Å være uærlig mot seg selv og partneren

[Independent_]

Så nå har jeg lest utro-debatter opp og imente, og har vel funnet ut at det er store forskjeller på hva folk tenker om det å være utro og det å være uærlig mot seg selv og partneren. Jeg er som noen av dere kanskje vet, psykologistudent, og vi har i det siste snakket en del om Freud og hans mange kloke utsagn. Et av de handler om det å være ærlig mot seg selv, og Freud mener det er den største innsatsen et menneske kan gjøre. Jeg er ikke enig med Freud om alt, men er ganske enig i at det er viktig å være ærlig mot en selv i de fleste tilfeller. I noen tilfeller kan det selvfølgelig være lett å dra en liten hvit løgn, "å fin genser" sier du, men egentlig tenker du at genseren er grusom. Det høres jo ikke så ille ut den ene gangen, men knepet er å ikke komme i en sirkel av løgner og bli en lystløgner. Det å være utro er jo å lyve. I hvert fall de fleste som er utro lyver til partneren sin, og kanskje til seg selv. Det kan lett danne seg en såkalt sirkel av løgner som er vanskelig å komme seg ut av.

Noen mener at det å være utro er greit når partneren ikke vet noe. Når partneren, enten det er en ektemann/ektekvinne, samboer eller bare kjæreste, ikke vet noe, så er det greit? Men DU vet jo innerst inne at du lyver, og DU skal sitte med den dårlige samvittigheten. I Norge i dag har vi flere og flere psykopater og omentrent 900.000 personer i Norge har psykiske lidelser, og en stor andel av disse er personer med psykotiske trekk. Det å ikke vise eller føle anger, det å aldri angre på noe er et psykotisk trekk. Psykopater har et forferdelig ego, de tenker kun på seg selv og føler ikke smerten til andre. De kan gjerne godte seg av å se andre ha det vondt. Mennesker som lider av depresjon er så utbredt i Norge at det er skummelt! Kjærlighetssorg eller ensomhet er grunn nummer èn i dette landet. Mens den materielle velstanden øker, blir flere og flere fattige følelsesmessig. Kan utroskap være en faktor til at vi utvikler oss sånn? Kan utroskap gjøre at vi setter oss i en boks og ikke tør å åpne oss opp for andre, fordi at vi er redde for å bli såret?

Det er lett å bli fristet til seksuelle og sensuelle tilknytninger til en annen person. Mennesker har kjemi mellom seg som er upåklagelig. Den krimblende følelsen i magen når noen legger merke til oss - mennesker liker å bli likt! Er det alt for lett å gi etter for den kriblingen vi kjenner i magen, selv om at vi har en kjæreste som sitter hjemme og venter på oss?

Hva mener DU? Er det greit å være uærlig mot seg selv og partneren så lenge partneren ikke vet det? Er det greit å gi etter for tanker, følelser og behov som man kanskje har? Er det i alle tilfeller GALT å være utro, eller kan det i enkelte tilfeller være det beste for èn/alle parter?

[Gjest Gjest]

Psykotisk og psykopat er ikke det samme.

[Independent_]

Psykotisk og psykopat er ikke det samme.

Nei, det har jeg da heller ikke sagt.

[Gjest super]

Nei, det har jeg da heller ikke sagt.

Jo, det gjorde du, men regner med at det bare var en tastefeil

[Gjest Gjest]

"I Norge i dag har vi flere og flere psykopater og omentrent 900.000 personer i Norge har psykiske lidelser, og en stor andel av disse er personer med psykotiske trekk. Det å ikke vise eller føle anger, det å aldri angre på noe er et psykotisk trekk. Psykopater har et forferdelig ego, de tenker kun på seg selv og føler ikke smerten til andre"

Er i beste fall rotete skrevet om så.

[AnonymBruker]

Nå trekker jeg tråden litt ut på sidelinjen her. Men det henger litt sammen med noe av det du skrev.

Jeg har en samboer som gjerne lyver til meg. Det som gjør mest vondt er at han ikke viser tegn til å angre på det, eller ta min opplevelse seriøst. Jeg vil gjerne ha en forklaring på hvorfor han har valgt å lyve om div ting, men han svarer bare at det ikke er noe han har tenkt på.

For meg blir det et sår som aldri får gro, og for han betyr det tydligvis ingenting...

Jeg tolker det dit hen at han ikke angrer da han har gjentatt det gang på gang, til tross for at jeg har fersket han på det og tatt det opp med han. Jeg får ingen reaksjon, og det oppleves som om han ikke respekterer meg og mine følelser.

Det er skremmende, men samtidig er han verdens snilleste person. Jeg vet ikke hvor jeg har han, men jeg har vondt for å stole på han.

Jeg på min side er for opptatt av andre menneskers følelsesliv, og vil ikke såre han på noen måte.

Han er snill og god, og jeg er glad i han. Men samtidig forvirrer det meg at han ikke bryr seg nok til å være ærlig mot meg. Jeg har bitt tennene sammen og sagt at vi skal klare å bli enige om hva som helst, bare han er ærlig mot meg...resultatet var det samme. Blir helt forvirret jeg...

I forhold til utroskapsspørsmålet vil jeg si at jeg ville opplevd det som ekstremt krenkende om jeg hadde funnet det ut. Det ville være vanskelig å stole på denne personen igjen, og det er (som jeg vet så godt) utrolig ødeleggende for et forhold.

[AnonymBruker]

Hva mener DU? Er det greit å være uærlig mot seg selv og partneren så lenge partneren ikke vet det? Er det greit å gi etter for tanker, følelser og behov som man kanskje har? Er det i alle tilfeller GALT å være utro, eller kan det i enkelte tilfeller være det beste for èn/alle parter?

Nei, jeg synes ikke det er greit å være uærlig, selv om partneren ikke får vite det der og da.

Jeg er av den formening om at sannheten alltid kommer for en dag. Det kan ta mange år før sannheten kommer fram, men det er fåtallet av oss som har så god hukommelse at vi klarer å lyve gjennom et helt liv.

Faktisk erfarer jeg akkurat nå, at en urett/løgn som ble begått for 30 år siden, ved en tilfeldighet kom fram i lyset, fordi noen glemte hva de hadde sagt tidligere om saken.

Når det gjelder om utroskap alltid er galt.

Jeg personlig kan se ett unntak.

Hvis en ektefelle på grunn av ulykke eller sykdom har blitt hjerneskadet på en slik måte at han/hun over mange år ikke kjenner igjen menneskene rundt seg, ikke har noe begrep om omverdenen, bor på institusjon og på den måten ikke er tilstede fysisk og mentalt, og det heller ikke er håp om endring, da synes jeg ikke utroskap er galt.

En person, kanskje i 20-40 åra, som "mister" sin kjære på en slik måte, kan ikke forventes å sette hele sitt liv på "vent" de neste 40-50 årene.

Da har de to valg, enten skille seg, eller være utro.

Mange ønsker ikke å skille seg, de synes det er vondt å "svikte" den personen de en gang elsket, de ønsker å være lojale, men de ser også at de har behov som den skadede ikke kan gi dem på grunn av sin mentale tilstand.

I slike tilfeller kan jeg ikke si at utroskap er galt.

[Gjest tulla]

Så nå har jeg lest utro-debatter opp og imente, og har vel funnet ut at det er store forskjeller på hva folk tenker om det å være utro og det å være uærlig mot seg selv og partneren. Jeg er som noen av dere kanskje vet, psykologistudent, og vi har i det siste snakket en del om Freud og hans mange kloke utsagn. Et av de handler om det å være ærlig mot seg selv, og Freud mener det er den største innsatsen et menneske kan gjøre. Jeg er ikke enig med Freud om alt, men er ganske enig i at det er viktig å være ærlig mot en selv i de fleste tilfeller. I noen tilfeller kan det selvfølgelig være lett å dra en liten hvit løgn, "å fin genser" sier du, men egentlig tenker du at genseren er grusom. Det høres jo ikke så ille ut den ene gangen, men knepet er å ikke komme i en sirkel av løgner og bli en lystløgner. Det å være utro er jo å lyve. I hvert fall de fleste som er utro lyver til partneren sin, og kanskje til seg selv. Det kan lett danne seg en såkalt sirkel av løgner som er vanskelig å komme seg ut av.

Noen mener at det å være utro er greit når partneren ikke vet noe. Når partneren, enten det er en ektemann/ektekvinne, samboer eller bare kjæreste, ikke vet noe, så er det greit? Men DU vet jo innerst inne at du lyver, og DU skal sitte med den dårlige samvittigheten. I Norge i dag har vi flere og flere psykopater og omentrent 900.000 personer i Norge har psykiske lidelser, og en stor andel av disse er personer med psykotiske trekk. Det å ikke vise eller føle anger, det å aldri angre på noe er et psykotisk trekk. Psykopater har et forferdelig ego, de tenker kun på seg selv og føler ikke smerten til andre. De kan gjerne godte seg av å se andre ha det vondt. Mennesker som lider av depresjon er så utbredt i Norge at det er skummelt! Kjærlighetssorg eller ensomhet er grunn nummer èn i dette landet. Mens den materielle velstanden øker, blir flere og flere fattige følelsesmessig. Kan utroskap være en faktor til at vi utvikler oss sånn? Kan utroskap gjøre at vi setter oss i en boks og ikke tør å åpne oss opp for andre, fordi at vi er redde for å bli såret?

Det er lett å bli fristet til seksuelle og sensuelle tilknytninger til en annen person. Mennesker har kjemi mellom seg som er upåklagelig. Den krimblende følelsen i magen når noen legger merke til oss - mennesker liker å bli likt! Er det alt for lett å gi etter for den kriblingen vi kjenner i magen, selv om at vi har en kjæreste som sitter hjemme og venter på oss?

Hva mener DU? Er det greit å være uærlig mot seg selv og partneren så lenge partneren ikke vet det? Er det greit å gi etter for tanker, følelser og behov som man kanskje har? Er det i alle tilfeller GALT å være utro, eller kan det i enkelte tilfeller være det beste for èn/alle parter?

Hvis man aldri skulle gi etter for tanker, følelser og behov , da lyver man for seg selv. Man lyver for seg selv hvis man skulle fornekte det faktum at man er et menneske med drifter. Det er moral, etikk, empati som holder oss igjen.

Nei det er ikke galt å gi etter for drifter, det er menneskelig! Da er man ærlig.

Jeg er ikke en psykopat selv om jeg skulle være utro.

Personlig har jeg vært utro EN gang, og har ikke angret ett sekund. Man kan godt si jeg ble drevet til utroskap!

[Gjest ærlig]

Utroskap = å lyve

dvs hvis du gjør noe med en tredjeperson, som du ikke kunne ha gjort framfor din partner, og lyver om det etterpå.

hvis du og din partner synes det er greit å ha sex/kysse med andre mennesker så er du ikke utro.

trenger heller ikke egentlig å være noe fysisk, det handler egentlig om det er noe det er greit å gjøre også framfor sin partner.

Men hvis det ikke er greit, hvis det er noe du må skjule og lyve om, da er du utro.

det verste er egentlig ikke hva du gjør, det verste er egentlig løgnen. Det å lyve til sin partner = holde et annet menneske for narr er i mine øyne det styggeste man kan gjøre. Da frarøver du din partner sannheten og muligheten til å ta sine valg i livet basert på sannheten.

[Gjest tulla]

Utroskap = å lyve

dvs hvis du gjør noe med en tredjeperson, som du ikke kunne ha gjort framfor din partner, og lyver om det etterpå.

hvis du og din partner synes det er greit å ha sex/kysse med andre mennesker så er du ikke utro.

trenger heller ikke egentlig å være noe fysisk, det handler egentlig om det er noe det er greit å gjøre også framfor sin partner.

Men hvis det ikke er greit, hvis det er noe du må skjule og lyve om, da er du utro.

det verste er egentlig ikke hva du gjør, det verste er egentlig løgnen. Det å lyve til sin partner = holde et annet menneske for narr er i mine øyne det styggeste man kan gjøre. Da frarøver du din partner sannheten og muligheten til å ta sine valg i livet basert på sannheten.

Syns nesten det er verre å lure partneren til å tro på en rosenrød fremtid, når den rosenrøde fremtiden bare er løgn og fanteri. Da blir man lurt inn i et forhold man egentlig ikke vil ha.

Utroskap = sex med en annen enn sin partner. Og noen ganger kan det være dråpen som redder mange par fra den visse skilsmisse. (at man tar hverandre for gitt..etc )

[Anglofil]

I mine øyne så har man et moralsk ansvar i dét man forplikter seg ved å gå inn i et forhold. For meg er utroskap noe av det verste som kan skje i et forhold, og for meg er det å være trofast ekstremt viktig. Jeg er også veldig opptatt av ærlighet, og for meg er det alfa og omega for å få forholdet til å fungere. Med andre ord mener jeg man ikke kan ture fram som man vil, med mindre noe annet er avtalt selvsagt. Ikke skjønner jeg heller hvordan enkelte kan ha samvittighet til å være utro mot sin partner, hvordan de kan gjøre noe slik mot en person som er glad i dem, som de selv påstår at de er glad i. For meg virker utroskap svært krenkende og ydymkende, og jeg kan ikke forstå at folk vil utsette andre for noe slikt.

Mvh Yvonne