Utslitt av livet, men vil redde forholdet mitt før det er for sent...

[Gjest Gjest-lei seg]

Hei.

Jeg synes egentlig det er veldig rart i skrive i slike forumer og legger ut livet mitt til vildt fremmede mennesker, men nå har jeg nådd et punkt hvor jeg kjenner at jeg ikke klarer å løse ting på egenhånd...

Jeg har en fantastisk mann som jeg har vært sammen med i 5 år (og gift med i litt over 1 år). Jeg vet at han elsker meg og er flink til å vise det også. Jeg på min side, har kommet i en ond sirkel hvis jeg føler at alt er slit. Akkurat nå orker jeg knapt å se på han og snakke med han. Og skulle kanskje ønske å være helt alene for en stund, samtidig som jeg føler dette blir feil... Anyways, her er hele historien.

Jeg tror at dette begynte med bryllupsplanleggingen vår. Han fridde til meg på en fantastisk tur i 2007 og vi begynte så smått å planlegge vårt bryllup som skulle være størte, beste osv. Vi hadde grandiose planer om både hest og kjærre, 2 dagers bryllup uten ende osv. Bryllupet ble virkelig flott (selv om det ble ganske mye enklere enn det vi i utgangspunktet hadde planlagt), men planleggingen tok veldig mye krefter fra oss begge. Vi brukte nærmere 2 år på å få alt på plass og jeg var på randen til et sammenbrudd noen uker før.. Men, når man bruker tid og krefter på noe som gir så mye tilbake, er det vel ikke så ille?

Det hadde nok ikke vært det, hadde det ikke vært for at i tiden som fulgte ble det lite avslapping og tid for oss da også. Etter knapt en uke etter bryllupet (som var lite avslappende, da vi måtte ordne småtingene etter bryllupet) begynte vi i fulltidsjobb og fulte tiden med å planlegge bryllupsreise, fotobok, takkekort og mye annet (som viste seg å være ganske frustrerende og krevende det også). Selv ikke bryllupsreisen, som varte i 3,5 uker ble avslappende (men det var ikke ille heller!).

Når vi kom tilbake fra ferien ble mannen min alvorlig syk og dette har preget vår hverdag siden den gang (nå i 8 måneder). Mange søvnløse netter, angstfulle beskjeder og venner som etterhvet begynne å forsvinne ble realiteten vi møtte. Samtidig prøvde vi å leve videre. Vi kjøpte bl.a. vår første leilighet, og begynte etterhvert å pusse den opp, noe som viste seg å ta mye tid og krefter det også.

Og når sommeren kom, og vi hadde gledet oss til en ferie hvor vi skulle bare slappe av og ligge på stranden, døde brått min bestemor. Det ble altså en ferie preget av begravelsen, minnesmiddager og mange besøk til ulike leger og sykehus (på jakt etter hva som egentlig feilet mannen min).

Ja, og ikke nok med det har jeg nå tatt meg permisjon fra jobb for å fullføre mine studier (2,5 måned med intens skriving)...

Nei, jeg er ingen superwomen. Og det begynner jeg å merke nå. Jeg kjenner at jeg orker ikke å ta flere avgjørelser (vi er fortsatt under oppusing og man trenger småavgjørelser hele tiden), jeg orker ikke å diskutere noen ting, jeg blir irritert av småtterier, som jeg mener jeg ikke brydde meg så mye om før, jeg føler ingen glede i hverdagen og jeg orker ikke engang å se på mannen min eller ha noe med han å gjøre. Og det største problemer ligger kanskje i at jeg ikke orker å kommunisere noe av dette her (fordi jeg føler meg helt utslitt og har nok med å fokusere på studier nå). Vi er i utgangspunktet ikke at de mest snakkesærlige mennesker, men så ille som det er nå har det aldri vært før. Dette blir en ond sirkel.

Han er ikke en av de som snakker så mye om følelsene sine, eller mine, men jeg ser at han skjønner at det er noe.

Hvor skal man begynne? Er det på tide å få profesjonell hjelp (evt. hvor? hva?) eller vil det løse seg selv når jeg får senket skuldrene litt? Er dette et alvorlig problem, eller bare noen småtterier som forsvinner av seg selv når jeg/vi får litt mer ro (forhåpentligvis om 2 måneder når jeg er ferdig med studiene og oppusingen). Jeg føler meg helt lost akkurat nå og hadde trengt noen gode råd.

Er det noen andre som har vært i samme situasjon? Hva er løsningen?

Håper på konstruktive svar. Noen gode råd trenges sårt! :S

[Gjest gunnar 40]

Veldig enkelt:

Print ut dette du skrev nå. Si til ham : "se hva jeg skrev på et samlivsforum i dag". Gi arket til ham, og latt han lese det. Han vil helt sikkert gi deg forståelse. Hvis ikke er han ikke stort å samle på. Dette går bra.

[AnonymBruker]

Du burde kanskje vurdere å søke profesjonell hjelp. Bare én time kan kanskje hjelpe.

Jeg er er problemløser, ikke en følelsesperson, så det vil nok farge mitt tips til deg:

Skriv lister og systematiser. Hva er vikig for deg, hva vil du prioritere nå når alt har blitt for mye. Hva kan få deg til å føle deg bedre.

Få på papiret hva som må gjøres fremover, og finn ut hva som kan vente. Bryt ned problemene i små deler og lag en plan.

Poenget her er ikke nødvendigvis å føle planen, men å få en oversikt. Kanskje det kan hjelpe å skrive dagbok?

Lykke til, uansett!

[Havbris]

Jeg er ikke i tvil om at dere må ta noen grep i samlivet som har med ambisjonsnivå, tid og innhold å gjøre. Det kan godt hende det vil hjelpe dere å søke hjelp på et familievernkontor/samlivsterapeut for å få til dette. Du fikk jo noen råd i et annet innlegg som går på organisering og prioritering av de utfordringene dere har. Det kan godt hende dere klarer dette på egen hånd, men slik jeg leser innlegget ditt så virker du såpass "utbrent" at det kan være bra for deg (dere) å få hjelp fra en tredje person til dette.

Dere har hatt et høyt ambisjonsnivå i tillegg til at det har kommet mange uforutsette ting inn i livet deres, som sykdom, dødsfall etc. Og så har dere lagt oppussing av en leilighet på toppen av dette. Nesten rart dere ikke har brukket nakken allerede. Jeg har selv pusset opp hus og min erfaring er at det er en oppgave som krever overskudd når det gjelder krefter og er ikke noe man skal hoppe inn i hvis forholdet er på underskudd.

Dere har rett og slett tatt/fått for mange belastninger på mange plan, som til slutt blir en belastning for forholdet, og ambisjonsnivået står ikke i forhold til kreftene. Når har dere egentlig hatt tid til å "bare" være kjærester? Når har dere hatt ro til å bare være "her-og-nå"? Hva slags samliv ønsker dere? Slike spørsmål kan dere kanskje ta opp med en famileterapeut/samlivsterapeut. Dette høres ikke godt ut.

[Smula2]

Eller rett og slett opplever du det jeg opplevde når jeg rundet 30. Mange alvorlige hendelser i livet. Både triste og fine, men mange som var følelsmessig engasjerende. Jeg har aldri vært så langt nede. Min bestemor døde.. etter hvert min far også... Familieplanlegging, husbygging. Jeg tror det nesten var den tyngste tiden i mitt liv fra 30-35. Jeg forteller mine barn idag, jeg er 41, at jeg ble voksen når jeg rundet 30. For da forstod jeg at både jeg og de rundt meg ikke var udødelige.

Snakk med en nær venninne, snakk med din mann, - jeg tror du kommer deg gjennom det.

Klem fra meg:)

[agenda]

Jeg synes det var en god idé å la mannen din lese det du skrev. Det er gjerne ikke så lett, men det kan være lettere enn å skulle begynne å prate fra scratch. Her har du forklart med gode ord hvordan du har det og hvorfor. Det står ikke noe negativt om noen. Du virker som en sterk og sympatisk person jeg vil alltid skylde på noe(n) - det gjør ikke du!

Ellers tror jeg du kan begynne med å snakke med din mann, før evt dere/du får hjelp fra en tredjepart.

Det du beskriver høres HELT normalt ut. Skulle bare mangle at du ble sliten/tom/utbrent av alt de siste årene har servert dere på godt og vondt.

Lykke til, håper du får mange gode råd herfra.

[Gjest Gjest-lei seg]

Tusen takk alle sammen! Det var mange gode råd og de skal følges! Det er virkelig ikke lett å snakke om sånne ting, men jeg blir kanskje nødt til det. Eller ja, kanskje bare la han lese det.

Jeg beskylder ikke noen i noe, bortsett fra meg selv kanskje. Hadde jeg vært flinkere til å snakke om følelser og ting, hadde det kanskje ikke vært så ille nå. Men hva kan man gjøre. Ikke alle jenter liker å gjøre det

Og ja, det er ganske lenge siden vi har bare vært kjærester, uten noe prosjekt på gang. Husker tilbake på den hærlige tiden når vi bodde hver for oss (egentlig mest hos den ene eller den andre, men alltid med mulighet til å stikke av ) og hvor mye jeg gledet meg til å se han. Livet virket som en dans på roser. Men nå har livet vist sin bakside, virker det som. Det føles som det er en slags prøvelse som vi stadig blir utsatt for. Foreløbig har det gått bra, men spørs hvor lenge man orker å holde på slik...

Uansett, takk alle sammen! Setter veldig stor pris på mange, gode og raske svar!

[Gjest Gjest]

Eller rett og slett opplever du det jeg opplevde når jeg rundet 30. Mange alvorlige hendelser i livet. Både triste og fine, men mange som var følelsmessig engasjerende. Jeg har aldri vært så langt nede. Min bestemor døde.. etter hvert min far også... Familieplanlegging, husbygging. Jeg tror det nesten var den tyngste tiden i mitt liv fra 30-35. Jeg forteller mine barn idag, jeg er 41, at jeg ble voksen når jeg rundet 30. For da forstod jeg at både jeg og de rundt meg ikke var udødelige.

Snakk med en nær venninne, snakk med din mann, - jeg tror du kommer deg gjennom det.

Klem fra meg:)

Vil du fortelle litt om hvordan du kom deg tilbake på rett kjøl igjen? Ja, det høres ut som en liknende situasjon. Godt å høre at jeg/vi ikke er alene om det . Det føles som om livet tester deg ut, om hvor sterk du er. Og ser hvor fort du knekker... Ikke godt...

[Gjest Gjest]

Jeg leser bare at dette er livet. Sånn er livet for de aller fleste. Og så legger man lista for forventninger selv. Og for hva som er viktig og ikke viktige. Du har gjort den første erfaringen av temmelig mange fremover, i livet og samlivet. Begynn å prioritere de tingene som er viktige, som oftest menneskene rundt deg... Uten dem.. uten ham.. vel.

Ikke gjør den feilen at du tror han er problemet, når problemet egentlig er for store praktiske prosjekter, som opppussing, skole og jobb samtidig..

Begynn med å kommunisere med ham. Og så delegerer du vekk alle de praktiske tingene du kan. Og driter i resten. Ta tak i de tingene som vil ha vidtrekkende konsekvenser i lang tid fremover; for eksempel forebygge en skillsmisse! Gjøre ferdig utdannelse slik at jobb/penger fremover er sikret.

Og sørg for at du husker dette neste gang spiralen begynner å gå fortere og fortere. Slik at du kan stoppe det før dere diskuterer barnefordeling..

[Gjest Gjest- lei seg]

Og i dag kom det enda et sjokkbeskjed. Jeg får ikke blitt ferdig med min utdanning før til neste år i mai. De har endret innleveringsfrister i år og jeg har ikke sjans å levere oppgaven nå. Dette var forferdelig demotiverende og skuffende i tillegg til at det forlenger den "onde" perioden som jeg føler jeg er oppi nå. Hadde store forhåpninger om å sette et punktum på all stresset og maset i november og begynne på et "bedre liv", men det virker som om livet har andre planer for meg...

[Optimist40]

I stede for å se på innleveringsfristens forlengelse som en ny "prøvelse" se det heller som et pusterom. Nå kan du legge den oppgaven til side og konsentrere deg om å bli ferdig med en annen.

Har i all tid sett at uansett hvor tøfft livet kan være på alle plan, er det å kunne fullføre oppgaver uansett hvor sliten man måtte være, en lettelse hver gang. Men det er meg, og min måte å løse ting på. Du kan ikke løse alle tingen på en gang, fullfør en og en oppgave, mens de andre venter. For det gjør jo ikke noe å planlegge når du skal gjøre ting, bare det å ha en plan gjør at det ikke føles så slitsomt å la noe vente. Man vet jo da når det skal gjøres.

Kommunikasjon må til for å få ting til å fungere. Det er ingen skam i be om hjelp til det av profesjonelle om man ikke kommer i gang på egen hånd. For man må være to for å få til den kommunikasjonen, hjelper ikke om den ene er aldri så dyktig, hvis den andre trekker seg unna og er unnvikende.

Har full forståelse for at du finner alt vanskelig når du føler deg helt på bunn. Sykdom og uvisshet rundt det er vel noe av det værste vi kan oppleve i et forhold, praktiske ting er så mye lettere å løse. Vet ikke hva som får deg opp, men noe har vi alle som gir oss det lille ekstra. Få til litt tid alene for å kunne samle deg, og prøv om du ikke kan klare å få til litt kjæreste tid også.

Tenker du trenger mange sånne, det gjør vi alle. Og spesielt når livet butter og viser oss vrangsiden. Men vet du, av erfaring vet jeg at alt blir bra, men ikke alltid slik bra man først hadde tenkt, men dog ikke værst alikevel.

Endret 8. september 2010 av Optimist40