konserter, reiser, pusser opp litt hjemme og sånn.

Så jeg kjenner meg ikke igjen i det dere skriver.

[AnonymBruker]

Å begunstige andre enn samboer (og medlånetaker) i livsforsikringen uten å spørre samboer hva hun mente først, er et utmerket eksempel på det å bo sammen, men ikke leve sammen.

Å gi bort kjøkkenutstyr (eller annet som kunne vært til nytte i en felles husholdning), uten å spørre samboer først ("har vi bruk for denne?"), er enda et godt eksempel på å bo sammen, men ikke leve sammen.

Å reise på ferie uten å spørre samboer om det passer (økonomisk og praktisk), er et godt eksempel på å bo sammen, men ikke leve sammen.

Lever man sammen, spør man den andre parten om det passer, og tar avgjørelsen ut i fra eget og samboers syn.

Bor man sammen, gjør man som man vil, uten at partneren har noe han/hun skulle sagt.

Og jeg synes det er mange her inne som bor sammen med kjæresten, men som ikke lever sammen med ham/henne.

[AnonymBruker]

Har vel litt med behovene til hver enkelt å gjøre også. Jeg bor alene, men den dagen jeg og typen flytter sammen så kommer jeg likevel til å trenge mye tid for meg selv. Heldigvis gjør han det også, og vi har snakket om dette allerede. Jeg vil ha en partner, en å dele livet mitt med, en som jeg snakker med om alt mulig rart, en jeg kan le med, spise sammen med, planlegge ting med, men jeg vil ikke ha det sånn at jeg ikke kan finne på ting på egen hånd, eller sammen med venner uten han, og jeg vil ikke at han skal ha det sånn heller.

Har hørt om mange, spesielt damer, som tydeligvis har et helt annet syn på dette enn jeg har, og det er jo greit. Problemet oppstår hvis de ikke er enige med partneren sin på det. Jeg har ganske mange guttevenner, og jeg blir helt satt ut til tider når jeg hører hva noen av damene deres forventer av dem. Å leve sammen betyr vel ikke at man skal være oppå hverandre 95% av fritiden?

Min mor sa engang at en sann venn er en du trives godt i samme rom med selv når man ikke gjør noe, eller gjør separate ting. For min del er det samme i et forhold.

[Independent_]

På en måte så lever jeg faktisk litt sånn. Men det er bare på grunn av at samboeren min er borte så lenge i strekk i og med at han jobber offshore på havet. Da blir det til at vi har hver våre liv når han er borte, men så tilbringer vi omentrent all tid sammen når han er hjemme. Det er bare blitt en slags ordning på det, at jeg er sammen med venninnene mine i de ukene han er borte fordi da har jeg bedre tid til det også. Han blir derfor litt utestengt fra det "andre livet" mitt, men det er jo av praktiske årsaker.

Men jeg vil si at vi i all høyeste grad lever sammen, selv om at vi er veldig unge har mange ulike interessert. Jeg syns det er viktig å ivareta akkurat de interessene man har, selv om at man er i et samboerskap/forhold med en annen person med andre interesser. Det å bare ha han i nærheten er godt for meg, men vi deler alt i hus og hjem bortsett fra økonomi. Det er litt unødvendig å dele økonomi når vi ikke har barn syns jeg.

[Envy]

Ser poenget, men jeg tror ikke det å bare bo sammen er en slags trend. Jeg og min samboer lever ihvertfall sammen :rødme: Så sant det lar seg gjøre selvfølgelig i og med at vi begge jobber turnus. Men sånn som f.eks denne uken har jeg fri, og han slutter 23.00 på jobb hver kveld. Da lager jeg middag til han kommer hjem fra jobb, og legger om min døgnrytme også, slik at vi får mest mulig tid sammen

Er ikke det litt av poenget og kosen ved å ha en samboer da? At man faktisk lever sammen?

[AnonymBruker]

men jeg vil ikke ha det sånn at jeg ikke kan finne på ting på egen hånd, eller sammen med venner uten han, og jeg vil ikke at han skal ha det sånn heller.

Det er vel ikke snakk å om aldri kunne finne på ting på egen hånd, eller å ikke gjøre ting uten partner, men å ta viktige avgjørelser uten å høre samboers mening om saken, gjøre som en vil uten å forhøre seg med samboer om det passer at det gjøres akkurat da.

[Gjest Gjest]

Dette er vel nokså typisk unnskyldning for de fleste menn ..(?) De har vel omtrent det samme synet når det gjelder ekteskap. Men en kan jo ikke ta alle sorger på forskudd og ha slikt et pessismistisk syn. Tror vel de fleste hadde et langt mer optimistisk syn på det i starten, men man utvikler seg jo her også...Tror uansett det må være bedre å være to enn en, i de fleste tilfeller. "Tror" da ingen menn noen gang egentlig har spurt meg om samboerskap, selv om det virkelig er noe jeg gjerne skulle gjort...men jeg er visst ikke et samboer emne. Mens jeg har inntrykk av at andre går fra det ene samboerskapet til det andre..

[Anglofil]

For meg virker det litt trist å bare bo sammen fordi det er praktisk, og ingenting annet. Men folk er forskjellig. Selv lever jeg sammen med samboeren min, at det også har en praktisk side er bare positivt, men ikke noe must sånn sett.

Mvh Yvonne