Usikker på forholdet

[AnonymBruker]

Jeg har det vondt for tiden, jeg greier ikke la være å tenke på kameraten til kjæresten min. Jeg elsker kjæresten min, men vi har hatt en del problemer tidligere, (økonomi blandt annet)og vi gikk rundt og var deppa i ca ett år begge to på grunn av dette. Det begynner å løse seg nå, men samlivet våres fikk seg en alvorlig knekk, vi har hatt veldig lite sex, nesten totalt tørke og vi har også måttet være veldig mye hjemme siden vi hadde så dårlig økonomi. Vi er i slutten av 20 årene.

Kan ikke si annet enn at vi er veldig gode venner, for det er vi og vi deler flere interesser. Men jeg greier liksom ikke helt å tenne på han lenger.

Nå særlig i det siste har jeg begynt å tenke på kameraten hans som jeg også kjenner fra tidligere. Det er ikke så ofte jeg ser han men de gangene vi ses så sender han meg lange intense blikk og liksom stirrer meg inn i "sjelen" føler jeg, i tillegg til at han klemmer meg veldig lenge når vi sier hade og slikt. Jeg har lagt godt merke til dette, og kanskje syntes det var fint at noen andre enn kjæresten min synes jeg er ålright, men jeg håper ikke kjæresten min har sett noe av dette for jeg vil aldri i verden såre han. Jeg føler ikke jeg har flørtet med kameraten.

Jeg vet kameraten likte meg litt da vi var yngre, men det har aldri skjedd noen ting, utenom blikkene. Han er en god fyr og jeg vet han ikke ønsker kjæresten min noe vondt.

Jeg bare klarer ikke la være å tenke på han nå! Hver dag når jeg våkner er det første jeg tenker på han, og hver gang kjæresten min nevner kameraten så kjenner jeg det liksom "hopper" inni meg av glede, men jeg prøver så godt jeg kan overfor kjæresten min å virke totalt uinteressert i hva han har å si om kameraten, men inne i meg kan jeg ikke vente med å få høre alt! Må nok innrømme at jeg er litt betatt.

Føler meg som en dritt ovenfor kjæresten pågrunn av tankene mine og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Både jeg og kjæresten min har opplevd svik før, så jeg kan aldri i verden tenke meg å være utro.

Det er akkurat som om dette er begynnelsen på slutten av forholdet, men jeg har ikke lyst til at det blir slutt, selv om jeg sikkert har endel gode grunner til å komme meg videre også.

Tips?

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ingen gode tips til deg, for jeg kjenner ikke godt nok til situasjonen til å uttale meg. Men jeg kan fortelle deg såpass som at det er vanlig å bli betatt av andre når man er i et forhold. Kan jo nesten ikke forvente noe annet om man har vært sammen i lang tid. Og dette skjer aller helst når man har en dårlig periode med partneren. Disse dårlige periodene er en skikkelig trigger!

[AnonymBruker]

Ah, ja jeg får bare prøve å putte han så langt bak i bevissheten om mulig. Tror kanskje jeg har for lite å gjøre om dagen også og tenker mye på kameraten. Blir ikke noe bedre akkurat. Men har en følelse av at dette er noe som kanskje kan komme til å vare en stund.

Noen andre som har opplevd noe liknende? Og hva gjorde du i så fall?

[AnonymBruker]

Jeg skal gjøre det slutt med samboeren etter 4 år sammen etterpå. Gruer meg så forferdelig for jeg har ikke lyst til å såre han. Men nå har jeg innsett at å holde på sånn skader både han og meg mer. Jeg er uendelig glad i han, men de rette følelsene er ikke der. Jeg tenner heller ikke lenger på han. Sånn har det vært lenge, men jeg har bare laget unnskyldninger for meg selv og han hele tiden. Vi har også hatt veldig økonomiske problemer over lang tid, noe som begynner å bli bedre nå. Jeg har hele tiden tenkt at det var derfor jeg ikke hadde livslyst, seksuell lyst osv. Men har innsett nå at det er nok ikke bare det.... Har også som deg fantasert om flere av kompisene hans. Samboeren min er kjekk og uendelig snill og god, men jeg føler at vi bare er venner. Har tenkt fram og tilbake om dette sååå lenge at jeg nesten blir gal. Er så redd for å bli ensom og at jeg skal angre. Dessuten er det mye stress å flytte fra hverandre. Hvem skal ha hva, hvor skal vi flytte, bo alene, dvs enda dårligere råd... Jeg er så redd for at han ikke skal klare seg uten meg..:O men kan jo ikke tenke sånn heller! Selvfølgelig klarer han seg selv..

Må jo bare ta sjansen. Man lever kun en gang, og jeg er hvertfall ikke lykkelig nå. Men mulig din situasjon er litt annerledes. Du sier jo at du elsker kjæresten din. Jeg kan ikke si jeg ELSKER han. Er bare uendelig glad i han og redd for å såre han. Poenget er at det er bedre med en stor kjærlighetssorg en gang enn et halvveis lykkelig liv. Jeg tror helt ærlig at han ikke er den rette for deg, sånn du beskriver tankene dine. Elsker man noen vil man være nær den personen. Ikke sitte i hvert sitt hjørne i sofaen mens man glor på tv og fantaserer om andre. Jeg vil det beste for min samboer, og derfor må jeg gjøre det slutt. Han fortjener en jente som elsker han med hele sitt hjerte. Klem

[AnonymBruker]

Jeg skal gjøre det slutt med samboeren etter 4 år sammen etterpå. Gruer meg så forferdelig for jeg har ikke lyst til å såre han. Men nå har jeg innsett at å holde på sånn skader både han og meg mer. Jeg er uendelig glad i han, men de rette følelsene er ikke der. Jeg tenner heller ikke lenger på han. Sånn har det vært lenge, men jeg har bare laget unnskyldninger for meg selv og han hele tiden. Vi har også hatt veldig økonomiske problemer over lang tid, noe som begynner å bli bedre nå. Jeg har hele tiden tenkt at det var derfor jeg ikke hadde livslyst, seksuell lyst osv. Men har innsett nå at det er nok ikke bare det.... Har også som deg fantasert om flere av kompisene hans. Samboeren min er kjekk og uendelig snill og god, men jeg føler at vi bare er venner. Har tenkt fram og tilbake om dette sååå lenge at jeg nesten blir gal. Er så redd for å bli ensom og at jeg skal angre. Dessuten er det mye stress å flytte fra hverandre. Hvem skal ha hva, hvor skal vi flytte, bo alene, dvs enda dårligere råd... Jeg er så redd for at han ikke skal klare seg uten meg..:O men kan jo ikke tenke sånn heller! Selvfølgelig klarer han seg selv..

Må jo bare ta sjansen. Man lever kun en gang, og jeg er hvertfall ikke lykkelig nå. Men mulig din situasjon er litt annerledes. Du sier jo at du elsker kjæresten din. Jeg kan ikke si jeg ELSKER han. Er bare uendelig glad i han og redd for å såre han. Poenget er at det er bedre med en stor kjærlighetssorg en gang enn et halvveis lykkelig liv. Jeg tror helt ærlig at han ikke er den rette for deg, sånn du beskriver tankene dine. Elsker man noen vil man være nær den personen. Ikke sitte i hvert sitt hjørne i sofaen mens man glor på tv og fantaserer om andre. Jeg vil det beste for min samboer, og derfor må jeg gjøre det slutt. Han fortjener en jente som elsker han med hele sitt hjerte. Klem

Å, jeg sitter her med tårer i øynene, ja jeg tror nok du har rett i det du sier at han ikke er den rette. Selv om jeg føler glimtvis at han er det så er det også veldig mange grunner til at han ikke er det, og jeg føler meg ofte frustrert over ting. Jeg har også samme tanker som deg, jeg er redd for å angre på valget mitt og at jeg skal bli ensom og finne ut at jeg egentlig ikke hadde det så verst alikevel.

Men samtidig er det ikke rettferdig overfor han at jeg ikke er 100% innstilt eller sikker på om dette er noe å satse på fremover. Jeg er også som deg redd han ikke skal greie seg alene, selv om han er voksen tror jeg han vil bli veldig deprimert og økonomisk utsatt siden han ikke er flink til å beregne pengebruken sin og jeg vil ikke at han skal havne i noe uføre. Nesten så jeg har lyst til å finne ei jente som kan overta etter meg så han skal få ha det bra.

Tror ikke jeg har kommet så langt i prosessen som deg enda, jeg er ikke klar for å pakke kofferten just yet, men det kommer nok til å skje.

Takk for svaret ditt, du satt ting litt i perspektiv for meg. Håper det går bra for deg i kveld og at du blir lykkelig. *klem*