Sviktet av venninne

[Gjest tone]

Jeg er skikkelig skuffet. Har en venninne jeg virkelig har gått langt for å være tilstede for. Gitt alt, det er telefonsamtaler daglig for å få henne på jobb fordi hun var så full av angst, hun ringte, jeg svarte - selv om jeg satt på bussen til jobb eller var på jobb, jeg droppet andre ting for at hun trengte det igjen og igjen. Jeg satte alt til side for å få henne på beina igjen.

Så kommer hun seg, hvilket er fantastisk, men da er det bare nye venner som teller, dersom de vil noe er det ikke aktuelt at vi treffes. Hvilket vi ikke har gjort på flere måneder. At jeg fikk tidenenes knekk, vel hun er der tidvis på telefonen, men aldri fysisk. Jeg avlyste ting for henne og da livet mitt raste reiste hun på hyttetur istedetfor å være der for meg.

Jeg har en følelse av å være venninna som plukker henne opp når hun er nede, når hun er oppe går hun til kulere venner og har ikke tid til å treffes. Jeg er liksom god å ha når ting er dritt, ikke ellers. Og hun mener at slik jeg har reagert i min krise er helt feil og hun fordømmer meg for det.

Det sårer veldig når jeg har stilt sånn opp i flere år med stormer. Og når jeg trenger det, da reagerer jeg feil, jeg burde føle det og det og ta meg sammen.

Merker jeg er skikkelig sint. har jeg grunn til det?

[Gjest Gjest]

På spørsmålet om du har rett til å være sint, ja, du har all rett til å være sint, men jeg håper sinnet blir plassert der det hører hjemme.

Litt hos henne, fordi hun gjør slikt, og litt hos deg selv, fordi du har latt henne gjøre det.

Jeg står midt oppe i det samme selv, og har innsett at mye er min egen feil fordi jeg ikke har satt grenser for henne.

Hun ringte meg i dag, da hadde jeg ikke hørt fra henne på lenge, fordi hun ikke hadde hatt bruk for meg. I dag lurte hun på om jeg hadde tid til å snakke med henne, det var veldig viktig. Jeg sa at hvis det var så viktig, hadde jeg 2 minutter, men ikke mer.

Det som var så viktig var at mannen hun er forelsket i, hadde noen problemer som hun hadde tilbudt seg å hjelpe ham med, og da behøvde hun min hjelp.

Da hadde jeg to valg, enten sette grenser ved å si "dette kan jeg ikke hjelpe deg med nå, men vi kan snakke om det senere", eller å fortsette på hennes premisser.

Jeg valgte å sette grenser.

Et vennskap skal være gjensidig. Ikke la din venninne utnytte deg, sett grenser for henne som du kan leve med, og stå fast ved dem.

[Sophie-Ann]

Folk behandler deg slik som du tillater dem å behandle deg, rett og slett. Jeg har blitt brukt som dørmatte i mange år av både familie og venner. En dag satte jeg foten ned, og begynte å si nei. Og jeg kvittet meg med venner som bare krevde og krevde, men ikke gav noe tilbake.

Så jeg syns du skal rett og slett begrense vennskapet ditt med henne. Begynne å si nei og ikke ta kontakt hele tiden. Jeg vet at det er sårt og vanskelig, har akkurat mistet "bestevenninnen" min.

Håper det ordner seg for deg

[Gjest lina]

Har ogsaa opplevd dette, men jeg har begynt aa sette grenser for meg selv og det hjelper utrolig. Den venninna som i forna dar var arrogant med meg, har naa begynt aa be om "taletid". Det er nye takter for meg som har opplevd aa bli brukt og utnyttet i saa lang tid. Og det er helt riktig som noen sier her, at man skal ikke tillate andre aa behandle seg selv nedlatende.

For min del har det tatt lang tid aa komme der jeg er idag.

[Wonders]

JA du har grunn til det.

Jeg kaller dette 20-årne syndrom.

Du er for snill mot henne. Neste gang, si du er opptatt om hun plaprer i vei. Hun må sikkert trekke pusten og da kan du avbryte å si det passer innmari dårlig å at du har masse andre ting å gjøre, og at du ringer henne opp etterpå.

La bli å ring tilbake. La henne vente. Hun vil nok endre mønster, du er ikke kjip, bare lager deg ryggrad.

Ikke stress, hun vil tråkke over andre, bare ikke la det bli eg en eneste gang til.