Trenger sårt råd og svar

[Gjest LM]

Jeg og min kjære har vært sammen i litt over ett år,men i de siste 8-9 månedene har det vært enormt usikkert. Det hele startet med at jeg var utro og gjorde kjempe feil i hele starten av forholdet,men var rett og slett fordi jeg egentlig ikke var klar. I denne tiden klarte jeg heller ikke og gi slipp på han fordi jeg fikk veldig fort en stor interesse av han og da ble han fort alt i mitt liv. Jeg stod aldri frem med det,ikke før han selv fant ut av alt selv. Jeg var rett og slett for redd for og si alt til han,fordi jeg visste konsekvensen av det hele. Etter fire måneder med utro skap kom alt frem og det var for meg en stor befrielse,men samtidig var jeg enormt redd. Han ble kjempe sint,følte seg veldig lite verdt i mine øyner,noe jeg selvfølgelig fortstod. Men før alt kom frem satt jeg og tenkte at jeg ville bevise han at selv med de feil jeg gjorde så var det han jeg ville ha mere enn noe annet. Så vi startet,og han var enormt ustabil,og da snakker jeg om at han flere ganger for dagen dumet meg og kom tilbake,kom mye hat og sinne rettet mot meg. Jeg så på dette som helt normalt,og tok imot alt jeg fikk,la meg helt flat og var fryktelig lei meg for alt sammen. Jeg prøvde hele tiden og gi han mest mulig kontroll over mitt liv,men desverre så er det litt vanskelig siden vi bor på hver vår kant av Norges by. Men som jeg gjorde så sendte jeg han mange meldinger i timen og forklarte hva jeg gjorde,hva jeg skulle osv. Det virket som det hjalp litt. Men over tid så merket jeg at han aldri stoppet opp. Jeg reiste til han veldig ofte for og tilbringe mye tid med han,vise anger.Jeg visste jeg hadde gjort en kjempe feil og var nødt og jobbe for tilliten hans. Vi snakket veldig mye sammen om hvordan vi skulle få alt til og fungere og hva vi skulle gjøre for at han skulle få det bevist,for jeg mente dette her mere enn noe annet. Men etter 3 måneder med mye stygt rettet mot meg,løgn osv så ble jeg utmattet. Han gjorde med tiden ikke annet enn og lyge,ikke vise meg noe respekt,truet meg,gjorde narr av meg,var enormt frekk,lot meg sitte våken hver natt med mye vonde tanker. Han gikk ut og drakk,kunne ringe meg og gi meg huden full. Jeg klarte likevel ikke og gi slipp,men gleden var likevel ikke til stede. Tanken om at jeg hadde gjort feil kom alltid,og at jeg fortjente det. Ofte prøvde jeg og snakke med han å fortelle at selv om jeg hadde gjort en feil så var det ingen rett og behandle et menneske slik som han gjorde,-men til siste slutt lo han seg ut av det,ble sur og sint,la på tlf osv. Etterhvert startet han og nekte meg og være med venner også. Jeg godtok det og lot han herje på. Med tiden merket jeg at jeg bygget opp ett sinne mot han,men prøvde alltid og holde tilbake på alt fordi jeg turte rett og slett ikke og sitte meg imot han og hans oppførsel. Slik som dette holdt han på i 8 måneder,hver eneste dag. Det hele endte med at det ble slutt. -Men etter 2 uker kom vi i kontakt igjen å jeg reiste ned til han fordi han ville jobbe med alt og beklaget seg for å ha vært så frekk og dum i så lang tid,fordi han forstod at det var overhodet ikke rettferdig ovenfor meg. Jeg kom å vi hadde det bedre enn vi noen gan hadde hatt det,og følelsene var sterkere enn før.- Plutselig fikk jeg merke meg at en dag etter jeg hadde vært der var han utro. Jeg ble målløs og enormt sint. Jeg visste overhodet ikke hva jeg skulle gjøre annet enn og bare holde meg langt unna han. Jeg avviste han og ville overhodet ikke snakke med han,men til siste slutt så tillot jeg å høre på han fordi jeg hadde jo selv gjort en kjempe feil,å alle fortjener å bli hørt. Jeg lyttet lenge på han og som han sa så ville han vise meg at han angret på det,noe jeg trodde på siden han gråt å gråt å klarte overhodet ikke og fungere noe bra i det hele tatt. Han kom til meg noen dager etter dette kom ut å vi stratet. Men jeg hadde så stort sinne at jeg omtrent ikke fant noe glede i at han var der. La meg tidlig,snakket nesten ikke med han,følte ikke han var ærlig,følte heller ikke han brydde seg så mye om det han hadde gjort. Var rett og slett dritt lei av alt sammen. Men de siste dagene tok jeg meg selv i nakken og prøvde så godt jeg kunne å lytte på han. Jeg tok en avgjørelse om at jeg skulle la det gå så lenge han ikke falt tilbake på den gamle oppførselen og kunne oppføre seg normal i forhold til meg å dette forholdet her. Han er også enormt sjalu,så sjalu at det har stratet og gå meg på nervene kun fordi han beskylder meg for det ene etter det andre,og jeg sitter da der og får mye rettet mot meg som jeg ikke fortjener. Men hvertfall. -Han var kommet hjem og visste han hadde alt å bevise for meg i og med at i 8 mnd behandlet han meg som boss rett og slett. Det gikk fint i noen dager,men så etterhvert startet han igjen. Jeg var i sorg,og igjen stratet han med at alt var min feil osv. Jeg følte meg overkjørt,noe jeg gjør hver eneste gang. Nå sitter jeg her å vet overhodet ikke hva jeg skal gjøre. Vi ønsker å være sammen,mere enn noe annet. Men på mange måter stusser jeg nå. Som sagt så er han enormt sjalu og har dårlig selvbilde. Jeg har snakket med han om at vi må strate å smarbeide,han bør gå til en psykolog for å få hjelp,og at jeg er her om han trenger hjelp i start fasen. Hva bør jeg gjøre her for å få satt en stopper på den dårlige oppførselen hans? Han har i veldig lang tid hatt meg rundt lille fingen å nå føler jeg et enormt sinne og hat mot han,men også at jeg vil overhodet ikke miste han. Jeg er så til å fra,og det gjør meg virkelig vondt. Men vet også at hvis det ikke nå blir satt en stopper for alt så er det takk og farvel fra min side. Trenger virkelig sårt råd,for nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

[LukaFrost]

Jeg vil anbefale deg å lage luft i innlegget ditt. Tungvindt å leseen sånn stor blokk.

[I Grosny]

Hva er vitsen med å ha en kjæreste?

Å få barn sammen, og leve lykkelig i alle sine dager? hjelpe og støtte hverandre, gjøre hverandre lykkelige? samarbeide om alt mulig?

Kose og ha det godt? utvikle hverandre? Reise rundt i verden sammen?

Eller er vitsen å kjenne uro, at sjalusien brenner? Spenningen ved om man blir møtt med smil eller ubehageligheter? Kanskje litt banke-opp-sex.Kjenne at noen har taket på deg?....

Hva slags forhold som er bra for deg vet jeg ikke, men prøv å finn det ut. Og lag iallfall ikke barn med feil mann.

Endret 6. september 2010 av I Grosny

[Gjest Gjest]

Dette høres bare destruktivt ut. Utroskapet ditt har skadet både ham og deg selv emosjonelt og dere har ikke tillit i bunnen av forholdet. Hans hevnaksjoner og herjing med deg har ikke gjort det bedre.

Jeg anbefaler at dere avslutter det. Om dere er "ment to be" finner dere tilbake til hverandre senere, med blankere ark. Men dette kommer dere aldri til å klare å glemme.

Vil dere klare å tilgi? En familierådgiver sa en gang til meg: "å tilgi er å bestemme seg for å aldri bruke det mot den andre igjen".

Riktig lykke til, du kommer deg gjennom dette.

[Gjest Lm]

Jeg hadde ett håp om at ting skulle bli forandret,og at det var muligheter for og ordne opp i alt som var skjedd.

I og med at han ønsket dette forholdet her videre etter den feilen jeg gjorde.

Hadde aldri sex med noen om det er hva som kanskje blir trodd her,men en del nettflørting.

Men ja,skal vurdere dette forholdet her sterkt i og med at han verken har respekt for meg og det barnet som er på vei. Og for en siste gang snakke med han å se om han er åpen for hjelp i forhold til sjalusien sin,for som jeg vet så har det vært slik i veldig lang tid.

Ja jeg ødela nok veldig mye når jeg oppførte meg slik,og enda verre ble det for min del når jeg kjempet og kjempet,men til siste slutt fikk det verre tilbake. Ja er vi ment to be så kommer vi nok en dag sammen igjen. Tiden vil vise alt til siste slutt.

Og så negativ som jeg er nå,og på mange områder ønsker meg et liv uten han og også ønsker og bite i det sure eplet til det er over er nok så ganske ille det også.

Har holdt ut mye smerte å veldig mye unødvendig fra hans side. Blir til siste slutt satt en stopper for alle mennesker.

Var ikke slik jeg ønsket det skulle gå,men noen ganger så blir det vel bare slik.

Takk for svar og råd hvertfall!