Når bør man slutte å "utlevere" barna?

[AnonymBruker]

Jeg har barn som har kommet i puberteten. Jeg har barn som ikke er der enda.

Bør man da slutte å skrive/spørre om ting som opptar en når barna har kommet i puberteten og ting man lurer på som forelder når barna har nådd en viss alder/utvikling?

Er det ugreit å utleverende og diskutere disse tingene? Er de tabubelagte og bør holdes innenfor husets 4 vegger?

:Åpent spørsmål fra en som undrer:

[Kråkesaks]

Så lenge barna anonymiseres kan du vel spørre om råd til du havner på gamlehjem. Ellers handler det om å ikke utlevere for detaljert og tenke på hva barnet ville tenkt selv om du fortalte dette.

Endret 5. september 2010 av Het Potet

[AnonymBruker]

Jeg har barn som har kommet i puberteten. Jeg har barn som ikke er der enda.

Bør man da slutte å skrive/spørre om ting som opptar en når barna har kommet i puberteten og ting man lurer på som forelder når barna har nådd en viss alder/utvikling?

Er det ugreit å utleverende og diskutere disse tingene? Er de tabubelagte og bør holdes innenfor husets 4 vegger?

:Åpent spørsmål fra en som undrer:

Jeg husker det var veldig flaut at mamma fortalte til venninnene sine at jeg var hjemme med diare en gang jeg var i tenåra...

Ellers blir jeg litt ille til mote når mamma forteller meg (og sikkert alle venninnene sine) at lillesøsteren min er så slapp og trøtt fordi hun har konstante blødninger (mensen). Jeg har også jobbet sammen med ei som rett ut fortalte om sin sønn på 16 som var så plaget med hemoroider, stakkar, og detaljerte beskrivelser om diverse behandlinger han hadde fått for det.. Ville ikke synes det var så kult om det var meg, tror jeg. For voksne og eldre folk er det kanskje et naturlig problem, men for en på 16 er det nok en av de flaue tingene som hører hjemme innenfor husets fire vegger...

[Kråkesaks]

Jeg husker det var veldig flaut at mamma fortalte til venninnene sine at jeg var hjemme med diare en gang jeg var i tenåra...

Ellers blir jeg litt ille til mote når mamma forteller meg (og sikkert alle venninnene sine) at lillesøsteren min er så slapp og trøtt fordi hun har konstante blødninger (mensen). Jeg har også jobbet sammen med ei som rett ut fortalte om sin sønn på 16 som var så plaget med hemoroider, stakkar, og detaljerte beskrivelser om diverse behandlinger han hadde fått for det.. Ville ikke synes det var så kult om det var meg, tror jeg. For voksne og eldre folk er det kanskje et naturlig problem, men for en på 16 er det nok en av de flaue tingene som hører hjemme innenfor husets fire vegger...

Å utlevere barn til venner er nok en vanskelig tankegang. De tingene du nevner her ville jeg ikke snakket om i det hele tatt. Det går an å si at datteren er trøtt og slapp uten å utlevere i detalj. På samme måte som at det går an å si at sønn X sliter på skolen uten å fortelle at han stryker i alle fag.

[Sulosi]

Jeg synes der går et skille mellom å snakke om ting som angår barna for å finne løsninger og det å snakke utleverende om dem bare for å ha noe å snakke om.

[Sasha Sasha]

Jeg synes ikke at en skal fortelle ting som er pinelige for barnet ei heller er det jo ikke noe poeng i å fortelle bare for å fortelle. Er jo ikke alle som trenger og vite for eksempel at sønnen sliter på skolen.

Naboen min fortalte meg at dattera på 8 år tisset seg ut på korpstur det var ikke noe poeng i fortelle meg det hun kunne liksågjerne fortalt meg at det var fint vær så sjeldent som vi snakkes.

Det kan jo være ubehaglig og få vite ting man ikke har noe med også.

[Piper]

Jeg har en venninne jeg snakker med om alt, men mine barn vet ikke at vi snakker om alt. Og jeg forteller ikke ting til vennene deres, for det er ikke min oppgave. Men ejg må ha et sted å lufte meg også, og det gjør jeg sammen med min venninne.

[Leanne]

Jeg har en venninne jeg snakker med om alt, men mine barn vet ikke at vi snakker om alt. Og jeg forteller ikke ting til vennene deres, for det er ikke min oppgave. Men ejg må ha et sted å lufte meg også, og det gjør jeg sammen med min venninne.

Det tror jeg er veldig sunt

Mine barn er små enda, men jeg passer allikevel på at jeg ikke sier alt til alle.. Selv om voksne stort sett holder ting for seg selv, trenger ikke alle kollegaer/naboer/venner å vite at barnet f.eks tisset på seg en natt.

Men er det noe et av barna sliter med, og jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det og trenger råd drøfter jeg nok med flere. Ser ikke noe poeng i å utbrodere barnas liv til alle og enhver bare for moro skyld..

[Colargol]

Jeg tror jeg ville utlevert barna mine like lite som jeg utleverer mine venner egentlig. Vil selvsagt vær mer naturlig å snakke høyt om ting når barna fortsatt er små -men allerede i skolealder hadde jeg kommet til å begynne med munnkurv på meg selv. Ser ikke den store forskjellen på barn fra 6-7års alderen og voksne her -synes barna selv at det er ok at det blir snakket om så er det greit, men ellers så blir det holdt kjeft om. Til de aller, aller nærmeste vennene min kunne jeg nok fortalt mer, men da hadde jeg også vært sikker på at det aldri ble videreført til andre.

Ellers blir jeg litt ille til mote når mamma forteller meg (og sikkert alle venninnene sine) at lillesøsteren min er så slapp og trøtt fordi hun har konstante blødninger (mensen).

Blir du ille til mote når din mor snakker om din søster?

En ting er om søsteren din hadde fortalt noe i fortrolighet til mammaen din som hun sa videre til deg -men å snakke om mensen (når dere er tre kvinner/jenter i samme familie) er da vel den naturligste saken i verden? Eller det bare i vår familie at sånne samtaleemner er helt vanlige...?

[AnonymBruker]

Jeg synes aldri man skal begynne. En mor jeg kjenner fortalte meg og andre at datteren akkurat hadde fått mensen, og hvordan hun reagerte. Det trengte vi absolutt ikke å vite. Barn og unge har også rett til et privatliv. Å spørre anonymt på nett blir noe annet, så lenge man ikke forteller detaljer som kan gjenkjennes. Men det hører ikke hjemme på facebook feks.

[AnonymBruker]

Jeg synes aldri man skal begynne. En mor jeg kjenner fortalte meg og andre at datteren akkurat hadde fått mensen, og hvordan hun reagerte. Det trengte vi absolutt ikke å vite. Barn og unge har også rett til et privatliv. Å spørre anonymt på nett blir noe annet, så lenge man ikke forteller detaljer som kan gjenkjennes. Men det hører ikke hjemme på facebook feks.

Det må jeg si meg helt enig i.

Personlig skriver jeg ikke noe om barna mine på f eks facebook. Men jeg leser til stadig at Lukas eller Leah har avlevert tidenes bæsjebleie eller at de har klangla på skolen...

En annen ting er hva man snakker med sine beste venner om. Det er naturlig å snakke med venner om barna sine. Har datteren store menstruasjonssmerter så synes ikke jeg det er unaturlig å snakke med ei venninne om det, forutsatt at hun er til å stole på.

Men jeg vet ikke om jeg forteller venninner om min sønns hobbyflekker på lakenet den dagen jeg oppdager det....

[Gjest mamma selv]

Jeg syns det er langt over grensen at mødre slarver ut om personlige ting ang. ungene sine, dette enten det gjelder til bestevenninna eller fru Pedersen i gata.

Hadde jeg i min ungdom visst at mora mi fortalte alt om meg til bestevenninna si hadde jeg aldri tilgitt henne.