Trenger sårt råd og svar

[Gjest LM]

Og dette med sjalusien blir bare verre og verre. Han kan ringe meg,skrike og hyle på rett ferdighet,sier jeg gjør det ene etter det andre. Jeg prøver og snakke normalt med han siden dette er avtalen,men likevel klarer han ikke og holde seg. Han er også veldig sjalu på min fortid å får meg ofte til og føle meg dum osv. Jeg har med egen fri vilje siden det var så viktig fortalt han min fortid på godt å vondt. Vi venter også et barn,men virker for meg som han tar enormt lite hensyn. Sier til han at han ikke kan kave meg opp,men så fort han får mulighet så slår han til og bryr seg overhodet ikke. Jeg er så mettet av alt å skulle virkelig ønske noen kunne gidd han en skikkelig lærepenge på hvordan man skal behandle et annet menneske. Han tok selv en avgjørelse på at han ville dette videre,og jeg med. Han var utro mot meg nå som sagt for 3 uker siden,men gidder overhodet ikke og gjøre opp for seg. Sier at jeg skal starte fordi han trenger det. Og hvis jeg sitter meg imot å spørr når han skal strate,så kaller han meg egoist,jeg er dum i hodet å så videre i den retningen. Å etter han var utro så har jeg slitt veldig mye,men han tar overhodet ikke hensyn. Hva kan dette skyldes? Er det noe håp? Jeg ønsker som sagt at alt skal komme seg til rette,men virker som en fjern drøm rettere sagt. Jeg prøver og hjelpe men han sitter seg på bak beina. Nå strater min egoisme og ta over å alt og sinne jeg har for han,ja det får han merke seg. Og når han går for langt,så merker han vel også at jeg er på vippe stadiet,men likevel så driter han i det. Gidder ikke ringe,gidder ikke vise noe som helst anger uten noen tomme ord som "unnskyld" når vi er på talefot igjen. Og jeg stoler ikke på han helle fordi han har brukt opp alle ord og satt seg selv i det værste lys! Håper noen her kan hjelpe å gi gode råd.

[I Grosny]

Du skriver ikke mye som forteller meg at dere kan få det bra. Dere er som dere er, og sjalusi på dette nivået kjenner jeg ingen som har klart å roe ned skikkelig.

Samlivskurs , familieveiledning og psykolog er vel det lureste jeg kan anbefale. Hvis gutten din skal kunne bli bra, så må han ville det selv, og ha sterk karakter. Det høres ut som han ikke er bra, og at bra nok er så langt unna at det virker litt urealistisk. Jeg håper jeg tar feil, og at det virkerlig er tak i gutten.

Egentlig så var det bra for dere at han var utro, fordi da har han iallfall ikke noe på deg lenger. Eller så var det bra, fordi det ga deg nok sinne til å begynne å komme deg ut av feil forhold.

Hvis du skal leve med han, og han skal fortsette å pule rundt, så må du kreve at han bruker kondom.

Mange påstår at nøkkelen til å holde en kvinne forelsket er å være drittsekk. Kanskje han får det til. Kanskje det er akkurat det du trenger. Men jeg er skeptisk, fordi dere venter barn. Og barnet trenger etter min mening stødige foreldre.

Det jeg skriver vil kanskje ikke hjelpe deg, men jeg svarer allikevel, fordi jeg tror debatten kan hjelpe deg til selv å tenke konstruktivt. Jeg synes du er i en vanskelig situasjon. Såpass vanskelig at du egentlig trenger en skikkelig mann som fullt og helt er på laget dit.

Hvis gubben din er karaktersterk og bestemmer seg, så kan han bli grei.

Det er på tide med en skikkelig samtale med han, og da mener jeg samtale, ikke harde ord. Myke ord, alvorlig. Da kan du iallfall finne ut om han selv ønsker å bli en grei mann. Jeg føler at alkoholfesting kan være en problemfaktor. I såfall bør totalavhold eller avhold utenfor husets vegger vurderes.

[AnonymBruker]

Hei TS. Føler virkelig med deg, er i ganske lik situasjon selv. Selv aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg har prøvd alt i lang, lang tid nå. Så har desverre ingen tips å komme med, annet enn en og et ønske om at det vil ordne seg for både deg og meg.

[Gjest Gjest]

Kjære deg, svar deg selv ærlig:

- Er dette noe å bygge på?

- Vil du være i hans verden og vil du ha ham i din?

- Hvilket scenario ville vært en lettelse: å bli, eller å gå?

Håper du finner styrke til å finne en løsning.

[Piper]

Han er utro, men samtidig er det han som er den som er sjalu? Som man ser på seg selv, ser man på andre.

Ønsker du å være i et forhold med en som behandler deg slik? Der han er utro, og han viser ikke anger eller noe, men legger alt over på deg? Han høres ikke helt god ut, og jeg hadde ikke orket et forhold med en slik person. Er det slik nå før barnet er kommet, vil nok sjalusien blomstre ekstra den dagen barnet kommer. For da vil jo barnet få en god del av tiden din, og vil han takle dette?

Mitt råd er ut i fra det du skriver, kom deg ut av det mens du fortsatt er litt oppegående.

[Gjest Blondie65]

1: Du er gravid med hans barn. Han tar ikke hensyn.

2: Han er utro og sykelig sjalu.

Er dette en mann du ønsker daglig i ditt liv som forbilde for dine barn og som støtte i oppdragelsen av dem?

Og jada jeg vet at det er to sider av en sak og at mennesker kan forandre seg. Dersom det er vilje til forandring så begynner en med seg selv slik at en kan vise til eksempelets makt.

Det virker som han mener at din fortid og historie er en grunn for HAN til å være utro mot DEG. Det er det ikke, med mindre du har gått bak hans rygg.

Han er urimelig, han må forandre seg. Hvis ikke så må du vurdere sterkt hva slags liv du ønsker å leve og hva slags mennesker du skal ha daglig i ditt liv.

[Gjest LM]

Stter veldig pris på svar og hjelp,og ja jeg leser alt sammen,fordi det er så mye ord med mening i.

Jeg gjorde en feil,og kjempet for den feilen hver dag i 8 mnd.

Som alle mennesker så er jeg overhodet ikke perfekt og kan like godt gjøre feil på lik linje som alle andre.

Jeg kjempet for den feilen og har hjulpet han både i forhold og utenom,men får ikke tilbake annet enn løgn og mange tunge stunder alene,og også til siste slutt utroskap. Ja vi venter barn og selv der bryr han seg ikke.

Han forteller meg at han er den som har gidd meg mange sjangser,men det er vel omvendt rett og slett.

Gjør man en feil så skal man rette opp i det,og jeg som sakt gjorde det. Var kuet av han og turte nesten ikke og gå utenfor en dør. Har aldri selv opplevd at et menneske har kjempet så mye for feilen sin som det jeg gjorde. Kan virke som en egoist tanke. Men for alle mennesker så sier det stopp,og det gjør det på mange måter for meg nå.

Skal prøve en siste gang og ta en prat med han slik som det blir skrevet her.

Håper at det kan bli gjort noen store endringer i forhold til hans oppførsel og holdning,for om det ikke blir det så må jeg tenke på meg selv og mitt lille barn som er på vei. Men så lurer jeg. Skal jeg fortsette og ligge meg flat for mine feil,for som jeg ser mange skriver så må man ligge seg flat i veldig lang tid. Men jeg føler helt ærlig at jeg ikke gjør annet. Hva burde jeg gjøre? 8 mnd med masse vondt fra hans side,er det for lite eller for lenge? Skal jeg fortsette og kjempe for den ene feilen resten av mitt liv eller skal man ha kommet så langt at man burde kunne ligge alt til sides og ha litt puste rom? Han var utro mot meg for 3 uker siden som sagt,men jeg har latt det ligge så vi får puste rom og prøver og bearbeide alt alene,fordi jeg ønsker ikke og være den som kan gråte i og med at det gjør så vondt? Hvilke reaksjoner er normalt osv? Er det noen som vet av egen erfaring. Har ikke så mye erfaringer med utroskap osv,så lurer felt på det.

[Gjest Gjest]

om du er gravid og slikt stress og jævelskap er en del av hverdagen så GÅ!!! stress kan være svært skadelig for barnet.

[I Grosny]

Glem ditt feiltrinn. Reis deg opp. Den som ligger flatt blir tråkka på.

Du skal iallfall ikke ligge flatt mer.

Han har overmisbrukt din feil og utnyttet den til å plage deg. Den gutten fortjener ikke deg.

[Gjest Blondie65]

Jeg har ikke noe med hva din feil er, som skjedde for 8 mnd siden.

Men hvis han ikke greier å komme over den så gjør han det slutt. Eller stiller noen krav: gjør sånn, si sånn, gjør dette.

Man går ikke bort og gjør en verre eller tilsvarende feil for så å unnskylde seg med at andre ikke er feilfri heller.

Skal man være to i et forhold der man også skal være foreldre må man være voksne. Når man skal bli foreldre så MÅ MAN faktisk parkere historien og bygge et sunt og godt miljø for barnet å vokse opp i. En pappa som lever etter regelen "du gjorde sånn, da må du bare forvente at jeg gjør sånn" er ikke oppgaven voksen.

Man bygger ikke forhold ved denne typen hevnaksjoner.

Hans overfokus på dine feil sender meg noen signaler om egen feilfrihet, selvopphøyelse og krav om underkastelse som ikke hører hjemme i et sunt forhold.

Tenk nøye igjennom om det er dette du ønsker for de neste 20 år.

[Gjest LM]

Ja jeg skjønner det du skriver og det får meg til og forstå alt så mye klarere.

Da er det faktisk slik at det overhodet ikke er noe håp?

Som du sier så er man ikke mye voksen når man oppfører seg slik,og også med tanke på at det er et barn på vei.

For min del så har han jo nådd grensen for veldig lenge siden,men ønsket og prøve for barnets skyld,og hadde også et håp om at han skulle kunne starte og vokse litt mere.

Jeg ønsker og ta en skikkelig alvorsprat med han,men vil det egentlig hjelpe? I og med at han gang på gang sier han skal forandre seg,ting skal bli bedre,han ønsker meg i sitt liv og ja alt som kan tenkes,og hver gang så ender det med et utbrudd og jeg har alt verden og forandre på.

Har prøvd i 8 mnd og prate med han,snakke om alt som kan snakkes om,men føler jeg aldri får snakket helt ut eller at vi stopper på midten fordi vi omtrent kommer tilenighet i noe,å da glemmer han resten.

Om jeg så skal prøve en siste prat med han,hvordan skal jeg legge meg selv frem,fordi nå er det alvor for min del,men vet overhodet ikke hvordan jeg skal starte eller slutte for at han en gang for alle skal forstå at jeg går min vei,og ikke bare for en kort periode men da for godt. Få han til og forstå at det lenger ikke er tull.

Eller er den eneste løsningen og rett og slett gå å bare la tiden vise hva som skjer,om han noen gan vil forandre seg i det hele tatt?