Blir GAL av livet mitt!

[AnonymBruker]

Jeg er nok den eneste her inne som har det slik, i en alder av 33 år, men jeg skriver likevel.. Det KAN jo være flere som har det LIGNENDE..

Men hvor skal jeg begynne..?!

For det første er jeg arbeidsledig for tiden.. Har vært det av og på siden februar i år. Jeg trives SELVSAGT ikke med det, MEN.. Hvordan skal jeg forklare det..? Jeg ER bare ikke et rutinemenneske og har aldri vært det.. Det er ikke det at jeg er lat, for i samtlige jobber jeg har hatt har de vært veldig fornøyd med meg - også fordi jeg er utadvent, blid og imøtekommende med både kunder og kolleger. Så kommer dette men'et.. Jeg blir rett og slett deprimert av rutiner og forpliktelser! Jeg virkelig HATER tanken på å skulle ha et kjedelig A4-liv.. Det går for en stund, så blir jeg deprimert, får angst og begynner å hate jobben min - uten at andre legger merke til det selvsagt. Det ender tilslutt med at jeg blir sykemeldt fordi jeg rett og slett ikke takler det..

Som sagt så er jeg 33 år, så nå har jeg LÆRT at rutiner, forpliktelser og et A4-liv "tar livet" av meg. Men HVA er alternativet for meg??

Jeg har ingen barn, men har en leilighet å betale på som jeg tenker seriøst på å selge nå for å begynne på nytt en helt annen plass. Føler det er på tide nå, og har tenkt på det i flere år.. Men HVA skal jeg gjøre?? Blir GAL av meg selv..

Det gjør ikke saken bedre at jeg er i et turbulent samboerforhold med en som overhodet ikke har respekt for meg.. Han hadde gjeld til oppover ørene da jeg traff ham, og såkalt "postkasseskrekk".. Jeg var selvsagt forelska og syntes han var verdens snilleste etter å nettopp ha gått ut av et forhold med en psykopat som banket meg og ødela meg fullstendig psykisk, så jeg tenkte jo at jeg ville hjelpe - noe jeg så til de grader gjorde, uten at jeg skal gå inn i detaljer nå, og det viste seg ganske tidlig at han tok både meg, pengene mine, tingene mine, bilen min og leiligheta mi som en selvfølge.. Helt vanvittig utakknemlig!! Han eide ikke annet enn sine egne klær og en del dvd'er, og det gjør han fortsatt ikke.. Vi har vært sammen i 2 1/2 år nå. For hvorfor skal han investere i ting når jeg har sørget for at vi har alt?? Joda, han har betalt husleie, strøm og mat - når det passet ham dog. Alltid flere mndr på etterskudd, og spesielt da han ble arb.ledig etter ca 1/2 år. Prøvde jeg å fortelle ham at det er viktig å betale husleie og regninger i tide uansett hvor man bor, fikk jeg huden full..! Jeg prøvde også å kaste ham ut for å understreke man ikke betaler for tak over hodet, men han nektet, og det var ikke måte på hvor bitch jeg var osv.. Noe han også fortalte vennene sine.

Joda, jeg jobbet mens han var arbeidsledig, men jeg tjente bare akkurat nok til å få det til å gå rundt for meg selv og knapt nok det, og verken KUNNE eller ønsket å forsørge ham.. SPESIELT ikke når jeg så hvor vanvittig UTAKKNEMLIG han var. Følte likevel ikke at jeg hadde noe valg, for jeg var jo glad i ham og ønsket jo så sterkt at vi skulle få det til å fungere, så jeg la ut i dyre dommer for ham og han ble etterhvert skyldig meg masse tusen.. Men etter MYE krangling, et brudd osv, har jeg nå fått tilbake pengene i etapper. Heldigvis! For jeg ER jo både bestemt og sta i noen sammenhenger!

Under alle disse kranglene som i hovedsak dreide seg om penger, ble jeg kalt de styggeste ting, truet og såret på det groveste. Og han understreket bare ENDA mer hvor mye han tok/tar meg og alt mitt for gitt.. Han har bare ikke respekt for meg, og da greier ikke jeg å ha respekt for ham heller..! Det endte med at, etter flere trusler om at han ville flytte fra meg, så flyttet han. Til bestemoren sin! Hun har jo alt det mest nødvendige og han bodde der GRATIS! Han fikk seg en vikarjobb og tjente litt penger. Jeg var faktisk kjempelei meg (ikke døm meg), gråt og tryglet - som jeg alltid gjorde når han truet med å flytte ut, men han var bare rett og slett grusom mot meg og hadde NULL empati. Til slutt ga jeg opp, tok ikke mer kontakt med ham, og prøvde å gå videre - noe som gikk delvis bra. Etter litt over 1 mnd uten kontakt, ringte han meg.. Han savnet meg såå, hadde tenkt og funnet ut at jeg hadde helt rett både når det gjaldt økonomien og at han ikke hadde vist respekt for meg.. Men han visste at han elsket meg og ville være sammen med meg for alltid. Han ba om unnskyldning for at han hadde vært så grusom osv..

Jeg var, naturlig nok, veldig skeptisk, siden det nå plutselig hadde snudd TOTALT om, så jeg lyttet mest bare de gangene han ringte.. Jeg lot ham ikke komme på besøk (vi bodde nå i hver vår by) uansett hvor mye han ønsket det, for jeg ville ta tiden til hjelp for å se om han virkelig mente alt han sa om gull og grønne skoger.. Etter noen mndr lot jeg ham komme hit en helg og vi hadde det supert. Sånn fortsatte det frem til i sommer, og da flyttet han tilbake til meg igjen.. Med noen små unntak har han vært en drøm å være sammen med denne tiden, men etterhvert begynte han å vise sine stygge sider igjen med en gang vi kranglet - noe han også har gjort idag, som er pådriveren til at jeg nå skriver her.. Blir han sint på meg f.eks fordi jeg står på mitt ang penger, er jeg et fi**etryne, en hore, jeg er ond osv, og hvis han virkelig blir rasende spytter, slår og sparker han.. Sånn har han vært fra ganske tidlig etter at vi møttes..

Hvorfor greier ikke JEG å gjøre det slutt?? Hvorfor blir JEG knust de gangene det har endt med at HAN gjør det slutt fordi jeg står på mitt?? Hva er GALT med meg??? Føler virkelig SELVFORAKT for tiden..! Tenker ikke på selvmord eller noe sånt, men greier virkelig ikke å se meningen med NOE som helst lenger..

I tillegg får alle vennene mine barn, gifter seg og er i lykkelige forhold. Jeg er 33, ELSKER barn, men tror ikke jeg kan få det.. Har ikke brukt prevensjon på iallefall 5 år, har hatt 3 forhold siden da, men ikke blitt gravid.. Nå er vel egentlig det like greit, for barn vil jeg jo ha under ordnede og trygge forhold, men det har dessverre ikke de to siste forholdene mine vært - LANGT ifra... Og jeg ER så vanvittig LEI meg for at jeg ikke får NOENTING til.. Jeg er 33 ÅR - hva SKJER med meg og livet mitt?!?

Er det noen som har orket å lese alt og som kanskje har opplevd litt av det samme..? Og er det noen som kanskje kan gi meg et tips om hvilken vei jeg skal gå videre nå..? Er så sliten av MEG SELV!

[Gjest Gjest]

Hei.

For det første, du er helt normal. Det er ingenting galt i måten du reagerer på, det er helt naturlig.

Problemet er at du har vært sammen med en sosiopat og, uten å være klar over det, du har klart å "lokke" til deg en til slik, uten at du har sett det når det skjedde.

Det største problemet når man venner seg ved å leve sammen med sosiopater er, etter min erfaring, at man blir vant ved at sosiopaten styrer livet, tar alle valg og styrer alt som skjer.

Du skriver også at han ikke viste empati. Bemerk at slike som er sosiopater helt mangler evne til omtanke, forståelse, å sette seg inn i... Når han prater om hvor lei seg han er, eller om hvor ille du er, så bemerk dette: HAN PRATER ALLTID OM SEG SELV, HAN TENKER BARE PÅ SEG SELV. De ganger han prater om deg så vil det være på en måte hvor han fokuserer på seg selv og er manipulerende, "du skjønner jo at jeg elsker deg og at det beste for deg ville være å flytte sammen med meg", typ.

Ditt største problem her og nå er han. Ikke økonomi, ikke arbeidsledigheten, men han. Det er ditt primære problem som du må fokusere på. Du må bli kvitt han. Få deg nytt nummer. Skjult om så er, som du bare gir til venner som du vet ikke vil gi det til han. Eller la bare være å ta telefonen når han ringer. Men det viktigste av alt - kutt han ut av livet ditt. Han vil ALDRI hjelpe deg eller bygge deg opp. Han vil kun rive deg ned.

Økonomi, depresjon (da tenker jeg ikke selvmordstanker, men bare det at du tenker at ting er litt mørkt akkurat nå), livssituasjon, alt vil bli bedre hvis du kommer i jobb. Fortrinnsvis noe du liker - gjerne mennesker hvis du ikke liker A4-arbeide. Innenfor sjangeren mennesker finnes det mangt og mye å utdanne seg til - du er bare 33, du kan fortsatt gjøre MYE ut av livet ditt. Du er ennå ung.

Hva er det du liker å jobbe med? Drive på med? Hva er det du er interessert av? Når du sitter på internett, for jeg er sikker på du sitter på nettet en del, siden du er arbeidsledig, hva er det da du liker å lese om, hva er det som opptar deg?

Jeg tenker på, for det må jo gå an å finne en jobb som du trives i. A4 blir den først når du ikke lenger trives og får mulighet for å komme med dine utspill og bruke dine kreative sider i jobben.

- Men vær klar over det at selv om du finner en jobb som skulle være midt i blinker for deg, så vil den noen dager være A4, dødskjedelig, du vil oppleve å tenke enkelte morgener, "å nei, jeg skulle ønske jeg slapp å dra på jobben i dag og bare kunne ligge hjemme...". Men så er der andre dager som flyr fortere enn kvikt på jobben, fordi det går så bra. Slik er det for alle. Selv for Kjell Inge Røkke.

Det viktigste du kan gjøre som sagt er å bli kvitt han som trekker deg ned. Både fysisk, holde deg unna han, og psykisk, prøve å ikke tenke på han. Og selv om du savner han til tider så skal du være klar over at det er ikke -han- du savner, men bare det å ha noen der. For vi mennesker er ikke skapt til å være ensomme.

Det er de tanker jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget ditt. Lykke til og håper det går strålende med deg, hva du enn bestemmer deg for å gjøre!

[Gjest Gjest]

Jeg velger å fokusere mest på den arbeidsledighetsbiten akkurat nå når jeg svarer.

Sorry altså,men de aller fleste av oss HATER a4 liv. Vi HATER rutiner. Før jeg begynte på utdanningen min så jobbet jeg 100%. 8-4,hver dag. Jeg gikk bak de samme ryggene på vei til jobb.gjorde det samme hver jævla dag,gikk bak de samme ryggene på vei hjem ifra jobb. Når jeg tenker på det nå så blir jeg helt kvalm. MEN man må ta seg sammen. Man må bare gjøre det. Samfunnet er bygd opp slik at man må ha en jobb.

Jeg tror du psyker deg ned. Istedenfor å ha den innstillingen at Ingen andre har det som meg og at du absolutt ikke er noe rutinemenneske og derfor ikke kan jobbe (jeg tolker dette utifra teksten din)så ta en annen innstilling!

Du er ikke den eneste som HATER A4 livet og rutiner. Men vi andre som hater det karrer oss igjennom det allikevel. Ikke påstå at du er noe unntak for det er du ikke (sorry altså,men jeg trudde alltid at jeg var et salgs unntak..men man er ikke det)

Alt dette er ment i beste mening.

Kanksje turnusarbeid er noe for deg? Da slipper man den der 8-4 feelingen iallefall..

[-milla j-]

Er du sikker på at det ville vært nok å endre ting i livet ditt fordi du føler at det er for A4? Kan det være noe annet du mangler for å gi det nok mening til at du trives?

For meg høres det ut som om du har kommet inn i et forhold basert på medavhengighet fordi du trenger dette "noe" som gjør at du føler deg tilfreds. Du trenger at noen trenger deg, kanskje dette er en del av ønsket om å få barn til tross for at du ikke er i et stabilt forhold? Det å gå ut av et forhold er skremmende på flere plan. Du vil stå helt alene om alt, du vil ikke automatisk ha noen der hos deg uten at du har invitert noen, du har ikke noen andre du kan støtte deg på utenom de tingene man kan spørre venner og familie om hjelp til. Denne mannen høres ikke ut som noe du trenger i livet ditt, uansett om du er arbeidsledig eller andre ytre påvirkninger. For om du står i deg selv sterk og stødig vil du innse at han ikke vil kunne gi deg det du trenger uansett hvor mye du gir ham, han bruker deg og du lar deg bruke.

Skal man kunne gå videre i sånne situasjoner må man gjennom en tøff periode, men etter en tid blir det klart at det GÅR faktisk bra, vi klarer oss bedre enn vi hadde trodd. Det som trengs er en avgjørelse, gjennomførelse og tid. Når du kommer ut på andre enden vil du være den personen du er uten en samboer/kjæreste/ektemann og da ha grunnlaget du trenger for å se hva du virkelig vil i livet. Ja, jeg har vært gjennom denne prosessen. Ja, det er tøft. Men jeg har ikke angret. Selv om jeg bare ville gå i dvale til ting var bedre, bestemte jeg meg for å fullføre for min egen del. Og jeg oppdaget plutselig en dag at jeg faktisk var lykkelig akkurat slik som livet mitt var. Hadde dårlig råd, grei nok jobb, trang leilighet men likevel, jeg trivdes. Jeg er sikker på at du kan klare det. Du må bare bestemme deg først