Venninne som nekter å si hva jeg har sagt

[AnonymBruker]

Jeg og henne var på byen for fire uker siden og jeg drakk litt for mye uten at det skjedde annet enn at jeg dro hjem og la meg. Jeg ringte henne dagen etterpå, men hun tok ikke telefonen. Mandagen gikk jeg på facebook og sendte henne en melding som vi pleier å gjøre. Vi skriver ofte brev til hverandre på f.b. Hun svarte ikke på meldingen min og jeg regnet med at hun kanskje hadde en dårlig dag eller kanskje ikke var hjemme. Hun og mannen hennes er ofte på hytta, så jeg regnet med at de var der eller at de igjen har kranglet og at hun var litt utafor.

Det gikk noen dager, så får jeg svar på facebook fra henne. At jeg har vært så frekk og spydig i kjeften og at hun skal skrive tilbake, men hun må samle seg litt først. Jeg ble forskrekket og lei meg og lurte på hva jeg hadde sagt, men det nektet hun å fortelle. Jeg ringte henne og hun tok telefonen uka etter det, men ville bare prate om upersonlige forhold og nektet å svare på hva jeg har gjort eller sagt.

Hun er en voksen dame på 35 og vi har alltid kunnet prate om alt, men hun sliter med nerver og har ofte vært sjokkert over legenes uttalelse om at hun til tider er psykotisk. Jeg har aldri lagt merke til at hun virker psykotisk, men hun god fantasi og er veldig opptatt av det paranormale. Det er forsåvidt jeg også, men kanskje ikke like engasjert.

Ofte har hun problemer med mannen sin som jeg betrakter som grei, men til tider arrogant. Han jobber innenfor psykisk helsevern og er utdannet men av fare for å bli gjenkjent vil jeg ikke røpe yrket. Jeg betrakter han som en som har litt for stor innflytelse på henne, selv om hun slett ikke er en slave under hans meninger. Hun står for sine meninger og kan være slem i kjeften selv.

Jeg forstår ingenting og dette plager meg. Hvorfor vil hun ikke fortelle hva jeg har sagt som har såret henne? Jeg vet at jeg ikke kan tvinge henne, og jeg vil heller ha det som det er og la henne tenke hvis hun mente hun måtte hente seg inn. Søsteren hennes ligger for døden og hun har opplevd mange tragedier, så jeg gir henne tid. Men samtidig mener jeg hun burde være voksen nok til å være åpen overfor meg og si hva som har såret henne.

Jeg gir henne gjerne lang tid, samtidig som jeg savner den nære kontakten vi alltid har hatt. Det er sjelden vi er ute sammen på byen og hun tar høyst ett glass vin mens jeg kan drikke flere. Men alt jeg husker er at det var hyggelig og at jeg dro hjem og la meg og at hun dro hjem. Hun er oppvokst med en alkoholisert mor og hadde det ikke lett som barn.

Men hvorfor kan hun ikke legge fakta på bordet? Jeg synes det er barnslig av henne, men jeg vet ikke om jeg har rett til å føle det heller for jeg er vant til å gå på byen og har jeg dummet meg ut får jeg alltid høre det dagen etter og så er saken over. Jeg ser også på vennskap på den måten at vi kan være direkte og ærlige og har noen vært frekke eller urimelige så prater vi ut om det og lar det deretter ligge.

Er det ingenting jeg kan gjøre? Jeg har ikke lyst å mase på henne, men etter fire uker savner jeg kontakten med henne og selv om vi ikke møtes ofte i hverdagen, har vi sendt par brev i uka gjennom f.b. til hverandre.

Jeg har lyst å skrive til henne, men er redd hun vil føle seg stresset og hun sliter med depresjoner og angst og forsøker å trappe ned på medisinene nå.

Skal jeg bare glemme henne? Er hun en virkelig venn som kan komme med påstander og deretter nekte å svare på hva det konkret dreier seg om?

Jeg har forsøkt å ransake meg og tenkt om jeg har noe jeg egentlig ville sagt til henne, som jeg ikke tør, men jeg finner ingenting. Men jeg antar jeg har vært frekk med hensyn til hennes paranormale interesser, men hvorfor sier hun det ikke da?

Jeg merker at det irriterer meg at hun kan slenge ut påstander, men bare si a og ikke si b. Samtidig er jeg bekymret for henne for hun sliter veldig i perioder.

Noen?

[Gjest Gjest]

Jeg har selv opplevd en venninne være skikkelig frekk mot meg på byen noen ganger. Men jeg hadde ingen problemer med å si til henne i etterkant hva hun har sagt. Tvert i mot syntes jeg hun skulle få vite det, så hun kunne gå i seg selv. Så jeg har ingen forståelse for at venninnen din ikke vil si det. Jeg synes du bør være klar på overfor henne at du må få vite hva du har sagt for at du skal kunne rette det opp igjen.

Når den "fornærmede" ikke vil si det, mistenker jeg at det som er sagt egentlig ikke er så fælt i seg selv, men at vedkommende bare ikke tåler å høre en liten sannhet om seg selv...

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde noe liknende med en venninne en gang. Vi mistet kontakten pga. dette, og først flere år senere fikk jeg vite at jeg slettes ikke hadde sagt eller gjort noe galt. Hun var bare lei av meg...

Fantastisk umodent av henne, men noen mennesker ser ut til å mene at dette er akseptabel oppførsel. Er det noen mulighet for at din venninne kan være av samme sorten?

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror ikke hun er lei av meg men jeg vet ikke, men vi mistet en felles venn som etter lang sykdom døde i vår og det har preget oss begge. Hun har i ettertid sagt at hun ser han, at han besøker henne hjemme i stua osv. Joda har jeg sagt, men ikke tenkt mer over det, men det er mulig jeg har vært svært frekk fordi jeg ikke vil høre om besøk fra out of space, at jeg har angrepet henne verbalt og sagt noe stygt.

Det er ikke noe sjalusiforhold, men jeg tok tapet tungt og kanskje tyngre enn henne. Hun har flere støttespillere enn jeg har, blant annet sin mann mens jeg er ensom og føler meg helt knust etter dødsfallet. Så jeg lurer på om det kan være noe der, som jeg har sagt. Det er det eneste jeg finner etter å ha ransaket meg selv. Og da forstår jeg at hun er dypt såret, men hun burde vel kunne fortelle meg hva jeg egentlig sa?

Ang. å høre en liten sannhet om seg selv, hvis jeg har sagt noe i den banen, synes jeg det er forferdelig trist og jeg eier ikke ord. Men hvorfor kan hun ikke si hva jeg sa som såret henne?

Jeg mistenker at mannen hennes leder henne til å gi alle på båten som ikke tilfører henne noe positivt, han er ikke mr. perfekt og liker egentlig ikke meg selv om han er hyggelig nok, tenker det siden hun nå har en syk søster som hun aldri har hatt noe godt og nært forhold til, men som nå er blitt dypere og at fortiden kommer rennende over henne. Men jeg vet ikke og må vel tilpasse meg til dette selv om jeg synes hun kunne fortalt meg hva jeg sa som såret så dypt.

Han som døde som var vår felles venn, sa til meg mens enda var frisk og jeg fortalte om hva vi hadde gjort sammen og pratet om. Hsn spurte: Kjenner du henne? Ja sa jeg. -Tror du at du kjenner henne, sa han igjen. Det tror jeg da, men å kjenne noen inn og ut er vanskelig.

Jeg håper ikke det er den jeg lirte av meg, for det må ha såret henne dypt. På den tiden var hans mann ufordragelig i følge vår felles venn fordi de to hadde vært uenige om noe som vi så på som bagateller, men de ble venner igjen etter par år.

Jeg forstår ikke hva som har skjedd, men det er mange mulige måter jeg kan ha fornærmet henne på, men hvorfor si at hun er fornærmet og ikke hvorfor?

Skal det alltid bli en gåte? Hun som er nesten tar for mye vare på andre og glemmer seg selv. Jeg vet ikke og kanskje jeg aldri får vite men jeg tror det har noe med dødsfallet å gjøre og det gjør meg ekstra trist, og det gjør meg sint at hun ikke kan fortelle hva jeg har såret henne med!

[Gjest Gjest]

Da jeg var fjortiz blei jeg irritert på kjæresten noen ganger. Jeg sa det ikke til han med en gang, men han skjønte fort at jeg var sur for noe. Det kom fram at det var han jeg var irritert på, pga noe han hadde sagt. Han ville vite hva, for han kunne ikke skjønne hva galt han hadde sagt.

"Det bør du tenke deg fram til selv!" sa jeg surt, mens jeg egentlig ikke huska hvorfor jeg var sur selv heller. Huska bare at jeg hadde en god grunn.

[Plutseliten]

For en lei situasjon, TS. Skjønner godt at du er frustrert og forvirret. Det er ikke lett å si hva du bør gjøre - i mine øyne har du jo gjort alt! Du har tatt kontakt flere ganger og "forlanget" å få vite hva du har gjort/sagt. Jeg skjønner også at du ikke vil mase i hensyn til hvordan hun har det. Jeg hadde følt meg like rådvill som deg. Det er veldig dårlig av henne å la deg gå i uvitenhet, men jeg synes ikke du skal glemme henne for det om. Ikke gi opp. Be henne om å møte deg, hun kan ikke unngå deg for alltid. Sett deg ned med henne og forklar at du er bekymret for henne men at hun og må forstå at du trenger å vite hva du har gjort. du kan ikke gjøre noe fra eller til, hverken for deg selv eller henne, før du vet hva hun går å bærer på. Om hun da ikke vil fortelle deg noe og stenger deg ute må du jo bare si at du ikke kan ha det sånn og at dere ikke kan være venner. Det kan være hardt å få høre, men hun må da forstå at du må du få vite hva du har gjort/ikke gjort. Det er ikke noen enkel sak. Jeg vil bare ønske deg lykke til, og krysse fingrene for at det ordner seg.

[AnonymBruker]

Jeg har også en venninne som har gjort det samme. Bare blitt borte. Jeg har ringt og ringt, men hun har ikke tatt telefonen før jeg ringte fra skjuld id. Jeg spurte direkte og tagg henne nærmest om å fortelle hva jeg hadde gjort som var så galt, men neida, ingen ting galt hadde jeg gjort. Dette er faktisk 4-5 år siden, det sliter meg ennå. Jeg var og er så glad i henne og savner å ha henne som venn. Jeg ville fint akseptert det om jeg visste hvorfor, men jeg bruker mye tid på å forstå hva jeg gjorde feil. Etter 14 års vennskap må det jo være noe alvorlig. Jeg kan ikke fatte det...

Så lykke til,- håper d løser seg bedre for deg enn for meg akkurat i denne saken:)

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. En "venninne" som sluttet å ta kontakt. Hver gang jeg ringte var hun kort og sur. Jeg skjønte at det var noe, men synes det var en umoden måte å gjøre det på, så ventet mer eller mindre på at hun skulle ta kontakt for å si hva det var. Det gjorde hun ikke. Så etter et halvt år, sendte jeg henne en mail. Det tok en måned før jeg fikk svar, og da fikk jeg beskjed om at hun var sint på meg for noe som skjedde i fjor, (jeg hadde spurt om hun kunne hjelpe meg med noe, en dag det viste seg å ikke passe for henne :klø: ), og at hun ønsket å knuse meg og såre meg så mye hun bare kunne klare, så derfor trengte hun avstand.

Det har hun fått, og det skal hun få så mye av som hun bare trenger.

Sånt drama orker ikke jeg. Hvis noen har noe problem med meg, regner jeg med at de tar det opp med meg på en voksen og ok måte. Tenåringsdrama hvor jeg må hale det ut av voksne mennesker, bare for å få trusler, er ikke helt tingen for meg.

Kall meg rar