Har foreldre skylda fordi vi er den vi er?

[NinjaTurtle]

Her gjentas det: "du kan selv.."

Det er godt mulig livet ditt tar en u-sving. Det fins de som går fra å være ekstreme ateister, til å bli scientologer, buddhister, kristne, whatever.

Det fins de som klarer seg til tross for antatt dårlige oppvekstvillkår.

Hva beviser dette i spørsmålet om hvorvidt alt er determinert eller ei?

Hvordan hodet ditt påvirker omgivelsene, og hvordan du søker omgivelser som påvirker hodet ditt, hvilke deler er det som kan sies å ikke være determinerte, og om de ikke er determinerte, hva er de?

Til syvende og sist blir vel et spm om skyld et spørsmål om årsak, og årsak, det er et fysisk og filosofisk spm. Skyld, derimot, er vel så mye en psykologisk sovepute, folk klamrer seg fast til.

[mysan]

Alle har bare ikke den styrken som behøves til å reise seg og stå på bena, dersom oppveksten har forkvaklet ett eller annet. Vi har ikke samme mulighet alle sammen. Det ligger vel gjerne også i genene kanskje?

[Vera Vinge]

Jeg tror absolutt oppveksten påvirker oss, men vi har samtidig ansvar for oss selv og vi er ikke dømt til å være eller oppføre oss som "produkter" av våre foreldre. For å ikke snakke om at det er mye annet enn foreldrene våre som påvirker oss fra oppveksten, f.eks. venner, annen familie, skolegang osv.

Men så har man det litt kompliserende med arv og miljø, at man arver en del fra de som også utgjør miljøet vårt, og det kan være vanskelig å avgjøre om noe er resultat av hvordan foreldrene våre oppførte seg mot oss eller om det handler om personlighetstrekk eller egenskaper som har gått i arv fra de samme foreldrene.

Jeg tror det kan være nyttig for mange å tenke gjennom hvordan barndommen har formet oss, og at man med det i bakhodet kan forstå og tilgi seg selv for ting man gjør man kanskje ikke er så stolt av f.eks, og at man på den måten er en bedre venn for seg selv, om man kan si det sånn. Men jeg tror likevel det er kjempeviktig at en hver tar ansvar for seg selv, og ikke passivt oppfører seg eller forholder seg til seg selv som om man skulle være et hjelpeløst produkt av egen oppvekst. Det er nok mye annet som påvirker en enn foreldrene, men vi er også utstyrt med en evne til å velge. Kanskje ikke fullstendig fritt, men i det minste med muligheten til å velge sine omgivelser f.eks.

[Vera Vinge]

Alle har bare ikke den styrken som behøves til å reise seg og stå på bena, dersom oppveksten har forkvaklet ett eller annet. Vi har ikke samme mulighet alle sammen. Det ligger vel gjerne også i genene kanskje?

Det er jo store forskjeller på hvordan folk klarer seg etter tilsynelatende tilsvarende vanskelige oppvekster. Det kan jo skyldes at omstendighetene faktisk ikke var så like som det umiddelbart ser ut som. Det er f.eks. stor forskjell på å vokse opp i et voldelig hjem, med lite relasjoner til omverdenen, og det å ha noen gode venner eller trygge voksenpersoner utenfor. Samtidig kan man vel si at evnen til å søke det man mangler hjemme, ute, helt sikkert varierer hos barn. Og jeg tror det er mye som er medfødt både når det gjelder dette og lignende ting, og hvordan man takler ting senere, som temperament eller andre trekk ved personligheten.

[NinjaTurtle]

Men jeg tror likevel det er kjempeviktig at en hver tar ansvar for seg selv, og ikke passivt oppfører seg eller forholder seg til seg selv som om man skulle være et hjelpeløst produkt av egen oppvekst.

Jeg tror også du har det bedre, om du ikke ser på deg selv som et hjelpeløst produkt.

Men hva om det er forutbestemt at enkelte ser på seg selv som et hjelpeløst produkt? Hva om det er det vi er, enten via gener eller omgivelse?

[mysan]

Jeg tror også du har det bedre, om du ikke ser på deg selv som et hjelpeløst produkt.

Men hva om det er forutbestemt at enkelte ser på seg selv som et hjelpeløst produkt? Hva om det er det vi er, enten via gener eller omgivelse?

Mmm.. leste nylig at tendensen til lav selvfølelse faktisk kan være arvelig. Og har man lav selvfølelse er det ikke sikkert at livet blir så greit. Da står man jo ikke opp for seg selv, men lar andre dirigere i større grad mens man selv kanskje bare seiler med...

[Gjest Raggy]

Skyld blir kanskje litt vagt å påstå da våre foreldre er et produkt av sin egen barndom og sine foreldre mm. Jeg har sett en familie der et indre sinne går i arv, det virker som det "smitter fra generasjon til generasjon og at barna lærer å kopiere foreldrenes følelsesmessige måte å reagere på. Her finnes det helt sikkert unntak og jeg referere kun til en familie jeg har kjent godt via fire generasjoner. Skikkelig hissigpropper hele gjengen!

Personlig vil jeg påstå at jeg som voksen mangler "et bein å støtte meg på pga lite kjærlighet og oppmerksomhet i barndommen, dette har preget meg på et vis.

Samtidig er jeg nå voksen å tar ansvar for mitt eget liv, kjærligheten jeg aldri fikk fra mine foreldre forsøker jeg å gi meg selv slik at jeg kan leve i harmoni med meg selv.

Alle er vi nok et produkt av vår oppvekst. Jeg oppfatter det slik at noen lar seg presse ned av en tung oppvekst og lar det påvirke deres liv i negativ retning, mens andre innser at de er preget men tar et standpunkt og et grep om livet sitt som voksen. Man kan tildels velge om en vil leve et godt liv tror jeg.