Slitsomme forhold i ny-familien

[Gjest Ann]

Vi er en ny-familie bestående av far,hans barn fra tidligere forhold i barneskolealder,meg;ny samboer og fellesbarn 6 mnd.

Pr.i dag bor vi i en bolig med 2 soverom og liten stue.Barna hans er her i standard samvær.Da vi flyttet sammen og fikk småen,ble det naturlig stor overgang for dem.De har hele tiden vert veldig 'livlige' om vi kan si det slik-og er begge på vei til utredning av bup,ppp pga uro og konsentrasjonssvikt i skolen.Den eldste har ofte raserianfall.I dette klimaet lever vi sammen i vår lille bolig, og jeg, samboer og småen sliter med uroen og bråket til de to eldste.Det går i krangling og hyling, eller de sitter og ser på tv/dvd i timevis i stuen.Da går jeg med småen på soverommet.En skulle tro at de ville ut og leke her.Boforholdene er ganske like de dem har hos mor m/lekeplass og flere barn.Men de vil ikke ut alene engang på sommeren! Så da er vi stuet inne i galskapen alle 5, til far tar dem ut.

Er dette vanlig? Er ikke barn alene ute lenger i borettslag med barn?

Og hva gjør vi når støynivået er for høyt for småen.Han blir ofte veldig grinete når de er her og maser med han.Samboeren min er av det milde slaget, men de hører ikke etter det han sier.

Selv blir jeg gal snart.Heller ikke på kvelden er det ro før ni-titiden.Vi har 0 voksentid når de er her.Jeg kjenner at jeg starter å bli desperat, og bekymret for hvordan all turbulensen virker på babyen.Andre med samme problem?

Jeg vil legge til at barna får mye oppmerksomhet hele veien, men det blir aldri nok.

Jeg vurder å flytte fra dem, men det vil jeg egentlig ikke, heller.

Ppt og bup går det tregt med, så langt.

Jeg skulle gjerne hatt en større bolig m hage, men vi har ikke råd.

[Gjest hermine]

At det ikke er stille før 21 er vel ikke så sent? Barna er vel ikke småbarn og dere har de i helger? Da er jo de fleste barn litt lenger oppe. I tillegg har dere de bare annenhver helg slik jeg leser det så voksentid har dere jo mer av enn de som har barna hele tiden. Skjønner ikke hva du "klager" etter. Du vil ha større bolig men dere har ikke råd. Hva er der slags råd du søker her inne? At noen skal si at dere må kutte samværet?

Skjønner at det er tungt men jeg syns du skylder bare på barna her. At de ikke vil gå ut å leke kan jo være pga at de er der så sjelden og ikke kjenner andre barn? Ser heller ikke noe galt i at faren tar de med seg litt ut. De har nok behov for å gjøre annet med han enn å se tv. Virker som du tror at under samvær skal dere ikke merke barna og at de skal klare seg selv.

[AnonymBruker]

Kan dere ikke finne på noe utendørs sammen? En liten tur i skogen/park/lekeplass?

Støy blir ikke støy på samme måten når man er ute, og kanskje du/dere får en positiv opplevelse som ny/stor-familie, slik at det blir lettere å takle det å være innendørs alle sammen på liten plass

[Piper]

Hva ville du ha gjort, om dette var dine egne barn?

Høres ut som du skal passe på at ditt eget barn skal ha det bra, men at du gir veldig lite av deg selv til dine "bonusbarn". Babyen tilpasser seg godt, men det høres rett og slett ut som du ikke ønsker å være "bonusmamma". Og da blir mitt spørsmål: hvorfor fikk dere et felles barn, for du må jo ha visst hvordan barna var før dere fikk et barn sammen?

Er det uaktuelt for deg å ta med deg alle barna ut? Høres slik ut, siden barna må vente på far før de kan gå ut.

Så hva ville du ha gjort, om dette var dine egne barn?

[Gjest Vilma]

Hiv far og barn ut, frisk luft har da aldri skadet voksne heller.

[Piper]

Hiv far og barn ut, frisk luft har da aldri skadet voksne heller.

Når man går inn i et nytt forhold der det er barn fra før av, er man helt fritatt for alt som heter ansvar for de barna? Regner med at du mener det, siden hun ikek skal være med ut.

Og da bør en kanskje finne en uten barn i stedet for å lage felles barn

[Gjest aleinemor]

Som de andre sier, la far ta med barna ut. Du kan ikke regne med at ungene vil ut alene på et sted hvor de ikke kjenner noen, men hvis far blir med ut så blir også barna tryggere og bedre kjent der dere bor og kanskje de får venner etter hvert også.

Far har vanlig samvær som er annenhver helg, dvs. to helger i måneden, altså dere har myyye voksentid sammen. Jeg har ungene hele tiden jeg, far flyttet langt unna og har ikke vist interesse for å ha barna sine på besøk, hvor mye voksentid tror du jeg får? Men jeg syns det er greit, er glad for den tiden jeg har med ungene mine.

Jeg skjønner at det ikke bestandig er like lett å innlede et forhold og flytte sammen med en mann som har forpliktelser fra før, men vær glad for at han tar ansvar og har kontakt med sine barn for det gir deg et inntrykk av hvordan han vil bli hvis det skulle dukke opp et brudd mellom dere.

[AnonymBruker]

Enig med Piper her gitt. Og sitter også med tankene på mor som da sikkert har det sånn hele tiden.

Er far med i hverdagen til ungene? Unger som bare ser sin far (eller mor) annenhver helg har ofte veldig stort oppmerksomhetsbehov fra denne forelderen. Det er helt vanlig.

Kjenner barna noen der dere bor? Hvis ikke så er det faktisk deres ansvar som voksne at de blir med ut og blir kjent med noen. Barn som føler seg uttrygge i forhold til de andre barna ute går ikke ut selv.

Er far involvert i oppfølging og utredning hos PPT og BUP? Slik jeg leser ditt innlegg så virker det som om far faktisk er nødt til å komme på banen mer, både i hverdag og samværshelger.

Hele oppførselen til ungene tyder på savn i hverdagen av far.

Hadde samme problemet med mine barn når de var hos far, og fars nye samboer bare klaget på ungene. Men her hjemme var det kjempefint. De fikk oppmerksomhet og oppfølging av meg. Men hos far gikk det gjerne på at far trengte tid for seg selv også. Barna så far lite og de gangene de var der var andre ting viktigere enn dem. Det fikk dem til å føle seg glemt. Nå skal sies at vår situasjon ikke er løst, barna har bare gitt opp far.

[Gjest tjavel]

Når man går inn i et nytt forhold der det er barn fra før av, er man helt fritatt for alt som heter ansvar for de barna? Regner med at du mener det, siden hun ikek skal være med ut.

Nei, men ut fra det inntrykket hun gir her inne så er det kanskje like greit at far tar ansvar for ungene, ikke noe hyggelig å være ute sammen med en person som helst ikke vil ha dem der i hele tatt.

Tror ikke alle tenker like mye over hva det vil si å bli sammen med en person med barn fra før. Det er grunnen til at jeg og kjæresten kommer til å fortsette å være særbo, han har barn og jeg har barn og hvis vi skal ha plass til alle så må vi begge selge det vi har og få tak i noe større og det vil også si å rive opp 6 barn fra sine vante omgivelser. Vi møtes når vi har fri, og er på ferieturer sammen hele gjengen, samt helgeturer på hytta og det fungerer fint. Vi har snakket med ungene og de synes det er fint å ha det sånn som vi har det, det fungerer for oss voksne også. Her vil det ikke bli noen fellesbarn. Men det er vårt valg.

[Piper]

Nei, men ut fra det inntrykket hun gir her inne så er det kanskje like greit at far tar ansvar for ungene, ikke noe hyggelig å være ute sammen med en person som helst ikke vil ha dem der i hele tatt.

Tror ikke alle tenker like mye over hva det vil si å bli sammen med en person med barn fra før. Det er grunnen til at jeg og kjæresten kommer til å fortsette å være særbo, han har barn og jeg har barn og hvis vi skal ha plass til alle så må vi begge selge det vi har og få tak i noe større og det vil også si å rive opp 6 barn fra sine vante omgivelser. Vi møtes når vi har fri, og er på ferieturer sammen hele gjengen, samt helgeturer på hytta og det fungerer fint. Vi har snakket med ungene og de synes det er fint å ha det sånn som vi har det, det fungerer for oss voksne også. Her vil det ikke bli noen fellesbarn. Men det er vårt valg.

Ok og jeg er enig med deg i det, men jeg mener også at man ikke går inn i et forhold der det er barn fra før, om man selv ikke ønsker å ta del i det ansvaret det er å følge de opp. man skaffer heller ikke fellesbarn, som da blir skikeklig forskjellesbehandlet,f ordi det er hennes eget barn. Men dette regner jeg med du er enig i, måtte bare si det

Blir bare så provosert av at noen kan behandle barn på den måten, som aldri har bedt om å havne i den situasjonen.

Endret 5. september 2010 av Piper

[Gjest Vilma]

Når man går inn i et nytt forhold der det er barn fra før av, er man helt fritatt for alt som heter ansvar for de barna? Regner med at du mener det, siden hun ikek skal være med ut.

Og da bør en kanskje finne en uten barn i stedet for å lage felles barn

Du kan ikke regne med at jeg mener noe som helst ut av en setning, så du kan bare droppe å tilegne meg meninger.

Hun må gjerne ta med ungene ut, om det er han eller henne går vel egentlig ut på ett, men det kan hende de setter pris på at far bruker tid på dem når de er hos han. Han ser babyen hele tiden, de andre ungene har han kun i helgene, og for å forebygge sjalusi o.l som kan oppstå kan det nok være en ide at far bruker noe av sin tid på dem. Ungene setter nok pris på sin stemor, men jeg vedder på at de setter enda større pris på å tilbringe tid med far.

[Gjest Ann]

Hva jeg ville gjort vis barna var mine?

Jeg ville sosialisert dem, samt prøvd på en konsekvent oppdragelse.

Min bekymring er at småen blir like lite lydhør og kranglete. Men som sagt:

Det kan vere en diagnose her..

Barna har sin fars fulle oppmerksomhet når de er her utenom når han bytter bleier på småen eller jeg er på do.Jeg hjelper m lekser og vasker klær.Og prater med dem.Vi gjør også ting sammen, men det er uhyre slitsomt til tider.

Når det gjelder at jeg og en med barn har fått barn sammen og vil vere sammen, så vil jeg ikke unnskylde meg for det.

At jeg vil at barna skal vekk, er også feil.Jeg tok dem som en del av pakken.Men adferdsproblemene kan ikke overseest her.

Til alle dere som har gjort alt rett;gratulerer!

[Gjest hermine]

I hovedinnlegget gir du inntrykk av at barna OG dere sitter inne 24/7 hele helgene så ikke så rart at folk reagerer. Å gjøre deg stakkarslig med "gratulerer til alle som har gjort alt rett" gjør bare at jeg syns du er enda mer uspiselig!

Først av alt; skal dere ha noe å si ang oppdragelsen må dere selvklart ha barna mer. På den andre siden er det nok neppe det rette med tanke på at barna kanskje har en diagnose og dere virker litt passive. Om barna er "ville" eller ikke så kan ikke barn sitte inne i en liten leilighet. Tror jeg også hadde blitt vill og gal av det. Selv om barnet deres bare er 6 mnd har jo han også godt av turer. Kan jo trille i skogen f.eks. Da kan de større barna hoppe og springe som de vil. Ta de største med på aktiviteter hvor de får utfolde seg så kanksje dere ser forbedring med hensyn til roping og skriking.

Det er snakk om få dager i mnd og deres barn tar ikke skade av at storesøsken roper og skriker. Tenk på alle de andre barna som vokser opp med søsken dag ut og dag inn. Tror du at de får varige mèn av det?

Du snakker i første innlegg om at barna sitter mye fremfor tv mens du nå påstår at de har faren sin fulle oppmerksomhet?

Beklager, men jeg har enda ikke skjønt hva du vil med innlegget!

[Gjest Dainty]

Hvorfor i alle dager skaffet dere fellesbarn før dere hadde husplass nok til at dere alle, inkludert bonusbarn, skal kunne bo sammen uten å gå oppå hverandre? Slik du beskriver det i startinnlegget, bor dere rett og slett altfor trangt, slik at det ikke er noen plass for folk å trekke seg tilbake når de trenger ro og fred. Da er det selvsagt at det blir irritasjon og til tider desperasjon.

Barn i barneskolealder bråker. Slik er det bare, og når de i tillegg er i en utfordrende situasjon (savn av pappa, lite samvær, ny baby som pappa er veldig opptatt av) så er det klart at dette kan gjøre dem stressa, vrange og kanskje støye ekstra mye for å sikre seg fars oppmerksomhet. Om det i tillegg er en diagnose inni bildet, så trenger de gjerne enda mer rom og toleranse for å utfolde seg enn "vanlige" barn.

Kom dere ut og lek, bruk naturen for det den er verdt. Og se dere for guds skyld om etter noe litt større, om dere kan. Fellesbarnet kommer jo også snart i en alder hvor han trenger å utfolde seg - hvordan tror du frustrasjonen blir da?

Beklager hvis jeg høres spiss ut - men jeg klarer bare ikke skjønne hvorfor folk på død og liv skal få fellesbarn før de vet om de egentlig trives sammen med bonusbarna som allerede er inni bildet.

[Gjest Gjest]

Mitt forslag: hvis du har økonomi til det: flytt ut, kjøp deg en egen leilighet. Det høres altfor strevsomt ut med to stk adhd-barn i barneskolealder når du samtidig har en baby å ta deg av. Livet går videre. Babyen er viktigst.

[Piper]

Mitt forslag: hvis du har økonomi til det: flytt ut, kjøp deg en egen leilighet. Det høres altfor strevsomt ut med to stk adhd-barn i barneskolealder når du samtidig har en baby å ta deg av. Livet går videre. Babyen er viktigst.

Og har babyen adhd, er det bare å plassere babyen på et barnehjem, for hvorfor bruke tid på noen som har adhd. De er jo forferdelige mennesker, og burde aldri funnets sammen med andre mennesker i det hele tatt.

[Husfrua]

Huff jeg føler med deg ts.. Det er vanskelig å starte et liv med en mann som har barn fra før, og det gjør det ikke lettere når barna er "vanskelige". Jeg er svært lettet for at barna til min mann er så greie som de er, det har gjort situasjonen lettere å takle

Nå skriver du ikke hvor gamle barna er, men jeg mener at alle barn kan "jages" ut så lenge det er vær til det. De har godt av frisk luft og få løpt av seg litt energi. Skal de være alene ute, så må de selvfølgelig ikke være for små da..

Ellers syns jeg det er viktig med ute- og innestemme. Det skal være levelig å være i hus også etter at man har fått barn.

Min mann er nok, i motsetning til din, en streng far, så noe løping og roping i leiligheten vår skjer ikke..

Vi bor også i en liten leilighet med to soverom, så jeg vet så utrolig godt hvordan du har det. Da er det ikke mye støy som skal til før man føler man blir gal Heldigvis har vi kjøpt oss hus som vi pusser opp nå..

[Gjest Gjest]

Og har babyen adhd, er det bare å plassere babyen på et barnehjem, for hvorfor bruke tid på noen som har adhd.

Finnes det noen bedre måte å bruke tiden sin på, enn på egne barn?

[Gjest aleinemor]

Finnes det noen bedre måte å bruke tiden sin på, enn på egne barn?

Og far i dette tilfellet har flere barn, så da er det vel greit at han bruker tid på dem?

Det er nok ikke bare enkelt å bli sammen med en kar med barn fra før, men de det er verst for er egentlig barna fra det tidligere forholdet for de er sammen med far en begrenset periode i løpet av måneden. Fellesbarnet har begge foreldrene hos seg hele tiden.

Og det er merkelig at det alltid er barna fra fars forrige forhold som alltid er vanskelige og har adhd osv., har sett flere stemødre fortelle om sine vanskelige stebarn her inne, for noen er det sikkert reelt.

En annen ting som er rart at når vi svarer ut fra TS startinnlegg og hun får pes for det så kommer det et mer moderert innlegg hvor ting egentlig ikke er så ille likevel. Fortell heller alt med en gang da så vi kan svare ut fra riktig grunnlag.

[Husfrua]

Og far i dette tilfellet har flere barn, så da er det vel greit at han bruker tid på dem?

Det er nok ikke bare enkelt å bli sammen med en kar med barn fra før, men de det er verst for er egentlig barna fra det tidligere forholdet for de er sammen med far en begrenset periode i løpet av måneden. Fellesbarnet har begge foreldrene hos seg hele tiden.

Og det er merkelig at det alltid er barna fra fars forrige forhold som alltid er vanskelige og har adhd osv., har sett flere stemødre fortelle om sine vanskelige stebarn her inne, for noen er det sikkert reelt.

En annen ting som er rart at når vi svarer ut fra TS startinnlegg og hun får pes for det så kommer det et mer moderert innlegg hvor ting egentlig ikke er så ille likevel. Fortell heller alt med en gang da så vi kan svare ut fra riktig grunnlag.

Dette er ikke min opplevelse. Jeg syns det virker som det er svært mange "lykkelige" familier med mine og dine barn her inne jeg. Problemet er at man legger mye bedre merke til de som skriver om problemene. For jo da, som stemor, så syns jeg også at det kan være slitsomt til tider, til tross for at jeg ikke sliter med de problemene ts gjør.

Det er ikke bare bare solskinnshistorier med barn, og det er ikke noe lettere når det ikke en gang er snakk om dine egne.

Jeg syns den største utfordringen er når man er sliten pga mye mas og bråk, noe man også blir av egne barn. Forskjellen er at med egne barn, kan du fint fortelle dette til far og far vet at du er like glad i dem forde. Mens med hans barn, må man trå mye mere forsiktig, og kanskje er det ikke toleranse for sånt no i hele tatt. Med mitt eget barn kan jeg fint i en fortvilet stund fortelle far at nå er jeg dritt lei og ønsker han skal ta med seg ungen vår ut en liten tur, så jeg kan få litt alenetid, men det gjør jeg ikke med hans. (litt utenfor tema men).