Bli kjent med svigermor

[AnonymBruker]

Okei.. Saken er den at jeg og min kjære har vært sammen i snart 7 år. I løpet av denne tiden har jeg ikke blitt særlig kjent med hans foreldre (og han har egentlig ikke blitt kjent med mine). Har aldri vært på besøk hos de, men har vært utenfor huset i bilen når kjæresten har vært innom for å si hei el.l. Har snakket med de om jeg har truffet på de ellers, eller når de har kommet ut. Broren og søsteren bor fortsatt hjemme. Moren hans liker meg og ville gjerne ha meg på besøk.

Jeg sliter litt med sosial angst og får litt "nerver" når det kommer til nye situasjoner som jeg ikke er vant til eller som jeg gruer meg til. Så det å sitte der med 2 personer jeg ikke kjenner i et fremmed hus gjør meg litt stressa.

For 1 mnd siden døde faren, jeg var med i begravelsen og jeg ble "lurt" med inn en liten tur i minnestunden (eller hva jeg skal kalle det) som var i huset deres etterpå. Vanskelig å si nei i den situasjonen.

Uansett, etter dette har moren fått "blod på tann" og har begynt å bli mer ivrig på å få meg på besøk. Hver gang kjæresten min skal ned dit (har vært minst 1 gang per dag siste 2 ukene) så spør han om jeg skal være med siden moren vil ha meg på besøk. Av og til når vi er ute og gjør ærender eller bare tar en kjøretur så skal han "nett innom 2 minutter og si hei". Da kommer hans mor ut mens jeg venter:

"Anne, nå må du komme inn å besøke meg. Ja, kom igjen, bli med inn. Det er jo bare jeg og Kathrine som er her. Kom nå.".

Deretter kommer kjæresten ut og begynner å prøve å lokke meg inn, mens han står å ser litt oppgitt og skuffa på meg når jeg nøler (til tross for at han er fullt klar over at jeg har sosial angst og at jeg ikke liker å besøke folk jeg ikke kjenner og at jeg trenger litt tid til å forbrede meg mentalt) før han sukker dypt og forsvinner inn igjen.

Så kommer han ut igjen, vi kjører avgårde, han sier at moren ikke er sur på meg men at hun ble litt lei seg. Det skal sies at moren er ganske følsom og gråter lett for lite. Så da skal jeg liksom sitte der med dårlig samvittighet over å ikke være en god liten svigerdatter som besøker sin kjære svigermor og som fikk sin svigermor til å gråte/bli lei seg. Kjekt.

Jeg vil jo bli kjent med henne (både for min egen del, min kjæreste sin del, svigermor sin del, våre fremtidige barn sin del og for å slippe mer mas om det), men jeg liker ikke å føle meg tvunget og det er det jeg ender opp med å føle når kjæresten står der på den måten eller når svigermor nesten kommanderer meg til å komme inn.

Hun vil heller ikke komme på besøk hos oss siden vi har to store hunder og hun ikke vil forlate sin lille puddel hjemme. Jeg har sagt til min kjæreste at det vil være mye lettere for meg om vi møttes utendørs eller på et nøytralt område. Da slipper jeg å bli stresset opp over å både besøke svigermor og å gå inn i et hus til noen jeg ikke kjenner. Men svigermor er bare ute når hun skal til lege eller må handle.

I tillegg er jeg ganske dårlig på smalltalk, så jeg er redd for at NÅR jeg først klarer å kvinne meg opp nok til å besøke svigermor (og søster+bror) så blir vi sittende med en pinlig stillhet.

Nå sist ble svigermor visstnok lei seg igjen, og kjæresten sier at neste gang så må jeg nesten bare bli med inn en liten tur siden han ikke vil at moren skal bli lei seg (forståelig, men likevel, da føles jeg meg litt tvunget). Jeg skal prøve på det så klart.

Tips, råd, hjelp??

[Gjest Tia]

Synes det var litt vel lenge å vente før dere prøvde å bli kjent - 7 år - og kanskje blir det ekstra vanskelig fordi dere har ventet så lenge?

Om dere bor i nærheten kan vel svigermor besøke dere og få datteren/nabo'n til å passe hunden? Har hun aldri vært hjemme hos dere på 7 år? Det er jo ikke automatikk i at dere må besøke henne, svigerforeldre må jo også kunne komme på besøk

[Gjest lykkelitn]

få det overstått. jeg VET hva du snakker om, sliter også med sosial angst/agora fobi.

du må møte fyrkten for og bli kvitt den:) det er tungt, men ikke halvparten så skummelt som vi skal ha det til.

nå skal sant sies at jeg lever et sannt helvette fordi jeg mota meg opp til å møte svigermor, hun har tatt konroll over livet mitt:p men du er nok ikke like uheldig..

og angående den typen din hadde jeg tilta. INGEN tvinger meg til noe jeg ikke vil. husk alltid at det er du som bestemmer, det er tross alt du som føler angst og vet hva det innebærer!

[Gjest jomfrua]

7 år??

Hvordan fungerer du på jobb og ellers i livet?

At du føler deg presset nå kan du ikke klandre andre for. Hvis du har så store problemer med å møte "nye" mennesker, så burde du gjøre noe med det - søk hjelp.

[AnonymBruker]

Synes det var litt vel lenge å vente før dere prøvde å bli kjent - 7 år - og kanskje blir det ekstra vanskelig fordi dere har ventet så lenge?

Om dere bor i nærheten kan vel svigermor besøke dere og få datteren/nabo'n til å passe hunden? Har hun aldri vært hjemme hos dere på 7 år? Det er jo ikke automatikk i at dere må besøke henne, svigerforeldre må jo også kunne komme på besøk

Mye av grunnen til at det har tatt såpass lang tid var faktisk svigerfar. Han "skremte" meg litt. Var ganske frampå om sine ønsker om barnebarn. Omtrent det første han sa til meg første gang han møtte meg var "når får vi barnebarn da? Vi har lyst på mange barnebarn, så det er bare til å sette i gang". Jeg var ikke 18 engang.. Etter å ha snakket med han noen ganger (stort sett var det snakk/hinting om barnebarn) ble jeg ganske motvillig til å være med ned dit i det hele tatt. Egentlig ganske teit.

Vi bor noen kilometer borte fra de, om svigermor hadde bestemt seg for å komme på besøk hadde datteren hennes blitt med. Tror ikke hun vil overlate lille skatten sin til naboene.. Tror svigermor har litt angst også. Så det kompliserer ting. Hun har vært på besøk en gang for flere år siden. Da ble vi sittende der alle fire (meg, kjæresten, svigermor og svigerinnen min). Lite snakking fra noen, jeg var nervøs som fy og mesteparten av de 2 timene ble tilbragt i (pinlig) stillhet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, de andre var ikke så hjelpsomme heller.

få det overstått. jeg VET hva du snakker om, sliter også med sosial angst/agora fobi.

du må møte fyrkten for og bli kvitt den:) det er tungt, men ikke halvparten så skummelt som vi skal ha det til.

nå skal sant sies at jeg lever et sannt helvette fordi jeg mota meg opp til å møte svigermor, hun har tatt konroll over livet mitt:p men du er nok ikke like uheldig..

og angående den typen din hadde jeg tilta. INGEN tvinger meg til noe jeg ikke vil. husk alltid at det er du som bestemmer, det er tross alt du som føler angst og vet hva det innebærer!

Huff

Nei, jeg tror min svigermor er ganske snill. Og om det skulle vist seg at hun ikke var det så hadde jeg trukket meg unna.

Ja, det er sant. Jeg lar meg ikke bli tvunget til ting jeg ikke vil, men jeg kan ikke fordra når folk fremlegger ting på en sånn måte at jeg føler meg tvunget. Og i hele denne situasjonen så føler jeg meg egentlig litt tvunget, og det gjør at jeg egentlig mister lysten til å i det hele tatt prøve.

I går skulle jeg egentlig ned dit, kvinnet meg opp og hele pakken. Men så fant jeg ut at svigerinne og min kjæreste hadde planer om å rydde litt på loftet, så jeg hadde blitt sittende alene med svigermor. Jada, første gangen så skulle jeg liksom bli sittende alene med noen jeg ikke kjenner. Jeg sa klart i fra om at det ikke kom på tale. Så viste det seg at søsteren ikke gadd ryddingen før senere på kvelden. Da sa kjæresten at han kom til å sitte fint ved siden av meg å se igjennom noen papirer mens vi var på besøk. Men jeg vet godt at om søsteren hadde ombestemt seg og spurt han om hjelp til å rydde likevel, så hadde han spurt meg om det gikk greit, jeg hadde ikke klart å si nei og hadde endet opp med å sitte alene med svigermor. Så jeg trakk meg.

[AnonymBruker]

7 år??

Hvordan fungerer du på jobb og ellers i livet?

At du føler deg presset nå kan du ikke klandre andre for. Hvis du har så store problemer med å møte "nye" mennesker, så burde du gjøre noe med det - søk hjelp.

Vi har ikke bodd så nært hele tiden.

Fungerer fint, det meste går greit så lenge jeg har en "livbøye" i nærheten, noen jeg allerede kjenner og stoler på. Har ikke jobb for øyeblikket, skal inn på "praksisplass" eller noe slikt snart via NAV. Jeg går allerede til psykolog og jobber med det.

[Gjest lykkelitn]

Mye av grunnen til at det har tatt såpass lang tid var faktisk svigerfar. Han "skremte" meg litt. Var ganske frampå om sine ønsker om barnebarn. Omtrent det første han sa til meg første gang han møtte meg var "når får vi barnebarn da? Vi har lyst på mange barnebarn, så det er bare til å sette i gang". Jeg var ikke 18 engang.. Etter å ha snakket med han noen ganger (stort sett var det snakk/hinting om barnebarn) ble jeg ganske motvillig til å være med ned dit i det hele tatt. Egentlig ganske teit.

Vi bor noen kilometer borte fra de, om svigermor hadde bestemt seg for å komme på besøk hadde datteren hennes blitt med. Tror ikke hun vil overlate lille skatten sin til naboene.. Tror svigermor har litt angst også. Så det kompliserer ting. Hun har vært på besøk en gang for flere år siden. Da ble vi sittende der alle fire (meg, kjæresten, svigermor og svigerinnen min). Lite snakking fra noen, jeg var nervøs som fy og mesteparten av de 2 timene ble tilbragt i (pinlig) stillhet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, de andre var ikke så hjelpsomme heller.

Huff

Nei, jeg tror min svigermor er ganske snill. Og om det skulle vist seg at hun ikke var det så hadde jeg trukket meg unna.

Ja, det er sant. Jeg lar meg ikke bli tvunget til ting jeg ikke vil, men jeg kan ikke fordra når folk fremlegger ting på en sånn måte at jeg føler meg tvunget. Og i hele denne situasjonen så føler jeg meg egentlig litt tvunget, og det gjør at jeg egentlig mister lysten til å i det hele tatt prøve.

I går skulle jeg egentlig ned dit, kvinnet meg opp og hele pakken. Men så fant jeg ut at svigerinne og min kjæreste hadde planer om å rydde litt på loftet, så jeg hadde blitt sittende alene med svigermor. Jada, første gangen så skulle jeg liksom bli sittende alene med noen jeg ikke kjenner. Jeg sa klart i fra om at det ikke kom på tale. Så viste det seg at søsteren ikke gadd ryddingen før senere på kvelden. Da sa kjæresten at han kom til å sitte fint ved siden av meg å se igjennom noen papirer mens vi var på besøk. Men jeg vet godt at om søsteren hadde ombestemt seg og spurt han om hjelp til å rydde likevel, så hadde han spurt meg om det gikk greit, jeg hadde ikke klart å si nei og hadde endet opp med å sitte alene med svigermor. Så jeg trakk meg.

skjønner deg så utroli godt! kjenner meg igjenn:) heldigvis har kjæresten min hadd mye forståelse og aldri eltet meg alene til å begynne med:) kan du ikke snakke litt med kjæresten da? få han til å forstå litt bedre?

btw, får du noen form for hjelp med angsten? og hvordan fungerer du i andre aspekter i livet da? arbeid osv?

Jeg er erklært midlertidig arbeidsudyktig..

[Piper]

Mye av grunnen til at det har tatt såpass lang tid var faktisk svigerfar. Han "skremte" meg litt. Var ganske frampå om sine ønsker om barnebarn. Omtrent det første han sa til meg første gang han møtte meg var "når får vi barnebarn da? Vi har lyst på mange barnebarn, så det er bare til å sette i gang". Jeg var ikke 18 engang.. Etter å ha snakket med han noen ganger (stort sett var det snakk/hinting om barnebarn) ble jeg ganske motvillig til å være med ned dit i det hele tatt. Egentlig ganske teit.

Vi bor noen kilometer borte fra de, om svigermor hadde bestemt seg for å komme på besøk hadde datteren hennes blitt med. Tror ikke hun vil overlate lille skatten sin til naboene.. Tror svigermor har litt angst også. Så det kompliserer ting. Hun har vært på besøk en gang for flere år siden. Da ble vi sittende der alle fire (meg, kjæresten, svigermor og svigerinnen min). Lite snakking fra noen, jeg var nervøs som fy og mesteparten av de 2 timene ble tilbragt i (pinlig) stillhet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, de andre var ikke så hjelpsomme heller.

Huff

Nei, jeg tror min svigermor er ganske snill. Og om det skulle vist seg at hun ikke var det så hadde jeg trukket meg unna.

Ja, det er sant. Jeg lar meg ikke bli tvunget til ting jeg ikke vil, men jeg kan ikke fordra når folk fremlegger ting på en sånn måte at jeg føler meg tvunget. Og i hele denne situasjonen så føler jeg meg egentlig litt tvunget, og det gjør at jeg egentlig mister lysten til å i det hele tatt prøve.

I går skulle jeg egentlig ned dit, kvinnet meg opp og hele pakken. Men så fant jeg ut at svigerinne og min kjæreste hadde planer om å rydde litt på loftet, så jeg hadde blitt sittende alene med svigermor. Jada, første gangen så skulle jeg liksom bli sittende alene med noen jeg ikke kjenner. Jeg sa klart i fra om at det ikke kom på tale. Så viste det seg at søsteren ikke gadd ryddingen før senere på kvelden. Da sa kjæresten at han kom til å sitte fint ved siden av meg å se igjennom noen papirer mens vi var på besøk. Men jeg vet godt at om søsteren hadde ombestemt seg og spurt han om hjelp til å rydde likevel, så hadde han spurt meg om det gikk greit, jeg hadde ikke klart å si nei og hadde endet opp med å sitte alene med svigermor. Så jeg trakk meg.

Da må du fortelle han før dere går dit, at han ikke skal stille deg et slikt spørsmål, men bli sittende der uansett. Og gjør han ikke det, kan du samtidig si at da blir det ikke flere besøk siden du ikke kan stole på at han er der for deg. Dette må du forklare godt for han, og ønsker han at du blri med, vil ikke dette være noe problem for han å gjennomføre.

[Gjest jomfrua]

Men i denne settingen har du jo din samboer som livbøye.

Jeg finner det ganske naturlig at de stiller litt krav til deg at du må prøve å komme ett steg videre. Ikke bare for din svigermors skyld men også for din samboers skyld. Dette må jo påvirke han mye også. Og når situasjonen er som den er med din svigerfar så kan du kanskje prøve litt ekstra fordi de også har ett behov som de har tilsidesatt ganske lenge.

Hvordan ser du for deg en arbeidsplass - er det en grei setting for deg?

Uansett - lykke til videre med den hjelpen du får, men du må nok se at andre også trenger forståelse fra deg og ikke bare omvendt.

[Gjest Rosemor]

Jeg foreslår at du inviterer svigermor hjem til deg for å bli litt bedre kjent.

Da er du på hjemmebane, noe som sikkert gir deg litt ekstra trygghet, du får tid til å forberede deg, og hvis kjæresten din er der sammen med dere, gir det også ekstra trygghet.

Etterhvert som du blir bedre kjent med henne på din hjemmebane, kan det bli lettere å besøke henne også.

Jeg så etterpå at hun ikke ville komme til dere på grunn av hundene... kan ikke hundene deres være ute den lille stunden?

Endret 6. september 2010 av Rosemor

[AnonymBruker]

Jeg synes 7 år er litt vel lenge ja. Jeg har selv sosial angst og har også sett ganske lite til mine "svigerforeldre" men man kan ikke forvente at man kan sitte i bilen mens sønnen er inne på besøk. Det synes jeg faktisk er ganske frekt av deg. Du greier å presse deg gjennom et 15 minutters besøk altså. Disse menneskene vil deg ikke noe vondt, og det virker som de har måttet tåle mye fra din side når det gjelder angsten din.

Man kan ha lett for å skylde på angsten mange ganger også, det merker jeg jeg gjør selv hvis det er noe jeg ikke har helt lyst til eller føler vil bli LITT ubehagelig.

Hvis angsten din virkelig er så ille som dette synes jeg du skal prøve å få medisiner så du kan få oppleve livet som andre mennesker. Eller vurdere opphold på en åpen klinikk med psykiater og medisiner.

[AnonymBruker]

Det her med angst..kjære deg. Jeg føler med deg. Men du vet du kan trene av deg angst ved å utfordre deg selv. Gå inn for å være sosial og gå inn for å besøke henne. Vær hyggelig og spør om hvordan hverdagen hennes er vært. Vær interessert for kjæresten din skyld, og for din egen skyld. du klarer dette!

[AnonymBruker]

Takker så meget for alle svar. Jeg har planer om å prøve på nytt imorgen om min kjæreste skal på besøk (noe han helt sikkert skal) og spør om jeg vil bli med, gruer meg litt men så lenge min kjæreste ikke forlater meg alene håper jeg det går fint.

Våger han å forlate meg skal det jammen bli månelyst.

[Gjest jomfrua]

Takker så meget for alle svar. Jeg har planer om å prøve på nytt imorgen om min kjæreste skal på besøk (noe han helt sikkert skal) og spør om jeg vil bli med, gruer meg litt men så lenge min kjæreste ikke forlater meg alene håper jeg det går fint.

Våger han å forlate meg skal det jammen bli månelyst.

Jeg håper du ikke mente dette. Greit nok at du skal ha en kjærste og støtte deg til, men husk at han også er ett menneske - han kan ikke holde deg og optimalt sett så skal du bare stå inntil han.

Så om du har denne holdningen at han skal ta ansvar for deg i en slik situasjon, så tror jeg du begynner og grave din egen grav i dette forholdet. Det er vanskelig å være sammen med deg om de skal ta ansvaret i slike "lette" situasjoner.

Du må bære ditt ansvar selv, men spørre pent om han kan hjelpe deg å støtte deg.

[lillemia]

Må dessverre si at jeg syns du overdriver litt. Som andre har nevnt, 7 år er veldig lenge, og du har jo truffet disse menneskene et par ganger før, så HELT fremmede er de vel ikke?

Forstår godt hvordan det er å ha angst, husker selv hvor jævlig jeg følte meg når jeg skulle møte svigers. Men jeg og kjæresten sørget for å gjøre det relativt tidlig i forholdet, og de første gangene var vi der bare en veldig kort stund. Etter noen ganger følte jeg meg mye mer komfortabel, og etter hvert slappet jeg også helt av i familieselskaper (noe jeg i utgangspunktet tenkte at jeg aldri ville klare).

Du KAN klare det du også (selv om du sikkert ikke tror på meg), men da kan du ikke finne på unnskyldninger lengre. Avtal med kjæresten at du blir med neste gang han bare skal innom for å hente noe, da trenger dere ikke være der mer enn 5-10 minutter. Han må selvsagt være inneforstått med at det kun er snakk om maks 10 min, og at dersom de skulle spørre om dere ble litt lengre, må han si at dere ikke har tid for at dere skal rekke noe el. Når det gjelder samtaletema, så burde vel kjæresten din vite hva moren liker å snakke om, hobby el, og da er det bare å spørre henne om det. Folk flest liker å snakke om seg selv

[AnonymBruker]

Hun har mistet mannen sin. Hun er midt i en sorgprosess og trenger folk rundt deg. Du burde legge dine egne behov til side og gjøre det du kan for henne. Fy deg!

Jeg mistenker din motvilje mot å bli kjent med henne, for å ha noe med at du kanskje ikke anser samboeren din for å være mannen i ditt liv. Med min tidligere svigermor var det i hvert fall sånn, mens min nåværende svigermor har jeg blitt godt kjent med selv om vi har mye mindre til felles (fordi jeg vil ha barn med mannen min og vet at en relasjon til henne er veldig viktig).

[AnonymBruker]

Du MÅ jobbe med deg selv TS, ikke at andre hele tiden skal tilrettelegge for deg. Det er bra du går til psykolog, fordi du trives nok ikke med livet ditt sånn du er nå ?

Et vennskap med svigermor kan være alfa og omega, hun vil nok sikkert bli kjent med sin sønns familie og DEG!

Ikke vri ting om på at andre ting er skyld i hvorfor dere ikke har møttes og blitt kjent, det er du som har angsten her.

Fortsett med behandling, og start å ta mer initiativ. Dette er jo en av de mest tryggeste kretsene du kan øve deg i - nemlig i din egen familie.

Din svigermor er også kun et menneske.

[juliane]

Kanskje det hadde vært bedre for deg om kjæresten din fikk moren til å rett og slett invitere dere på middag/lunsj/kaker og kaffe, istedenfor dette greiene med å stikke innom for å ordne ting hele tiden? Jeg hadde i alel fall følt meg mer komfortabel i en situasjon der ikke kjæresten min stakk av for å fikse noe på loftet.

[lillemia]

Hun har mistet mannen sin. Hun er midt i en sorgprosess og trenger folk rundt deg. Du burde legge dine egne behov til side og gjøre det du kan for henne. Fy deg!

Du har tydeligvis aldri opplevd hvordan det er å ha angst. TS gjør ikke dette for å være vanskelig, og det er ikke alltid "bare å ta seg sammen".

Jeg syns at TS må bli flinkere til å prøve, for ellers kommer hun seg aldri gjennom det. Men det blir helt feil å skjenne på henne.

[Ava Mae]

Jeg skjønner at du sliter men en sykdom som tydeligvis setter et enormt preg på livet ditt. Du sier selv at du ikke liker å bli presset og at alt stagnerer når du blir spurt, men gjør du egentlig noen forsøk av eget initiativ? Jeg sier ikke at det er lett på noen måte, men enkelte ganger så må man presse seg selv over de komfortsonene man har laget for seg selv. Ellers kommer man ingen vei.