Gå til innhold

Har foreldre skylda fordi vi er den vi er?


Optimist6

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Det har de kanskje, både pga gener og miljøet vi har vokst opp i, men blir jo vanskelig å anklage dem for noe, de er jo like mye et resultat av sine gener og oppvekst.

Jeg tror man kan bryte mønstre ved å identifisere eventuelle problem, og så bevisst gå inn for å endre det man gjør. Hvis vi skal skylde på noen måtte det eventuelt være våre tidligste forfedre :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At foreldre har påvirket deg er helt klart!

Men man må ta ansvar selv, hvis man er voksen. Nytter ikke å skylde på foreldrene for evig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

i utgangspunktet er det foreldrene som står for alt du skal ha med deg i sekken din.

Men når du vokser opp å ser verden med egene øyne må du ta egene valg og bli din egene person med egene meninger.

Miljøet former oss oxo sef, men jeg tror mye er gjort om man har fått selvrespekt, selvtillitt og selvinnsikt fra barnsben av :yvonne:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreldrene har vel "skylda" både genetisk og miljømessig. I tillegg kommer alt annet av miljø.

Men det er rart med genetikken. Man kan få totalt ulike unger selv om foreldrene er de samme, tenker bare på mine egne. Den ene er en liten kosegris som liker å ta livet med ro. Snill, god og følsom, men en mester i å lure seg unna arbeid. Den andre er en fysisk energibunt med muskler i hele kroppen. Elsker å jobbe fysisk og trene. Ikke et gram fett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har visse problemer med hele problemstillingen. Dersom foreldrene dine skulle ha et ansvar for hvordan du er blitt, og er, som du ikke kan bære selv, så er vel DE i akkurat samme situasjon? Så da må ansvaret skyves en generasjon tilbake, og man havner i en uendelig regress der ingen har ansvaret for noe som helst. Hele idèen med ansvar forutsetter at den som har det, er en aktør i den forstand at han eller hun har et valg. Men dersom man antar at en selv ikke har et valg, men er et produkt av sin genetikk og sine omgivelser, så blir det vanskelig å argumentere for at det samme ikke skal gjelde for alle andre. Ergo blir det ingen aktører igjen, og ikke noe ansvar å fordele, hvis man kjøper problemstillingen. Noe jeg ikke gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har visse problemer med hele problemstillingen. Dersom foreldrene dine skulle ha et ansvar for hvordan du er blitt, og er, som du ikke kan bære selv, så er vel DE i akkurat samme situasjon? Så da må ansvaret skyves en generasjon tilbake, og man havner i en uendelig regress der ingen har ansvaret for noe som helst. Hele idèen med ansvar forutsetter at den som har det, er en aktør i den forstand at han eller hun har et valg. Men dersom man antar at en selv ikke har et valg, men er et produkt av sin genetikk og sine omgivelser, så blir det vanskelig å argumentere for at det samme ikke skal gjelde for alle andre. Ergo blir det ingen aktører igjen, og ikke noe ansvar å fordele, hvis man kjøper problemstillingen. Noe jeg ikke gjør.

Noter datoen, JEG er 100% enig med mann42 :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er derfor det hetes sosial arv. du gir det du har fått.for å bryte denne, må det refleksjon og erkjennelse til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har visse problemer med hele problemstillingen. Dersom foreldrene dine skulle ha et ansvar for hvordan du er blitt, og er, som du ikke kan bære selv, så er vel DE i akkurat samme situasjon? Så da må ansvaret skyves en generasjon tilbake, og man havner i en uendelig regress der ingen har ansvaret for noe som helst. Hele idèen med ansvar forutsetter at den som har det, er en aktør i den forstand at han eller hun har et valg. Men dersom man antar at en selv ikke har et valg, men er et produkt av sin genetikk og sine omgivelser, så blir det vanskelig å argumentere for at det samme ikke skal gjelde for alle andre. Ergo blir det ingen aktører igjen, og ikke noe ansvar å fordele, hvis man kjøper problemstillingen. Noe jeg ikke gjør.

Hørtes komplisert ut...hehe. Det var da et enkelt spørsmål. Jeg syns foreldre har noe av skylden for den vi er ja:) det er de som har lært oss ting og som barn ser vi opp til de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hørtes komplisert ut...hehe. Det var da et enkelt spørsmål. Jeg syns foreldre har noe av skylden for den vi er ja:) det er de som har lært oss ting og som barn ser vi opp til de.

Men bare til et visst punkt. På et eller annet tidspkt må man forutsette at folk selv tar ansvar for hvem de er og blir, og hvordan livet arter seg. Ellers blir spørsmålet litt meningsløst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Til TS.

Jeg tror du forveksler begreper. Hvis tanken er at du er takknemlig for at dine foreldre har lært deg sunne, gode verdier for eksempel, vil det si at det er deres fortjeneste, ikke skyld. Skyld og fortjeneste er motsatte begreper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tolker TS' spørsmål som spørsmålet om hvorvidt oppvekst og oppdragelse er det som former oss som individer. JA, jeg tror mye kommer derfra, men jeg tror også at man har en viss del av personligheten som er uavhengig. Også tilbringer man mange timer av dagen borte fra foreldrene allerede fra småbarnsalderen. Impulser fra barnehage, skole og nærmiljøet former oss også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

They fuck you up, your mum and dad.

They may not mean to, but they do.

They give you all the faults they had

And add some extra, just for you.

But they were fucked up in their turn

By fools in old-style hats and coats,

Who half the time were soppy-stern

And half at one another's throats.

Man hands on misery to man.

It deepens like a coastal shelf.

Get out as early as you can,

And don't have any kids yourself.

-Philip Larkin

Endret av K.A.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Voksne folk tar ansvar for sitt eget liv. Starter livet litt på skakk på grunn av foreldre så kan man fortsett korrigere kursen når en selv bestemmer over sitt eget liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg har visse problemer med hele problemstillingen. Dersom foreldrene dine skulle ha et ansvar for hvordan du er blitt, og er, som du ikke kan bære selv, så er vel DE i akkurat samme situasjon? Så da må ansvaret skyves en generasjon tilbake, og man havner i en uendelig regress der ingen har ansvaret for noe som helst. Hele idèen med ansvar forutsetter at den som har det, er en aktør i den forstand at han eller hun har et valg. Men dersom man antar at en selv ikke har et valg, men er et produkt av sin genetikk og sine omgivelser, så blir det vanskelig å argumentere for at det samme ikke skal gjelde for alle andre. Ergo blir det ingen aktører igjen, og ikke noe ansvar å fordele, hvis man kjøper problemstillingen. Noe jeg ikke gjør.

Hva er alternativet til denne beskrivelsen? Hva vil det si å velge, og hva er "du"?

Jeg ser på dette med ansvar som jeg ser på religiøse. Du finner superintelligente religiøse mennesker, men de velger alltid å unnvike de vanskelige spørsmålene i hodene sine, slik at de kan lulle seg inn i den troen de finner mest komfortabel. Det samme gjelder ansvar. Folk trenger å tro på ansvar, folk har behov for å være herre i egen kropp, være spesielle, føle at de kan bestemme over egen skjebne. Om det er en naturtro beskrivelse, er et annet spm. Jeg kan vanskelig se det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreldre har mest å si for de første årene av livet ditt, deretter blir det vel en mix av hjemmet, miljøet ute, skolen, venner, erfaringer osv... Og i bunnen har vi gener som er med på å bestemme hvordan vi takler de ymse ting.

Foreldre KAN ha hovedskylda hvis du blir en udugelig person som ikke evner å ta vare på deg selv, men de er også et resultat av sin egen oppvekst, sine egne foreldre, sine egne erfaringer osv, så er man et normalt oppegående menneske med litt innsikt, så kan man kanskje ikke beskyldes for å ha ødelagt ungene sine.

Er man derimot et rushue, så kan man vel gjerne ta skylda hvis det går galt, selv om det også da gjerne ligger ting bak.

Det er ikke noe enkelt svar på det du spør om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange her nevner arv og miljø, noe som er veldig sentralt i forhold til hvordan mennesker utvikler seg. Det få vet er nettopp hvor stor andel barndommen preger oss senere i livet. Om vi har en god, trygg barndom preger det oss også, men det preger oss enda mer om vi har opplevd noe vanskelig, eller negativt i barndommen. Da er det fare for å få fortregninger som senere kan påvirke vår ytre adferd - ikke at vi trenger å vite det selv en gang. Det psykologiske aspektet ved oppveksten er facinerende, fordi vi vet virkelig ikke 100% hvor mye som påvirker oss og hvor mye av oppveksten familien og foreldrene står for. Foreldrene er helt klart de som er der fra begynnelsen i gode og vonde tider, og det er de som skal ha "skylden" for både positive og negative virkninger. De er vel grunnpakken for den store løsningen - hvordan vi blir som voksen. Fra arvemateriale vi får fra foreldrene våre får vi noen trekk, og fra miljøet rundt oss får vi noen andre trekk. Personlig og utseendemessig. Foreldrene er jo også en stor del av miljøet rundt oss. Så det er absolutt rom for påvirkning også her.

På den andre siden så er vi alle selvstendige, tenkende mennesker og kan komme opp med løsninger på problemstillinger selv. Vi har potentiale til å være personen vi har lyst å være også - selv om vi har hatt en trøbblete barndom. Har vi foreldre vi ikke ser opp til, kan vi påvirkes til å ikke bli som dem. Som mennesker har vi evnen til forbedring, og evnen til å skille oss totalt fra miljøet rundt oss eller arvemateriale sitter på - det som i stor grad skiller oss fra enkelte dyrearter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...