samboer som er usikker på fremtiden

[Gjest gjesten]

Hei,

fikk en mail av en venninne som bor ganske langt borte i dag. Hun var ganske lei seg, fordi hun og en venninne har planer om å starte firma sammen, men de har begge mann og begynner å nærme seg en alder hvor de vil ha barn, og derfor ville de ha avklart endel ting før de eventuelt starter opp firma, sånn at ikke begge får baby i oppstartsfasen av firmaet.

Min venninne gikk derfor hjem til samboeren og ville diskutere fremtiden... De har vært sammen i 2 år og flyttet sammen i vår. Han var også noe motvillig til dette i begynnelsen, men det har gått veldig bra. Så sa hun at hun og venninnen hadde snakket mer om å starte firma om 2 år, og at hun kunne tenke seg å gifte seg og få barn om 3 år, hva han syntes om det... Og da ble han veldig unnvikende og kunne ikke svare... Det skal nevnes at hun er 27 og han er 29, begge i fast jobb... Så jeg synes jo ikke han burde freake ut av et sånt spørsmål, og det er jo heller ikke snakk om at hun krever at noe skal skje i dag...

Jeg er litt yngre enn henne, og min mann har også vært litt tilbakeholden når det gjelder barn, men jeg vet at det er først og fremst fordi vi begge ikke er i fast jobb enda, og som sagt, vi er yngre enn dem... Men skjønner at hun blir dypt frustrert når de er såpass "gamle" og han ikke engang kan si om han vil ha barn om 3 år..

Jeg kjenner ikke samboeren hennes så godt siden de bor så langt unna, men han virker ellers veldig grei og jeg håper de finner ut av det... Men jeg vet ikke helt hva jeg skal si til henne, siden jeg ikke har vært i helt samme situasjon... Det er klart det ikke hjelper å mase for mye på han, hun kan jo selvfølgelig sette et ultimatum til han (hun har ikke sagt til meg at dette er et alternativ, men vet at andre har gjort det i samme situasjon), men er jo ikke nødvendigvis kjekt det heller... Hva ville dere gjort? Jeg har prøvd å si at han kan forandre seg, jeg har jo hørt om menn som ikke har villet ha barn på MANGE år, og så plutselig ett år etter har de ombestemt seg... men hun kan jo nesten ikke bare gamble på det heller...

Håper noen har noen gode råd som jeg kan gi til henne

[Piper]

Han er usikker, og det må ha få lov til å være. Håper virkelig ikke at du forteller henne hva du selv mener, for i følge deg bør hun vel vurdere hele forholdet med denne mannen. Mye kan skje på 3 år, og de har faktisk bare vært sammen i 2. Kanskje han behøver litt tid til å tenke på dette, for jeg regner med at hun selv har tenkt over dette siden hun kommer med 3 år til. Da må han få tid på seg også, uten at noen skal si at han freaker ut på grunn av at han ikke kan gi henne et svar der og da.

Noen behøver mer tid enn andre, og sånn er det bare. Er godt mulig han er klar om 3 år, men det er godt mulig han vil vente i 4 år. De bør vel først og fremst diskutere om han ønsker barn i det hele tatt, om de ikke allerede har hatt den diskusjonen. Og ønsker han seg barn i fremtiden, får hun bare smøre seg med tålmodighet og vente litt til han er klar. Hun vil jo være 30, om de skal gå etter hennes tid, men hun er fortsatt ikke for gammel om de så venter to år ekstra.

Det er ikke alle som liker å planlegge så langt frem i tid, og noen menn behøver ekstra tid på seg.

Jeg håper virkelig ikke hun setter et ultimatum på han, for man planlegger ikke barn på en slik måte. Er hun så desperat etter å få seg et barn om tre år, at hun stiller et ultimatum til han, så håper jeg han velger å gå i fra henne. Jeg ville ikke vært sammen emd en som emr eller mindre truet seg til å få viljen. Og hvor skal det stoppe, skal huns tille han ultimatum på alt hun ønsker i fremtidne også? Og noe så stort å få et barn sammen, krever to ja, uten trusler om det ene eller det andre.

[Gjest Gjest]

hadde og blitt utsikker om noen ga meg en tidsramme på 3 år ang barn og giftemål. ser ikke helt poenget med det.

[Gjest gjesten]

Tror du har misforstått meg litt, jeg mente ikke at hun skulle stille ultimatum, men jeg tenkte at noen her sikkert kom til å foreslå det Fordi jeg har sett at det har blitt gjort før, men da helst hvis han overhodet IKKE vil ha barn... og det har jo ikke denne personen sagt, bare at han vet ikke om tre år er den horisonten han ser for seg...

Kanskje jeg fremhevet litt feil fokus i innlegget mitt, men mitt poeng var også at mye kan forandre seg på tre år og at han plutselig kan bli klar:) Så kanskje noen har noen eksempler på at de kan ombestemme seg osv som jeg kan oppmuntre henne med Men kanskje også råd for å få han til å forstå hvor vanskelig dette er, så ikke hun lar temaet ligge og det likevel ender med at han kanskje vil være 40 før han får barn, og hun føler hun "må" gå fra han og har "kastet bort" noen år i livet sitt på han...

[Gjest TS]

Jeg bør vel gjerne begynne å kvittere med TS for å ikke skape forvirring Gjest: Hvorfor ville du blitt usikker? Jeg skjønner veldig godt at en som har vært sammen med en annen i 2 år ikke sier: Såklart, vi kan gifte oss i morgen! Men at en som er såpass "gammel" ikke kan sette en ca. tidsramme på 3 år synes jeg selv også er litt merkelig... Men såklart, jeg vil gjerne at det skal funke for de og vil gjerne gi henne råd som kan roe henne litt ned Men hvis du forklarer hvorfor du hadde vært usikker, kanskje du har noe av de samme grunnene for det som han, og hun kan slå seg til ro med det?

[Disturbed]

Hadde jeg vært samboeren hennes, hadde jeg blitt stressa og utilpass tror jeg. Og jeg vet med sikkerhet at samboeren min hadde snudd på hælen og gått. Han er sånn som freaker ut av å måtte tenke tidsrammer og langt framover.

Så jeg synes m.a.o ikke det er noe rart at han ikke kunne gi noe svar, og jeg synes også at du burde holde deg for god til å gi venninna di noe særlig råd den ene eller den andre veien. Klart du skal høre på henne, venninner gjør jo det. Men all den tid du ikke kjenner samboeren hennes utover at han virker ganske grei, så vet du jo ingenting om noenting egentlig.

Det beste rådet jeg kan gi henne, og som du kan velge om du vil gi videre; er at hun får roe ned, ikke mase om barn, gi ham tid og slutte å tenke i tidsrammer utenom dette med firmaet. Hvis det er noe hun vil, så burde hun konsentrere seg om det akkurat nå. Å unngå å få barn i oppstartfasen burde jo være en smal sak egentlig...

[Sophie-Ann]

Hmmm..jeg skjønner henne og jeg skjønner ham. Jeg er blitt såpass gammel etterhvert at jeg ikke gidder å "sløse" vekk dyrbar tid på noen som ikke vil ha barn eller gifte seg. Man bør jo være enige ganske tidlig i et forhold om disse tingene, for det nesten umulig å bli enige senere hvis det viser seg at man har ulike tanker og følelser om det...

[Gjest TS]

Jeg vet også at hun hadde hatt forståelse om han hadde sagt "4 år" eller "5 år", men når hun spurte hvilken tidshorisont han så for seg så kunne han ikke svare på det heller... Jeg tror han er veldig glad i henne, og det sa hun selv også, men jeg hadde selv blitt usikker på om han noen gang ble klar for å gifte seg og få barn hvis det var min mann... Men som sagt, trøstende ord til henne var egentlig det jeg var ute etter/grunner som kan forklare usikkerheten hans (hvis det finnes noen litt generelle grunner)...

[Gjest hajet]

jeg hadde gitt rådet om å ta det med ro foreløpig, fordi hennes situasjon jo åpner for at det ihvertfall ikke blir baby midt i oppstarten.

om han skulle være så vanskelig på emnet i lang tid, så har hun jo alltids mulighet til å vurdere hva enn hun vil - og hun vil fortsatt ha fulgt sin karrieredrøm.

jeg hadde også vært ganske unnvikende om jeg fikk et slikt spørsmål etter bare to år sammen - med mindre jeg var endel eldre.

hun startet jo spørsmålet på et litt "urettferdig" måte - ved å bruke oppstart av firma som en inngangsport for samtaler om fremtiden.

de burde jo diskutere dette på et generelt grunnlag uten et slikt press.

tipper han ble ganske satt ut av denne tidsberegningen - noe de fleste igrunnen blir......

jeg og samboeren har begynt å diskutere slike tidslinjer nå etter ti år fordi jeg må forholde meg til alderbegrensning.

han ønsker seg to barn(jeg også), og dermed kan vi ikke regne med at det vil gå helt greit om vi setter igang med prøving på første når jeg er midt i 30årene.

så om du skal gi råd, så bør vel det være å slappe av.......jeg hadde også fått rimelig panikk om noen kom med kalenderen, uansett hva argumentet var.

den eneste gode grunnen til det er jo at legen forteller deg at nå er det minimalt med tid igjen for forsøksgrunnlag....

[Hanselot]

Jeg trodde jeg ikke ville ha barn, inntil jeg ble 32 og møtte kvinnen i mitt liv. I mine tidligere forhold ville jeg gjerne ville ha barn, men fikk det ikke til. Det gikk seg heldigvis til. Jeg tror kanskje at om man ikke klarer å se for seg ønske om barn 5-10 år frem i tid når man nærmer seg 30 så bør man vurdere forholdet. Min erfaring trenger dog ikke være den eneste riktige.

[Disturbed]

Trøstende ord:

1. det ordner seg sikkert, slapp av og ikke stress!

2. la ham få litt tid på seg, han snur nok i tide!

3. det finnes flere fisker i havet...!

Begrunnelse for hans unnvikenhet:

1. han liker ikke og vil ikke ha barn

2. han liker, men vil ikke ha barn med venninnen din

3. han vet ikke hva han vil og blir satt ut av å bli stilt til veggs

Jeg tror vel igrunnen han bare er en helt vanlig mann som ikke har tenkt så overvettes nøye over barn-ikke barn, og iallefall ikke med ei dame han har vært sammen med i bare 2 år (det er ikke alle som synes 2 år er så lenge...). Dessuten var han vel ikke overivrig på å flytte sammen med henne i utgangspunktet, så for ham går det kanskje litt for fort i svingene når hun nå setter seg ned med tidsrammer og vil planlegge barn.

[Sophie-Ann]

Jeg er enig i at man ikke skal presse frem noe slikt som dette, men for meg er det natulig å ha en avklaring på om man ønsker dette i det hele tatt før man flytter sammen. Ellers kan det jo bli veldig vanskelig å bli enige senere.

[AnonymBruker]

jeg og samboeren har begynt å diskutere slike tidslinjer nå etter ti år fordi jeg må forholde meg til alderbegrensning.

han ønsker seg to barn(jeg også), og dermed kan vi ikke regne med at det vil gå helt greit om vi setter igang med prøving på første når jeg er midt i 30årene.

så om du skal gi råd, så bør vel det være å slappe av.......jeg hadde også fått rimelig panikk om noen kom med kalenderen, uansett hva argumentet var.

den eneste gode grunnen til det er jo at legen forteller deg at nå er det minimalt med tid igjen for forsøksgrunnlag....

Ikke vent i ti år ivertfall!!!Det er mitt råd.

Etter å ha vært samboer i ti år og vært tålmodig i ca 4 av de 10årene, ombestemte minn mann seg og ville ikke ha barn...

Så her sitter jeg og har kastet bort mange år av mitt liv

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at man ikke skal presse frem noe slikt som dette, men for meg er det natulig å ha en avklaring på om man ønsker dette i det hele tatt før man flytter sammen. Ellers kan det jo bli veldig vanskelig å bli enige senere.

Helt enig med deg. Jeg synes at, tatt i betraktning at barn ikke er noe man kan få når som helst i livet, at det må være lov å stille visse krav til at partneren har en idé om hvordan han/hun ser for seg fremtiden på det punktet. Jeg hadde aldri giddet å være sammen med en mann som ikke kunne gi meg et klart svar på om han ønsket barn og et nogenlunde klart svar på når.

[Wonders]

Det å bli foreldre er noe man bør bli enige om sammen, ikke komme frem til på egenhånd.

Eller bli gravid på slump i studietiden... Tenk på barnet, vil det bli født inn i en slik situasjon?

Endret 6. september 2010 av Wonders

[AnonymBruker]

Hvorfor haster det da? Hun er bare 27. Kan hun ikke vente et år og se om han forandrer seg? Man får jo ikke barn sammen fordi man er babysyk, men fordi man innser at det er den rette personen å dele livet sitt med.

[Gjest Gjest]

"Bare" 27 er gammelt nok når man sitter i IVFkø. *klok av skade*

[tineline]

Hjelp - jeg blir helt matt når det kommer til slike spørsmål. Det er akkurat som om det ikke er likestilt å ville og å ikke ville få barn. Hvorfor er det bestandig slik at den som vil ha barn, men kanskje ikke kan få det med den hun vil, blir rådet til å gå? Er det ikke et bedre råd å tenke over hvor viktig det er for vedkommende å få barn? Er det for eksempel viktigere å få barn enn å være sammen med den man elsker? Er det mange som vil ha barn dersom den ene parten er motvillig? Og så videre.

Jeg vil ikke ha barn, og ville fått hetta (og trolig dødd av depresjon) dersom en mann forlot meg på grunn av et barn som enda ikke finnes. Heldigvis er min kjæreste enig.

(Og 2 år - hjelpes! Riktignok tok jeg denne diskusjonen tidlig med min kjære, men det var fordi jeg ikke ville orke å bli forlatt dersom kjæresten virkelig, virkelig ville ha barn, og jeg i så fall måtte forberede meg mentalt på å takle det. Jeg ville nok ikke gjort det slutt med ham likevel, men hva som ville skjedd dersom jeg fikk et ultimatum, er vanskelig å si).