Ernæringsfysiolog

[AnonymBruker]

Jeg har time hos en ernæringsfysiolog for første gang om ikke så lenge.

Derfor lurte jeg på; tror dere at jeg må veie meg der? Første gangen?

Noen erfaringer?

Grunnen til at jeg skal dit er forresten pga. en spiseforstyrrelse jeg har.

[Wiggins]

Jeg har time hos en ernæringsfysiolog for første gang om ikke så lenge.

Derfor lurte jeg på; tror dere at jeg må veie meg der? Første gangen?

Noen erfaringer?

Grunnen til at jeg skal dit er forresten pga. en spiseforstyrrelse jeg har.

Hva er du henvist dit for? Er det pga spiseforstyrrelsen? Da vil jeg nok tro at du blir bedt om å veie deg. Skal du bli frisk så må jo ernæeringsfysiologen se hvordan det står til.

[AnonymBruker]

Ja det blir du nok da.

Husk at dette er jo en person som skal hjelpe deg til å komme på bedringens vei, og ikke dømme deg. Dette er yrket til denne personen. Første steget å komme videre til å bli frisk =)

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemelding, begge to

Grunnen til at jeg lurte på det, er egentlig rett og slett fordi jeg bare vil

forbrede meg litt mentalt på det. Når man har en spiseforstyrrelse og ikke har veid seg

på lenge, så er det ikke alltid like lett å "plutselig" bli veid.

Men som sagt, så forbreder jeg meg mentalt på det, og da går det iallfall sikkert litt

bedre

[tineline]

Du kan jo også faktisk overstyre (den sykelige) lysten til å vite hva du veier ved å se opp og be ernæringsfysiologen ikke fortelle vekten til deg. Jeg slet med spiseforstyrrelse og ble veid jevnlig i forbindelse med et kne-prosjekt på olympiatoppen, og jeg klarte fint å styre unna å få vite vekten min. Har du først en spiseforstyrrelse har du iallefall disiplin nok til å ikke sjekke resultatet.

Men - det kan jo være bra for deg å venne deg til tanken på å bli veid også. Lykke til!

[AnonymBruker]

Har anorexi og går til ernæringsfysiolog også. Veier meg der ja

[Gjest scorpius]

Har du først en spiseforstyrrelse har du iallefall disiplin nok til å ikke sjekke resultatet.

Da vet du ikke hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, for å si det sånn

[AnonymBruker]

Da vet du ikke hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, for å si det sånn

det er ikke alltid sant.

Selv om man har en spiseforstyrrelse trenger man ikke å ønske å vite vekten sin. Fornuften til en spiseforstyrret person er ofte delt opp i en fornuftig del og en ufornuftig/syk del. Man vet hva som er bra og riktig, men samtidig kan man handle helt i motsatt retning. Noen ganger vinner den fornuftige delen, andre ganger og som regel oftes vinner den syke delen. Du vet du bør spise og at det ikke er farlig å spise en liten brødskive, men allikvel vinner den syke delen og lar skiven ligge. Andre ganger vinner kanskje den fornuftige delen og du klarer å spise brødskiven.

Jeg har selv en spiseforstyrrelse og blir veid med gjevne mellomrom. Sier bare at jeg ikke ønsker å vite hva vekten er, så slipper jeg det.

Det er ofte et skritt i riktig retning og unngå å fokusere på hva man veier, og det er godt å ikke måtte vite et tall.

Selv om det klør i nyssgjerrigheten når jeg blir veid, vet jeg at jeg har det mye bedre når jeg ikke vet hvor mye jeg faktisk veier. Jeg går heller ut i fra hvordan de enkelte plagg sitter.

Så til TS: hvis du ikke vil vite hva vekten din er så bare sier du det til ernæringsfysologen, sikker på at han/hun vil forstå det.

[tineline]

Da vet du ikke hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, for å si det sånn

7 år med manisk trening tre ganger daglig sier noe annet. Jeg skjønte tidlig at jeg hadde et problem, men klarte ikke gjøre noe med det. Kneprosjektet, som jeg deltok i fordi jeg skjønte at det kom til å begrense treningen, var i den fasen hvor jeg endelig fokuserte på å bli frisk. Men helt frisk blir jeg aldri. Jeg kan være så sulten, så sulten, men så "forsvinner" det når jeg skal spise. Spiser likevel, men det er fortsatt en evig kamp mot samvittigheten. Og nå overstyrer heldigvis fornuften!