Jeg gikk fra ham fordi han brøt meg ned

[Gjest Gjest]

Jeg har nylig avsluttet ett forhold som varte i rundt ett år, fordi han hadde psykopatiske trekk. Han ble mye sint - for ingenting - og brøt meg generelt ned.

Da jeg brøt var jeg ikke i tvil om at det var riktig, og det er jeg forsåvidt ikke nå heller. Alikevel kommer jeg hele tiden til å tenke på de gode stundene, og jeg savner ham langt mer enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har ingen grunn til å tro at ting ville bedre seg om vi ga det en ny sjanse, men en del av meg prøver så godt den kan å overbevise meg om at jeg bør forsøke likevel.

Jeg vet at det er en god sjanse for at det ville ta knekken på meg for godt å rote meg opp i dette enda en gang, men det argumentet har rett og slett ikke den effekten det burde ha. Jeg vet jeg burde prise meg lykkelig for at det er over, men jeg klarer det ikke.

Er det noen som har noen gode råd eller egne erfaringer på området? Jeg føler jeg begynner å miste kontrollen over situasjonen...

[AnonymBruker]

Ja jeg rotet meg tilbake til en som stadig ikke lot meg ifred, han var ikke psykopat men hadde andre problemer som gikk utover meg. Jeg lot meg stadig lokke av "skal aldri skje igjen". Jadda.

Siste gang fikk jeg nok og lovet meg selv dyrt og hellig at det var over. Likevel fikk jeg øyeblikk der jeg savnet ham noe enormt. Da var det en ting som hjalp meg: I mine såreste stunder underveis i forholdet (var av og på), hadde jeg skrevet ned alle tanker og frustrasjon og hjertesmerte. Nå åpnet jeg dette dokumentet og leste. Og leste. Og ble kvalm. Kvalm av tanken på å noensinne skulle ha det så vondt igjen, og utsette meg selv for noe slikt igjen. Det var en grei påminnelse om at jeg selv er min nærmeste. Jeg tar jo vare på meg selv i alle andre henseender, hvorfor skulle jeg ikke ta vare på meg selv i denne? Så frivillig blind er det bare ikke lov å være.

Det er helt normalt å ha kjærlighetssorg selv når man er glad det er over. Man savner den man trodde man hadde, alle ønsker og håp og drømmer. Men det gjør ikke personen noe annerledes, man bare opprettholder en illusjon. Gi det tid, "ute av øye ute av sinn" er det noe som heter. Og det stemmer. Savnet falmer etterhvert.

[Pasjonsblomst]

Se for deg at du kan få deg en ny kjæreste, som kan fylle tomrommet etter den gamle.. og gi deg masse gode stunder UTEN å bryte deg ned, men heller bygge deg opp? Still eksen og den nye drømmegutten side om side, hvem velger du???

Stå på valget ditt, du sier selv det var det riktige valget.

[Gjest Carleigh-Ann]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg ts. Og tro meg, det er ingen vits i å ha et forhold med en sånn person. Jeg falt for det samme, da min ex prøvde å få meg tilbake. "I miss you baby, savner deg sånn, LOVER å forandre meg, det er deg jeg vil ha". Tror det har noe å gjøre med at vi har dårlig selvtillit siden vi faller for det. Eller jeg har hvertfall dårlig selvtillit, derfor var det lett å ta han tilbake. Men etter at jeg fant ut at min ex er en psykopatisk, notorisk utro løgner så skjønner jo jeg og at han ikke er noe bra for meg, og at jeg fortjener noen bedre.

Mine råd er: bryt all kontakt. Slett tlfnr, facebook, msn. IKKE svar hvis han tar kontakt. Det gjør sååå vondt i begynnelsen, men gi det tid så føler du deg bedre og ikke minst stolt over at du tok valget om å forlate han. Og bare prioriter deg selv, vær med venner, snakk ut om det som har skjedd, gjør ting som gjør DEG glad.

Føler sånn med deg, lykke til og fortell hvordan det går med deg

[Meridian]

Jeg har nylig avsluttet ett forhold som varte i rundt ett år, fordi han hadde psykopatiske trekk. Han ble mye sint - for ingenting - og brøt meg generelt ned.

Da jeg brøt var jeg ikke i tvil om at det var riktig, og det er jeg forsåvidt ikke nå heller. Alikevel kommer jeg hele tiden til å tenke på de gode stundene, og jeg savner ham langt mer enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har ingen grunn til å tro at ting ville bedre seg om vi ga det en ny sjanse, men en del av meg prøver så godt den kan å overbevise meg om at jeg bør forsøke likevel.

Jeg vet at det er en god sjanse for at det ville ta knekken på meg for godt å rote meg opp i dette enda en gang, men det argumentet har rett og slett ikke den effekten det burde ha. Jeg vet jeg burde prise meg lykkelig for at det er over, men jeg klarer det ikke.

Er det noen som har noen gode råd eller egne erfaringer på området? Jeg føler jeg begynner å miste kontrollen over situasjonen...

Det var på tide! Du er en av de mer intelligente og tøffe kvinnene i verden, ikke mange som klarer å bryte ut

Bedre å ha det godt alene enn å leve i et dårlig forhold, virker kanskje ikke sånn nå, men om en stund vil du være glad for valget du tok.

[AnonymBruker]

De fleste tenker kun på gode stunder da det er slutt, du er ikke alene om det.

Hold deg for guds skyld unna.

[Gjest Gjest]

Hei, TS her.

Jeg leste gjennom diverse krangler som lå i MSN loggen i går, var en god påminnelse om hvorfor jeg valgte ham bort i utgangspunktet. Jeg ble nesten litt imponert over måten han forsvarte sin egen urimelighet på, jeg tror det trengs spesielle evner for å bli så selvforhærligende...

Bryting av kontakt er desverre litt vanskeligere enn det burde være; støtter på ham i tide og utide selv om jeg gjør mitt beste for å ungå det. Selv om det ikke er noen kommunikasjon mellom oss er det like ille hver gang jeg ser ham, særlig når han sender meg sitt nøye innøvde "vær så snill og ta meg tilbake, jeg kan ikke leve uten deg" blikk. Selv om jeg ikke viser det til ham reagerer jeg langt mer enn jeg skulle ønske. At det kan være så vanskelig å gjøre det som er best for enn selv når du ikke engang er i tvil om hva det er...

Jeg håper det ordner seg for deg Carleigh-Ann, det har du virkelig fortjent

[Gjest Gjest]

Jaja..

jeg tror jeg heller vil gifte meg med drittsekken.

[AnonymBruker]

Jeg ble nesten litt imponert over måten han forsvarte sin egen urimelighet på, jeg tror det trengs spesielle evner for å bli så selvforhærligende...

sitt nøye innøvde "vær så snill og ta meg tilbake, jeg kan ikke leve uten deg"

Grøss, er som jeg selv skulle skrevet dette...

Hva du enn gjør ikke rot deg borti ham igjen. Hold ut, det går over.

For meg hjalp det å øve meg på å se ham som en patetisk og tragisk figur, nesten så jeg syntes synd på ham (på en ikke-respektfull måte). Nå er jeg totalt likegyldig til hele fyren. Pussig hvordan sånt endrer seg etterhvert, når jeg ser tilbake på det All den tiden jeg kastet bort på grubling.. herregud!

[Gjest Gjest]

Jaja..

jeg tror jeg heller vil gifte meg med drittsekken.

Om du ikke har noe konstruktivt å si kan du like godt la være... Det er lett å stå på utsiden og kategorisk hevde at du aldri ville gjort noe sånt, men situasjonen er en helt annen når du står midt opp i den selv.

Så vær så snill og respekter at noe kan være et stort problem for andre selv om det ikke er det for deg. Pris deg heller lykkelig for at du aldri har vært i en situasjon som gjør at du kan forstå denne problemstillingen.

[Gjest Gjest]

Om du ikke har noe konstruktivt å si kan du like godt la være... Det er lett å stå på utsiden og kategorisk hevde at du aldri ville gjort noe sånt, men situasjonen er en helt annen når du står midt opp i den selv.

Så vær så snill og respekter at noe kan være et stort problem for andre selv om det ikke er det for deg. Pris deg heller lykkelig for at du aldri har vært i en situasjon som gjør at du kan forstå denne problemstillingen.

Hva vet du om hva jeg har opplevd? Bare det å hevde noe sånt gjør jo at alt du sier faller på steingrunn..

[Gjest Gjest]

Hva vet du om hva jeg har opplevd? Bare det å hevde noe sånt gjør jo at alt du sier faller på steingrunn..

Du har rett, det var ubetenksomt av meg. Jeg beklager det.

Jeg kunne bare ikke se for meg at noen som selv hadde vært i den situasjonen var troende til å skrive noe sånt i en tråd som denne.

[Gjest Gjest]

Grøss, er som jeg selv skulle skrevet dette...

Hva du enn gjør ikke rot deg borti ham igjen. Hold ut, det går over.

For meg hjalp det å øve meg på å se ham som en patetisk og tragisk figur, nesten så jeg syntes synd på ham (på en ikke-respektfull måte). Nå er jeg totalt likegyldig til hele fyren. Pussig hvordan sånt endrer seg etterhvert, når jeg ser tilbake på det All den tiden jeg kastet bort på grubling.. herregud!

Det er godt å høre at du har kommet deg trygt ut på den andre siden. Bare det å vite at jeg før eller siden vil klare å leve ett liv uten han som er så uendelig mye bedre enn hva han noensinne ville kunne ha tilbudt meg er motivasjon bedre enn noe.

Tror mye av problemet er at jeg ser ham som patetisk og tragisk. Selv om han - som han selv sier - prøver sitt beste på å få orden på livet sitt, tror jeg ikke det er mulig for ham å klare dette. Han er rett og slett så utrivelig (mot andre og, ikke bare meg) at han ikke klarer å holde på en jobb. Dyktig - javisst, men ikke til å være i samme rom som. Som en følge av dette lider økonomien hans, selvfølelsen hans og de fleste andre aspektene ved tilværelsen. Selv om jeg ser dette som selvforskyldt fra hans side (han er ikke åpen for muligheten om at løsningen kan være å forsøke å være trivelig) klarer jeg ikke å slutte å ha medlidenhet med ham. Jeg føler at han trenger noen til å støtte seg, til å være der for han.

Jeg har brukt mye tid på å prøve å støtte ham, men jeg gjorde det alltid "feil". Det var aldri aktuelt at han skulle støtte meg, han hadde det jo så vondt selv... Jeg innser jo at jeg ikke kan hjelpe ham, det er det vel egentlig bare en fagperson som kan, Men denslags vil han jo ikke ha noe av. Det er jo slettes ikke noe galt med ham.

Jeg burde kanskje se det slik at om vi ble sammen igjen så ville jeg gjøre vondt verre - for ham. For jeg vet at det hadde rent over for meg før eller siden, og at jeg hadde slått opp med ham igjen. (Det har skjedd før, men dette er det mest varige bruddet - med god margin). Jeg vet at jeg bør sette mine egne behov langt over hans, men om denne måten å tenke på kan føre til at jeg får det jeg trenger (som er et liv uten ham) så føler jeg at målet i høyeste grad helliger midlet.

Og i og med at han har vist i overkant mye interesse for minst en annen kvinne mens vi var sammen, så er det vel slemt av meg å binde ham til meg og frata han muligheten til å antaste fremmede?

Det er rart hvor mye mer man skjønner når man skriver det ned. Han er jo ikke i nærheten av å være noe å ha. Jeg gleder meg til jeg fullt ut klarer å videreformidle dette til følelsene mine. De er ganske påståelige. De gir meg til og med dårlig samvittighet over å skrive dette her.

[Gjest Gjest]

Du har rett, det var ubetenksomt av meg. Jeg beklager det.

Jeg kunne bare ikke se for meg at noen som selv hadde vært i den situasjonen var troende til å skrive noe sånt i en tråd som denne.

Nei, det var vel merkelig...

For vi er jo alle like, og alle snille, gode, reflekterte, oppegående....og ikke minst iskalde når vi først har bestemt oss for noe. Spesielt når vi får hjelp av "medsøstre".

Jeg har opplevd venninner som har blitt de reneste bitcher når vi har vært alene, venninner som "støttet" meg med vanskelige partnere. Kommer aldrt til å stole på kvinner igjen. Men jo mere meggete de er jo mere "stabile" forhold har de. Kanskje er råd til ts..

Følelser kan man vanskelig gjøre noe med...

[Gjest Gjest]

Nei, det var vel merkelig...

For vi er jo alle like, og alle snille, gode, reflekterte, oppegående....og ikke minst iskalde når vi først har bestemt oss for noe. Spesielt når vi får hjelp av "medsøstre".

Jeg har opplevd venninner som har blitt de reneste bitcher når vi har vært alene, venninner som "støttet" meg med vanskelige partnere. Kommer aldrt til å stole på kvinner igjen. Men jo mere meggete de er jo mere "stabile" forhold har de. Kanskje er råd til ts..

Følelser kan man vanskelig gjøre noe med...

Hei.

Jeg skjønner desverre ikke hvor du vil med dette innlegget.

Jeg hadde forøvrig satt pris på om dere kunne ta diskusjonen deres i en annen tråd.

TS

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg skjønner desverre ikke hvor du vil med dette innlegget.

Jeg hadde forøvrig satt pris på om dere kunne ta diskusjonen deres i en annen tråd.

TS

Ja, jeg har ikke tenkt å gi deg noen råd..du har vel fått de du ville høre. og du gjør sikkert det riktige.

Og det var ikke mening å starte en ny diskusjon heller.