Hvordan er det å vokse opp i store barneflokker?

[mousepad]

I lys av den andre tråden om antall barn , så lurer jeg på hvordan det egentlig er for et barn å vokse opp i en stor barneflokk , altså fra 3 barn og oppover ?

Har nemlig hørt fra enkelte , som er oppvokst i store barneflokker , at de ikke selv har syntes dette var så ideelt fordi de ofte opplevde at foreldrene var slitne , var vanskelig å få samme oppfølging som barn fra mindre barneflokker etc .

Hvordan opplevde dere som er oppvokst i store barneflokker barndommen ? Har dere utelukkende positive erfaringer å dele og vil dere selv ha en like stor barneflokk selv ?

Og hvilket nummer i barneflokken er dere .

[AnonymBruker]

Er 4 barn en stor barneflokk...?

Anyways, jeg er nr 3 av 4 søsken; vi kom i to "kull", så storesøsknene mine er en del eldre en meg og lillesøsteren min.

Vi fikk nok mindre oppmerksomhet enn unger flest, særlig fordi mamma var alenemor som prøvde å få endene til å møtes.

Samtidig så var det fint å ha søsken, jeg og lillesøsteren min lekte alltid sammen, og storesøsknene våre passet alltid på oss, så jeg var sjelden ensom.

Det var mye krangling også, selvsagt :gjeiper:

Når man er en av flere søsken så mister man litt av identiteten sin utad noen ganger; for venner av familien så var vi helst "ungene" eller "jentene".

Heldigvis gikk ingen av oss i samme klasse!

Som voksen så synes jeg det er veldig greit å ha flere søsken.

Da har man noen å diskutere familieproblemer med, f.eks bekymringer ang. foreldre eller at noe skjer med en av søsknene.

Vi bor langt fra hverandre alle sammen og vi har ikke det aller nærmeste forholdet, men vi er der for hverandre om en av oss trenger hjelp, og det føles fint.

Selv har jeg ikke lyst på barn, men om det noensinne hadde vært aktuelt måtte det ha blitt flere enn én i hvert fall.

[Gjest Gjest]

Nest eldst av 7.

Det var fryktelig, følte ingen brydde seg, ingen så meg.

Det var greit å hjelpe til med småsøsken, var selvfølgelig glad i dem, men det var trist aldri å ha et fang å søke trøst i, aldri noen voksne som tok seg tid til bare meg, alltid være stor og flink.

På den annen side: jeg lærte tidlig å bli selvstendig, har fått en rolle som sterk, autoritær..., ledertype. Fikk en flott utdannelse, bra karriere, et liv på "solsiden," langt unna de forholdene jeg vokste opp under.

Jeg snakker aldri med andre om oppveksten min, det er et sårt tema for meg, og for mine søsken. Jeg er veldig oppmerksom på at mine egne barn skal få en trygg barndom hvor de blir møtt og sett. Vi har to stykker og skal ikke ha flere.

[Caramba]

Kjenner to stk fra en søskenflokk på 13 og en på 12. Begge er veldig fornøyd med oppveksten og alle søsknene sine Ingen er i en sekt heller, det bare ble sånn (de kommer fra småsteder)

[Gjest Gjest]

Hei igen, var jeg som skrev over, nest eldst av 7.

Ville bare tilføye at jeg ofte får dette spørsmålet, om det ikke er herlig å vokse opp i en stor barneflokk.... Jeg pleier aldri å si det som det er, men gjør gode miner til slett spill, svarer alltid at det alltid var noen å leke med, at man aldri kjente seg alene, at vi ikke manglet noe, at det er godt å ha mange voksne søsken som kan stille opp for hverandre osv. Jeg sier aldri hvordan det egentlig kjentes, fordi det er for vanskelig å snakke om og fordi jeg ikke vil gi et inntrykk av at jeg ikke er glad i søsknene mine. For jeg er jo glad i søsknene mine, og foreldrene mine, tross alt:) ! Men i ettertid, når jeg ser tilbake, så er jeg overbevist om at barn trenger voksne, det kan være hvem som helst, tanter, onkler, besteforeldre, naboer. Slik det norske samfunnet er i dag, med slekt spredt rundt omkring, og alle voksne yrkesaktive og besteforeldre bosatt i Spania, så er det ikke akkurat ideelt med store barneflokker. Men på mindre steder, hvor slekt lever samlet, og naboer hjelper hverandre og folk føler ansvar for hverandre, da er det sikkert helt annerledes å vokse opp i store barneflokker...

[AnonymBruker]

Kjæresten min vokste opp som en av fire, som var nær hverandre i alder, og han fikk ikke den oppfølgingen han trengte, og var en liten pøbel i oppveksten. Foreldrene hans sleit også med å ha råd til en del grunnleggende materielle ting til ungene, selv om de aldri sultet, så er det mye annet som hører med i vårt samfunn. Han har blitt ett veldig selvstendig menneske av det som voksen, men han har store problemer med tillit, siden han aldri har opplevd at noen har stilt opp for han, eller brydd seg i oppveksten. Han har også bare overfladisk kontakt med søsknene i voksen alder, siden alle er veldig egoistiske og har veldig ulike verdier. Tror det er fordi de har vokst opp med at dersom man vil ha noe, må man grafse det til seg så fort som mulig, enten det er arv eller snop.

Så mitt inntrykk er at dersom man skal ha mer enn de vanlige to barna skal man være veldig motivert, og være helt sikker på at man har nok ressurser, både materielt og emosjonelt, til å gi alle det de trenger.

Selv har jeg vokst opp som en av to, med stor aldersforskjell, og har hatt foreldre som har vært veldig tilstedeværende under hele oppveksten min, og som jeg trives godt sammen med som voksen. De har også gitt meg det jeg trengte materielt, selv om de aldri har hatt mye penger. Hvis vi skal ha barn selv blir det nok bare ett eller maks to.

[Gjest Raindrops]

Jeg er nr 2 i rekken av 4. Men vi kom i to kull, fikk to småsøsken etter at jeg hadde passert 10. Jeg synes egentlig det gikk helt fint, men det kan være fordi jeg deltok aktivt med å passe på dem og hjelpe til ellers i hverdagen. Den dag i dag føler jeg meg på mange måter mer som en veldig nær tante enn som storesøster, men det endrer seg sikkert når de blir eldre. Selvfølgelig måtte jeg klare meg en del selv, men jeg føler at foreldrene mine alltid har vært der for meg hvis det skulle være noe. Har et godt forhold til alle søskenene mine, og foreldrene mine

På en annen side har jeg ikke lyst på så mange barn selv, ganske enkelt fordi det høres ut som masse stress. Men barn vil jeg ha en gang

[AnonymBruker]

Jeg er nr 3 av 9.

Min oppvekst var sterkt preget av elendig økonomi, foreldre som aldri hadde tid til noe, eller råd til noe.

Jeg kan ikke huske at mine foreldre hadde tid til noen av oss noen gang. Vi var altfor, altfor mange. Det kom babyer hele tiden (ihvertfall i mine øyne, jeg fikk 6 yngre søsken innen jeg var 10), som måtte ha mamma mer enn resten av oss. Pappa jobba hele tiden.

Vi tok mer ansvar for hverandre enn vanlige søsken gjør. Spesielt etter at foreldrene mine skilte seg, da mamma tok hele ansvaret for 7 barn. De to eldste hadde allerede fått barn selv og hadde da flyttet hjemmefra. Hvorfor det ikke ble en anderledes fordeling av barna ved skilsmissen vet ikke jeg, men ingen av oss hadde noe vi skulle sagt.

Vi har alltid bodd på landet. Det har resultert i at jeg ikke har én venn fra oppveksten som er "bare min". Jeg har søsken som er ett og to år yngre enn meg, og det har ikke vært nok barn rundt oss til at vi kunne ha hver våre omgangskretser. Under ungdomsskoletiden, da vi alle 3 gikk der, hadde vi inni mellom timer sammen.

Vi lærte å respektere hverandre som individer, og ikke trekke søskenkrangler med på skolen.

Som nest eldst av 7 over meg, så kan jeg ikke se for meg at jeg skal få mer enn 2 barn. Jeg vil ha ressurser til å følge opp barna mine, og ha tid til å kjenne dem. Min mor kjenner meg ikke i det hele tatt, jeg er bare en av døtrene hennes.

Oppveksten min snakker jeg lite om. De færreste skjønner hvordan det er å ha så mange søsken at foreldrene knapt ser at en er der. Det er vanskelig å måtte forklare sånt hver gang jeg snakker om det, derfor sier jeg som regel bare at det var greit, men at jeg ikke ønsker å ha mange barn selv.

Sist vil jeg bare si at det er positive sider med det også, som at jeg har lært å dele på ting, alt fra leker til venner. Vi lærte alle at penger ikke er noe som kommer av seg selv.

Jeg har i senere år også sett at ting kan være verre enn lite penger og oppmerksomhet.

[Moscato]

Jeg er eldst i en flokk på 5. Det er 2,2,2 og 4 år mellom barna, og det har fungert kjempefint.

Jeg har ikke selv lyst på så mange barn, men har aldri hatt problemer med å ha det sånn som vi har det. Mamma og pappa har hatt både tid og penger til alle, og vi har fått drive med de aktiviteter og hobbyer som vi selv har ønsket (innenfor rimelighetens grenser selvsagt).

Selvsagt har det vært perioder med mye krangling og kjefting, men sånn er det vel med de aller, aller fleste. Nå har jeg et veldig godt forhold til brødrene mine, og søsteren min har begynt å roe seg litt etter hvert (men hun er 14, og fremdeles VELDIG sta og kranglete).

Etter hvert som jeg ble 17-18 var jeg veldig klar for å flytte ut, for det ble ofte litt vel mye familie hele tiden, men sånn synes jeg det skal være. Man må jo bli uavhengig en eller annen gang uansett.

Nå skal det også nevnes at jeg ikke ser på 5 søsken som spesielt mange, men jeg vet jo at vi er flere enn de aller fleste andre.

Min mors bror har 5 sønner, og det ser også ut til å gå veldig fint. I tillegg har min mors søskenbarn nettopp blitt seksbarnsmor på rekordtid (mannen var enkemann med tre barn i forskjellige aldre, og så fikk de først tvillinger, og deretter en datter sammen). Både barna og foreldrene ser ut til å trives helt fint med det.

[Gjest Gjest]

Er selv nr 3 av 4 søsken med 5,5 fra eldste til yngste, hadde en fin barndom på landet.

Venter selv nr 7 og har 2 stebarn dei 7 eldste er fra 10 år oppover og så har vi nå en liten og vente en til.

Tror nok selv at om barna ikke har fått alt dem vil ha så har dem alle fått være med på fritidsaktiviteter og hatt gode venner som også får lov til å komme på overnatting.

Vi prøver å la barna ha en tilsvarende oppvekst som alle vennene som dem har, selv om vi ikke alltid kan kjøpe alt dem vil ha.

Spare eller kjøp av større ting for pengen som dem har fått til bursdagen må dem ofte gjøre.

[gompen]

Nr 5 av 9 søsken. Far jobbet, og mor var hjemmeværende. To voksne makter desverre ikke å gi så mange barn oppmerksomheten de trenger. Man må fordele seg på ni stykker hele tiden. Jeg forstår at det var slitsomt for mine foreldre å ha så mange. Det førte til veldig rigid og streng oppdragelse for å kunne holde styr på oss. Ingen forskjellsbehandling i oppdragelsen, tilpasset barnas personlighet. Jeg var vel det barnet som "forsvant" i mengden.

Det ble en slags hakkeorden mot de som var yngre, og de voksne fikk ikke alltid med seg slossing og krangler som oppstod mellom barna, så de fikk løst opp i det på en ordentlig måte.

Når det er sagt, gjorde mine foreldre det de kunne for å gi oss barna en fin oppvekst. De bare strakk ikke til, noe som er helt forståelig med så mange barn.

Jeg har ett barn og et stebarn, og har ikke planlagt å få flere barn. Jeg kjenner mine begrensninger

Jeg har et godt forhold til noen av mine søsken i dag, og noen ikke.

Endret 5. september 2010 av gompen

[AnonymBruker]

Jeg er nest eldst av fem søsken. Jeg husker enkelte ting vi gjorde da jeg var veldig liten, som feks dra på kafe hver lørdag og treffe andre familier med barn, dro på turer, og gjorde mye sammen som familie, men etterhvert som vi ble flere og flere, så ble det mindre av dette, og vi eldste ble overlatt mye til oss selv. Vi bodde heldigvis i et boligfelt med mange andre barn, på et lite, trygt sted, så vi var stort sett ute med venner hele dagene/kveldene. Mamma husker jeg stort sett som gravid, eller med baby på armen, pappa var mye på jobb. Mamma var hjemmeværende (vet ikke om hun hadde sykemelding/permisjonspenger når hun gikk hjemme gravid eller med baby, vet hun hadde en liten jobb da nr tre ble født, men ellers tror jeg hun rett og slett bare var hjemme uten lønn/jobb), så vi hadde dårlig økonomi. Jeg fikk stort sett alltid det storesøsteren min hadde hatt, eller vi arvet fra andre med jenter som var eldre enn oss.. Helt greit å arve, men litt greit å få sitt eget innimellom også, helt nytt. Da jeg var ca ti år, flyttet vi fra boligfeltet der jeg vokste opp, og til et stort hus utenfor allfarvei, med dårlig bussforbindelse. Da ble det straks mye verre. Familien kom så veldig tett på hverandre, og vi måtte kjøres overalt vi skulle. Med en far som arbeidet skift, og en mor med tre små hjemme var det ikke alltid enkelt å bli hentet hos venner på kveldstid. Og var du hjemme var det jo småunger overalt... ikke bare lett med klengete småsøsken i verste tenåra, og hadde du besøk med hjem ville de vise seg og tøffe seg for vennene våre. Jeg skal ikke ha mer enn maks to barn, leker litt med tanken om bare ett, men det vil jo tiden vise.

Jeg tror at hvis man skal ha mange barn må man ha økonomi til det, og bo på et sted der barna kan komme seg rundt på egen hånd (sykle til ungdomsklubben, til kiosken, fotballtreninga osv), og gjerne i et boligfelt, så man bare kan gå rett ut av huset og treffe vennene i gata.

Jeg sier ikke at alle barn MÅ på sydenferier hvert år, eller ha splitter ny sykkel hver gang man vokser litt og slike andre dyre ting. Man har bare godt av å lære verdien av penger, og ønske seg ting en stund og gjerne spare før man får noe. Men bilferier hvert år, med mange barn, og ALDRI få en ny sykkel, eller gå med den jakka som egentlig var for kort i ermene i fjor, og kun få klær fra Elloskatalogen/arvet fra andre barn, det er ikke veldig morsomt for et barn/ungdom...

Det verste med å vokse opp som en av de eldste av mange søsken er at man er så "stor". Jeg måtte ordne meg selv fra jeg var ganske liten. Siste var født da jeg var 9, og da hadde jeg måttet ordne med matpakke, kveldsstell, tannpuss, lekser og gymklær o.l i hvertfall fire år... Jeg kjøpte mat på skolen (kunne bestille vanlig matpakke som ble lagt sammen med skolemelka og mamma fikk regning fra skolen, ganske fin ordning egentlig), skippet tannpussen, droppet leksene og glemte gymklær nesten hver gang. Hadde jeg den gangen visst hva tannlegen koster, så skulle jeg jaggu vært flinkere... heldigvis var jeg skoleflink, så det at ingen sjekket leksene mine gikk faktisk bra. Men hadde problemer med å gjøre lekser etter skolen helt til etter videregående, fordi jeg aldri har hatt noen rutiner på det.

Heldigvis hadde jeg en bestemor som jeg kunne gå til etter skolen, som bodde sentralt, så jeg kunne gå og treffe venner, og sove over hos henne. Og der ble jeg også dillet og dullet med som jeg savnet så mye som barn, for hos henne var jeg liten, og ikke den store storesøstra hele tiden.

[Independent_]

Kaotisk.

Jeg er ikke vokst opp i en svær barneflokk. Jeg har fått mange brødre og søstre nå etter jeg har blitt myndig. Men jeg kan jo sette meg i en situasjon hvor jeg har mange søsken. Jeg har flere venninner som har vokst opp i store søskenflokker. Å med store så mener jeg ikke fire søsken, men sju-åtte stykker.

For det første så er det alltid litt tungt å være eldst i familien med mye barn. Ofte (ikke alltid) lener det mye ansvar på den eldste til å være barnevakt og ta vare på de yngre, samt. å lære bort. Ei venninna av meg med sju søsken var konstant hjemme å satt barnevakt for sine yngre søsken, mens vi andre var ute på alt mulig. Hun tjente ingen penger på det heller, noe som jeg syns gir gale oppfaatninger. Ja man skal hjelpe familien, men ikke syv dager i uka uten å få noe igjen for det. Hennes ansvar hjemme i huset var derfor veldig viktig, men samtidig fikk hun lite igjen for det - bortsett fra veloppdratte søsken selvfølgelig. Hun har alltid måtte ta strøjobber for å tjene nok penger til å kjøpe den minste ting. Mens vi andre kanskje fikk feriepenger til å bruke i ferien, og fikk penger hos foreldrene våre til å kjøpe julegaver så måtte hun bruke av bursdagspengene til å kjøpe julegaver til alle hun kjente. Det var økonomisk trangt i familiens budsjett konstant, og måltidene bestod som oftest av potetmos og pølser. I senere tid nå som hun skal ut å studere er hun avhengig av mye lån fordi familien ikke kan bidra med like mye penger siden de har åtte barn å forsørge. Nå skal det sies at mye av grunnen til dette er at både far og mor er delvis yrkesaktive, og tjener veldig lite penger. Mor er hjemme med barna fordi hun syns at det blir for anstrengende med mange barn og en jobb, noe som er forståelig. Far jobber deltid, mens han har en gård som ikke tjener noe penger. Ungene jobber mye på gården sammen med faren og det gir dem god læring i gårdsbruk og litt mindre fritid.

Når de med mange søsken blir voksne, vil mange glemme den litt kaotiske, vanskelig oppveksten fordi de nå har søsken som hjelper dem i tykt og tynt. Ofte i hvert fall. De har noen å gå til dersom de skulle trenge et sted bo, eller bare et råd eller tre. Søsken i nær alder blir jo også ofte venner, og de har en venn for resten av livet. De har nok også lært ganske mye om livets opphold selv, og har måtte klare seg på relativt mindre penger enn andre ungdom, dessuten så har de tilegnet seg mye av kunnskapen selv, i og med at mor og far kanskje ikke alltid var der 100%. De lærer i ung alder å ta vare på seg selv, noe som blir en fordel senere i livet. Mange som kommer fra store familier vil gjerne ha en stor familie selv også, siden de vonde stundene blir glemt til fordel for de mange gode.

[Monica1968]

Jeg er nummer tre av fire. Oppveksten min var ikke nevneverdig annerledes enn oppveksten til barn fra mindre søskenflokker, vil jeg påstå, med unntak av at vi i større grad måtte lære å være selvstendige, da foreldrene våre ikke hadde tid til å hjelpe oss alle konstant. I eftertid anser jeg dette som positivt.

Hva slitne foreldre angår, er det min påstand at man blir vel så sliten av å ha to som fire barn, da barn i store søskenflokker hjelper hverandre i veldig stor grad(dvs. at de eldste hjelper de yngste). Det eneste negative jeg kan komme på, er at mine to eldre brødre alltid har vært rimelig overbeskyttende overfor meg(og den dag i dag, i en alder av 42 år, vil de ikke under noen omstendigheter tolerere at jeg eksempelvis flørter med en mann dersom jeg er på byen sammen med dem(nei, de går ikke av veien for å true den aktuelle mannen med både det ene og det andre)).