Blir jeg som morra mi?

[Jordbæra]

Jeg er redd jeg er "som snytt ut av nesa på morra mi."

Ja, jeg er faktisk redd!

Oppveksten min har bestått av en mor som slår når hun mister kontroll (det skjedde endel) hun er egoistisk, hun var verdens beste manipulerer og kontroll freak.

Ett eksempel. Moren min maste alltid på at jeg ikke skulle drikke. Det var enormt viktig, så jeg gjorde aldri det, men likevel fikk jeg beskyldninger.

Først fikk jeg kjeft for at jeg satt for mye på rommet mitt, så fikk jeg høre at jeg var for mye i stua rundt de, også fikk jeg kjeft for at jeg var for mye ute blant venner. Det var alltid noe galt. En gang jeg overnattet hos ei venninne, vi var inne og spiste (Jeg var 15-16år.) Hadde hun ringt 8 ganger. Da jeg ringte opp igjen fortalte hun at hun var sikker på at jeg hadde rømt..

Nå opplever jeg at jeg stadig beskylder kjæresten min for å liksom ønske å være utro eller stikke fra meg. Jeg er kontrollerende ovenfor han og jeg har klasket til han 2 ganger. Den siste gangen mista jeg kontroll og jeg gråt i to dager etter.

Jeg vil ikke være som morra mi, jeg vil bli en annen, men slike ting faller naturlig. Jeg er livredd for å bli forlatt. Jeg føler meg alltid dårligere enn andre. Endelig har det skjedd noe positivt, da er det jo typisk at det blir ødelagt. Dette er bare noen grunner til at jeg gjør som jeg gjør. jeg har absolutt ingen grunn til å være slik mot kjæresten min. Han er en god gutt.

Hvordan skal jeg klare å bli den jeg vil bli? Ikke lik min mor?

[Gjest navnelapp]

Å ikkje bli som mora si er eit valg ein må gjere kvar dag, fleire gongar om dagen, dessverre. Di sjølvkjensle har nok blitt ganske herpa av å vere i den familien du har vore. Den må du prøve å reparere så godt du kan, og det kan hende du treng profesjonell hjelp. Det syns eg du skal prøve å få.

[Rumohra]

Hei!

Føler med deg, har hatt en psykisk syk mor selv. Og er livredd for å bli som henne.

Det jeg vil si til deg, er at det ikke er rart du oppfører deg som du gjør. En mor er tross alt din viktigste rollemodell, og det er naturlig at du tar etter henne - enten du vil eller ikke. Jeg lurer på om du ikke har en del innestengt sinne i forhold til moren din, kan det stemme? At hun har vært såpass ustabil og vanskelig kan også ha gjort deg usikker og redd for å bli forlatt ect. Nå antar jeg veldig, men slik er det ihvertfall for meg. Det du kan gjøre, er å prøve å identifisere følelsene dine bedre. Når du er redd, usikker eller sint. De fleste gangene man overreagerer er dette fordi gamle følelser kommer opp, og det har skjelden så mye med situasjonen man står i å gjøre. Prøv å ta timeout hver gang du merker du begynner å miste kontrollen og tell til ti og finn ut hvorfor du er sint.

Så lenge du er klar over egne følelser og klarer å stoppe utbrudd og plassere sinnet og uroen riktig blir du ikke som moren din.

Klem til deg

[Jordbæra]

Det du skrev Rumohra passa så godt at jeg begynte å gråte skikkelig.

Jeg har mye innestengt sinne, jeg tør ikke vise henne hvor sint jeg faktisk er på henne.

Jeg vet ikke hvordan om jeg så skulle ønske det heller. Hun har gjort så mye, men nå er jeg prikk lik og jeg føler meg ødelagt av det.

[Rumohra]

Det du skrev Rumohra passa så godt at jeg begynte å gråte skikkelig.

Jeg har mye innestengt sinne, jeg tør ikke vise henne hvor sint jeg faktisk er på henne.

Jeg vet ikke hvordan om jeg så skulle ønske det heller. Hun har gjort så mye, men nå er jeg prikk lik og jeg føler meg ødelagt av det.

Huff! Er ikke bra å ha det sånn!

Jeg skjønner godt at du har mye innestengt sinne, selvsagt skal du ha det! Selvsagt skal du være sint på moren din om du føler hun ikke har behandlet deg skikkelig! Men om du tar det ut på noen andre enn henne er det bare selvdestruktivt. Du må også vurdere om det å skulle si ifra til moren din egentlig gjør deg noe lykkeligere, eller om det bare gjør situasjonen værre.

Kanskje du burde vurdere å begynne å treffe en profesjonell? Det kan være fint for deg å gå igjennom vonde opplevelser fra oppveksten, få ut de vonde følelsene og komme videre - så de slipper å hjemsøke deg. Det livet du har nå og det du har hatt trenger ikke falle i hverandre. Du er voksen (regner jeg med) og kan forme ditt eget liv nå! Lage gode relasjoner og gjøre det fint for deg selv uten at hun ødelegger. Kanskje du trodde du hadde det, før du nå skjønner at hun muligens har krøpet litt under huden din likevel - ikke spesielt moro!

Men tenk på det positive! Du har ihvertfall skjønt at du utøver dårlige sider moren din har! Det er veldig bra! Da er det jo bare å begynne å jobbe med dem, enten alene eller med en terapeut! Vet kjæresten din om hvordan du har hatt det? Kanskje dere skal snakke om det, si at du har hatt det tøft og at du har mye innestengt som dessverre har gått ut over han - men at du skal ordne opp i det!

Håper dette kan hjelpe deg altså, vet hvor tøft det kan være!

Endret 7. september 2010 av Rumohra

[Jordbæra]

Jeg er voksen nå ja, akkurat blitt voksen menener jeg. Jeg går fast til helsesøster og jobber med taktikker og får prata ut der.

Kjæresten min vet alt om meg :)Han er en god støtte, så jeg håper jeg ikke mister han pga dette.

Jeg har snakket mer og mer imot moren min nå i det siste, jeg har faktisk turt å si noe annet enn ja og nei når hun maser/presser meg til ting. Jeg vet ikke om det er bedre, ikke ennå i hvert fall, da finner hun nye pressmidler..