Sliter etter brudd

[sansen]

Sliter med en del tanker og følelser etter bruddet med eksen. Ønsker å høre om andre kjenner seg igjen, slik at jeg kanskje får bekreftet eller avkreftet om jeg begynner å bli gal i hodet..

1. Før han gjorde det slutt,(etter mange år som kjærester, og noen år som samboere) var han utro med en annen dame. Dette fortalte han meg selv et par uker etter bruddet. Jeg har slitt ekstremt mye pga dette, bla. med bilder i hodet av de to sammen, og generelt alle andre damer han nå antageligvis skal treffe. Utrolig vondt å bli bedratt. Er det vanlig å bli fysisk dårlig av tanken på eksen med en annen? Jeg får helt hetta av å tenke på at jeg ikke er den han vil være med. Han var min første og største kjærlighet, og det er utrolig vanskelig å godta at han nå vil gjøre "våre" ting med andre..

2. Noen måneder etter bruddet fikk jeg vite av en felles venn at han hadde besøk av hun han var utro med. Etter bruddet har han ikke gitt meg noe som helst tegn på at utroskapen dreide seg om noe mer enn et en-natts-tilfellle, og derfor reagerte jeg med total avsky for han og sinne. (Har ikke snakket med han etter at jeg fikk vite dette, orker ikke høre på en eventuell unnskyldning el forklaring. Hvilket jeg sannsynligvis slipper ettersom han ikke tar kontakt). Vi har mange felles venner, og jeg er nå livredd for å høre noe mer om hans "nye" liv. Det knyter seg i magen bare navnet hans blir nevnt. Derfor får jeg hjerteklapp hver gang en felles venn ringer, nettopp fordi jeg er så redd for at noen skal fortelle meg noe som kan gjøre meg enda mer såret. Jeg orker liksom ikke mer nå. Er det normalt å ha angst for å vite noe om eksen? Det er snart 5 måneder siden bruddet..

3. Han har etter min og  andres mening oppført seg veldig respektløst og umodent overfor meg etter bruddet. Tragisk nok  går jeg fortsatt å håper at han skal angre og komme tilbake. Mulig dette er en slags trøstetanke for min egen del, men jeg burde vel strengt tatt ikke ha lyst til å ha noe mer med han. Problemet er bare at slik som jeg egentlig kjenner han, er han en utrolig varm og oppegående fyr. Det er også alle andre enige om.  Hadde det vært et rent brudd, hadde det vært én ting, men føler at hele bruddet er en eneste stor lapskaus. Hvilket er ganske uforståelig, ettersom forholdet vårt var veldig balansert og harmonisk. Jeg klarer faktisk ikke å se for meg et liv med noen andre enn han..Er det vanlig å ønske eksen tilbake selv om han har oppført seg som en drittsekk? Hva kan jeg eventuelt gjøre for å slutte å vente på han? Det hører også med til historien at han gjentatte ganger snakket om at "kanskje vi finner tilbake en gang i fremtiden".. Dumme meg håper at han bare er i en slags livskrise nå, og at han vil ta til fornuft etter hvert :/

Derfor trenger jeg ikke høre at jeg MÅ komme meg videre, for det vet jeg. Jeg vet bare ikke hvordan..

Ser egentlig på meg selv som en fornuftig og oppegående dame, men nå vet jeg sannelig ikke lenger. Selvfølelsen og selvtilliten er nådd bunnen, og jeg forstår ikke hvordan dette skal gå over. Prøver å være sosial, tenke positivt og gjør det meste etter boka for å komme meg videre. Alikevel føler jeg meg stuck i det jeg har nevnt over. 

Jeg er en jente i midten av tyveårene, så vet at jeg har hele livet foran meg. Dessverre er ikke dette noen trøst nå..

Håper noen kan svare meg på dette. Vil helst slippe spydige svar og kommentarer. Vi snakker om en sårbar sjel her;)

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg bare få sagt at: Ja! Det er mange som føler og tenker slik som deg etter et brudd, også dersom det kommer etter utroskap. Trøst deg med at du ikke er alene om å ha slike tanker og følelser.

Jeg har selv i lange perioder/flere ganger fått fysisk vondt av å tenke på/se en eks sammen med noen andre. Har blitt kvalm, skjelven osv. Det er fælt!

Som du sikkert har hørt maaange ganger før, så går det over etter hvert! Det blir i hvert fall ikke verre, men det kan ta tid før du er 100% over ham.

Jeg har faktisk selv vært den som har gjort det slutt, men har fortsatt blitt veldig lei meg - og som du sier, fysisk dårlig - av å få vite noe nytt om livet hans (særlig dersom han har det sååå fantastisk og/eller har fått seg ny dame). Uansett hvor drittsekk disse mennene er/har oppført seg, kan du banne på at vi ønsker dem tilbake på ett eller annet nivå i oss selv.

Trikset da er bare å forsøke å se litt humoristisk på det; tenke at han er en taper og at du fortjener bedre - le litt av dine egne tanker, og tenk at alt blir bedre. Jeg vet det er vanskelig, men forsøk!

Jeg ønsker deg masse lykke til og vet at du finner en som er bedre for deg.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd at noen har gjort det slutt med meg, derfor kan jeg ikke snakke av erfaring. Men dersom kjæresten min hadde vært utro og i tillegg gjort det slutt, så hadde jeg helt sikkert reagert på samme måte som deg. Det må føles helt forferdelig at han finner noen andre som liksom er bedre enn deg. Det er nok helt normalt at sånt tar tid å komme over. Men det at han sier at "kanskje dere finner tilbake til hverandre", det er egentlig litt dumt sagt. Jeg antar at han sier det fordi han vil prøve å trøste deg. Men da gir han deg et falsk håp. Du bør nok innse at det er over og komme deg videre som du sier, men jeg forstår at det er veldig vanskelig.

Kanskje du har noen venner du kan prate med? Det er heller ingen skam å gå til en psykolog. Det hjelper alltid å snakket om ting og kanskje til og med høre at andre har/har hatt det på samme måten.

Du får bare ta den tiden du trenger, og når du føler deg klar, så kan du begynne å date igjen. Da kommer det garantert en drømmeprins og sjarmerer deg i senk, også er alle sorger glemt

Lykke til!

[sansen]

Jeg spurte han hvorfor han snakket om at "kanskje en gang", og om han sa det for å trøste meg. Jeg sa da at for meg så er det vanskeligere å komme videre med det i bakhodet. Han svarte da at han godt kunne si at det aldri ble noe mer hvis det gjorde det enklere for meg, men at han ikke klarte å tro på dette selv.. Og det er akkurat denne setningen som sitter brent i hodet mitt. Han har nok tenkt som så; nå vil jeg være singel og leve dette spennende livet, og hvis jeg ikke møter noen bedre på veien, så har jeg jo alltids X å falle tilbake på.

Vi har vært sammen fra vi var ganske unge, og ettersom vi er midt i etableringsalderen tror jeg han har fått litt panikk over at han ikke har levd singellivet. I tillegg til at han klarte å være utro og hele pakka. Jeg har derfor trøstet meg med at med tiden, dersom/hvis det viser seg at vi skal være sammen, så blir vi det. Men i og med at han i ettertid har hatt kontakt med denne utrokjerringa uten å fortelle noe til meg , ja så vet jeg at jeg ikke skal legge noe i det lenger. Nå har jeg gitt uttrykk for at jeg ikke vil ha noe mer med han å gjøre, og det er jo også veldig vondt å tenke på. Jeg vil jo egentlig ha noe med han å gjøre, men for å bevare stoltheten litt så føler jeg at det beste er å vise han at han har mistet meg for alltid.. Han har sendt meg en mail i ettertid, men den orker jeg ikke lese engang. Orker ikke høre på forklaringen. Hvis han ikke er mann nok til å oppsøke meg, så kan det være det samme tenker jeg..

[AnonymBruker]

Jeg spurte han hvorfor han snakket om at "kanskje en gang", og om han sa det for å trøste meg. Jeg sa da at for meg så er det vanskeligere å komme videre med det i bakhodet. Han svarte da at han godt kunne si at det aldri ble noe mer hvis det gjorde det enklere for meg, men at han ikke klarte å tro på dette selv.. Og det er akkurat denne setningen som sitter brent i hodet mitt. Han har nok tenkt som så; nå vil jeg være singel og leve dette spennende livet, og hvis jeg ikke møter noen bedre på veien, så har jeg jo alltids X å falle tilbake på.

Vi har vært sammen fra vi var ganske unge, og ettersom vi er midt i etableringsalderen tror jeg han har fått litt panikk over at han ikke har levd singellivet. I tillegg til at han klarte å være utro og hele pakka. Jeg har derfor trøstet meg med at med tiden, dersom/hvis det viser seg at vi skal være sammen, så blir vi det. Men i og med at han i ettertid har hatt kontakt med denne utrokjerringa uten å fortelle noe til meg , ja så vet jeg at jeg ikke skal legge noe i det lenger. Nå har jeg gitt uttrykk for at jeg ikke vil ha noe mer med han å gjøre, og det er jo også veldig vondt å tenke på. Jeg vil jo egentlig ha noe med han å gjøre, men for å bevare stoltheten litt så føler jeg at det beste er å vise han at han har mistet meg for alltid.. Han har sendt meg en mail i ettertid, men den orker jeg ikke lese engang. Orker ikke høre på forklaringen. Hvis han ikke er mann nok til å oppsøke meg, så kan det være det samme tenker jeg..

Jeg tror du burde glemme denne mannen. Dessverre.

[sansen]

Jeg tror du burde glemme denne mannen. Dessverre.

Ja det vet jeg, ønsker bare å høre hva andre har gjort i lignende situasjoner

[Mary Poppins]

Du er altfor bra til å bli holdt på gress! Bare så det er sagt. Ikke glem det!

Jeg tror du ville hatt godt av å snakke med en psykolog. Bare for å ta brodden. Når du er litt mer rustet til å håndtere situasjonen går det bedre og bedre med tiden.

[AnonymBruker]

Har vært i lignende situasjoner og ble fysisk sjuk av det, da jeg fikk bekreftet mistanken fikk jeg faktisk diaré og kaldsvette og ble svimmel og måtte legge meg nedpå.. Brukte nok skammelig lang tid på å komme meg videre, og savnet ham selv om jeg ønsket ham dit pepper'n gror. Man blir utrolig sinna på seg selv for å være så "dust", men det er helt normalt.

Det tar tid, sånn er det bare. I mellomtiden må du aktivisere deg selv, omgi deg med positive mennesker, hold deg travelt opptatt og ikke sett deg ned og gruble. Prøv også å møte nye folk og gjerne noen du kan bli litt betatt av (om enn useriøst), det er veldig distraherende i positiv forstand!

[sansen]

Du er altfor bra til å bli holdt på gress! Bare så det er sagt. Ikke glem det!

Jeg tror du ville hatt godt av å snakke med en psykolog. Bare for å ta brodden. Når du er litt mer rustet til å håndtere situasjonen går det bedre og bedre med tiden.

Takk for fine svar fra deg og dere over!:-)

Jeg har vurdert psykolog, men foreløpig går jeg til healer. Det hjelper å snakke med noen utenforstående.

Det jeg takler dårligst er redselen for å høre noe om han. Dette håpet jeg har om at vi skal bli sammen igjen, det er noe jeg klarer å leve med. Det er verre med disse vonde redsels og frykt-tankene ift hans nye liv.. Noen som vet hva en psykolog gjør for å hjelpe en med kjærlighetssorg forresten?

[Gjest Gjest]

Jeg er gutt og har hatt det sånn som du. Det var litt av en reise. Trodde jeg skulle klare det greit. Jogget, gikk på jobb, leste og gråt. Livredd for å høre noe om henne av andre. merkelig hvordan folk syntes sånt er spennende og liker å infomere meg om hva dem har sett. Jeg pratet med folk og sikker på jeg skulle komme over bruddet med litt tid. Vi har et barn også. Men en dag så var det ikke mer krefter å hente. Angsten jobbet så hardt i kroppen og depresjoner slo til for fult dag og natt. Smerter i brystet og alt som følger med. Jeg hadde vist levd kun på h-melk over lengre tid, fikk metthetsfølelsen av den så trodde det var greit på en måte. Jeg mistet helt kontakt med kroppen føltes det. Ble kvalm og kastet opp over flere dager, og ikke noe bedre andre veien. Sikker på at lengre ned kom jeg ikke,... men det gjorde jeg. Ble heldigvis lagt inn på sykehuset en mnd.

Uff, jeg føler så med deg stakkars og lyst til å klemme deg godt. Hvis jeg kunne skulle jeg ha gått inn i kroppen din og avlastet deg litt for smerter og tankekjøret du har. Ja fysisk syk kan man bli. Vær snill mot deg selv og la det ta den tiden som kroppen din trenger, for det er den du må overbevise at livet skal gå videre.

Hold ut. Det blir bedre uannsett hva som skjer. klem klem

[sansen]

Jeg er gutt og har hatt det sånn som du. Det var litt av en reise. Trodde jeg skulle klare det greit. Jogget, gikk på jobb, leste og gråt. Livredd for å høre noe om henne av andre. merkelig hvordan folk syntes sånt er spennende og liker å infomere meg om hva dem har sett. Jeg pratet med folk og sikker på jeg skulle komme over bruddet med litt tid. Vi har et barn også. Men en dag så var det ikke mer krefter å hente. Angsten jobbet så hardt i kroppen og depresjoner slo til for fult dag og natt. Smerter i brystet og alt som følger med. Jeg hadde vist levd kun på h-melk over lengre tid, fikk metthetsfølelsen av den så trodde det var greit på en måte. Jeg mistet helt kontakt med kroppen føltes det. Ble kvalm og kastet opp over flere dager, og ikke noe bedre andre veien. Sikker på at lengre ned kom jeg ikke,... men det gjorde jeg. Ble heldigvis lagt inn på sykehuset en mnd.

Uff, jeg føler så med deg stakkars og lyst til å klemme deg godt. Hvis jeg kunne skulle jeg ha gått inn i kroppen din og avlastet deg litt for smerter og tankekjøret du har. Ja fysisk syk kan man bli. Vær snill mot deg selv og la det ta den tiden som kroppen din trenger, for det er den du må overbevise at livet skal gå videre.

Hold ut. Det blir bedre uannsett hva som skjer. klem klem

Ja smerter i brystet har jeg ganske ofte. Tror det er fordi jeg er så anspent hele tiden. Smerten er borte om morningen, og kan bli borte hvis jeg klarer å fordrive tankene vekk litt. Men det gjør så vondt så vondt. jeg hater virkelig det livet jeg har nå, og har vanskelig for å se at jeg vil få det helt bra igjen.. men leser jo av andres tråder at det vil man.Og det gjelder jo å tenke positivt. Skjønner at du også hadde det utrolig tøft, og det er godt det går bedre med deg nå da! Rart hvordan andre skal bry seg med hva den andre gjør ja, og de forstår jo ikke hvor sårbar man er, og at det skal veeldig lite til før man er i kjelleren igjen. Jeg har sagt til mine venner at jeg ikke vil høre noe mer om han, men er redd dette er å gjemme seg for realiteten. Hva tror du? Hvis det er noe jeg virkelig bør vite om, så får jeg jo vite det uansett. det har jeg jo erfart allerede.

Det går vel bedre med meg også nå, ift hva det gjorde i starten. Men det kommer jo hele tiden nye ting opp, som fører til nye reaksjoner og sorg. Får håpe på bedre tider:) Etter regn kommer alltid solskinn sies det!

[Gjest bamsemums]

Hei du!

Er i nesten samme situasjon nå, bare minus utroskapet. Han hadde ei samtalevenninne som faktisk bor i samme kollektiv som meg, de siste månedene før han gjorde det slutt. To måneder etter bruddet er disse to i gang... Hun har gjort dette før mot ei anna venninne, så denne kjerringa er ei skikkelig drittjente. Ho er selvsagt kasta ut av kollektivet.

Anyway... Dette gjør vondt. Jeg savner han veldig, og alle rundt meg lurer fælt på hvorfor jeg vil tilbake til en sånn dust. Men han er jo ikke en sånn dust! Han oppfører seg skikkelig annerledes for tida! Og ho jenta er min rake motsetning også, lyser jo trøstekjæreste lang vei! Så... kommentarer om at jeg fortjener bedre og slikt, det gidder jeg ikke høre på. Det er jeg som kjenner han best og det er mer nyansert enn som så. Han er ingen drittsekk, men en tosk som har drete på draget, så absolutt. Vil poengtere at jeg er ei ressurssterk jente som går mine egne veier og er veldig trygg på meg selv. At jeg vil tilbake til han har svært lite å gjøre med at jeg trenger noen. Han var en bonus i livet mitt, ikke hele livet mitt.

For min del hjelper det å ha kontakt med han. Hvis jeg får vite mer om hvorfor det ble slutt, kan det hjelpe til å komme over han. F eks om det var noe ved meg han syns var sykt irriterende eller noe slikt. Dessverre vet han ikke hvorfor og sier han bryr seg mye om meg og angrer på at han fant ei ny ei såpass raskt og setter meg høyt og beundrer meg og syns i bunn og grunn at jeg er ei kjempejente, fantastisk, fin og flott. Men han har visstnok ikke følelser for meg. Og det er der jeg faller av lasset. Greit, forelskelsen er borte, men det virker da vitterlig som om han har svært dype følelser for meg. Hva med dem? Derfor kommer jeg meg ikke over han, og det har jeg sagt til han. Det er dette som gjør det problematisk å forstå, sier jeg. Regner selvsagt med at han kommer tilbake

Og hva angår disse to? Jeg vil ikke vite en dritt, og har bannlyst ho omtrent. Ho er ei sviker og har mista alle de felles vennene vi hadde. Alle vi tre vanker i samme miljø, der samtlige støtter meg, og nok en gang: ho er bannlyst. I hvert fall: jeg syns det er bedre å ha en god dialog med eksen enn å høre ferskeste sladder fra folk i vennekretsen. Er noe med det å ha tilgang til førstehåndsopplysninger...

Så mitt råd: Involver alle du kjenner i sorgprosessen din, ha kontakt med eksen hvis du får noe positivt ut av det, snakk med en utenforstående (du har valgt en healer, jeg valgte en prest), finn glede i ting du alltid har funnet glede i, vær så aktiv du orker, men tillat deg selv å være nedfor!

Jeg er ikke over han ennå, men venter som deg på bedre tider. Det "kule" (eller mer frustrerende) er at alle kompisene hans vil ha meg tilbake, foreldra hans og søstra hans likeså. Det er ikke tvil om hvem som er best (en fattig trøst, selvsagt, men hjelper pittelitt på selvtilliten)

[sansen]

Hei du!

Er i nesten samme situasjon nå, bare minus utroskapet. Han hadde ei samtalevenninne som faktisk bor i samme kollektiv som meg, de siste månedene før han gjorde det slutt. To måneder etter bruddet er disse to i gang... Hun har gjort dette før mot ei anna venninne, så denne kjerringa er ei skikkelig drittjente. Ho er selvsagt kasta ut av kollektivet.

Anyway... Dette gjør vondt. Jeg savner han veldig, og alle rundt meg lurer fælt på hvorfor jeg vil tilbake til en sånn dust. Men han er jo ikke en sånn dust! Han oppfører seg skikkelig annerledes for tida! Og ho jenta er min rake motsetning også, lyser jo trøstekjæreste lang vei! Så... kommentarer om at jeg fortjener bedre og slikt, det gidder jeg ikke høre på. Det er jeg som kjenner han best og det er mer nyansert enn som så. Han er ingen drittsekk, men en tosk som har drete på draget, så absolutt. Vil poengtere at jeg er ei ressurssterk jente som går mine egne veier og er veldig trygg på meg selv. At jeg vil tilbake til han har svært lite å gjøre med at jeg trenger noen. Han var en bonus i livet mitt, ikke hele livet mitt.

For min del hjelper det å ha kontakt med han. Hvis jeg får vite mer om hvorfor det ble slutt, kan det hjelpe til å komme over han. F eks om det var noe ved meg han syns var sykt irriterende eller noe slikt. Dessverre vet han ikke hvorfor og sier han bryr seg mye om meg og angrer på at han fant ei ny ei såpass raskt og setter meg høyt og beundrer meg og syns i bunn og grunn at jeg er ei kjempejente, fantastisk, fin og flott. Men han har visstnok ikke følelser for meg. Og det er der jeg faller av lasset. Greit, forelskelsen er borte, men det virker da vitterlig som om han har svært dype følelser for meg. Hva med dem? Derfor kommer jeg meg ikke over han, og det har jeg sagt til han. Det er dette som gjør det problematisk å forstå, sier jeg. Regner selvsagt med at han kommer tilbake

Og hva angår disse to? Jeg vil ikke vite en dritt, og har bannlyst ho omtrent. Ho er ei sviker og har mista alle de felles vennene vi hadde. Alle vi tre vanker i samme miljø, der samtlige støtter meg, og nok en gang: ho er bannlyst. I hvert fall: jeg syns det er bedre å ha en god dialog med eksen enn å høre ferskeste sladder fra folk i vennekretsen. Er noe med det å ha tilgang til førstehåndsopplysninger...

Så mitt råd: Involver alle du kjenner i sorgprosessen din, ha kontakt med eksen hvis du får noe positivt ut av det, snakk med en utenforstående (du har valgt en healer, jeg valgte en prest), finn glede i ting du alltid har funnet glede i, vær så aktiv du orker, men tillat deg selv å være nedfor!

Jeg er ikke over han ennå, men venter som deg på bedre tider. Det "kule" (eller mer frustrerende) er at alle kompisene hans vil ha meg tilbake, foreldra hans og søstra hans likeså. Det er ikke tvil om hvem som er best (en fattig trøst, selvsagt, men hjelper pittelitt på selvtilliten)

Hei du!

takk for innlegg, godt å se at man ikke er alene.. Men i min situasjon kan ikke jeg ta kontakt med han nå. Han har såret meg så vanvittig mye, og det vet han. Når han da ikke tar kontakt, så ville jeg følt meg komplett verdiløs om jeg skulle nok en gang krype til han for å få vite hva han driver med. Han burde i utgangspunktet hatt såpass respekt overfor meg at jeg ikke skulle være redd for å vite av han. Og hvis det er noen som skal ta kontakt, så er det han som skal si unnskyld! Derfor må jeg bare komme meg videre uten å ta kontakt, og forhåpentligvis uten altfor mange nyheter om hans nye liv.Jeg går hele tiden å håper at han skal ta kontakt, men det ser dårlig ut.. Selv om jeg ønsker han tilbake, så vet jeg jo ikke om jeg faktisk hadde klart det hvis han hadde angret seg. Noen ting klarer man bare ikke tilgi. Det handler vel mer om å få den aksepten på at man var verdt noe likevel.. Vanskelig å si, men leser flere steder at den som blir dumpet ønker eksen tilbake, og når det kanskje skjer, så vil man plutselig ikke likevel. Håper det ordner seg for oss begge hvertfall, på en eller annen måte:-)

! Sannelig ikke lett å bli byttet ut med noen andre. I mitt tilfelle er også denne nye dama heeelt annerledes enn meg. Jeg kan bare trøste meg med at jeg liker meg selv så sinnsykt mye bedre!:D Hah

[Nurse Teri]

Kjære deg, du har min fulle forståelse... hvem ville ikke sitte igjen med slike tanker når en har opplevd det du har?

Bildene er vonde.. de kryper seg inn uansett om du forsøker å blokkere dem ute. For meg hjelper det ofte å snakke med noen om det, selvom det smerter der og da!

Jeg unner deg alt godt og jeg får faktisk litt vondt i hjertet mitt når jeg leser det du skriver... jeg har ikke opplevd dette, så jeg kan nok ikke forstå...

Men om det hjelper pitte litt... så tenker jeg på deg!

[Gjest Gjest]

Ja smerter i brystet har jeg ganske ofte. Tror det er fordi jeg er så anspent hele tiden. Smerten er borte om morningen, og kan bli borte hvis jeg klarer å fordrive tankene vekk litt. Men det gjør så vondt så vondt. jeg hater virkelig det livet jeg har nå, og har vanskelig for å se at jeg vil få det helt bra igjen.. men leser jo av andres tråder at det vil man.Og det gjelder jo å tenke positivt. Skjønner at du også hadde det utrolig tøft, og det er godt det går bedre med deg nå da! Rart hvordan andre skal bry seg med hva den andre gjør ja, og de forstår jo ikke hvor sårbar man er, og at det skal veeldig lite til før man er i kjelleren igjen. Jeg har sagt til mine venner at jeg ikke vil høre noe mer om han, men er redd dette er å gjemme seg for realiteten. Hva tror du? Hvis det er noe jeg virkelig bør vite om, så får jeg jo vite det uansett. det har jeg jo erfart allerede.

Det går vel bedre med meg også nå, ift hva det gjorde i starten. Men det kommer jo hele tiden nye ting opp, som fører til nye reaksjoner og sorg. Får håpe på bedre tider:) Etter regn kommer alltid solskinn sies det!

Hei.

Jeg kjønner hva du mener. Kjønner den ekle tunge følelsen du får, som velter seg innover i kroppen på noen få sekunder, bare så fort noen nevnte navnet og hva dem har hørt og sett. Vansklig å si noe som virkelig hjelper imot det, men etter en stund klarte jeg å kjenne på reaksjonene på en litt annen måte liksom. Jeg aksepterte at di vonde følelsene kom, det var greit..... Jeg registrerte hvor i kroppen den satte seg, uten å stritte imot. Jeg aksepterte at sånn er jeg nå for en periode og jeg viste at dette ikke var noe evig smerte.

Det gjorde at jeg ikke var så redd for å møte (frykten), men var isteden litt nyskjerig på neste reaksjon og hvor den satte seg, og hvor tung den var. Husker godt jeg ble glad og lettet en gang fordi (frykten) ikke fikk noe feste i meg, da var jeg ett steg lengre på en måte. Men følelsene går jo i bølger hele tiden, så reaksjonene er jo basert på hvor i bølgen jeg er (var) også. Er man sliten og trøtt så er man mye mer utsatt for sterke reaksjoner. Noen ganger når di vonde tankene kom så prøvde jeg å utsette dem til en annen annledning. Jeg fortrenkte dem ikke, men med sterk konsentrasjon klarte jeg å si til meg selv at denne tanken skal jeg gi tid litt senere. Når tiden var riktig for å gi den tanken oppmerksomhet så var det ofte at den tanken ikke var så viktig like vel.

Det finnes mange gode ord og tips, som er bare er fattige trøst. Ofte vil man jo ikke akseptere bruddet heller for å jobbe seg ut av noe, fordi man vil ha det som man hadde det. Uannsett selv om man elsker en person så er det jo sunt å jobbe og granske seg selv og se hvordan man reagerer og om man kan styre sine tanker og kropp.

Ikke vær redd for fremtiden, du vil klare deg kjempefint. Gi deg selv tid, aksepter tilbakeslag iforhold til følelser. Vær snill imot deg selv, spis sunt.

Aldri tvil på at du vil finne drømmepartneren din, denne krisen vil gi deg veldig mye positivt også..

Nattaklem

[sansen]

Kjære deg, du har min fulle forståelse... hvem ville ikke sitte igjen med slike tanker når en har opplevd det du har?

Bildene er vonde.. de kryper seg inn uansett om du forsøker å blokkere dem ute. For meg hjelper det ofte å snakke med noen om det, selvom det smerter der og da!

Jeg unner deg alt godt og jeg får faktisk litt vondt i hjertet mitt når jeg leser det du skriver... jeg har ikke opplevd dette, så jeg kan nok ikke forstå...

Men om det hjelper pitte litt... så tenker jeg på deg!

Tusen takk for det! Veldig godt å få noen utenforståendes syn på saken!

Jeg får vel bare keep on walking, som man sier! Et ordtak som nemlig sier: When you´re in hell, keep walking! Synes det gir mening;)

[sansen]

Det finnes mange gode ord og tips, som er bare er fattige trøst. Ofte vil man jo ikke akseptere bruddet heller for å jobbe seg ut av noe, fordi man vil ha det som man hadde det. Uannsett selv om man elsker en person så er det jo sunt å jobbe og granske seg selv og se hvordan man reagerer og om man kan styre sine tanker og kropp.

Ikke vær redd for fremtiden, du vil klare deg kjempefint. Gi deg selv tid, aksepter tilbakeslag iforhold til følelser. Vær snill imot deg selv, spis sunt.

Aldri tvil på at du vil finne drømmepartneren din, denne krisen vil gi deg veldig mye positivt også..

Nattaklem

Åh, dette var akkurat det jeg trengte nå! Leser nemlig mye selvhjelpslitteratur, og liker å lese om hvordan man kan styre tankene. Det du forklarer virker som en veldig bra ting! Skal prøve å gjøre det hver gang disse tunge bølgene skylder gjennom kroppen! Har begynt med styrketrening, og har som mål å gå opp 5 kilo frem til jul. Da har jeg liksom et fysisk mål, som forhåpentligvis også hjelper litt på psyken! Har som mål å få det ganske bra innen jul, og ser hele tiden for meg hvordan jeg skal ha det da. Tror det er veldig bra, for da fokuserer jeg litt mer på hva som venter, i stedet for det som er nå. Men jeg vet jo at dette er noe jeg må komme igjennom, og at det ikke finnes noen snarveier her. Men det er kanskje lettere å komme videre hvis jeg ikke hører noe fra han.

Og det med å gå i seg selv er også veldig sant, det er vel først når man er skikkelig nede at man har motivasjon til å forbedre seg selv. Så det kommer jo noe godt ut av dette også. Har blandt annet fått et veldig mye nærere forhold til familie og venner, i tillegg til at man setter sånn pris på de små gode stundene som det faktisk blir flere og flere av og som jeg nå klarer å nyte:)

Nattaklem til deg også

[Gjest Gjest]

Hvordan går det med deg. Hva her du gjort i det siste ?