Samboeren gir bort ting

[Gjest Pseudomymia]

Noen som kan forklare meg hva slags mekanismer som slår inn her?

Samboeren min er av den gavmilde typen, og det er viktig for ham å kunne gi vekk ting når han føler for det, en egenskap jeg også setter pris på. Han hadde fått en fin designkanne som lå igjen hos foreldrene hans. Denne ga han bort til sin tante som var på besøk der, uten tanke på at jeg kanskje likte den. Jeg ble litt paff over at han ikke hadde spurt meg om jeg ville ha den før han ga den til noen andre, og til og med tanten hans stusset og spurte om han ikke hadde hørt med meg om jeg likte den først. Hvorpå han svarte at den var hans til å gi til hvem han vil. Og det var den jo.

Så jeg føler meg en blanding av snurt, forbigått, flau over meg selv og stolt over at han er så gavmild. Kanna er helt uviktig her, det er bare at han ikke spør meg før han spør andre som plager meg. Og at det plager meg plager meg også, for jeg vil jo også være gavmild!

Hjelp, hva er det slags mekanismer som slår inn her? Visdomsord mottas med takk!

[Gjest Kevlarsjäl]

Hvilke mekanismer som slår inn her?

Din egen egoisme og mangel på forståelse av situasjonen.

Samboern din har rett.

HAN fikk designkannen, ikke du! Ergo har du ingenting du skulle ha sagt.

Hans kanne, hans valg. Skal du bestemme over alt han får til bursdag og jul også da eller? Skal alt han får bli godkjent av deg, og så hvis begge ikke liker den så kan det gis bort videre?

Håper du skjønner at dette er en ganske merkelig logikk..

Hadde det stått ditt navn på gaven - eller det var en ting dere i felleskap hadde kjøpt en gang i tiden - da hadde det vært galt av ham å gi den bort uten å rådføre med deg først. Men slik situasjonen er nå har han sin fulle rett til å gjøre det han vil.

Jeg kan også se for meg at mannen tenker følgende:

"å fy faen, den var skikkelig stygg. Den kan jeg ikke tenke meg å i det hele tatt ha i hus, og enda verre om dama mi vil bruke den. Da må jeg jo se den hver dag. Nei, tante Beate har jo lyst på den. Da slår vi to fluer i en smekk. Jeg slipper å se styggegaven hver eneste dag og tante beate er fornøyd."

Har han gjort dette flere ganger, eller kun denne?

[Gjest Uglefot]

Tjaaa.dere er jo samboere. Kanskje greit å forhøre seg med den man bor sammen med om den personen kanskje vil beholde ting og tang eller ikke før man kvitter seg med dem.

edit: neeeei,glem det.

Endret 6. september 2010 av Uglefot

[Gjest Spinell]

I prinsippet har jo Kevlarsjäl rett, men jeg forstår reaksjonen din Pseudonymia, og ville nok også blitt litt skuffet. Selv om det står en enkelt persons navn på enkelte gaver, er det ingen tvil om at det er husstanden som vil ha glede/nytte av den, og at gaven egentlig er til husstanden, ikke enkeltpersonen. Slik er det i alle fall med en del gaver som vi får.

Jeg synes også raushet og gavmildhet er gode egenskaper, men det går an å skille mellom å gi videre ting som er beregnet bare på ham/deg (f.eks en parfyme, et klesplagg etc) og ting som egentlig kan brukes av dere begge (f.eks kjøkkenutstyr). De tingene begge kan bruke, kan en gjerne snakke om før en gir bort.

Endret 6. september 2010 av Spinell

[Gjest tjavel]

Dette var noe som lå igjen hos samboerens foreldre, noe han tydeligvis ikke ønsket å ha med seg inn i samboerskapet av forskjellige årsaker og mest sannsynlig fordi han ikke likte den. Jeg hadde sett annerledes på det enn det å gi bort noe som allerede er i deres felles hjem.

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som TS. Jeg tror det har noe med at jeg ikke har noe kontakt med egen familie, og derfor er det sambo som er min eneste, min favorittperson, den jeg deler alt med.

Da han satte opp sin lillesøster som den som skulle få livsforsikringen hans hvis han døde, ble jeg rett og slett rasende. Greit at hun trenger pengene mer enn meg (hun er ung ufør), men jeg er faktisk samboeren hans!!

[Gjest Pseudomymia]

Ah, dere har så rett så rett. Jeg slites mellom min egen egoisme og gleden over at han er gavmild.

Ja, han har gjort det før. Jeg skal jobbe med meg selv.

[Gjest Pseudomymia]

_tjavel_: Neida, han er ikke sånn at han nødvendigvis gir vekk ting fordi han ikke liker dem. Han bare gir bort ting, sånn er han. Vi flyttet nettopp sammen så han hadde bare ikke rukket å hente den enda, men så var tanten der, og så fikk han lyst til å gi den bort.

Han sa at hvis han hadde visst at jeg likte den hadde han ikke gitt den bort, men han spurte meg ikke. Dere, det stikker ikke så dypt det her, jeg bare lurer på hva dere synes

[Gjest Spinell]

Min mann kunne funnet på akkurat det samme! Som regel er det jo helt greit Vi har mer enn vi trenger av mange ting, men det er jo kjekt å finne ut om en selv trenger gjenstanden før den gis bort.

En gang hadde han fått en helt ok design-kjøkkengjenstand (noe vi selv trengte) fra en jobbkunde, og han nevnte i forbifarten at han hadde tenkt å gi den bort. Det hadde jo ikke vært verdens undergang om noen andre hadde fått den til jul, men jeg er glad for at han nevnte det, for vi har hatt mye glede av den gaven selv.

Endret 6. september 2010 av Spinell

[Gjest Gjest]

Spinell: Morsomt at din mann også er sånn

[Anglofil]

I prinsippet har jo Kevlarsjäl rett, men jeg forstår reaksjonen din Pseudonymia, og ville nok også blitt litt skuffet. Selv om det står en enkelt persons navn på enkelte gaver, er det ingen tvil om at det er husstanden som vil ha glede/nytte av den, og at gaven egentlig er til husstanden, ikke enkeltpersonen. Slik er det i alle fall med en del gaver som vi får.

Jeg synes også raushet og gavmildhet er gode egenskaper, men det går an å skille mellom å gi videre ting som er beregnet bare på ham/deg (f.eks en parfyme, et klesplagg etc) og ting som egentlig kan brukes av dere begge (f.eks kjøkkenutstyr). De tingene begge kan bruke, kan en gjerne snakke om før en gir bort.

Må si meg enig i dette.

Mvh Yvonne